Hvordan forholde seg til familie som er syke?

[Anonym bruker]

Hva kan man egentlig forvente av familie når man er syk? Har ei søster med fibromyalgi. Alle i familien, mener jeg, har forsøkt så godt de kan. Vi stiller opp som barnevakt om vi blir spurt, ringer og spør hvordan det går etter legebesøk, leser om det og forsøker så langt vi kan å forstå det. Hun fjernet i tillegg en føflekk som var ondartet, heldigvis var det ingen spredning. Rundt dette svarer alle i familien på telefoner, spør om det går bra, om vi kan hjelpe til med noe. Jeg vet ikke hva mer vi egentlig kan gjøre.

 

Op i gjennom årene har jeg stadig fått vite hvor lett jeg har det som slipper å ha det slik som dem. Jeg vet ikke hva sliten er eller hva vondt er.

 

Vi pratet og diskuterte som vanlig her om dagen, og vi var uenige om hva man selv kan gjøre med livet sitt. Både jeg og min mann er ganske på at det alltid finnes en løsning hvis man ønsker den. Vi har begge mistet jobb, har et barn med autisme og add, har hatt både spenninger og betennelser i kroppen, alvorlig sykdom under svangerskapet. Allikevel mener hun at vi er privilegerte og har holdninger til verden fordi vi ikke har møtt motgang slik som dem.

 

Kjenner at hele situasjonen blir ganske slitsom. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for at det skal være bra nok. Det gjør meg trist, for jeg bryr meg virkelig om henne. Men jeg kjenner også at jeg har såpass mye på skuldrene selv med både ny jobb, to barn og et med spesielle behov som krever mye oppfølging fra oss mtp skole og det sosiale. Jeg vet ikke om jeg orker å hele tiden å forstå, hun har sendt meg sinte meldinger og skjelt meg ut over telefonen. Fortalt meg at jeg dømmer i stedet for å støtte, at jeg er tøff i trynet og har holdninger. Men jeg mener virkelig at man velger selv om man skal stå opp og tenke at dette er så vanskelig eller om man skal forsøke å se det positive oppi alt. Jeg tror virkelig ingen har godt at å snakke hele dagen om hvor slitne de hele tiden. Hører det 5-10 ganger hver gang vi snakker sammen.

 

Jeg mener hun er privilegert som har familie rundt seg, men i følge henne er det ingen som forstår eller støtter så godt som hun mener vi bør. Hva gjør man i en slik situasjon?

[Anonym bruker]

Vanskelig, det hele går jo ikke bare på sykdommen hennes, men hvordan hun takler den.

 

Jeg har selv fibromyalgi, og ME. Jeg har det de kaller infeksjonsutløst ME som kom etter en runde med kyssesyken hvor jeg pga mitt allerede dårlige immunforsvar ble liggende på sykehus med lungebetennelse. Fibro har jeg hatt lenge, ME fikk jeg for 3 år siden da kroppen aldri klarte komme seg igjen etter runden med sykdom.

 

Nå er jeg på bedringens vei når det kommer til ME, men jeg vil jo aldri bli frisk siden jeg har fibromyalgi i bunnen.

 

Jeg skjønner sorgprosessen og misunnelsen til søsteren din, selv skulle jeg gitt år av mitt liv for å kunne orke jogge en tur eller sykle til stranden. Jeg misunner ærlig talt de som "bare" må amputere en kroppsdel, men kan føle seg sterkt og frisk i resten av kroppen..

 

Men jeg forventer ingenting av familien min, de har da også sine ting. Livet er nå engang sånn at vi alle lever midt oppi vårt liv og blir slitne av våre utfordringer, at andre har det verre gjør oss ikke mindre slitne.

 

Jeg er veldig glad i storfamilien min og vil gjerne tilbringe tid sammen med dem, jeg tar meg sammen så godt jeg kan for å ha normalt familiesamvær. Besøk, grilling på verandaen, bursdagsselskaper osv, og da snakker jeg aldri om sykdom. Jeg vil for alt i verden ikke bli henne som folk forbinder med sykdomssnakk, jeg vil være mer enn det! Jeg vil at folk skal like å være sammen med meg for den jeg er, at de skal sette pris på mennesket meg.

 

Jeg spør veldig sjelden om hjelp, og jeg klager aldri.

 

Jeg er lei meg fordi jeg ikke kan tilby mine søsken hjelp med barnepass o.l. fordi jeg har så mer enn nok med mitt eget....

 

Hva du skal gjøre for å hjelpe søsteren din er ikke godt å si, men hun er sikkert både langt nede og deprimert over situasjonen sin og da blir man veldig selvsentrert. Min lege sier at min positive grunninnstilling er årsaken til at jeg ikke har lagt meg til og blitt sykere enn jeg trenger å være, men alle er ikke så heldig å være født med en sterkt psyke.

 

Går søsteren din i terapi? Hun må prøve finne positive lysglimt i livet sitt, være glad de dagene hun orker rusle en tur på 1 km istedenfor å være lei seg fordi hun ikke orker jogge 5 km osv. Hun trenger antagelig hjelp til dette, og mange får god hjelp av kognitiv terapi. Ting vi ikke kan gjøre noe med må vi lære oss å leve med, boka Sjef i eget liv er veldig bra faktisk, men siden hun antagelig blir fornærmet om du kjøper den til henne bør du kanskje snike den til henne på en annen måte...

[Anonym bruker]

Oj, dette hørtes slitsomt ut. Vet ikke om jeg har så mange svar, men har noen tanker.

Høres ut som om du stiller opp, og at du har forståelse for situasjonen som søster din er i, og jeg tenker ikke at du gjør noe feil.

Veldig enig med deg i at man kan gjøre mye med livet sitt selv, tiltross for en del utfordringer.

 

For mange som blir syke er dette også en slags trygghet, (vet ikke helt åssen jeg skal ordlegge meg her uten å tråkke på noen tær, men prøver) det er noe kjent og for dem handler alt om å være syk. Dette blir på en måte hovedfokuset i livet og man ser alle begrensningene det skaper i stede for å se alle mulighetene som fremdeles finnes. I tilegg er det sikker vanskelig for henne og akseptere at du (i hennes øyne) har det så perfekt. Ganske så trist at hun ikke kan glede seg over at du har det bra, kanskje du skulle spurt om hun hadde fått det bedre om du også hadde vært syk?

 

Kanskje du skulle få henne til å lese noen av bøkene til Wilhelmsen, sjef i eget liv, det er ikke mer synd på deg en andre. Han skriver mye om dette om å ta valg og ender tanske mønster ifht å være syk.

[Anonym bruker]

Hun er ufattelig selvsentrert og har ikke empati for andre.

Hun er utrolig priviligert som har en familie som stiller opp og er der for henne.

Men det er tydelig at hun er så opptatt med å syntes synd på seg selv at hun hverken setter pris på eller ser hvor mye dere gjør for henne.

Og at hun rett og slett mangler evnen til å se at det finnes andre som ikke alltid har det så lett heller.

 

Jeg går på aap fordi jeg lever med smerter så jeg vet godt hvordan det er å ha et smertehelvete dag ut og dag inn.

Jeg har vært gjennom tunge svangerskap, hvor jeg var inn og ut av sykehus og i det ene lå på sykehus i flere mnd.

Jeg er alene med mine barn 100% , og det ene barnet har diagnose.

 

Allikevel har jeg evne til å se at det kan være slitsomt å sjonglere jobb og barn. At det kan være andre som sliter med noe, er syke, har det vondt selv om de ikke lever med det hver dag. Og at det finnes de som har det mye verre.

Jeg har ikke familie som stiller opp som barnevakt eller annet, og jeg har ikke nettverk med venner lenger siden jeg har måttet flytte noen ganger og ikke har mulighet og energi til å gjøre stort for å skaffe nye venner dessverre.

Det er aldri noen her som ringer for å høre hvordan jeg har det og hvordan ting går med meg eller barna. Også videre.

Jeg skulle selvsagt ønske at noen gjorde det ihvertfall en gang i blant, eller for å bare prate. Men jeg skjønner hvorfor det er sånn og at folk faktisk er opptatt med sitt og sine.

 

Kjenner egentlig at jeg blir irritert når jeg leser det du skriver og ikke på deg men på henne.

Det er ikke gøy å leve med smerter og en kropp som sliter, men det betyr ikke at andre er slitene og har vondt til tider. Og det er ufattelig slitsomt med mennesker som hele tiden skal syntes synd på seg selv og rett og slett er utakknemlige for alt de faktisk har.

[Anonym bruker]

Så slitsomt!

Hadde en veninne som har ms og hun og klaget og klaget hele tiden. sååååå synd på henne, så bare begrensinger og gjorde aldri noe selv for å få det bedre.

Tilslutt orket jeg ikke lengre og kuttet kontakten med henne. jeg var den vennina som holdt ut lengst....

Hun så ikke heller at andre hadde sine ting å slite med, og noen av oss venner hadde jo egne diagnoser som er vanskelig å leve med, barn og barn med diagnoser.

 

Jeg prøvde å snakke med henne og forklare at vi ikke orket sytet hennes mer og da fortalte hun meg faktisk at hun hadde det egentlig ikke så ille, men hun ville teste hvordan omgivelsene reagerte vist hun noen gang ble så dårlig...!

Hun fortsatte å klage, så da kuttet jeg henne ut. blir alt for utmattende i lengden!

 

Kan høres ut som om søsteren din er vant til å få oppmerksomhet og at alle synes synd på henne.

prøv å snakk med henne, si rett ut at du er dritt lei klagingen hennes. Vist det ikke virker kan du jo trekke deg unna litt.

[Anonym bruker]

nå vet ikke jeg hvor lenge ho har hatt fibromylagi.

 

moren min ble påvist det i fjor sommer etter å gått 10-15 år og hatt skikkelig vondt.. hun har nå begynt å trene og det blir faktisk bedre.. eneste ho legger merke til det nå er faktisk på vintern når det er veldig kaldt ute..

 

min svigermor har også fibromylagi, hun har ikke gjort noe med det og ble sykemeldt.. og ligger ofte i sengen fordi hun har så vondt..

 

jeg mener også at det blir hva man gjør det til selv.. og jeg har jo 2 eksempler her.. men er jo spørs hvor lenge hun har hatt det og hvor ille det er og hva ho vil gjøre med det selv..

[Anonym bruker]

Takk for mange bra innspill.

 

HI

[Anonym bruker]

Hver og en må leve sine egne liv. Du kan ikke leve livet for henne like lite som hun kan leve livet for dere.

Jeg har ingen gode råd annet enn at du ikke må la deg "spise" opp av en person. Det viktigste for deg er faktisk ditt eget liv og din egen kjernefamilie.

 

Vi har flere med sykdom i familien. Vi hjelper hverandre så godt det lar seg gjøre og ingen av oss syter noe særlig pga plagene Alle har sine styrker og svakheter og vi hjelper hverandre ut i fra det. Regner med at hun både har barnehageplass til barna og at hun ikke arbeider. Da har hun god tid på seg til på dagtid å få ordnet det meste.

[Anonym bruker]

Hver og en må leve sine egne liv. Du kan ikke leve livet for henne like lite som hun kan leve livet for dere. Jeg har ingen gode råd annet enn at du ikke må la deg "spise" opp av en person. Det viktigste for deg er faktisk ditt eget liv og din egen kjernefamilie.

 

Akkurat det tenkte jeg også på. Jeg har også søsken som kan klage seg skikkelig innpå den sensitive samvittigheten/empatien min, og gi meg skikkelig magesår.

 

Men det er mitt liv, og mitt alene. Jeg har nok med egne plager. Noen er bare flinkere til å gi en så god beskrivelse av sine plager at det virker som om de har mest vondt. Det stemmer langt fra alltid med realiteten.

 

Distanser deg fra henne. Gi mindre oppmerksomhet jo mer hun anklager deg. Hun har ingenting med å gjøre det!! Det er utrolig frekt av henne. Hun skulle skamme seg.

 

Så også ei her oppe som snakket om at hun som holdt seg aktiv hadde minst vondt. Det sies om de fleste sykdommer. å legge seg ned og vende seg i smerte hjelper ingen... Det gjør bare vondt verre for din søster.

[Anonym bruker]

Hver og en må leve sine egne liv. Du kan ikke leve livet for henne like lite som hun kan leve livet for dere. Jeg har ingen gode råd annet enn at du ikke må la deg "spise" opp av en person. Det viktigste for deg er faktisk ditt eget liv og din egen kjernefamilie.

 

Akkurat det tenkte jeg også på. Jeg har også søsken som kan klage seg skikkelig innpå den sensitive samvittigheten/empatien min, og gi meg skikkelig magesår.

 

Men det er mitt liv, og mitt alene. Jeg har nok med egne plager. Noen er bare flinkere til å gi en så god beskrivelse av sine plager at det virker som om de har mest vondt. Det stemmer langt fra alltid med realiteten.

 

Distanser deg fra henne. Gi mindre oppmerksomhet jo mer hun anklager deg. Hun har ingenting med å gjøre det!! Det er utrolig frekt av henne. Hun skulle skamme seg.

 

Så også ei her oppe som snakket om at hun som holdt seg aktiv hadde minst vondt. Det sies om de fleste sykdommer. å legge seg ned og vende seg i smerte hjelper ingen... Det gjør bare vondt verre for din søster.

Har vurdert å trekke meg unna, og hjelper veldig med tilbakemelding fra dere. Tror nettopp jeg skal heller bruke energien min på det jeg faktisk kan gjør noe mer fremover. Takker så mye for svar.

[Gjest Filifjonka]

Hun har selvsagt rett til å grave seg ned i selvmedlidenhet, men hun har ikke rett til å forvente at du skal høre på. Og uansett hvor syk hun er, så har hun ingen rett til å skjelle deg ut pr sms og telefon. Det er dårlig oppførsel, og selv om hun er syk kan hun da ikke holde på slik.

 

Jeg hadde ikke orket å leve med det. Antagelig hadde jeg sendt et irritert svar pr sms eller svart i telefonen at hun ikke har noen rett til å snakke slik og at jeg ikke ville finne meg i det, og at hun fikk ta kontakt når hun hadde bestemt seg for å oppføre seg skikkelig. Nå er det ikke dermed sagt at det ville vært godt for familiefreden...

[Anonym bruker]

Jeg har mye. Og mye mer enn andre i nærmeste familie. Mer enn jeg har bedt om, og over virkelig lang tid. Barn med livslange diagnoser, er alene og mye mer til. Jeg har selv flere livslange diagnoser.

 

Jeg ber av og til om praktisk hjelp, men jeg vet at de har selv sine ting. Om de tingene ikke er av samme alvorlighetsgrad, så er det likevel kanskje noe av det verste DE har opplevd så langt, og derfor har de sitt. Da skal vel ikke jeg belaste dem med mitt, som jeg er vant med, og gradvis har fått i fanget? Jeg har min grad av problemer og vansker, de har sin. Og dette går faktisk ikke an å sammenligne, fordi vi har ulike grunnlag i våre bakgrunner. Jeg klager ikke til dem, men spør kun når det virkelig trengs noe hjelp.

 

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg satt ned foten og fortalt realiteten til denne dama! Jeg klarer faktisk å hjelpe andre oppi alt sammen.