Synes så synd på min søster..

[Anonym bruker]

Min søster har så innmari lyst på barn, Hun og forloveden har vært sammen i noen år nå, men han føler seg ikke klar enda, greit nok

Jeg er den minste av 3 jenter, og fikk barn først. Etter at jeg fikk barn, har lysten på barn for henne bare eskalert helt ekstremt i det siste.

I dag fortalte hun at hun hadde hatt en alvorsprat med samboeren om temaet på søndag, og han fortalte at han ville vente. På mandagen hadde hun brutt helt sammen på jobb, og hun klarer ikke tenke på annet. ønsket er så sterkt! I helgen var de hos min far og skulle drikke litt, men hun hadde ikke lyst. Det eneste som står i hodet hennes er at hun vil få barn..

 

De har alt på stell. Gode jobber, leilighet og et stabilt og fint forhold. Hun føler hun har så mye kjærlighet og gi til et fremtidig barn.

 

Hun er 26 år, så enda ung, men skjønner henne jo godt. Men det er jo ikke akkurat noe og gjøre med når han ikke føler seg klar. Han er yngre enn henne - 23 år.

 

Andre som har vært i samme situasjon?

 

Nå går hun bare og håper på at han snart skal føle seg klar.

Vi bor i andre enden av landet, men hadde vi ikke gjort det så hadde hun nok fått utløp for litt babykos

 

Har dere noen råd til hva hun kan gjøre for og bedre følelsene litt? Hun er helt fortvilt stakkar .. :/

[Anonym bruker]

Uff da,synes synd på henne..men forstår jo denne gutten på 23 år veldig godt.Han er en``gutt`` og ikke en mann.Antagelig 18 år mentalt.Ikke mange så unge som har lyst til å bli pappaer..

[Anonym bruker]

Ikke sant. Han har sine hobbyer som han elsker, og som det kanskje ikke hadde blitt så mye av om de hadde fått barn nå. Da det tar endel tid av fritiden deres..

 

Jeg frykter han kommer til og bruke noen år på og bli klar.. Og da får jeg så vondt inni meg av min søster! Hun sliter regelrett med dette.. Redd hun vil ha et stort tomt "hull" inni seg lenge og være lei seg hele tiden.. :/ IKKE lett dette.. huff..

 

HI

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Om det fort kan gå noen år så ville kanskje en "substitutt" være til en bitte liten hjelp? Type katt eller hund eller noe som hun kan øse sin kjærlighet utover og gi masse oppmerksomhet til og som vil avlede oppmerksomheten litt? Ikke at dette erstatter et barn så klart, på ingen måte, men greit å skifte fokus litt.

[Anonym bruker]

Tror ikke det er så mange gutter på 23 år som er klar for barn i 2012 altså, er jo en grunn til at gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende i Norge er nesten 28 år nå (og da er jo gjerne mannen minst like gammel eller eldre).

 

Mannen min var ikke klar før han passerte 30 år og da var jeg 26..

 

Skjønner godt frustrasjonen hennes da, men hun har blitt glad i en mann som er yngre enn henne og da må hun vente til han også er klar. Ikke så mye du kan hjelpe henne med der, annet enn å være forståelsesfull.

[Anonym bruker]

Takk for godt tips Alva!

 

Katt blir litt vanskelig da de bor i blokk. Hadde katt før når jeg bodde i blokk, men syntes ikke det var helt ideelt. Tror ikke de kunne tenkt deg hund nå..

 

Hun hadde katt før som hun elsket over alt på jord, men da bodde de et annet sted. Kanskje jeg skal komme med et forslag om rotte, eller annen type smågnager? hmm...

Hun er en skikkelig dyreelsker.. Ja det tror jeg at jeg får gjøre!

 

HI

[Anonym bruker]

Ånei.. NÅ kom jeg jo pÅ at han er skikkelig allergisk mot det meste og det er derfor de mÅtte kvitte seg med katta...

Søren...

 

Er det noen dyr som er allergivennlige?

[Anonym bruker]

Hun sa nå at hun kun vil ha baby.. Stakkars.. Får så vondt av hun...

 

HI ..

[Odine!]

Det er jo ikke helt det samme, men kunne han ha gått med på å være besøkshjem? Da får de øvet seg på å være foreldre uten å ha ansvaret hele tida.

[Anonym bruker]

Hvis hun kjenner at hun har mye tid og kjærlighet til overs, kan jeg anbefale frivillig arbeid. Det gjorde jeg i fjor høst av samme (og en del andre) grunner. Det å gi kjærlighet, tid og kanskje kunnskap til andre mennesker er flott, også når de ikke er dine egne barn eller familiemedlemmer. Og store barn, voksne eller eldre er også så flinke til å vise hvor mye det betyr for dem.

 

Selv begynte jeg som leksehjelper, men det finnes mange muligheter: flyktningguide (være sammen med en nyankommet flyktning ca en gang hver eller annenhver uke, for å være en venn i en ny verden, kanskje ikke helt ulikt å hjelpe et barn?), besøksvenn (besøke en fast gammel dame/mann en gang i uka, mange synes det er koselig at noen kommer og smaker på kaka de har bakt, eller har tid til en prat om gamle dager eller noe helt annet, kan jo bli et ekstra familiemedlem begge veier om hun har lang vei til familie?). Tror også det finnes en ordning for å være en venn for damer med små barn som trenger litt hjelp, avlastning eller bare at noen kommer på besøk i blant.

 

Sjekk ut f.eks. rodekors.no, de driver med så mye forskjellig at det sikkert er noe som kan friste. Jeg bruker tre timer i uka på dette, og går alltid hjem med en veldig god følelse av å bety noe og å være viktig for dem som ikke kan få hjelp hjemme, men som jobber hardt for å komme dit de vil i livet Hadde det ikke vært for at min samboer omsider er klar for barn, ville jeg trappet opp med én eller to andre aktiviteter i tillegg til leksehjelpen også.

 

Som en som har vært i hennes sko, er mitt eneste andre tips til henne å be ham tenke seg grundig om og finne ut hvor lenge han vil vente. Helst en dato om mulig, det var enkelt her, fordi samboeren min hadde en utdanning han ville bli ferdig med, men kanskje kan det være mulig å finne konkrete ting som må til først. F.eks. at en eller begge har fast jobb, at de tjener så og så mye, at han har fått oppfylt en viss drøm ifm hobbyen, hva som helst. Noe konkret som står i veien nå. Antakelig har han ikke tenkt gjennom det, og jeg tror det er godt for begge å finne ut av det. Jeg insisterte på det for tre år siden, fordi jeg var redd det alltid ville bli utsatt litt og litt lenger, og det turde jeg ikke ta sjansen på. Da forhandla vi oss frem til en dato som er nå i august. I tre år har jeg altså ventet på dette, men å vente er så mye lettere når man vet hvor lenge det er igjen Lykke til!

[Anonym bruker]

#10 Takk for fint svar Det var en god foreløpig løsning

 

Han var mest redd for det store ansvaret. Tanken på det skremmer han litt. Han er redd for at all spontanitet blir borte. Men som jeg skrev til hun, så er det litt hva man gjør det til selv. Det er klart at det og få barn endrer mye, hverdagen blir som regel helt annerledes, men det betyr ikke at han ikke kan ta seg en tur ut og være litt spontan når han føler behov for det, i likhet med at min søster kan gjøre noe hun har lyst til om behovet er der, Det og få barn betyr ikke at man må forandre seg som person og slutte med det man liker og gjøre, man må bare tilpasse det litt.

 

HI

[Anonym bruker]

Bare et bittelite tips - lær der forskjellen på hun og henne, værsåsnill

[Anonym bruker]

#12 - Takk for at du påpeker det, men det er bare min måte og skrive på.

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner godt at en gutt på 23 ikke ønsker seg barn. Han er jo ikke voksen selv ennå. Tenker det kan gå mange år før han er klar, hvis ikke din søster maser seg til noe. Kanskje hun burde revurdere hele forholdet, da de tydeligvis har så forskjellige mål og meninger?

 

nr 10 her hadde forøvrig et veldig fint innlegg, mange gode tips der