Så utrolig lei

[Anonym bruker]

Ah kjenner jeg blir så frustrert over samboeren! Han er "perfekt" på alle måter (altså han gjør ingenting "galt"), jeg blir bare så fryktelig lei av han. Akkurat som om jeg har fått nok, og bare leter etter grunner å krangle over. For jeg er så absolutt ikke perfekt selv. Jeg er bare så utrolig lei alt.

 

Jeg er lei av at han mistrives på jobb og går rundt og er smådeperimert. Lei av at han ikke klarer å slutte å lese boligannonser selv om vi nettopp har flyttet inn i en flott leilighet. Lei av at han ikke vet å verdsette det jeg gjør for han. Lei av at han slafser maten, og raper høylytt. Lei av at han ikke forstår meg. Lei av at han tar et nei for et nei. Lei av at han ikke gir inntrykk av å ønske å være intim eller ta hensyn til meg på den fronten. Lei av at han må få beskjed om alt han skal gjøre og ikke ser det selv. Lei av at jeg må starte å gjøre noe før han tilbyr seg å ta over/hjelpe. Lei av at han ikke tar initiativ til noe som helst. Lei av at han ikke gidder å skaffe seg kompiser eller fritidsaktiviteter. Lei av at han ikke kan ta med ungen ut og finne på noe og gi meg litt aleinetid. Lei av å være sammen med familien hans. Lei av at han aldri kan bryte inn når han vet det er noe som plager meg ang familien hans. Lei av at han ikke tar meg på alvor når jeg forteller noe som betyr noe for meg og er tungt for meg. Lei av vitsene hans som ikke er morsomme. Lei av hans teite kommentarer. Lei av å aldri få komplimenter eller blomster. Lei av at han er så stille og tiltaksløs. Lei av at han kjører bil hver dag til jobb selv om det tar max 30 minutter å gå, eller evt tar buss som tar like lang tid å reise med som å gå. Lei av at han så tydelig ikke liker å tilbringe tid med barnet sitt, og så tydelig heller skulle vært et liv uten barn.

 

Jeg er også lei av at jeg irriterer meg over han. Lei av at det er noe ved han som gjør at jeg får dårlig samvittighet over å i det hele tatt la han løfte en finger i hjemmet. Lei av at jeg har dårlig samvittighet for å etterlate han med barnet aleine om det så bare er for å handle eller trene. Lei av at jeg skal få dårlig samvittighet for å be om å få ha bilen en dag. Lei av at jeg er avhengig av han økonomisk. Lei av å dele økonomi. Lei av å dele bolig, og at jeg står uten mulighet for å leie annet enn en sokkelleilighet om det hadde blitt slutt. Lei av å måtte ta hensyn. Lei av å tråkke oppå hverandre.

 

Jeg har tidligere bla.a. ønsket meg å gifte meg sterkt. Men dette har han avblåst. Nå vet jeg faktisk at han har tenkt til å fri. Men jeg merker jeg ikke har dette brennende ønsket lenger- iallfall i dette øyeblikk. Det frister å si noe om dette.

 

Ah så lei jeg er.

 

Vet ikke hva jeg vil med det her. Få ut litt frustrasjon kanskje. Og "håpe" at noen andre har det på samme måte så jeg ikke er helt unormal.

[Anonym bruker]

Fy faen!! hiv han på huet og ræva ut av huset!!

[Annthe og gutta :)]

Perfekt på alle måter sier du? Håper du aldri blir misfornøyd med ham da Er jo ikke rart han blir stille, avvisende og konfliktsky når han bor sammen med ei som har noe negativt å si om det meste ved ham...

 

Sikkert ikke den vinklinga du ønsket deg, men sitter igjen med å syns synd på typen din som må holde ut med deg, høres jo ikke ut som en lykkelig tilværelse...

[Anonym bruker]

[quote name=Annthe og gutta ' timestamp='1344274003' post='144443473] Perfekt på alle måter sier du? Håper du aldri blir misfornøyd med ham da Er jo ikke rart han blir stille, avvisende og konfliktsky når han bor sammen med ei som har noe negativt å si om det meste ved ham... Sikkert ikke den vinklinga du ønsket deg, men sitter igjen med å syns synd på typen din som må holde ut med deg, høres jo ikke ut som en lykkelig tilværelse...

 

Jeg mener selvflølgelig at han er perfekt (i gåsetegn, fordi han er helt normal og flink osv osv det finnes jo ingen som er helt perfekte), det var ikke ironi. Dvs jeg har ikke noe å klage over, sånn egentlig. Spesielt når man leser alt rart her inne, om andre menn og fedre. Enda så har jeg disse følelsene som henger seg opp i bagateller, som gjør at jeg noen dager bare har lyst til å dra i fra han eller klappe til han, men det er jo litt drastisk. Det eneste som er virkelige bekymringer er jo heller det at han ikke ser ut til å bry seg bemerkelsesværdig om barnet, han har i allfall til vane for å tulle om å sende ungen ut i veien foran en trailer eller noe i den duren, og gjør så lite som mulig med ungen, og snakker om hvor slitsomt det er med barn hele tiden, men gjør alt han blir bedt om.

 

Er jo selvsagt meg det er noe galt med som absolutt må henge meg opp i alt. Du har nok rett i at det er synd på han som er sammen med meg. Jeg er som sagt, bare så utrolig LEI!

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Det eneste som er virkelige bekymringer er jo heller det at han ikke ser ut til å bry seg bemerkelsesværdig om barnet, han har i allfall til vane for å tulle om å sende ungen ut i veien foran en trailer eller noe i den duren, og gjør så lite som mulig med ungen, og snakker om hvor slitsomt det er med barn hele tiden, men gjør alt han blir bedt om. HI

 

What? Det har du helt rett i, det ER bekymringsverdig. Det andre er bagateller, men dette er IKKE det.

[Anonym bruker]

Høres ut som om du er inne i et vondt og negativt tankemønster. Kan du ikke sette deg ned med ham og prate skikkelig om dette og forklare hva du føler og hva du vil skal endre seg, helt konkret? Forhåpentligvis vil han være med på å ta tak i forholdet deres. Hvis han har tenkt å fri, så er vel ikke bevisst på dette i det hele tatt.

[Anonym bruker]

som voksen person skal man ikke måtte si alt som må gjøres. Tror du har vært for snill tidlig i forholdet så han er vant med at du gjør alt...

 

Jeg mener som voksen så må man måtte se hva som må gjøres og hjelpe til, ikke bare sitte å forlange. Være interessert i deres barn er jo en selvfølge og hvertfall ikke å tulle med å drepe ungen..det er jo utrolig barnslig. Skjønner at du er lei...

[Anonym bruker]

Det eneste som er virkelige bekymringer er jo heller det at han ikke ser ut til å bry seg bemerkelsesværdig om barnet, han har i allfall til vane for å tulle om å sende ungen ut i veien foran en trailer eller noe i den duren, og gjør så lite som mulig med ungen, og snakker om hvor slitsomt det er med barn hele tiden, men gjør alt han blir bedt om. HI

What? Det har du helt rett i, det ER bekymringsverdig. Det andre er bagateller, men dette er IKKE det.

 

Må jo bare påpeke at jeg kjenner han såpass godt at jeg vet han aldri hadde gjort dette. Det er vel heller en måte å fleipe på- før var det omtrent en "drepevits" daglig men etter å ha bedt han om å stoppe over lang tid så er det nå kun en sjeldenhet. Men det gjenspeiler jo at han egentlig skulle gjerne vært foruten barn, for det "vet" jeg også. Ja han er glad i barnet sitt, men føler vel egentlig at livet før var bedre, og at han ønsker seg tilbake til slik det var før. Skal sies at jeg var den som maste og var ivrig på å få barn, selv om vi begge selvsagt var enige (han var vel lei maset). Så jeg har vel til dels godtatt det at han er uengasjert med en dårlig samvittighet i bakgrunn for min del, for å ha "utsatt" han for tilværelsen vi har i dag. Er jo enig i at det er slitsomt med barn slik sett, og det har snudd om på livet vårt. Men jeg føler det definitivt som at det er min "skyld".

 

HI

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Jeg synes likevel ikke det er greit. Han er da voksen.

[Anonym bruker]

som voksen person skal man ikke måtte si alt som må gjøres. Tror du har vært for snill tidlig i forholdet så han er vant med at du gjør alt... Jeg mener som voksen så må man måtte se hva som må gjøres og hjelpe til, ikke bare sitte å forlange. Være interessert i deres barn er jo en selvfølge og hvertfall ikke å tulle med å drepe ungen..det er jo utrolig barnslig. Skjønner at du er lei...

 

Vel, hva gjør man da om interessen ikke er der? Lite jeg får gjort med det.

 

Mulig jeg har vært for "snill", men det hjelper jo ikke, jeg må si ting 100 ganger før det går inn. Er lei av å lære han opp når han aldri lærer. Det er jo bagateller. Men gud så irriterende. Hvorfor er jeg f.eks. nødt til å starte å rydde ut av oppvaskmaskina for at han skal tilby seg å gjøre det, når den har stått ferdigvasket de siste 5 timene? Og hvorfor må klokka nærme seg leggetid før han husker på at ungen skal ha kveldsmat de dagene jeg venter og ikke tar initiativet til å smøre på brødskive? ARGH.

 

HI

[Anonym bruker]

[quote name=Annthe og gutta ' timestamp='1344274003' post='144443473] Perfekt på alle måter sier du? Håper du aldri blir misfornøyd med ham da Er jo ikke rart han blir stille, avvisende og konfliktsky når han bor sammen med ei som har noe negativt å si om det meste ved ham... Sikkert ikke den vinklinga du ønsket deg, men sitter igjen med å syns synd på typen din som må holde ut med deg, høres jo ikke ut som en lykkelig tilværelse...

Jeg mener selvflølgelig at han er perfekt (i gåsetegn, fordi han er helt normal og flink osv osv det finnes jo ingen som er helt perfekte), det var ikke ironi. Dvs jeg har ikke noe å klage over, sånn egentlig. Spesielt når man leser alt rart her inne, om andre menn og fedre. Enda så har jeg disse følelsene som henger seg opp i bagateller, som gjør at jeg noen dager bare har lyst til å dra i fra han eller klappe til han, men det er jo litt drastisk. Det eneste som er virkelige bekymringer er jo heller det at han ikke ser ut til å bry seg bemerkelsesværdig om barnet, han har i allfall til vane for å tulle om å sende ungen ut i veien foran en trailer eller noe i den duren, og gjør så lite som mulig med ungen, og snakker om hvor slitsomt det er med barn hele tiden, men gjør alt han blir bedt om. Er jo selvsagt meg det er noe galt med som absolutt må henge meg opp i alt. Du har nok rett i at det er synd på han som er sammen med meg. Jeg er som sagt, bare så utrolig LEI! HI

 

Hadde min mann sagt noe sånt ên gang, skal jeg love at det aldri hadde blitt nevnt igjen hvis han skulle hatt noe håp om å få delta i barnets liv videre!

 

Man kan kalle det fleip til man blåner, men sånt sier man ganske enkelt ikke!

 

Hva om (når) barnet hører dette? Hva slags selvbilde får h*n da?

 

Skremmende tankegang!

[LykkeligSomMamma]

Hva med å søke familieterapi/rådgivning? Det høres ikke godt ut å være i denne situasjonen og slikt plukker barn opp.

[Anonym bruker]

Hva med å søke familieterapi/rådgivning? Det høres ikke godt ut å være i denne situasjonen og slikt plukker barn opp.

 

Ting er liksom ikke "ille" nok til å gjøre noe slikt synes jeg. Tror ikke samboeren ser noe problem ved noe av dette. Men om jeg hadde sagt noe, så hadde han helt sikkert sagt at han ville prøve å jobbe med det. Men jeg kjenner han og vet at det er liten sjanse for at han skal endre seg, han lærer som sagt ikke...

 

Noen dager er bedre, andre værre. I dag er vel en slik dårlig dag for oss. Ingen hyling og skriking, det er ikke vår stil. Bare jeg som er oppgitt, og det veksles ikke et ord... jeg leker med tanken om å gå, savner jo å leve mitt eget liv. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å gå, ikke med det første iallfall. Hvis det kommer en god grunn, hadde jeg ikke nølt. Men det er han for pliktoppfyllende til at kunne skjedd.

 

Barnet er forresten for lite til å forstå så mye enda.

 

HI

[Anonym bruker]

[quote name=Annthe og gutta ' timestamp='1344274003' post='144443473] Perfekt på alle måter sier du? Håper du aldri blir misfornøyd med ham da Er jo ikke rart han blir stille, avvisende og konfliktsky når han bor sammen med ei som har noe negativt å si om det meste ved ham... Sikkert ikke den vinklinga du ønsket deg, men sitter igjen med å syns synd på typen din som må holde ut med deg, høres jo ikke ut som en lykkelig tilværelse...

Jeg mener selvflølgelig at han er perfekt (i gåsetegn, fordi han er helt normal og flink osv osv det finnes jo ingen som er helt perfekte), det var ikke ironi. Dvs jeg har ikke noe å klage over, sånn egentlig. Spesielt når man leser alt rart her inne, om andre menn og fedre. Enda så har jeg disse følelsene som henger seg opp i bagateller, som gjør at jeg noen dager bare har lyst til å dra i fra han eller klappe til han, men det er jo litt drastisk. Det eneste som er virkelige bekymringer er jo heller det at han ikke ser ut til å bry seg bemerkelsesværdig om barnet, han har i allfall til vane for å tulle om å sende ungen ut i veien foran en trailer eller noe i den duren, og gjør så lite som mulig med ungen, og snakker om hvor slitsomt det er med barn hele tiden, men gjør alt han blir bedt om. Er jo selvsagt meg det er noe galt med som absolutt må henge meg opp i alt. Du har nok rett i at det er synd på han som er sammen med meg. Jeg er som sagt, bare så utrolig LEI! HI

Hadde min mann sagt noe sånt ên gang, skal jeg love at det aldri hadde blitt nevnt igjen hvis han skulle hatt noe håp om å få delta i barnets liv videre! Man kan kalle det fleip til man blåner, men sånt sier man ganske enkelt ikke! Hva om (når) barnet hører dette? Hva slags selvbilde får h*n da? Skremmende tankegang!

 

Tror ikke han ville sagt noe slikt hvis han hadde skjønt at ungen forsto det, og var større, da vil jeg selvsagt sette foten enda mer ned, foreløpig er ikke ungen så gammel. Men irriterende er det uansett, jeg har sagt gang på gang at slik tuller man ikke med. Jeg synes i grunnen ikke det er min jobb å fortelle han slikt, sånn burde han skjønne selv, og jeg blir mer oppgitt enn jeg blir sint. Men det er ikke akkurat samlivsbruddsgrunn.

 

HI