Opprørt. Har egentlig bare lyst til å kaste inn handkleet.

[Anonym bruker]

Har en konflikt i min familie. I går tråkket jeg og mannen min i baret, vi sa hva vi mente (som er det samme alle andre sier når de ikke er i rommet). I vår familie kan fort diskusjoner bli litt overengasjert, men ingen sa noe stygt, bare så det er sagt. Det startet med at min mann mente at trening handlet om prioritering. De vi snakker om nå har langt flere timer disponibelt enn hva vi har, men de mener selv de ikke har kapasitet fordi de ikke orker. Det var aldri vondt ment å pushe på dette, det er bare at vi selv har så enorme fysiske fordeler av bare å sette av et par gå/ joggeturer, at vi argumenterte ganske hardt for hvor viktig det er. Spesielt for de som sliter med depresjon og fibromyalgi. Vel, de tok det veldig ille opp det som ble sagt. Fikk en sur melding i dag om at vi måtte jekke oss ned. Vi forstår ingenting i følge dem.

 

Jeg gir opp, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har forsøkt å lese meg opp på det de går gjennom, støtte når de skal noe, spør hvordan det går etter legebesøk, rose dem når de klarer noe, oppmuntre når de møter motgang. Spurt andre som går gjennom det samme hva jeg kan gjøre for det de skal få det bedre. Har nå gått i åtte år og hørt om problemene deres HVER gang vi møtes. Men EN gang kommer jeg i skade å si høyt det alle tenker, at jeg synes de alltid snakker om hva de ikke kan og hvor ille alt er. Det kommer man jo ingen vei med. Nå blir det familieoppvaskmøte, de har ringt foreldrene mine, hun ringte og skjelte meg ut på telefonen. Til slutt måtte jeg bare legge på, forstår ikke hva godt det skal komme ut av det. Nå er jeg uansett bare stemplet som den som aldri forstår dem.

 

Vet ikke hva jeg vil med dette jeg, er bare så opprørt og fortvilet. :-(

[Anonym bruker]

Kanskje de ble så sinte fordi de følte seg litt truffet?

 

På sett og vis synes jeg du gjorde rett i å si fra, men det er klart det kan være både tøft og ikke minst urettferdig å få servert slikt fra noen som er sunne og friske og som faktisk får det til...

 

Hvordan dere skal løse dette er ikke godt å si, men er nok lurt å legge seg litt flate, moderer dere litt i forhold til å være veldig bastant. Det er bra å trene for alle, men alt ut fra helsesituasjon og hva man faktisk orker. Hva med fysioterapi for de det gjelder?

[Anonym bruker]

Hvorfor er det din sak om de trener eller ikke? Må ærlig talt si jeg skjønner familien din. Du er ikke deres lege, og har ingenting med å "argumentere ganske hardt" for at noen andre skal begynne å trene. Hjelpe meg, de er voksne mennesker som sikkert er fullt ut i stand til å ta visse avgjørelser på egen hånd. Du kan godt gi velmente råd, men å "pushe på" blir bare irriterende.

[Anonym bruker]

Kanskje de ble så sinte fordi de følte seg litt truffet?

 

På sett og vis synes jeg du gjorde rett i å si fra, men det er klart det kan være både tøft og ikke minst urettferdig å få servert slikt fra noen som er sunne og friske og som faktisk får det til...

 

Hvordan dere skal løse dette er ikke godt å si, men er nok lurt å legge seg litt flate, moderer dere litt i forhold til å være veldig bastant. Det er bra å trene for alle, men alt ut fra helsesituasjon og hva man faktisk orker. Hva med fysioterapi for de det gjelder?

Tusen takk for svar. Godt å høre du bekrefter litt hva vi tenker. Føler jo at det er min plikt når jeg er så nære og faktisk stå for det jeg mener fremfor å jatte med på noe jeg er helt uenig i. Selv om det er vanskelig. Men ser den om å prøve å være litt forsiktig og å legge seg flat, skal i hvert fall holde roen når det blir tatt opp.

[Netti***]

Folk som ikke trener har alltid gode unnskyldninger. Tid er ofte problemet.

Min søster var en av de. Hun hadde to små barn og jeg hadde 3 små barn. Alikevel fikk jeg tid til å trene. Hun ble midt sagt forbanna når jeg sa det var prioritering, noe det også er.

 

Men i dag er hun enig med meg. Hun ser selv at alt hun kom med var dårlig unnskyldninger. Så i dag trener vi like mye.

 

Bare la det gå litt tid. Enten vil de ikke endre livsstil eller så tar de det til seg etterhvert.

 

Kanskje ringe å invitere de med på trening neste gang?

[Anonym bruker]

Hvorfor er det din sak om de trener eller ikke? Må ærlig talt si jeg skjønner familien din. Du er ikke deres lege, og har ingenting med å "argumentere ganske hardt" for at noen andre skal begynne å trene. Hjelpe meg, de er voksne mennesker som sikkert er fullt ut i stand til å ta visse avgjørelser på egen hånd. Du kan godt gi velmente råd, men å "pushe på" blir bare irriterende.

Mulig jeg formulerte meg feil, det var ikke selve treningen som var uenigheten, men at vi mente at hvis man virkelig trengte og ønsket det, så handlet det om prioritering. Ingen av de er i jobb, så var kanskje derfor det var litt vanskelig å forstå hvorfor de mente de ikke hadde tid.

[Anonym bruker]

Kan nå være lurt å bli pushet litt også. For å ta et annet problem som overvekt, så er det mange som kan takke noen for at de ble "pushet", eller jeg vil heller kalle det støttet og veiledet frem til betydelig vektnedgang og som har fått "et nytt liv" med det samme.

 

Kan muligens ikke forvente slike drastiske forbedringer hos mennesker med fibromyalgi og andre skjelett-/muskelplager, men en forbedret hverdag kan de forvente.

 

Hvorfor skal man alltid jatte med, av og til kan det være lurt å få et dytt bak for å sette i gang gode tiltak. Selvsagt må man veie sine ord, men motivasjon og oppmuntring er bra.

 

De er voksne og kan ta visse avgjørelser på egen hånd, det er ikke alltid like enkelt dersom man er langt nede pga sykdom og psyke. Men det er ulike måter å si ting på...

[Anonym bruker]

Hvorfor er det din sak om de trener eller ikke? Må ærlig talt si jeg skjønner familien din. Du er ikke deres lege, og har ingenting med å "argumentere ganske hardt" for at noen andre skal begynne å trene. Hjelpe meg, de er voksne mennesker som sikkert er fullt ut i stand til å ta visse avgjørelser på egen hånd. Du kan godt gi velmente råd, men å "pushe på" blir bare irriterende.

Mulig jeg formulerte meg feil, det var ikke selve treningen som var uenigheten, men at vi mente at hvis man virkelig trengte og ønsket det, så handlet det om prioritering. Ingen av de er i jobb, så var kanskje derfor det var litt vanskelig å forstå hvorfor de mente de ikke hadde tid.

 

Jeg synes fortsatt det høres utrolig merkelig ut at du føler det er din plikt å argumentere for trening, når de tydeligvis ikke har lyst eller ork eller tid. Det er fortsatt ikke din sak, selv om du er i nær familie med dem. Som sagt: Velmente råd, eller å oppmuntre til litt trim, er noe helt annet, men sånn som jeg oppfatter det, virker det som om dette er din "hjertesak", og det kan jeg virkelig ikke begripe.

 

Anonym #2

[magica fra tryll]

Tja..la de bare finne ut av det selv vel??

[fersk prøver]

Skjønner deg godt og om det er sånn hver gang så skjønner jeg at man gjerne kan bli litt engasjert for å prøve å hjelpe. Synes du skal bruke argumenter som feks : De blir ikke bedre av å sitte å klage over hvor vondt de ha og hvor vanskelig ting er, de må gjøre noe med det... De trenger ikke gå lange turer eller jogge mange mil, det er bare snakk om å komme seg ut og bevege på seg litt. Det kan faktisk hende de blir bedre da....

 

Jeg er selv revmatiker og vet hva viktigheten av å komme seg ut er, det er ikke alltid like gøy, eller lett å komme seg ut pga smerter o.l. men når man har klart det, selv på de værste dager, sitter man igjen med en god følelse, en følelse av å ha mestret noe.. Ikke la det gå for mye innpå dere for at andre blir sure for at dere prøver å hjelpe... Kanskje det er akkurat det de trenger å høre???

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Vil de ikke trene så vil de ikke trene. Voksne mennesker bruker å få bestemme selv om de vil trene eller ikke uten å måtte stå skolerett for familiemedlemmer.

Sært å begynne å diskutere (kverulere?) om andres mangel på trening og hvorvidt andre har tid eller ikke til å trene

[Anonym bruker]

Jeg har sykdom som gjør at jeg ikke kan trene uten å være halvdau i flere dager etterpå. Har også hørt at jeg bare må skjerpe meg og ta meg sammen, lett å si for dem som er frisk og ikke har helseplager. Forstår familien din, tren hvor mye du vil, og la være å prøve å frelse andre. Det blir det samme som å prakke troen sin på folk som ikke er interessert.

[JomfruMarita]

De som er syke på den måten har det ofte fryktelig vanskelig, fordi de opplever å ikke bli forstått, og enda verre, ofte blir de heller ikke trodd. Hverken av helsevesen eller venner og familie. Men jeg vil påstå at det er grusomt å være venn og familie til en som er syk på den måten også, fordi ofte blir sykdommen en livsstil. Man blir så vant til å være syk og til å snakke om sykdom at de på en måte identifiserer seg med sykdommen sin. Og da blir en hver utfordring av deres sykdom som et angrep på dem som personer, og da blir det veldig vanskelig.

Jeg skjønner deg så utrolig godt, fordi man vil så gjerne at de skal få det bedre!

Og sett utenfra så virker det ofte som at det trengs en forandring i hele tankegangen, ikke bare å begynne å trene men å se at man faktisk har muligheter til å trene hvis man ønsker det. Man får så lyst til å fokusere på noe annet enn det som er negativt hele tiden!

 

Håper det ordner seg, det er ikke lett for noen av dere!

[Hybelkanina]

Jeg tror kanskje dette handler mye om HVORDAN dere sa dette også.

Det er forskjell på et velmenende råd ala "jeg har lest at trening kan ha en positiv effekt på sykdommen din, har du snakket med legen din om det" (i en åpen og spørrende tone), og en "besservisser-fremstilling" hvor folk turer frem og uttaler seg bastant som at deres mening er den enest sannheten.

 

Etter din families reaksjon å dømme vil jeg kanskje helle mot å tro at det kan ha vært den siste metoden dere tok i bruk, eller at det ihvertfall var slik de oppfattet det.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke "settingen" men det virker som dere kommer med velmenende-ubedte-råd... altså har de ikke bedt om råd, så la vær... Jeg er av sorten som sier i fra med en gang om folk kommer med disse rådene jeg ikke har bedt om, og det får folk tåle.

[Gjest Sekretøsa]

Nå vet jeg ikke hva de sliter med, eller hvorfor de ikke trener osv, men guriland å sur jeg blir når folk skal lekse opp og ned i mente om at trening er sååå bra.

 

Selvsagt er trening bra, men man kommer til et punkt hvor alt er et ork. Ikke fordi man ikke gidder, eller ikke har tid, men fordi man er så sliten når dagen er over, og man vet hvor vondt man kommer til å ha når man har trent ferdig. Det er ikke godt engang. Og kanskje har de prøvd ørten forskjellige typer trening og ikke klart å finne sin greie? Kanskje de bare er drittlei av at alt som blir gjort, gjør vondt?

 

Ja, for jeg har det sånn. Skulle gjerne trent, men lysta eri kke der OVERHODET når jeg må trøkke i meg ørten smertestillende både før og etter for i det hele tatt og komme gjennom økta, natta og dagen derpå....

 

Folk sier og til meg at jeg bør trene, bør gjøre ditt, bør gjøre datt... De eneste som ikke sier noe på det er faktisk de som sliter med det samme som meg.

 

Kan forstå at de ble sure, for det er ikke deres greie. Men klart, jegn gnåler ikke til alle om hvor ille jeg har det. Det gjør kanskje de...

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg har selv slitt med depresjon, og jeg har fibromyalgi. Jeg er så glad for at jeg begynte å trene, det har gitt meg et "nytt liv". Jeg blei også "pusja" til en hvis grad og det er greit. Ofte når du er sjuk som dette så kjører man seg litt fast og sjukdommen blir altoppslukende. Man bruker den som den minste unnskyldning for alt man ikke "gidder" å gjøre. Fordi man veit at det er bra med trening, men at man ikke klarer å komme i gang, man har dårlig samvittighet og blir fryktelig fornerma hvis noen prøver å "pusje" en litt. Man er så vant med å være i dårlig form at man "ønsker" på en måte ikke å bli bedre. Fordi det er litt skremmende. For mange er det litt sånn, desverre. Ofte må man pusjes litt for å oppnå noe, man kan ikke vente på at legen skal kurere en, en må ofte ta litt tak i probleme sjøl for at ting skal bli bedre.

Stort sett uansett hva som plager en er trening/ fysisk aktivitet i større eller mindre grad, sunt.

[Gjest Morn du]

Hvorfor er det din sak om de trener eller ikke? Må ærlig talt si jeg skjønner familien din. Du er ikke deres lege, og har ingenting med å "argumentere ganske hardt" for at noen andre skal begynne å trene. Hjelpe meg, de er voksne mennesker som sikkert er fullt ut i stand til å ta visse avgjørelser på egen hånd. Du kan godt gi velmente råd, men å "pushe på" blir bare irriterende.

 

Det er ikke HI sin sak om de trener eller ikke, men jeg kan godt skjønne at hun sier at det er ok å trene for å få det bedre.

For meg virker det som at vedkommende klager på hvor fælt de har det, noe HI har måtte høre på i mange år. Klart man blir lei til slutt.

å foreslå noe som kan gjøre hverdagen enklere er vel ikke så ille?

 

Man får det i hvert fall ikke bedre av å grave seg ned i selvmedlidenhet...

[Gjest marie-s]

Tror du har vært her litt for lenge og blitt vandt til å si akkurat det du tenker ;-)

 

Neida, jeg synes det er på tide de får høre det. åtte år med syting har tydligvis ikke vært til noe hjelp så det burde være på tide å forsøke noe nytt.

[Anonym bruker]

Dersom man klager til noen må man også tåle å få tips/råd.

[Major HotLips Houlihan]

Jeg kan godt skjønne at HI sa ifra. Selvsagt velger de selv om de vil trene eller ikke, men når de klager hver gang man møtes over helsa si så syns jeg de fortjener å få passet sitt påskrevet. Ja, det er fort gjort å gå fast i tralten om "åh, jeg er så syk og har så vondt" (ja, noen er så syk at det ikke går, men det gjelder ikke alle), men det er desto mer grunn til å komme seg ut. Jeg syns du skal stå på ditt, HI

[Anonym bruker]

Hvorfor er det din sak om de trener eller ikke? Må ærlig talt si jeg skjønner familien din. Du er ikke deres lege, og har ingenting med å "argumentere ganske hardt" for at noen andre skal begynne å trene. Hjelpe meg, de er voksne mennesker som sikkert er fullt ut i stand til å ta visse avgjørelser på egen hånd. Du kan godt gi velmente råd, men å "pushe på" blir bare irriterende.

Mulig jeg formulerte meg feil, det var ikke selve treningen som var uenigheten, men at vi mente at hvis man virkelig trengte og ønsket det, så handlet det om prioritering. Ingen av de er i jobb, så var kanskje derfor det var litt vanskelig å forstå hvorfor de mente de ikke hadde tid.

 

Jeg synes fortsatt det høres utrolig merkelig ut at du føler det er din plikt å argumentere for trening, når de tydeligvis ikke har lyst eller ork eller tid. Det er fortsatt ikke din sak, selv om du er i nær familie med dem. Som sagt: Velmente råd, eller å oppmuntre til litt trim, er noe helt annet, men sånn som jeg oppfatter det, virker det som om dette er din "hjertesak", og det kan jeg virkelig ikke begripe.

 

Anonym #2

Vi var jo i en diskusjon ang trening med en annen person først, og de meldte seg inn i diskusjonen selv. Var ikke slik at vi bare gikk inn og maste på dem.

[Pengetreet]

Man skal trå ganske varsomt dersom man skal belære andre som har et helt annet utgangspunkt enn seg selv. Da bør du i så fall ha inngående kjennskap til hva de sliter med. Hvis du selv ikke konkret vet hva deres begrensinger innebærer så vil en "dømmende" moralpreken bare gjøre vondt værre. De vil sitte med en følelse av å ikke bli forstått og kanskje til og med sett ned på.

 

Dersom du kun ønsket å fortelle dem hva dine personlige tanker er så har du oppnådd det, men dersom du ønsket å nå frem med budskapet ditt så har du kanskje gått frem på feil måte. De færreste mennesker blir lydhøre hvis de føler seg angrepet. Spesielt dersom det er av en person som ikke har spesiell kompetanse eller egen erfaring på området.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Både uenige og enige. Jeg kan sikkert være mer lydhør. Det er vanskelig å sette seg inn i deres situasjon. Jeg har fulgt dem i åtte år, henne hele livet. Vært med på alternativ behandling, spurt hvordan det går, forsøkt å holde humør oppe når ting har vær tungt. Har flere ganger ufrivillig blitt innblandet i deres "problemer". Jeg føler meg tom, for uansett hva jeg sier eller gjør, blir jeg stemplet for den som ikke forstår. Tror jeg bare må holde meg unna en stund. Innse at det ikke er noe jeg kan gjøre akkura nå. Har selv et funksjonshemmet barn, tror jeg skal bruke tiden min til å kjempe for han. De må finne sin egen vei.

 

HI