Mor med spiseforstyrrelser

[3 gleder]

Noen som kjenner seg igjen?

 

Dette er riktignok ikke det eneste som er "galt". Det har vært en turbulent oppvekst med mye sinne, kjeft og ydmykelser som har resultert i kvalmende følelser av skam og lav selvtillit. I en aler av 28 og tre barn senere føler jeg meg på mange måter fortsatt som et barn. Jeg har vokst opp med engstelse og er engstelig og usikker i mange situasjoner.

 

Oppveksten har vært preget av mye. Jeg husker lite konkrete hendelser, men mange følelser og tanker. Jeg fikk et kvalmende sjokk da jeg fant ut av jeg og mine søstre alle har drevet med eller driver med selvskading og oppkast av mat.

 

Mamma er i perioder fryktelig slitsom hva angår dette. Hun skaper seg og tydeliggjør sine vekttap med å kalle tilfeldige normalvektige for feite og ekle. (ikke til dem, men til oss) I en periode (måndene etter at vi fant ut av min søster hadde tanker av suicidal art) begynte hun å kalle min søster for feita og slike ting. Hun er i dag tynn og stusselig da hun har utviklet spiseforstyrrelser selv.

 

Jeg føler hun koser seg med min vektoppgang etter å ha født mitt tredje barn. Jeg har alltid vært minst og tynnere enn henne. Min andre søster sier hun føler seg tvangsfora. Det ligger som et jernteppe over meg konstant. Det er så ubegahelig å være i hennes nærvær. Nå som min søster har blitt bemerkelsesverdig tynn, har min mor gått ned enda flere kilo og "flasher" dette med trange klær o.l.

Da mine to søstre for et par år tilbake samarbeidet om en livsstilendring for å legge av seg et par kilo (de er sunne, normalvektige jenter begge to) fant hun ut av det ved et feiltak. Hun ble sint og iløpet av kort tid hadde hun gått ned mange kilo.

 

Med all den lasten jeg har med meg føler jeg meg helt rådløs ifh til hvordan jeg skal takle dette. Jeg vet hun er syk. Dette blir aldri snakket om. Hun har aldri oppsøkt hjelp har jeg fått høre. alle skal bare spille med på fasaden. Selv pappa sa hun var allergisk mot brød og at det var derfor hun kasta opp, da jeg mannet meg opp til å ta oppnavnkallinga mot min søster. reaksjoner og meninger er utelukket. hadde jeg bedt hun skaffe hjelp ville hun blitt sint og fornærma. I slike situasjoner ender man alltid opp med å unnskylde sin egen egoisme for å få slutt på elendigheta.

 

noen som kjenner seg igjen? Hvordan takle dette?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, men dessverre som søsteren som kaster opp, sulter meg og godter meg over mine søstres "mammakilo".

Jeg har egentlig ingen unnskyldning for spiseforstyrrede eller noen trøstende ord til deg, og vil bare gi deg en god klem!

Jeg har såpass innsikt i egen sykdom at jeg vet hvor forferdelig det er for dem rundt meg - men det eneste som hjelper meg til å ta meg sammen når jeg er med søstrene mine er at de totalt overser alle disse "faktene". Evt. sier klart i fra når sykdommen min preger dem. Det er hardt å motta, og helt sikkert vanskelig for dem å si ifra, men jeg håper du klarer å si ifra, for det er det minste du kan gjøre!