Jeg greide det!

[Anonym bruker]

Jeg skrev litt i dette forumet for et par år siden, og fikk mange gode svar. Fikk derfor plutselig litt lyst til å oppmuntre dere som sliter med å komme dere vekk fra dårlige menn med å fortelle at det faktisk går an. For jeg har blitt singel!!!

 

Min historie i kortversjon: Jeg var sammen med en mann i ca 12 år, som hadde skremmende mye makt over meg. Han var veldig usikker på seg selv, og det tok han ut over meg. F eks så pleide han de første årene vi var sammen å tvinge meg med på soverommet i flere timer daglig når vi var på overnattingsbesøk hos mine foreldre (som bodde langt unna) for å tvinge meg til masssje, masturbering osv. Om min mor f eks akkurat hadde begynt å lage lunsj når vi gikk opp, så brydde ikke han seg om det. Ble mange flaue situasjoner ut av sånt.

 

Han aksepterte aldri at jeg gikk til sengs før ham. Og når vi la oss, tvang han meg nesten alltid til sex eller til å ligge og stryke ham over ryggen til han sovnet. Hvis jeg sovnet mens jeg holdt på, vekket han meg. Hvis jeg nektet sex, pleide han å ta dyna mi og ev. nattøy, så jeg ble liggende og fryse. Så lå han og stakk fingrene i ribbeina på meg hver gang jeg duppet av.

 

Når vi hadde sex og han noen ganger penetrerte meg med fingrene, ble han sint hvis jeg sa "Au" fordi han ble for hardhendt.

 

Under første fødselen var det han som lå i senga under åpningsfasen, mens jeg satt i en stol ved siden av. På barselavdelingen måtte jeg sitte og massere ham, og trøste ham fordi han hadde for mye å gjøre på jobben osv. Han presset meg også til å bli med en tur på hytta til foreldrene hans før jeg var utskrevet fra sykehuset. Da vi kom hjem fra sykehuset måtte jeg pumpe morsmelk de første to månedene. Pga dårlig utdrivningsrefleks gikk jeg over til håndpumpe. Holdt da på å få senebetennelse, men dette hindret ikke ham i tvinge meg til å massere bena hans i kanskje en halv time daglig, mens tårene trillet hos meg.

 

Ellers kan jeg nevne at han delte intime detaljer om meg med kameratene, nektet meg å gå med varme gensere om vinteren, fordi det var mer sexy med tynne, kunne kjefte meg huden full i butikken om jeg ikke hadde råd til å kjøpe så mye, selv om jeg var fattig student og kjempeforsiktig med penger, og i en lang periode faktisk ikke hadde mer enn en eneste bukse å ha på meg. Han hadde samtidig alltid minst 20.000,- på sparekontoen, samtidig som jeg ikke hadde klær i skapet. Han ødela selvfølgelig også mitt forhold til alle mine gamle venner og min familie osv osv. Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om hvordan det var å leve med ham...

 

Det rare er at jeg egentlig er både smart, selvstendig og sta. Jeg har høyere utdanning, en ansvarsfylt jobb osv osv. Men jeg hadde ingen familie som støttet meg i fht et brudd, heller tvert i mot, selv om de visste hva som foregikk. Vennene mine hadde jeg mistet kontakten med, og jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, for ingen hadde fortalt meg at det fantes krisesentre, og penger til overnatting hadde jeg ikke den gangen. I tillegg var jeg livredd for å bli drept, for at han skulle få omsorgen for ungene osv osv.

 

Derfor tok det meg tolv år før jeg endelig greide å komme meg på et krisesenter. Men det gikk til slutt!!! Og jeg greier meg så fint! Eier egen bolig, har sluttet å tenke på selvmord, smiler masse hele tida, og begynner så smått å greie kroppskontakt med den nye kjæresten min.

 

Det jeg ønsket å formidle med dette innlegget, er at om du har levd med en psykopat i årevis, så betyr ikke det at du må gjøre det for bestandig. Før eller senere finner du øyeblikket da du er sterk nok og greier å komme deg vekk!

[Gjest marie-s]

Kjempe bra gjort.

[Kj377]

Fantastisk ) bra jobbet!!

[Vilje2u]

Kjempe bra gjort