Jeg savner mitt gamle "jeg", sliten og lei...

[Anonym bruker]

Før gledet jeg meg over små og store ting i hverdagen. Kunne stå på og fikk ting gjort. Nå er alt litt tungt. Jeg føler ikke glede over noen ting lenger. Kan være glad, men føler meg aldri i skikkelig godt humør. Ingenting gir meg energi, og alt jeg gjør føles som en plikt(til og med treffe venner- og det skammer jeg meg over...)

 

Jeg er i et veldig godt forhold, gift, et barn og en liten baby. Vi 4 har det veldig fint sammen. De problemene vi har er for lite søvn og å ikke alltid rekke det vi har planlagt(altså helt vanlig i småbarnsfasen...) Jeg vil helst bare være hjemme med familien min.

 

Men i resten av familien/svigerfamilien er det dessverre mye problemer. Vet at spesielt enkelte ting stresser meg og tapper meg for energi.

Min mor er alvorlig syk, vært det i noen år. Hun vil ikke dø av dette, men er varig svekket. Det er også endel spenninger mellom familiemedlemmer og jeg blir ofte sint på et par av de.

I svigerfamilien er det mye høylytte konflikter og hakking. Ene svogeren min og familien har det svært vanskelig økonomisk og mye konflikter(han og kona er separert). Har ei svigermor som kan være alt fra veldig hyggelig og hjelpsom til et svigermonster som sier stygge ting(virker som hun mangler sosialt filter til tider)og som kommer i konflikter med barn og barnebarn.

 

Jeg tenker at vanskelige familieforhold krever mye energi og er generelt tappende, men det må jo være noe annet og?

Har forøvrig endel kroniske muskelsmerter. Jobber 100% i en trygg og bra stilling, men trives egentlig ikke så godt(er i permisjon nå). Men hadde jobb jeg trivdes godt i tidligere- men var like sliten da.

 

Når noe går galt, klandrer jeg meg selv. Det er mye selvbebreidelse fra min side , samtidig som jeg blir veldig hårsår og tar ting i værste mening.

 

Noen som har råd om hvordan jeg kan snu dette?

[Anonym bruker]

Høres ut som det er mye på en gang. Små barn er slitsomt nok i seg selv. Kanskje du må forsøke å sette noen grenser for deg selv, slik at ikke alle andres konflikter og problemer blir dine?

 

Ville valgt å la svigerfamiliens problemer og dårlige oppførsel seile sin egen sjø,var jeg deg. Bestem deg for at dette ikke er noe du kan kontrollere eller fikse, og lag så mye følelsesmessig avstand til det som du klarer..!

 

Det å klandre seg selv for alt som går galt stjeler også mye mental energi, og når du er sliten pga for lite søvn skal det jo ingenting til før du er tom for energi.

 

Du må prioritere hvordan du skal bruke kreftene dine, det er ditt ansvar og ingen andre kan fikse deg for deg

[Anonym bruker]

Må si jeg er enig med hun over her. Drit i svigers for en stund, det her er ikke noe du kan kontrolere uansett. Få de til å forstå at du er opptatt om de ringer og be de ringe mannen din, si igjen til han at nå for en stund orker du ikke å høre annet enn gode nyheter fra den siden.

 

Her er noe å tenke på: Negativt stress tapper en for krefter. Negativt stress er det du ikke selv kan kontrollere.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Mye sant og godt i det dere skriver!

 

Ser jeg nok skrev vel mye om familien, er ikke et så stort problem i det daglige. Men ja, jeg trenger helt klart å sette grenser og finner det veldig vanskelig:-(

 

Det er vanskelig å prioritere bruk av kreftene når man føler de er fraværende. Uff ble sytete dette. Men noen som har klart å finne nye ting å gjøre som gir energi og glede? I tilfelle hvordan?

 

HI

[Gjest Gul stjerne]

Jeg tror bare du er sliten.

Prøv å være mer egoistisk noen måneder framover, og si nei med god samvittighet. Du kan evt forklare situasjonen enkelt til venner og bekjente og være ærlig på at akkurat nå er det viktig at du tar vare på deg selv, menat du selvfølgelig vil komme sterkt tilbake, bare du får hvilt litt

[Heihånåerdetjuligjen]

Før gledet jeg meg over små og store ting i hverdagen. Kunne stå på og fikk ting gjort. Nå er alt litt tungt. Jeg føler ikke glede over noen ting lenger. Kan være glad, men føler meg aldri i skikkelig godt humør. Ingenting gir meg energi, og alt jeg gjør føles som en plikt(til og med treffe venner- og det skammer jeg meg over...) Jeg er i et veldig godt forhold, gift, et barn og en liten baby. Vi 4 har det veldig fint sammen. De problemene vi har er for lite søvn og å ikke alltid rekke det vi har planlagt(altså helt vanlig i småbarnsfasen...) Jeg vil helst bare være hjemme med familien min. Men i resten av familien/svigerfamilien er det dessverre mye problemer. Vet at spesielt enkelte ting stresser meg og tapper meg for energi. Min mor er alvorlig syk, vært det i noen år. Hun vil ikke dø av dette, men er varig svekket. Det er også endel spenninger mellom familiemedlemmer og jeg blir ofte sint på et par av de. I svigerfamilien er det mye høylytte konflikter og hakking. Ene svogeren min og familien har det svært vanskelig økonomisk og mye konflikter(han og kona er separert). Har ei svigermor som kan være alt fra veldig hyggelig og hjelpsom til et svigermonster som sier stygge ting(virker som hun mangler sosialt filter til tider)og som kommer i konflikter med barn og barnebarn. Jeg tenker at vanskelige familieforhold krever mye energi og er generelt tappende, men det må jo være noe annet og? Har forøvrig endel kroniske muskelsmerter. Jobber 100% i en trygg og bra stilling, men trives egentlig ikke så godt(er i permisjon nå). Men hadde jobb jeg trivdes godt i tidligere- men var like sliten da. Når noe går galt, klandrer jeg meg selv. Det er mye selvbebreidelse fra min side , samtidig som jeg blir veldig hårsår og tar ting i værste mening. Noen som har råd om hvordan jeg kan snu dette?

 

Det første jeg tenker etter å ha lest innlegget ditt, er at du må koble ut problemene til familiemedlemmene dine! Du er ikke ansvarlig for dem, og har andre ting å bruke energien din på - som f.eks dine barn.

 

Vi har også hatt mye styr med familiemedlemmer, som har vært syke, både psykiske problemer og fysiske. Det tapper noe ufattelig, men man må bare trene seg på å "melde seg litt ut". Man brenner seg ut på andres sykdommer og problemer, at til slutt er faren for at man siiter i samme situasjon selv! Og det er ingen tjent med - spesielt ikke dine aller nærmeste.