Gå fra mannen? Har det helt elendig med meg selv.....

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vært sammen i åtte år. Giftet oss for fire år siden og har et barn på tre år sammen. Nå har det seg slik at jeg har ingen følelser igjen for mannen min. Vet ikke helt hva som er verst, det å ha innsett at all romantikk med mannen er borte eller å tenke på hvor vondt dette vil være for han om jeg forteller han det. Vet han ville blitt helt knust. Har hatt det slik lenge, og tok det opp med han for ett år siden, men måtte bare "gi" meg fordi jeg klarte ikke fortelle han sannheten fullt og helt. Han gråt og jeg trodde han skulle knekke.

 

Jeg har alltid beundret de parene som klarer å holde sammen, på tross av at romantiske følelser er borte, så gjerne kom med noen råd om hvordan dere gjør det. Mitt største ønske i verden er å klare å holde den lille familien vår sammen, men jeg klarer ikke overse det store såret i magen min som blør hele dagen. Klarer ikke tenke på annet enn at jeg er "fanget" i et forhold jeg ikke ønsker å være i. Dette tar all min energi og jeg er ofte fraværende i samspill med både mann og barn.

 

Jeg sitter her helt tom og tenker at nå beundrer jeg de som klarer å gå fra mannen i slike tilfeller som mitt også. Føler liksom ikke jeg har "god nok" grunn. Han er verdens fineste mann, og jeg kunne nok ikke fått en snillere og mer omtenksom mann. Både hans og min familie går godt sammen ogtrives godt sammen. Alt er liksom helt perfekt, men mangler alle følelser. Det er som å skulle dele livet med en passe god venn......

 

Noen råd eller kommentarer?

[Anonym bruker]

Hva mener du med mistet alle følelser da, er du ikke glad i han?

 

Man kan jo ikke gå gjennom et livslangt forhold og være nyforelsket hele tiden, følelsene går i bølger og er ikke like intense hele tiden.

 

Selv har jeg vært sammen med mannen min i 15 år og det er jo ikke sånn at det kiler i magen bare ved å se på han hver dag i 15 år. I perioder er vi nesten bare kollegaer i jobben med å holde hjulene og logistikken igang i hjemmet. Men vi er jo alltid glad i hverandre likevel, selv om det ikke er intens kjærlighet og sommerfugler i magen hele tiden...

 

Vi finner likevel hele tiden tilbake til den følelsen, gjennom kjedelige perioder, fine perioder, tøffe perioder, stressede perioder osv osv finner vi stadig nye sider hos hverandre og følelsene blir ikke mindre.

 

Du må nesten jobbe litt med deg selv tror jeg, har du kjørt deg selv inn i en ond sirkel hvor du hele tiden fokuserer på manglende følelser? Er det mulighet for å finne tilbake til de følelsene som fikk deg til å bli sammen med denne mannen, de egenskapene du falt for hos han har vel ikke forsvunnet? Har du oppdaget nye sider ved han du ikke kan fordra også har de sidene etterhvert overskygget de gode sidene hans?

 

Livet er ikke like spennende hele tiden, men du kan gjøre mye annet enn å finne en ny mann å bli forelsket i for å oppleve spenning og sommerfugler i magen igjen. Hverdagen vil jo komme til et evt nytt forhold også....

 

Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår dette med at "alle følelser har forsvunnet" når mannen er den samme, ingen dårlige sider har kommet frem, han behandler deg godt og med respekt osv. Hva er det som gjør at du ikke er glad i han lenger da? Innlegget forteller jo helt klart at du bryr deg om han, ellers ville du vel bare dumpet han og gått videre? Hvorfor ikke fokusere på de gode følelsene du har for han og som gjør at du ikke ønsker å såre han.

[Anonym bruker]

Hva mener du med mistet alle følelser da, er du ikke glad i han? Man kan jo ikke gå gjennom et livslangt forhold og være nyforelsket hele tiden, følelsene går i bølger og er ikke like intense hele tiden. Selv har jeg vært sammen med mannen min i 15 år og det er jo ikke sånn at det kiler i magen bare ved å se på han hver dag i 15 år. I perioder er vi nesten bare kollegaer i jobben med å holde hjulene og logistikken igang i hjemmet. Men vi er jo alltid glad i hverandre likevel, selv om det ikke er intens kjærlighet og sommerfugler i magen hele tiden... Vi finner likevel hele tiden tilbake til den følelsen, gjennom kjedelige perioder, fine perioder, tøffe perioder, stressede perioder osv osv finner vi stadig nye sider hos hverandre og følelsene blir ikke mindre. Du må nesten jobbe litt med deg selv tror jeg, har du kjørt deg selv inn i en ond sirkel hvor du hele tiden fokuserer på manglende følelser? Er det mulighet for å finne tilbake til de følelsene som fikk deg til å bli sammen med denne mannen, de egenskapene du falt for hos han har vel ikke forsvunnet? Har du oppdaget nye sider ved han du ikke kan fordra også har de sidene etterhvert overskygget de gode sidene hans? Livet er ikke like spennende hele tiden, men du kan gjøre mye annet enn å finne en ny mann å bli forelsket i for å oppleve spenning og sommerfugler i magen igjen. Hverdagen vil jo komme til et evt nytt forhold også.... Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår dette med at "alle følelser har forsvunnet" når mannen er den samme, ingen dårlige sider har kommet frem, han behandler deg godt og med respekt osv. Hva er det som gjør at du ikke er glad i han lenger da? Innlegget forteller jo helt klart at du bryr deg om han, ellers ville du vel bare dumpet han og gått videre? Hvorfor ikke fokusere på de gode følelsene du har for han og som gjør at du ikke ønsker å såre han.

 

 

Det med at "alle følelsene har forsvunnet" handler kanskje like mye om at jeg har aldri vært så veldig forelsket i han. Var mer forelsket i det å ha en kjæreste og de sommerfuglene som var der i startfasen.

 

Jeg er fullstendig klar over at følelser kommer og går og at man ikke kan være nyforelsket hele livet, men jeg gråter etter sex bla. fordi jeg synes det er helt forferdelig å ha sex når jeg går med disse tankene. Jeg er glad i mannen min, og det er nok derfor jeg ikke har gått allerede. Men desverre ikke noe annerledes glad i han enn i min bror...

 

HI

[Gjest yrild]

Du burde gå i terapi og ikke nødvendigvis "plage" mannen din med dine manglende følelser.

 

Av erfaring så kan jeg si at de manglende følelsene kan komme tilbake, men at du må finne ut av ting i deg selv.

 

Du vil neppe finne en mann som du er stormende forelsket i hele livet og jeg synes du skylder barnet deres å finne ut av om du kan oppfriske i følelsene og ikke bare gå fra ham fordi du "kjeder deg"!

 

Du er mamma og ikke tenåring! ...men det er jo min mening da ;-)

[Anonym bruker]

Du burde gå i terapi og ikke nødvendigvis "plage" mannen din med dine manglende følelser. Av erfaring så kan jeg si at de manglende følelsene kan komme tilbake, men at du må finne ut av ting i deg selv. Du vil neppe finne en mann som du er stormende forelsket i hele livet og jeg synes du skylder barnet deres å finne ut av om du kan oppfriske i følelsene og ikke bare gå fra ham fordi du "kjeder deg"! Du er mamma og ikke tenåring! ...men det er jo min mening da ;-)

 

Dette er, om ikke med så sterke ord, også min mening. Hvis ikke hadde jeg gått fra han for lenge siden, men det å ikke ha det bra spiser meg opp innvendig. Hvor tar jeg kontakt for å få hjelp? Jeg vil ikke såre mannen, men jeg får enda mer vondt av at han ikke vet hva jeg tenker om dette nå, slik at jeg må fortelle han noe slik at vi "går veien sammen". Uff, aner ikke hvor jeg skal begynne... Gråter, gråter og gråter.......

[Gjest yrild]

Kjenner følelsen, ikke fra mitt forhold med mannen men i alle tidligere forhold...

 

Har du råd til å betale en psykolog privat? Ellers må du "grine deg til" en videresending fra fastlegen. Det finnes også terapeuter under utdannelse som ikke er så dyre (dette vet jeg kun fordi jeg kjenner noen...så ikke vet jeg hvordan man får tak i dem :-)) Kan også anbefale Modum bad. De har alskens parterapi tilbud som par jeg kjenner har hatt stor utbytte av.

 

Jeg gikk selv i terapi i 1 1/2 år og fikk løst opp i alskens floker :-) Dette gjør at jeg har et flott forhold til min mann og at jeg faktisk tror på forhold, ekteskap etc etc.

 

Det kan absolutt være at du gjennom terapien finner ut at du ikke skal være med din mann, men da har du ihvertfall gjort ditt.

 

Det lønner seg å jobbe med både seg selv og forholset!

[Gjest yrild]

Jeg fant en link til studenter som tilbyr terapi, men jeg aner jo ikke hvor du bor...

 

http://www.gestalt.no/index.asp?id=26017

[Anonym bruker]

Har du spurt deg selv? Vil du hatt det bedre som alenemor? Tenk deg at han ikke er der mer, det er helt slutt. Hadde du trivdes alene?

Hvis svaret er JA så bør du kanskje gå fra han, men husk det er for sent å angre...du må være helt sikker, og for høres du litt tvilende ut.

 

Vært i terapi?? ( familieterapi)

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen, ikke fra mitt forhold med mannen men i alle tidligere forhold... Har du råd til å betale en psykolog privat? Ellers må du "grine deg til" en videresending fra fastlegen. Det finnes også terapeuter under utdannelse som ikke er så dyre (dette vet jeg kun fordi jeg kjenner noen...så ikke vet jeg hvordan man får tak i dem :-)) Kan også anbefale Modum bad. De har alskens parterapi tilbud som par jeg kjenner har hatt stor utbytte av. Jeg gikk selv i terapi i 1 1/2 år og fikk løst opp i alskens floker :-) Dette gjør at jeg har et flott forhold til min mann og at jeg faktisk tror på forhold, ekteskap etc etc. Det kan absolutt være at du gjennom terapien finner ut at du ikke skal være med din mann, men da har du ihvertfall gjort ditt. Det lønner seg å jobbe med både seg selv og forholset!

 

Tusen takk for fint svar :-) Tror kanskje det er en medvirkende årsak til at jeg ikke har søkt hjelp tidligere, at jeg er liiivredd for å finne ut at det ikke er håp. Men nå må noe gjøres, så skal gi det et forsøk!

 

HI

[Anonym bruker]

Da jeg i en periode var deprimert forsvant alle følelser jeg hadde for mannen min også, jeg følte meg litt apatisk, orket ikke involverer meg, følte ingenting og hadde bare lyst til å sette meg på toget og reise vekk fra alt sammen.

Jeg var nok ikke så enkel å leve med den perioden, men mannen tok ansvar for hus, hjem og barn, var hele tiden rolig, trygg og stabil. Jeg sleit med i det hele tatt å komme meg opp av sengen og fant ikke glede i noe.

 

Kan det være det som feiler deg, at du rett og slett er deprimert?

 

Jeg jobbet meg opp av det sorte hullet, byttet jobb, begynte å trene, gikk lange turer i skogen og prioriterte litt tid til meg selv. Fant tilbake til livslyst og glede og plutselig var følelsene for mannen min tilbake, sterkere enn noen gang. Tenk han hadde stått ved min side gjennom denne vanskelige tiden uten å vike en tomme, han hadde blitt avspist med smuler og ikke det engang, ingen oppmerksomhet, nærmest ingen sex, ingen gode ord, ingen klemmer, ingenting, men han sto ved min side hele tiden. For en mann jeg har!

Da jeg kom til meg selv igjen (og det tok nesten 1,5 år) ble jeg som nyforelsket, og mannen tok meg imot med åpne armer.

 

Forholdet vårt kom styrket ut av min lille periode "i kjelleren", men jeg skjønner jo at ikke alle opplever det på samme måte.

 

Synes du skal søke hjelp jeg, kontakt fastlegen din og si du trenger noen å snakke med. Du kan bli henvist til en psykolog, men de har dessverre ofte lang ventetid. Kanskje kan likevel legen hjelpe deg et skritt videre. Du må først jobbe med deg selv, så kan du jobbe for forholdet.

[Anonym bruker]

Har du spurt deg selv? Vil du hatt det bedre som alenemor? Tenk deg at han ikke er der mer, det er helt slutt. Hadde du trivdes alene? Hvis svaret er JA så bør du kanskje gå fra han, men husk det er for sent å angre...du må være helt sikker, og for høres du litt tvilende ut. Vært i terapi?? ( familieterapi)

 

Jeg tror jeg kunne hatt det helt ok alene. Så personlig så er ikke han noe tap(det hørtes helt forfærdelig ut, men på mange måter ville det vært en lettelse, og tror klumpen i magen hadde forsvunnet). For meg er det alle de andre faktorene som gjør at jeg ikke går. Sønnene vår skal ikke reise fram og tilbake mellom to hjem, jeg vil ikke såre mannen min, alle rundt oss støtter oss i alt vi gjør, så føler jeg svikter de også +++ Men er det en ting jeg vet, så er det at hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg forlatt han i dag!

 

HI

[Anonym bruker]

Har du spurt deg selv? Vil du hatt det bedre som alenemor? Tenk deg at han ikke er der mer, det er helt slutt. Hadde du trivdes alene? Hvis svaret er JA så bør du kanskje gå fra han, men husk det er for sent å angre...du må være helt sikker, og for høres du litt tvilende ut. Vært i terapi?? ( familieterapi)

Jeg tror jeg kunne hatt det helt ok alene. Så personlig så er ikke han noe tap(det hørtes helt forfærdelig ut, men på mange måter ville det vært en lettelse, og tror klumpen i magen hadde forsvunnet). For meg er det alle de andre faktorene som gjør at jeg ikke går. Sønnene vår skal ikke reise fram og tilbake mellom to hjem, jeg vil ikke såre mannen min, alle rundt oss støtter oss i alt vi gjør, så føler jeg svikter de også +++ Men er det en ting jeg vet, så er det at hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg forlatt han i dag! HI

 

 

meg igjen som spurte om du ville hatt det bedre alene...

når du svarer så høres du ut som meg. for en stund siden. derfor jeg spør deg. for jeg måtte spør meg selv om det samme.

 

jeg turde ikke gå. fordi mannen min tjener så bra, alt det praktiske. barn som trenger stabilt hjem. flotte svigerforeldre. så for meg smerten i øynene hos venner/familie. ja alt det..jeg var kanskje feig, men jeg gikk mange runder med meg selv, jeg måtte ta et valg. jeg valgte å kjempe videre. vi er fremdeles der. alt er ikke bra igjen. men vi prøver. når jeg tok valget visste jeg at jeg måtte satse 120%. sex er det ikke så mye av, men sa til mannen at hvis han ville være i dette forholdet så måtte han bare gi meg tid. tid til å få følelsene på plass. så var det også ting han måtte forandre på.

 

jeg så for meg selv alene, jeg likte ikke følelsen, men jeg håper jeg tok det rette valget. tiden vil vise.

[Anonym bruker]

Uff, jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg er også veldig usikker på forholdet vårt, har hatt det sånn på og av i snart 1 1/2år nå. Problemet mitt er også at jeg har innsett at jeg nok ikke var stormende forelsket i starten, men at jeg mer var forelsket i å være i et nytt, spennende forhold. I tidligere forhold fikk jeg bare nok en dag, men denne følelsene fikk jeg aldri, og jeg tolket det som at; ok, alle har ups & downs, men vi har det jo bra? Etter at vi fikk barn og barnet ble ett år begynte den vonde følelsen som du beskriver å komme mer og mer, og nå etter 1 1/2år kjenner jeg at jeg går rundt med et sår i magen. Noen dager går det bedre, andre dager ikke. Jeg tenker på hvordan det vil være å bli alenemor, men jeg vil ikke det heller. Jeg vil gå tilbake i tid, med den viten jeg har nå og VELGE ANDERLEDES. Men det er desverre ikke mulig.. Jeg tenker og gnager på dette daglig, har veldig ofte en vondt følelse i magen, og det overskygger alt. Er ofte ikke mentalt tilstede med mann og barn. Kjenner at jeg er så vanvittig sliten av alt sammen..

 

Vel, jeg har kommet fram til at jeg nok er litt deprimert; men om jeg er deprimert på grunn av alle tankene, eller om tankene kommer fordi jeg er deprimert vet jeg ikke. jeg fungerer ok i hverdagen, så noe alvorlig depresjon er det ikke, men nok til at jeg ikke har det bra. Jeg har også snakket med mannen et par ganger, men det ble opprivende, og jeg klarte ikke fortelle han hele sannheten. Så da halter det og går nå.. Ser på de nydelige guttene mine og vil ikke at de skal oppleve et brudd heller. For min del er kanskje det verste å tenke på at de fantastisek følelsene kanskje aldri har vært der; jeg burde forstått for lenge siden at dette ikke burde vare. Når jeg hører andre skriver at man må finne tilbake til de gode følelsene tenker jeg bare; kan jeg finne tilbake til noe jeg kanskje aldri har hatt? Hvordan er det mulig? Og blir jeg en bitter gammel kjerring om 30 år når jeg tenker på at jeg holdt ut i dette på grunn av barna? Er det et forbilde for barna?

 

Jeg skal i terapi i morgen, har bestilt meg time hos privat psykolog.. Jeg har funnet ut at jo mer jeg tenker og kverner omkring dette, jo sterkere blir følelsene, og jo mer tenker jeg på det. Jeg trenger hjelp til å sortere tankene litt, finne ut hva som er best for meg, han og familien.. For nå vet jeg ikke, alt er bare et rot.. Et stort, stygt, vondt rot som stjeler alt av energi og livsgnist..

 

Om jeg bare kunne skrudd tilbake tiden...

 

Håper det ordner seg for deg HI, at du finner ut av dette! Føler med deg kjære du!

[Anonym bruker]

Uff, jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg er også veldig usikker på forholdet vårt, har hatt det sånn på og av i snart 1 1/2år nå. Problemet mitt er også at jeg har innsett at jeg nok ikke var stormende forelsket i starten, men at jeg mer var forelsket i å være i et nytt, spennende forhold. I tidligere forhold fikk jeg bare nok en dag, men denne følelsene fikk jeg aldri, og jeg tolket det som at; ok, alle har ups & downs, men vi har det jo bra? Etter at vi fikk barn og barnet ble ett år begynte den vonde følelsen som du beskriver å komme mer og mer, og nå etter 1 1/2år kjenner jeg at jeg går rundt med et sår i magen. Noen dager går det bedre, andre dager ikke. Jeg tenker på hvordan det vil være å bli alenemor, men jeg vil ikke det heller. Jeg vil gå tilbake i tid, med den viten jeg har nå og VELGE ANDERLEDES. Men det er desverre ikke mulig.. Jeg tenker og gnager på dette daglig, har veldig ofte en vondt følelse i magen, og det overskygger alt. Er ofte ikke mentalt tilstede med mann og barn. Kjenner at jeg er så vanvittig sliten av alt sammen.. Vel, jeg har kommet fram til at jeg nok er litt deprimert; men om jeg er deprimert på grunn av alle tankene, eller om tankene kommer fordi jeg er deprimert vet jeg ikke. jeg fungerer ok i hverdagen, så noe alvorlig depresjon er det ikke, men nok til at jeg ikke har det bra. Jeg har også snakket med mannen et par ganger, men det ble opprivende, og jeg klarte ikke fortelle han hele sannheten. Så da halter det og går nå.. Ser på de nydelige guttene mine og vil ikke at de skal oppleve et brudd heller. For min del er kanskje det verste å tenke på at de fantastisek følelsene kanskje aldri har vært der; jeg burde forstått for lenge siden at dette ikke burde vare. Når jeg hører andre skriver at man må finne tilbake til de gode følelsene tenker jeg bare; kan jeg finne tilbake til noe jeg kanskje aldri har hatt? Hvordan er det mulig? Og blir jeg en bitter gammel kjerring om 30 år når jeg tenker på at jeg holdt ut i dette på grunn av barna? Er det et forbilde for barna? Jeg skal i terapi i morgen, har bestilt meg time hos privat psykolog.. Jeg har funnet ut at jo mer jeg tenker og kverner omkring dette, jo sterkere blir følelsene, og jo mer tenker jeg på det. Jeg trenger hjelp til å sortere tankene litt, finne ut hva som er best for meg, han og familien.. For nå vet jeg ikke, alt er bare et rot.. Et stort, stygt, vondt rot som stjeler alt av energi og livsgnist.. Om jeg bare kunne skrudd tilbake tiden... Håper det ordner seg for deg HI, at du finner ut av dette! Føler med deg kjære du!

 

å kjære deg, som jeg gråt da jeg leste dette. Kunne ha skrevet dette selv. Alt stemte! å få tilbake følelser som aldri har vært dær er ikke mulig, og jeg er nok også på noen måte deprimert. Men så var det disse barna da....Klarer ikke ta sønnen fra faren eller faren fra sønnen. Klarer heller ikke sende fram og tilbake annenhver uke..... Men hva med meg da? Hva om 30 år som du skriver...? Er dette alt livet har å by på, tenker jeg noen ganger, og det gir meg så utrolig dårlig samvittighet!! For egentlig er jeg kjempeheldig ;./

 

Håper alt ordner seg for deg å. Jeg har bestilt time til parterapi akkurat nå. Biter tennene sammen og krysser fingrene! :-D

[Anonym bruker]

Å, dette er som Å lese om meg. Jeg har faktisk prøvd Å gjøre det slutt hele to ganger pÅ 1,5 År og begge gangene ga jeg opp og sa meg enig i Å prøve videre. Jeg fÅr helt vondt inni meg av Å skulle sÅre samboeren og be han flytte. Men det kommer ingen vei. Jeg sier meg enig i Å fortsette forholdet, sÅ gÅr det bare noen mnd før jeg er tilbake i tankene om at dette er helt feil! NÅ sitter jeg der igjen...

 

Jeg var aldri ordentlig forelsket eller betatt av samboeren. Det høres jo bÅde merkelig og vanvittig ut, men jeg var en ung og redd alenemor. SÅ da denne mannen kom og tok meg og barnet inn i varmen følte jeg meg veldig avhengig av han. Jeg trengte desperat en grunnsten i livet mitt. Men nÅ er jeg en helt annen person, og siden jeg aldri var forelsket i han sÅ har jeg heller ikke noe Å minnes eller prøve Å trekke frem igjen. Jeg kan ikke se tilbake Å tenke at vi hvertfall har et sterkt bÅnd og at vi i det minste HAR opplevd kjærligheten... Jeg kan ikke hente frem de tingene jeg virkelig falt for..

 

Vi har vært pÅ et helgekurs, et slags samlivskurs for par med barn. Og da vi kom derfra følte jeg bare sterkere enn noensinne at vi er helt forskjellige og at har noe Å jobbe med. Vi har barna som felles interesse, that's it. Vi kan ikke kose oss med mat sammen, for vi liker ulik mat. Om den ene storkoser seg sÅ sitter den andre og griner pÅ nesen. Vi kan ikke kose oss med musikk, for om vi hører pÅ hans musikk blir jeg gal. Vi kan ikke gjøre sÅ mye sammen, for han elsker sport og trening, jeg hater det. And so on.... Jeg er overbevist om at ogsÅ han kan bli lykkeligere med en annen.

 

Men likevel, det er vanskelig Å velge Å være den som ødelegger familien bare fordi følelsene er borte. Men de er virkelig borte.. Jeg vil ikke kysse han, ikke ta pÅ han og overhodet ikke ha sex!! Jeg vemmes av tanken pÅ sex med han. Det føles bare sÅ ekstremt feil!

 

SÅ... Vel, jeg har bestemt meg for at jeg MÅ gjøre det slutt. Det er det eneste rette. Jeg merker at jeg tenker mer og mer pÅ andre menn, og ikke minst pÅ hvor utrolig deilig det blir Å være alene. Slippe maset om sex, og unnskyldningene for Å slippe unna. Selvsagt blir det tøft ogsÅ. Herregud, den økonomiske tryggheten og bekvemmeligheten med Å være to stk er ogsÅ noe av grunnen til at jeg har ombestemt meg de gangene jeg har gjort det slutt. Men nÅ har jeg i det minste virkelig prøvd! Igjen og igjen over flere År..

 

Men huff.. Innen to uker har jeg tatt den samtalen igjen. For godt denne gangen. Gruer meg SÅ!

[Anonym bruker]

#15 her. Beklager de store Å'ene.. Ser at det blir slitsomt Å lese teksten nÅr det blir slik.

 

#13. Du beskriver ogsÅ det jeg prøvde Å skrive om følelsene som aldri har vært der, men du skriver det sÅ mye bedre. Hvordan finne tilbake til noe som aldri har vært der? Det er jo umulig...

[Anonym bruker]

Du burde gå i terapi og ikke nødvendigvis "plage" mannen din med dine manglende følelser. Av erfaring så kan jeg si at de manglende følelsene kan komme tilbake, men at du må finne ut av ting i deg selv. Du vil neppe finne en mann som du er stormende forelsket i hele livet og jeg synes du skylder barnet deres å finne ut av om du kan oppfriske i følelsene og ikke bare gå fra ham fordi du "kjeder deg"! Du er mamma og ikke tenåring! ...men det er jo min mening da ;-)

Dette er, om ikke med så sterke ord, også min mening. Hvis ikke hadde jeg gått fra han for lenge siden, men det å ikke ha det bra spiser meg opp innvendig. Hvor tar jeg kontakt for å få hjelp? Jeg vil ikke såre mannen, men jeg får enda mer vondt av at han ikke vet hva jeg tenker om dette nå, slik at jeg må fortelle han noe slik at vi "går veien sammen". Uff, aner ikke hvor jeg skal begynne... Gråter, gråter og gråter.......

 

Ta kontakt med ditt lokale familievernskontoret for parrådgiving

De (fleste) er kjempe flinke og lette å prate med, som kan komme med innspill for deg og han som par og enkelt individ. Trenger du mer individuelle samtaler så kan du fint få det itillegg til selve parrådgivingen.

 

Jeg har vært i samme situasjon som deg, ved hjelp av familievernskontoret så fikk jeg se mannen min i et anderledes lys - som gjorde at jeg faktisk ble forelsket han igjen, over tid.

Det er ikke lett! Men er dere begge villige til å redde det dere har så vil dere få noe fantastisk ut av det.

Husk å vær ærlig og lytte! Det er noe av det vanskeligste i slik situasjon er å faktisk kunne være helt ærlig (Altså ikke gå rundt grøten!!) og kunne lytte til partneren din uten å gå i forsvarsposisjon.

[Anonym bruker]

Hei, jeg føler virkelig med deg. Har hatt det slik selv i perioder, og det er utrolig hardt. Jeg var heller aldri virkelig forelsket i mannen min, var nok mer forelsket i det at jeg fikk en mann og barn som jeg ønsket meg helt intenst... Vi har det fint nå, selv om jeg ikke har annet enn vennskapelige følelser for ham. Jeg prøver å tenke at livet er langt, og at årene nå som barna er små er så viktige for dem - stabilitet, bare ett hjem, to foreldre å sove i mellom i sengen om natten hvis de vil - at jeg skyver min egen utilfredshet til side.

 

Det kan være at du er deprimert, men om det er derfor du ikke har følelser for mannen din, eller om du har blitt deprimert av den situasjonen du er i er ikke godt å si. Jeg beundrer det at du søker hjelp og kommer til å prøve å få det til å fungere! Jeg har fått hjelp for min depresjon og det har hjulpet mye. Jeg ser lysere på livet og fokuserer mer på det vi har sammen (barna, hverdagen, fine ferier) og klarer å glede meg over det. Men om jeg blir sammen med ham resten av livet tviler jeg på.

 

Husk at livet er langt og at du om ganske få år ikke trenger å ta det samme hensynet til barna, men kan tenke mer på deg selv og dine behov. Det trøster meg i hvert fall, når jeg syns det er tungt.

Lykke til! Klem

[Puma - sprekker snart!]

Flott, kjemp for forholdet. Jobb med perspektivene. Innse at gresset på andre sia er musebrunt. Når alt er gjort, helhjertet og m innsikt, spør deg selv om du er istand til å bidra til et varmt respektfylt samliv. Hvis ikke, spør deg selv om ikke mann og barn fortjener bedre. Jeg mener iallefall at barn fortjener å vokse opp m hengivne foreldre som har det godt sammen. Husk at dere er modellene barna lærer av når det gjelder kjærlighet og samliv.

[Puma - sprekker snart!]

Når alt er prøvd; en gjør iallefall ikke barn og mann godt ved å "ofre" seg og lide seg gjennom et langt liv "for ungenes skyld". Jeg synes det er et stort overgrep å ikke være ærlig om at man føler seg ferdig. Synes de mennene skal få en fair sjanse til å finne noen andre som elsker dem?

[Gjest miam]

Når alt er prøvd; en gjør iallefall ikke barn og mann godt ved å "ofre" seg og lide seg gjennom et langt liv "for ungenes skyld". Jeg synes det er et stort overgrep å ikke være ærlig om at man føler seg ferdig. Synes de mennene skal få en fair sjanse til å finne noen andre som elsker dem?

 

Så mannens følelser er viktigere er viktigere enn at barna får en trygg og stabil oppvekst? Det er ingen som sier at man skal bli i forhold som er ødeleggende, uten noen noen gode følelser, men i et "vanlig" forhold hvor man kanskje har blitt innhentet av hverdagen og forelskelsen er borte er jeg helt sikker på at barna allikevel foretrekker at foreldrene er sammen. Og så mener jeg at man er gode rollemodeller, som velger barnas trygghet fremfor sin egen mangel på forelskelse og ønske om noe annet.

[Anonym bruker]

Så mannens følelser er viktigere er viktigere enn at barna får en trygg og stabil oppvekst?

 

Jeg vet ikke om du misforsto Puma eller om jeg misforstår her. Men jeg tror Puma mener at mannen bør få en sjanse til å velge han også. For det er jo strengt tatt ganske så egoistisk å bli i et forhold når man ikke makter å gi mannen et snev av det som burde finnes i et forhold; sex, nærhet, kos, intimitet. Og når man gir det så er det med en viss avsky. Da burde mannen få vite hvordan det ligger til og deretter selv kunne velge om han vil være i et slikt forhold eller bryte ut og ha muligheten til å treffe noen som virkelig elsker han.

 

Er ikke dette også ganske logisk? At det ikke bare gjelder barna og den usikre part, men også mannen som lever i uvissheten om at samboeren hans egentlig ønsker seg bort. Eller syns jeg bare det fordi det rettferdiggjør mitt eget ønske om å avslutte forholdet?

[Anonym bruker]

Dytter litt

[Anonym bruker]

Jeg har vært 100% ærlig med mannen min. Han vet akkurat hvordan det ligger an, og er selvfølgelig veldig lei seg. Samtidig sier han at det er greit for han at jeg ikke føler det samme som han, og at han heller vil vi skal holde sammen. Mannen min og jeg er hverandres trygge base, så jeg har ingen problemer med å holde i hånda, kose og kysse. Men med en gang kosen går over til mer intimitet eller sex, nesten fryser jeg og tenker at dette er FEIL!

 

Bortsett fra sexen så stemmer alt i forholdet vårt. Nå kan det godt hende jeg undervurderer sønnen vår, men skjønner ikke hvordan han kan se på oss at noe er galt. Hadde Vi hatt kamera i hjemmet, filmet i en mnd og en utenforstående hadde sett filmen, ville ikke vedkommende sett at noe var galt overhodet. Vi er en helt vanlig familie, som aldri krangler eller noe.

 

Jeg har nok uansett tatt valget mitt; jeg blir i forholdet og lever på de gode dagene. Familievernkontor er for vår del ikke en mulighet forresten ettersom vi bor i en liten kommune, og jeg kjenner flere av de som jobber der privat. Man kan godt si at man ikke skal bli i et forhold "bare" pga av barna, men jeg setter familien så høyt at det er det jeg velger. VIL at dette skal fungere og VIL at familien vår skal holde sammen. Jeg elsker familien min, selv om jeg ikke elsker mannen min slik jeg burde.

 

HI

[Puma - sprekker snart!]

Så mannens følelser er viktigere er viktigere enn at barna får en trygg og stabil oppvekst?

 

Jeg vet ikke om du misforsto Puma eller om jeg misforstår her. Men jeg tror Puma mener at mannen bør få en sjanse til å velge han også. For det er jo strengt tatt ganske så egoistisk å bli i et forhold når man ikke makter å gi mannen et snev av det som burde finnes i et forhold; sex, nærhet, kos, intimitet. Og når man gir det så er det med en viss avsky. Da burde mannen få vite hvordan det ligger til og deretter selv kunne velge om han vil være i et slikt forhold eller bryte ut og ha muligheten til å treffe noen som virkelig elsker han.

 

Er ikke dette også ganske logisk? At det ikke bare gjelder barna og den usikre part, men også mannen som lever i uvissheten om at samboeren hans egentlig ønsker seg bort. Eller syns jeg bare det fordi det rettferdiggjør mitt eget ønske om å avslutte forholdet?

 

Jepp, det jeg mente. Jeg sa jo at alt måtte prøves først. Man skal ikke lett gi opp en barnefamilie, ungene er viktigere enn forelskelse, som dessuten bare er en liten del av et forhold. Men når alt er prøvd og man fremdeles vegrer seg fra nærhet til mannen, man depper og drømmer om alternativer. -ikke tro at ungene ikke merker det selv om de ikke har språk for opplevelsen sin. Dere setter standard for ungene.