Hva skal jeg gjøre med svigermor? Laaaangt...

[Anonym bruker]

Aller først: svigermor er både snill og engasjert, og som menneske er jeg veldig glad i henne. Men, som bestemor/svigermor er hun overivrig, har ingen grenser, ingen respekt, og ville øyensynlig helst vært mamma selv.

(jeg trenger ikke svar fra dere som sier "du skal være heldig som har en svigermor som bryr seg", det er ikke det som er saken her.)

 

Helt siden jeg var gravid har hun vært ekstremt opptatt av lille venn, og hadde omtrent bedre oversikt over mine lege- og jordmoravtaler enn jeg hadde selv. Jeg hadde sjelden vært ute derfra mer enn ti sekunder før hun ringte og spurte hvordan det gikk. Da syntes jeg bare det var søtt at hun var så opptatt av meg og lille i magen, selv om jeg syntes jeg, som 34-åring, burde kunne slippe å brette ut om (under)livet mitt til fler enn helsepersonell så ofte. Problemene startet i det øyeblikket knøttet var ute. Det startet med at hun ble sur fordi hun ikke fikk komme på besøk på sykehuset. (det er ikke lov med besøk på Barsel, og vi hadde på forhånd sagt at vi ville vente med alt besøk til vi kom hjem.)

Da hun ble sur, sa vi at de kunne komme på besøk likevel, da de kom ble hun sur fordi hun ikke fikk holde den sovende nyfødte nede i den trekkfulle lobbyen. Hun hadde jo blitt bestemor. Ikke et spørsmål ble stilt om hvordan det gikk med oss. Det tror jeg forresten aldri hun har spurt om etterpå heller.

Hun startet karrieren bra, med å stadig røske lille ut av armene mine, og med å snappe lille til seg i det øyeblikket vi kom i alle familieselskaper ol. Gud forby at foreldrene skal få være stolte og vise frem barnet sitt til storfamilien. Stort sett satte hun seg bare i en krok og dullet, mens vi måtte gå rundt og presentere oss som oss pluss den lille borte i kroken..

 

Egentlig gjør hun ikke noe feil, for hun er bare en ivrig bestemor. Problemet er at hun blir altfor ivrig, og at hun ikke skjønner når hun går over streken, evt skjønner det, men driter i det, det har jeg ikke helt skjønt, da det kan virke som om det varierer litt. Hun lar oss heller aldri være i fred når vi er der, noe som fører til at jeg hater å være der, noe som igjen garantert ikke gjør saken noe bedre. Vi får heller ikke være alene hos oldefedrene, slik at de kan få tilbringe litt tid med lille. Hun skal være der, hele tiden!

Hun skal konstant påpeke at lille har nøyaktig de samme faktene som tantene hadde da de var små, og hvis det er bildetid ooooer og aaaer hun helt til det kommer et bilde av lille og jeg, da sier hun helst ingenting.

(det skal også nevnes at da det skulle taes familiebiler den første helgen vi var der, var det selvsagt jeg som skulle ta bildene, helt til det gikk opp et lys for sambo...)

Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at jeg gjør absolutt alt for at det skal være hyggelig, og at jeg definitivt er på tilbudssiden. Jeg spør om hun vil gjøre alt; gi mat, skifte bleie, gå tur, det meste.. Likevel virker det ikke som om det er godt nok. Aller helst ville hun nok at jeg ikke var der, og at hun kan dille og dalle som hun ville, men vi er rett og slett ikke klare for å ha barnevakt enda ( lille er 7 mnd). Jeg blir nok heller ikke mer klar av å føle at hun overkjører meg i ett og alt. Hun skal også være uenig med meg, og "på lag" med lille, så hvis jeg for eksempel sier; "oi, i dag var vi grinete", sier hun "neida, du er så snill, så!" jeg skjønner selvsagt at lille ikke nødvendigvis skjønner hva hun sier nå, men jeg kan billedlig se for meg hva hun kommer til å si når lille blir større.

 

Sambo skjønner nok ikke helt hvor ille det er, men hun passer også godt på å ikke si/gjøre noe særlig når han er i nærheten. Han oppfatter derfor sjeldent situasjonene som oppstår. Han forsøker så godt han kan å støtte meg, men jeg skjønner jo også at han havner mellom barken og veden. Det er jo moren hans.

 

Mine foreldre er skilt, men lykkelig samboende på hver sin side, og vi har derfor tre besteforeldrepar. Vi opplever at svigermors behov for tid med lille går kraftig utover de andres, i og med at de absolutt er like glad i lille, og gjerne vil være sammen med oss, men de er "normale", og maser ikke like mye.

 

Når jeg leser gjennom ser jeg at det både er rotete og at det ikke nødvendigvis høres så ille ut, men det er vel mest hvordan det føles inni meg når jeg er sammen med henne. Jeg er så drittlei av å klistre på meg et smil og late som om alt er greit, når jeg har mest lyst til å klabbe til henne. Jeg ser også at det må skje noe snart, for dette et en dårlig sirkel som ikke ser ut til å bli noe bedre med det første.

Har noen der ute gode råd å komme med? På forhånd tusen takk!

[LillaGorilla♥♥]

Det holder at du enkelt og greit, uten å være uhøflig på noe vis sier at:

 

- Nei, akkurat nå vil jeg holde babyen min

- Nei, idag trenger vi tid for oss selv

- Lille er enda for liten til å ha barnevakt

- Idag har jeg lyst til å presentere lille for gjestene

- Denne gangen må vi la de andre besteforeldrene se litt til barnebarnet sitt

 

osv...

 

Det går an å sette grenser uten å være ufin, bare si det sånn det er. Og så står du ved det og slutter å bry deg om hun skulle bli sur eller ikke.

[Lille♥mitt]

Herregud for ei slitsom dame. Jeg tror du må si til henne at hennes tid som småbarnsmor er forbi, og at det nå er din tur.. selv om hun kommer til å bli sur.

[Sol Skippertaksdronning]

Tror Lilleva oppsummerte det ganske greit jeg-kommunikasjon!

Bestemødre-på begge sider kan være både en velsignelse og en forbannelse, men du/ dere må nesten bare holde på at det er ders barn, og deres grenser.

[♣ Christiane ♣]

Tja, hva skal man si.

Personer som dette har det med å enten ikke skjønne hva du prater om hvis du konfronterer de eller bli dødelig fornærmet de neste 20 årene dersom du virkelig klarer å si fra så det går igjennom hjernebarken.

Tror du må lære å kanskje holde henne unna i litt større grad, men regne med at når dere sees så er hun sikkert like ille.

Ergo avtale tid med de andre besteforeldrene, si at dere har andre planer hvis hun vil besøke dere og kanskje takke nei til å besøke henne innimellom.

Du kan jo ikke avskjære henne fra barnebarnet som hun tydeligvis elsker som sitt eget barn, men kanskje stramme litt inn på "besøkstidene"

[Jaffs]

Her mener jeg at din samboer må komme på banen. Når dere kommer inn dørene og hun bare prøver og ta babyen ut av armene deres så må din mann si NEI, hun skal ammes eller at dere vil presantere babyen selv.

Be også din mann om og ta en liten prat med henne og få henne til og forstå at dere er veldi glad og takknemmlig for at hun er en så engasjert bestemor, men at enkelte ting må dere bare få lov og finne ut av selv og at det faktisisk er andre enn henne som ønsker tid med babyen som dine foreldre og olderforeldre. Få henne til og forstå at dersom det var omvent og at det var dine foreldre som heeele tiden skulle holdt, tatt bilder og vært med babyen hele tiden så hadde det vært slitsomt også for henne som dermed ikke hadde fåt noe tid med babyen.

 

Men om du snakker henne i mot er jeg redd det fort blir krig og at hun oppfatter det helt feil, bedre om din mann tar det opp med henne evt din svigerfar om han er litt mere fornuftig enn din svigermor

[Anonym bruker]

Vet du.. ALT dette kunne jeg ha skrevet selv. Min svigermor er barnepleier så du kan jo tenke deg situasjonen.

Jeg er forøvrig godt voksen, har 2 voksne barn og lillegutt på året som jeg fikk rett før jeg fylte 40.

 

Min svigermor var vant til å ha sine andre barnebarn masse allerede fra da de var nyfødt, da også gjerne over natten. Vi har ikke hatt behov for pass over natten og det har ikke falt i god jord hos henne.

Hun har fått passet han en hel dag innimellom, men nå er det stopp siden hun ikke respekterer våre ønsker i forhold til barnesikring blant annet, noe som er superviktig for oss.

Og hun ble ordentlig fornærmet da hun fikk beskjed om dette, og at nå er det like før han går og vi ønsker å få med oss de første skrittene selv.

 

Hun har aldri respektert min mann så det endte med at jeg dro ned for å snakke med henne. Sa fra på en rolig og ordentlig måte hvordan ting måtte være, og at det var vi som foreldre som bestemte. Er stadig episoder med de andre barnabarna og deres foreldre når svigermor overkjører de grensene foreldrene har satt og sier i barnas påhør at "bare gjør det du lille venn, du får lov av meg og jeg bestemmer over mamma/pappa". Er til å bli matt av.

 

Nå er det snart 2 uker siden min samtale med svigermor, (hun sa forøvrig ingenting mens jeg snakket), og vi har ikke hørt noe fra henne siden.

 

Mitt råd til deg er det samme som de du får i første svar. Si fra på en ordentlig måte, så får hun bare ta det som hun gjør. Ikke la deg overkjøre.

[Anonym bruker]

Aller først: svigermor er både snill og engasjert, og som menneske er jeg veldig glad i henne. Men, som bestemor/svigermor er hun overivrig, har ingen grenser, ingen respekt, og ville øyensynlig helst vært mamma selv. (jeg trenger ikke svar fra dere som sier "du skal være heldig som har en svigermor som bryr seg", det er ikke det som er saken her.) Helt siden jeg var gravid har hun vært ekstremt opptatt av lille venn, og hadde omtrent bedre oversikt over mine lege- og jordmoravtaler enn jeg hadde selv. Jeg hadde sjelden vært ute derfra mer enn ti sekunder før hun ringte og spurte hvordan det gikk. Da syntes jeg bare det var søtt at hun var så opptatt av meg og lille i magen, selv om jeg syntes jeg, som 34-åring, burde kunne slippe å brette ut om (under)livet mitt til fler enn helsepersonell så ofte. Problemene startet i det øyeblikket knøttet var ute. Det startet med at hun ble sur fordi hun ikke fikk komme på besøk på sykehuset. (det er ikke lov med besøk på Barsel, og vi hadde på forhånd sagt at vi ville vente med alt besøk til vi kom hjem.) Da hun ble sur, sa vi at de kunne komme på besøk likevel, da de kom ble hun sur fordi hun ikke fikk holde den sovende nyfødte nede i den trekkfulle lobbyen. Hun hadde jo blitt bestemor. Ikke et spørsmål ble stilt om hvordan det gikk med oss. Det tror jeg forresten aldri hun har spurt om etterpå heller. Hun startet karrieren bra, med å stadig røske lille ut av armene mine, og med å snappe lille til seg i det øyeblikket vi kom i alle familieselskaper ol. Gud forby at foreldrene skal få være stolte og vise frem barnet sitt til storfamilien. Stort sett satte hun seg bare i en krok og dullet, mens vi måtte gå rundt og presentere oss som oss pluss den lille borte i kroken.. Egentlig gjør hun ikke noe feil, for hun er bare en ivrig bestemor. Problemet er at hun blir altfor ivrig, og at hun ikke skjønner når hun går over streken, evt skjønner det, men driter i det, det har jeg ikke helt skjønt, da det kan virke som om det varierer litt. Hun lar oss heller aldri være i fred når vi er der, noe som fører til at jeg hater å være der, noe som igjen garantert ikke gjør saken noe bedre. Vi får heller ikke være alene hos oldefedrene, slik at de kan få tilbringe litt tid med lille. Hun skal være der, hele tiden! Hun skal konstant påpeke at lille har nøyaktig de samme faktene som tantene hadde da de var små, og hvis det er bildetid ooooer og aaaer hun helt til det kommer et bilde av lille og jeg, da sier hun helst ingenting. (det skal også nevnes at da det skulle taes familiebiler den første helgen vi var der, var det selvsagt jeg som skulle ta bildene, helt til det gikk opp et lys for sambo...) Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at jeg gjør absolutt alt for at det skal være hyggelig, og at jeg definitivt er på tilbudssiden. Jeg spør om hun vil gjøre alt; gi mat, skifte bleie, gå tur, det meste.. Likevel virker det ikke som om det er godt nok. Aller helst ville hun nok at jeg ikke var der, og at hun kan dille og dalle som hun ville, men vi er rett og slett ikke klare for å ha barnevakt enda ( lille er 7 mnd). Jeg blir nok heller ikke mer klar av å føle at hun overkjører meg i ett og alt. Hun skal også være uenig med meg, og "på lag" med lille, så hvis jeg for eksempel sier; "oi, i dag var vi grinete", sier hun "neida, du er så snill, så!" jeg skjønner selvsagt at lille ikke nødvendigvis skjønner hva hun sier nå, men jeg kan billedlig se for meg hva hun kommer til å si når lille blir større. Sambo skjønner nok ikke helt hvor ille det er, men hun passer også godt på å ikke si/gjøre noe særlig når han er i nærheten. Han oppfatter derfor sjeldent situasjonene som oppstår. Han forsøker så godt han kan å støtte meg, men jeg skjønner jo også at han havner mellom barken og veden. Det er jo moren hans. Mine foreldre er skilt, men lykkelig samboende på hver sin side, og vi har derfor tre besteforeldrepar. Vi opplever at svigermors behov for tid med lille går kraftig utover de andres, i og med at de absolutt er like glad i lille, og gjerne vil være sammen med oss, men de er "normale", og maser ikke like mye. Når jeg leser gjennom ser jeg at det både er rotete og at det ikke nødvendigvis høres så ille ut, men det er vel mest hvordan det føles inni meg når jeg er sammen med henne. Jeg er så drittlei av å klistre på meg et smil og late som om alt er greit, når jeg har mest lyst til å klabbe til henne. Jeg ser også at det må skje noe snart, for dette et en dårlig sirkel som ikke ser ut til å bli noe bedre med det første. Har noen der ute gode råd å komme med? På forhånd tusen takk!

 

Akkurat det du skriver der er omtrent det en leser titt og ofte her på Dib.

 

Svigermor spør om helsen min for ofte..

 

Svigermor vil besøke babyen hele tiden

 

Svigermor vil holde babyen min hele tiden

 

Svigermor er bare enig med babyen

 

Svigermor overser meg

 

Svigermor tror jeg helst ville ha meg langt vekk

 

Svigermor tar for mye plass

 

Svigermor respekterer ikke at jeg vil holde babyen min hele tiden selv om jeg gjør det stort sett hele tiden selv hjemme

 

Svigermor skryter så fælt av babyen og får så mye oppmerksomhet enda det er jeg som vil det

 

Svigermor vil passe den lille

 

Svigermor er interessert i barnet mitt

 

Svigermor bryr seg

 

Svigermor kommer på besøk 1-2 ganger i uken og jeg vil helst det skal bli 1-2 g i året, hun trenger seg så innmari på..

[studVest]

På mange punkter er dette ganske likt min situasjon med min svigermor (vesla er også 7 måneder). Svigermor er et raust og godt menneske, og hun vil oss bare vel. Så jeg har lært meg å svelge en haug med kameler og klistre på et smil de helgene vi tilbringer sammen (heldigvis bor hun et godt stykke unna oss - til forskjell fra hva som er tilfelle hos dere?). Et annet moment som hjelper situasjonen min er at lille frøken strøken er ganske så skeptisk, så hun nekter plent å tilbringe lange stunder på andres fang (kan tenke deg hvor skuffet førskolelærer-svigermor er over det - hun burde jo i alle fall ha godt lag med barn..!). Har altså ingen gode råd å komme med, bare mye forståelse!

 

Tror dette er en ganske vanlig problematikk, har flere venninner som kan fortelle om samme forholdene der i gården.

 

Det verste synes jeg er at det stiller min egen mor og bonusmor i et dårlig lys, for i min samboers øyne er ikke de like engasjerte bestemødre (dette er noe svigermor også har fått høre av samboer, i alle fall har jeg én berettiget mistanke om det) ... Sukk :/

[Hannasbananas]

Aller først: svigermor er både snill og engasjert, og som menneske er jeg veldig glad i henne. Men, som bestemor/svigermor er hun overivrig, har ingen grenser, ingen respekt, og ville øyensynlig helst vært mamma selv. (jeg trenger ikke svar fra dere som sier "du skal være heldig som har en svigermor som bryr seg", det er ikke det som er saken her.) Helt siden jeg var gravid har hun vært ekstremt opptatt av lille venn, og hadde omtrent bedre oversikt over mine lege- og jordmoravtaler enn jeg hadde selv. Jeg hadde sjelden vært ute derfra mer enn ti sekunder før hun ringte og spurte hvordan det gikk. Da syntes jeg bare det var søtt at hun var så opptatt av meg og lille i magen, selv om jeg syntes jeg, som 34-åring, burde kunne slippe å brette ut om (under)livet mitt til fler enn helsepersonell så ofte. Problemene startet i det øyeblikket knøttet var ute. Det startet med at hun ble sur fordi hun ikke fikk komme på besøk på sykehuset. (det er ikke lov med besøk på Barsel, og vi hadde på forhånd sagt at vi ville vente med alt besøk til vi kom hjem.) Da hun ble sur, sa vi at de kunne komme på besøk likevel, da de kom ble hun sur fordi hun ikke fikk holde den sovende nyfødte nede i den trekkfulle lobbyen. Hun hadde jo blitt bestemor. Ikke et spørsmål ble stilt om hvordan det gikk med oss. Det tror jeg forresten aldri hun har spurt om etterpå heller. Hun startet karrieren bra, med å stadig røske lille ut av armene mine, og med å snappe lille til seg i det øyeblikket vi kom i alle familieselskaper ol. Gud forby at foreldrene skal få være stolte og vise frem barnet sitt til storfamilien. Stort sett satte hun seg bare i en krok og dullet, mens vi måtte gå rundt og presentere oss som oss pluss den lille borte i kroken.. Egentlig gjør hun ikke noe feil, for hun er bare en ivrig bestemor. Problemet er at hun blir altfor ivrig, og at hun ikke skjønner når hun går over streken, evt skjønner det, men driter i det, det har jeg ikke helt skjønt, da det kan virke som om det varierer litt. Hun lar oss heller aldri være i fred når vi er der, noe som fører til at jeg hater å være der, noe som igjen garantert ikke gjør saken noe bedre. Vi får heller ikke være alene hos oldefedrene, slik at de kan få tilbringe litt tid med lille. Hun skal være der, hele tiden! Hun skal konstant påpeke at lille har nøyaktig de samme faktene som tantene hadde da de var små, og hvis det er bildetid ooooer og aaaer hun helt til det kommer et bilde av lille og jeg, da sier hun helst ingenting. (det skal også nevnes at da det skulle taes familiebiler den første helgen vi var der, var det selvsagt jeg som skulle ta bildene, helt til det gikk opp et lys for sambo...) Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at jeg gjør absolutt alt for at det skal være hyggelig, og at jeg definitivt er på tilbudssiden. Jeg spør om hun vil gjøre alt; gi mat, skifte bleie, gå tur, det meste.. Likevel virker det ikke som om det er godt nok. Aller helst ville hun nok at jeg ikke var der, og at hun kan dille og dalle som hun ville, men vi er rett og slett ikke klare for å ha barnevakt enda ( lille er 7 mnd). Jeg blir nok heller ikke mer klar av å føle at hun overkjører meg i ett og alt. Hun skal også være uenig med meg, og "på lag" med lille, så hvis jeg for eksempel sier; "oi, i dag var vi grinete", sier hun "neida, du er så snill, så!" jeg skjønner selvsagt at lille ikke nødvendigvis skjønner hva hun sier nå, men jeg kan billedlig se for meg hva hun kommer til å si når lille blir større. Sambo skjønner nok ikke helt hvor ille det er, men hun passer også godt på å ikke si/gjøre noe særlig når han er i nærheten. Han oppfatter derfor sjeldent situasjonene som oppstår. Han forsøker så godt han kan å støtte meg, men jeg skjønner jo også at han havner mellom barken og veden. Det er jo moren hans. Mine foreldre er skilt, men lykkelig samboende på hver sin side, og vi har derfor tre besteforeldrepar. Vi opplever at svigermors behov for tid med lille går kraftig utover de andres, i og med at de absolutt er like glad i lille, og gjerne vil være sammen med oss, men de er "normale", og maser ikke like mye. Når jeg leser gjennom ser jeg at det både er rotete og at det ikke nødvendigvis høres så ille ut, men det er vel mest hvordan det føles inni meg når jeg er sammen med henne. Jeg er så drittlei av å klistre på meg et smil og late som om alt er greit, når jeg har mest lyst til å klabbe til henne. Jeg ser også at det må skje noe snart, for dette et en dårlig sirkel som ikke ser ut til å bli noe bedre med det første. Har noen der ute gode råd å komme med? På forhånd tusen takk!

 

Akkurat det du skriver der er omtrent det en leser titt og ofte her på Dib.

 

Svigermor spør om helsen min for ofte..

 

Svigermor vil besøke babyen hele tiden

 

Svigermor vil holde babyen min hele tiden

 

Svigermor er bare enig med babyen

 

Svigermor overser meg

 

Svigermor tror jeg helst ville ha meg langt vekk

 

Svigermor tar for mye plass

 

Svigermor respekterer ikke at jeg vil holde babyen min hele tiden selv om jeg gjør det stort sett hele tiden selv hjemme

 

Svigermor skryter så fælt av babyen og får så mye oppmerksomhet enda det er jeg som vil det

 

Svigermor vil passe den lille

 

Svigermor er interessert i barnet mitt

 

Svigermor bryr seg

 

Svigermor kommer på besøk 1-2 ganger i uken og jeg vil helst det skal bli 1-2 g i året, hun trenger seg så innmari på..

 

Interessant at du har et sterkt behov for å legge ut et innlegg som dette i en tråd hvor hi innstendig ikke ber om dette. Du har tydelIgvis aldri kjent noe av dette på kroppen selv, og da er det vel igrunnen bedre å holde munn. (blir egentlig litt irritert på meg selv som lar meg provosere...)

HI, du har min fulle støtte. Ikke hør på dustekommentarer som den over!

[Anonym bruker]

Aller først: svigermor er både snill og engasjert, og som menneske er jeg veldig glad i henne. Men, som bestemor/svigermor er hun overivrig, har ingen grenser, ingen respekt, og ville øyensynlig helst vært mamma selv. (jeg trenger ikke svar fra dere som sier "du skal være heldig som har en svigermor som bryr seg", det er ikke det som er saken her.) Helt siden jeg var gravid har hun vært ekstremt opptatt av lille venn, og hadde omtrent bedre oversikt over mine lege- og jordmoravtaler enn jeg hadde selv. Jeg hadde sjelden vært ute derfra mer enn ti sekunder før hun ringte og spurte hvordan det gikk. Da syntes jeg bare det var søtt at hun var så opptatt av meg og lille i magen, selv om jeg syntes jeg, som 34-åring, burde kunne slippe å brette ut om (under)livet mitt til fler enn helsepersonell så ofte. Problemene startet i det øyeblikket knøttet var ute. Det startet med at hun ble sur fordi hun ikke fikk komme på besøk på sykehuset. (det er ikke lov med besøk på Barsel, og vi hadde på forhånd sagt at vi ville vente med alt besøk til vi kom hjem.) Da hun ble sur, sa vi at de kunne komme på besøk likevel, da de kom ble hun sur fordi hun ikke fikk holde den sovende nyfødte nede i den trekkfulle lobbyen. Hun hadde jo blitt bestemor. Ikke et spørsmål ble stilt om hvordan det gikk med oss. Det tror jeg forresten aldri hun har spurt om etterpå heller. Hun startet karrieren bra, med å stadig røske lille ut av armene mine, og med å snappe lille til seg i det øyeblikket vi kom i alle familieselskaper ol. Gud forby at foreldrene skal få være stolte og vise frem barnet sitt til storfamilien. Stort sett satte hun seg bare i en krok og dullet, mens vi måtte gå rundt og presentere oss som oss pluss den lille borte i kroken.. Egentlig gjør hun ikke noe feil, for hun er bare en ivrig bestemor. Problemet er at hun blir altfor ivrig, og at hun ikke skjønner når hun går over streken, evt skjønner det, men driter i det, det har jeg ikke helt skjønt, da det kan virke som om det varierer litt. Hun lar oss heller aldri være i fred når vi er der, noe som fører til at jeg hater å være der, noe som igjen garantert ikke gjør saken noe bedre. Vi får heller ikke være alene hos oldefedrene, slik at de kan få tilbringe litt tid med lille. Hun skal være der, hele tiden! Hun skal konstant påpeke at lille har nøyaktig de samme faktene som tantene hadde da de var små, og hvis det er bildetid ooooer og aaaer hun helt til det kommer et bilde av lille og jeg, da sier hun helst ingenting. (det skal også nevnes at da det skulle taes familiebiler den første helgen vi var der, var det selvsagt jeg som skulle ta bildene, helt til det gikk opp et lys for sambo...) Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at jeg gjør absolutt alt for at det skal være hyggelig, og at jeg definitivt er på tilbudssiden. Jeg spør om hun vil gjøre alt; gi mat, skifte bleie, gå tur, det meste.. Likevel virker det ikke som om det er godt nok. Aller helst ville hun nok at jeg ikke var der, og at hun kan dille og dalle som hun ville, men vi er rett og slett ikke klare for å ha barnevakt enda ( lille er 7 mnd). Jeg blir nok heller ikke mer klar av å føle at hun overkjører meg i ett og alt. Hun skal også være uenig med meg, og "på lag" med lille, så hvis jeg for eksempel sier; "oi, i dag var vi grinete", sier hun "neida, du er så snill, så!" jeg skjønner selvsagt at lille ikke nødvendigvis skjønner hva hun sier nå, men jeg kan billedlig se for meg hva hun kommer til å si når lille blir større. Sambo skjønner nok ikke helt hvor ille det er, men hun passer også godt på å ikke si/gjøre noe særlig når han er i nærheten. Han oppfatter derfor sjeldent situasjonene som oppstår. Han forsøker så godt han kan å støtte meg, men jeg skjønner jo også at han havner mellom barken og veden. Det er jo moren hans. Mine foreldre er skilt, men lykkelig samboende på hver sin side, og vi har derfor tre besteforeldrepar. Vi opplever at svigermors behov for tid med lille går kraftig utover de andres, i og med at de absolutt er like glad i lille, og gjerne vil være sammen med oss, men de er "normale", og maser ikke like mye. Når jeg leser gjennom ser jeg at det både er rotete og at det ikke nødvendigvis høres så ille ut, men det er vel mest hvordan det føles inni meg når jeg er sammen med henne. Jeg er så drittlei av å klistre på meg et smil og late som om alt er greit, når jeg har mest lyst til å klabbe til henne. Jeg ser også at det må skje noe snart, for dette et en dårlig sirkel som ikke ser ut til å bli noe bedre med det første. Har noen der ute gode råd å komme med? På forhånd tusen takk!

 

Akkurat det du skriver der er omtrent det en leser titt og ofte her på Dib.

 

Svigermor spør om helsen min for ofte..

 

Svigermor vil besøke babyen hele tiden

 

Svigermor vil holde babyen min hele tiden

 

Svigermor er bare enig med babyen

 

Svigermor overser meg

 

Svigermor tror jeg helst ville ha meg langt vekk

 

Svigermor tar for mye plass

 

Svigermor respekterer ikke at jeg vil holde babyen min hele tiden selv om jeg gjør det stort sett hele tiden selv hjemme

 

Svigermor skryter så fælt av babyen og får så mye oppmerksomhet enda det er jeg som vil det

 

Svigermor vil passe den lille

 

Svigermor er interessert i barnet mitt

 

Svigermor bryr seg

 

Svigermor kommer på besøk 1-2 ganger i uken og jeg vil helst det skal bli 1-2 g i året, hun trenger seg så innmari på..

 

Nå vet jeg ikke helt hva du pleier å lekenhet inne, men for min del synes jeg heller innlegg av typen du nevner er sjeldne her inne.

Og hvis du ikke forstår hva som er problemet for hovedinnlegger (noe jeg virkelig gjør, selv om jeg ikke har en slik svigermor selv) så bør du kanskje lese hovedinnlegget en gang til.

 

All sympati til hovedinnlegger! Det er vel det samme om det er svigermor, ens egen mor, søster, tante... det er like sårt -og dumt- når folk tar seg til rette på denne måten uansett.

[Anonym bruker]

Aller først: svigermor er både snill og engasjert, og som menneske er jeg veldig glad i henne. Men, som bestemor/svigermor er hun overivrig, har ingen grenser, ingen respekt, og ville øyensynlig helst vært mamma selv. (jeg trenger ikke svar fra dere som sier "du skal være heldig som har en svigermor som bryr seg", det er ikke det som er saken her.) Helt siden jeg var

gravid har hun vært ekstremt opptatt av lille venn, og hadde omtrent bedre oversikt over mine lege- og jordmoravtaler enn jeg hadde selv. Jeg hadde sjelden vært ute derfra mer enn ti sekunder før hun ringte og spurte hvordan det gikk. Da syntes jeg bare det var søtt at hun var så opptatt av meg og lille i magen, selv om jeg syntes jeg, som 34-åring, burde kunne slippe å brette ut om (under)livet mitt til fler enn helsepersonell så ofte. Problemene startet i det øyeblikket knøttet var ute. Det startet med at hun ble sur fordi hun ikke fikk komme på besøk på sykehuset. (det er ikke lov med besøk på Barsel, og vi hadde på forhånd sagt at vi ville vente med alt besøk til vi kom hjem.) Da hun ble sur, sa vi at de kunne komme på besøk likevel, da de kom ble hun sur fordi hun ikke fikk holde den sovende nyfødte nede i den trekkfulle lobbyen. Hun hadde jo blitt bestemor. Ikke et spørsmål ble stilt om hvordan det gikk med oss. Det tror jeg forresten aldri hun har spurt om etterpå heller. Hun startet karrieren bra, med å stadig røske lille ut av armene mine, og med å snappe lille til seg i det øyeblikket vi kom i alle familieselskaper ol. Gud forby at foreldrene skal få være stolte og vise frem barnet sitt til storfamilien. Stort sett satte hun seg bare i en krok og dullet, mens vi måtte gå rundt og presentere oss som oss pluss den lille borte i kroken.. Egentlig gjør hun ikke noe feil, for hun er bare en ivrig bestemor. Problemet er at hun blir altfor ivrig, og at hun ikke skjønner når hun går over streken, evt skjønner det, men driter i det, det har jeg ikke helt skjønt, da det kan virke som om det varierer litt. Hun lar oss heller aldri være i fred når vi er der, noe som fører til at jeg hater å være der, noe som igjen garantert ikke gjør saken noe bedre. Vi får heller ikke være alene hos oldefedrene, slik at de kan få tilbringe litt tid med lille. Hun skal være der, hele tiden! Hun skal konstant påpeke at lille har nøyaktig de samme faktene som tantene hadde da de var små, og hvis det er bildetid ooooer og aaaer hun helt til det kommer et bilde av lille og jeg, da sier hun helst ingenting. (det skal også nevnes at da det skulle taes familiebiler den første helgen vi var der, var det selvsagt jeg som skulle ta bildene, helt til det gikk opp et lys for sambo...) Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at jeg gjør absolutt alt for at det skal være hyggelig, og at jeg definitivt er på tilbudssiden. Jeg spør om hun vil gjøre alt; gi mat, skifte bleie, gå tur, det meste.. Likevel virker det ikke som om det er godt nok. Aller helst ville hun nok at jeg ikke var der, og at hun kan dille og dalle som hun ville, men vi er rett og slett ikke klare for å ha barnevakt enda ( lille er 7 mnd). Jeg blir nok heller ikke mer klar av å føle at hun overkjører meg i ett og alt. Hun skal også være uenig med meg, og "på lag" med lille, så hvis jeg for eksempel sier; "oi, i dag var vi grinete", sier hun "neida, du er så snill, så!" jeg skjønner selvsagt at lille ikke nødvendigvis skjønner hva hun sier nå, men jeg kan billedlig se for meg hva hun kommer til å si når lille blir større. Sambo skjønner nok ikke helt hvor ille det er, men hun passer også godt på å ikke si/gjøre noe særlig når han er i nærheten. Han oppfatter derfor sjeldent situasjonene som oppstår. Han forsøker så godt han kan å støtte meg, men jeg skjønner jo også at han havner mellom barken og veden. Det er jo moren hans. Mine foreldre er skilt, men lykkelig samboende på hver sin side, og vi har derfor tre besteforeldrepar. Vi opplever at svigermors behov for tid med lille går kraftig utover de andres, i og med at de absolutt er like glad i lille, og gjerne vil være sammen med oss, men de er "normale", og maser ikke like mye. Når jeg leser gjennom ser jeg at det både er rotete og at det ikke nødvendigvis høres så ille ut, men det er vel mest hvordan det føles inni meg når jeg er sammen med henne. Jeg er så drittlei av å klistre på meg et smil og late som om alt er greit, når jeg har mest lyst til å klabbe til henne. Jeg ser også at det må skje noe snart, for dette et en dårlig sirkel som ikke ser ut til å bli noe bedre med det første. Har noen der ute gode råd å komme med? På forhånd tusen takk!

 

Akkurat det du skriver der er omtrent det en leser titt og ofte her på Dib.

 

Svigermor spør om helsen min for ofte..

 

Svigermor vil besøke babyen hele tiden

 

Svigermor vil holde babyen min hele tiden

 

Svigermor er bare enig med babyen

 

Svigermor overser meg

 

Svigermor tror jeg helst ville ha meg langt vekk

 

Svigermor tar for mye plass

 

Svigermor respekterer ikke at jeg vil holde babyen min hele tiden selv om jeg gjør det stort sett hele tiden selv hjemme

 

Svigermor skryter så fælt av babyen og får så mye oppmerksomhet enda det er jeg som vil det

 

Svigermor vil passe den lille

 

Svigermor er interessert i barnet mitt

 

Svigermor bryr seg

 

Svigermor kommer på besøk 1-2 ganger i uken og jeg vil helst det skal bli 1-2 g i året, hun trenger seg så innmari på..

 

Nå vet jeg ikke helt hva du pleier å lekenhet inne, men for min del synes jeg heller innlegg av typen du nevner er sjeldne her inne.

Og hvis du ikke forstår hva som er problemet for hovedinnlegger (noe jeg virkelig gjør, selv om jeg ikke har en slik svigermor selv) så bør du kanskje lese hovedinnlegget en gang til.

 

All sympati til hovedinnlegger! Det er vel det samme om det er svigermor, ens egen mor, søster, tante... det er like sårt -og dumt- når folk tar seg til rette på denne måten uansett.

 

Eh, LESE her inne, himla ordliste, altså!!

[Anonym bruker]

Gratulerer med å få utdelt en svigermor som er akkurat som alle andresVi får bare holde ut

[Gjest Visten]

Akkurat det du skriver der er omtrent det en leser titt og ofte her på Dib. Svigermor spør om helsen min for ofte.. Svigermor vil besøke babyen hele tiden Svigermor vil holde babyen min hele tiden Svigermor er bare enig med babyen Svigermor overser meg Svigermor tror jeg helst ville ha meg langt vekk Svigermor tar for mye plass Svigermor respekterer ikke at jeg vil holde babyen min hele tiden selv om jeg gjør det stort sett hele tiden selv hjemme Svigermor skryter så fælt av babyen og får så mye oppmerksomhet enda det er jeg som vil det Svigermor vil passe den lille Svigermor er interessert i barnet mitt Svigermor bryr seg Svigermor kommer på besøk 1-2 ganger i uken og jeg vil helst det skal bli 1-2 g i året, hun trenger seg så innmari på..

 

Ofte synes jeg også at svigermorinnlegg bærer litt preg av akkurat DET, er skjelden jeg leser samme type innlegg om egne foreldre, kanskje vi har høyere terskel for denne typen 'mas' fra vår egen mor. Ofte kan det jo tenkes at det er fordi svigermor ikke nødvendigvis kommer så godt overens med mamma og omvendt. Kvinnfolk er visst noe herk Forøvrig enig med første taler i tråden, kommunikasjon og klare grenser gjør ofte susen.

[Odine!]

Gratulerer med å få utdelt en svigermor som er akkurat som alle andresVi får bare holde ut

 

Min er ikke slik.

[Mrs Smith]

For å være ærlig så pleier jeg å være litt på svigersmors side når jeg svarer/leser innlegg om svigermor her inne, tenker at svigermødre er litt en utsatt 'rase'...

Men deg skjønner jeg veldig godt ! Du er tydeligvis en veldig reflektert person med masse selvinnsikt og jeg skjønner godt at du blir sliten av svigermoren din...

Mitt råd, ta med mannen din i en samtale med svigermor hvor dere starter med å berømme hennes interesse for den lille og sier i fra på en fin måte at hun må respektere deres grenser og må tåle å høre at det ikke passer med besøk eller innblanding fra henne.....

Endret 3. august 2012 av Mrs Smith

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som har kommet med gode råd. Jeg tar dem til meg. Jeg glemte å skrive en viktig ting i innlegget mitt, og det er at vi HAR hatt en samtale med svigermor. Min samboer hadde en lang samtale med henne tre-fire uker etter at lille vr født, og det er jo ikke godt å si hvordan situasjonen hadde vært uten sen samtalen, men måten hun reagerte på fikk meg ikke videre lysten på flere diskusjoner av samme type.. Sambo forklarte på en ytterst pen og forsiktig måte hva som var greia, og hun responderte som om hun forsto, og at hun skulle jobbe med saken. Vi anså det dermed som ferdig, og var veldig positive til fortsettelsen. Tre dager senere snakket sambo igjen med sin mor, og det viste seg at hun nå var veldig lei seg på egne vegne, og at hun hadde vært det helt siden hun snakket med han. Sambo ble litt overrumplet, og ,uten å være 100% sikker, antar jeg at han modererte kritikken kraftig, og at hun deretter var fornøyd. 

Men igjen, hvem vet hvordan det ville vært uten den samtalen... 

 

I dag prøvde vi å si fra at vi trengte litt tid for oss selv, og svigermor har ikke snakket til meg siden, så det er ståa så langt. Etter råd fra noen her, skal jeg prøve å ikke få dårlig samvittighet, jeg skal heller bli litt forbanna! Grrrr! 

 

HI

[Anonym bruker]

Gratulerer med å få utdelt en svigermor som er akkurat som alle andresVi får bare holde ut

 

 

Eh nei alle svigermødre er ikke slik, min er helt på andre siden igjen. Hun var liveredd før jeg ble gravid for at hun ikke skulle få bli kjent med sine framtidige barnebarn.

Overivrig når jeg ble gravid. Men siden barnet ble født har hun sett det 2 ganger, sist var når barnet var 7-8 mnd.

Minste barnet mitt er 4 og har aldri møtt sine besteforeldre på far siden.

Det er ikke i manko på invitasjoner fra oss fram til jeg for et år siden bestemte å drite helt i de så får de komme på banen senere om de selv ønsker det. Kaster ikke bort mer energi.

Det er nok en del andre også som har svigerforeldre som ikke er intresert i sine barn eller barnebarn.

 

Og det finnes de som har hyggelig involverte svigerforeldre som allikevel skjønner hvor grenser går, og som skjønner at foreldre ønsker å vise fram sin lille selv første gangen. Samt skjønner at også andre både i sin slekt og slekten på andre siden av familien også ønsker å holde og bli kjent med barnet

[Anonym bruker]

Gratulerer med å få utdelt en svigermor som er akkurat som alle andresVi får bare holde ut

Min svigermor er heller ikke sånn. Hun takler helt fint rollen som en god bestemor uten å bli påtrengende. Hun tilbyr seg uten å kreve, og er en enorm ressurs for oss foreldrene. Respekterer våre grenser og setter samtidig sine egne.

 

Hun og eldstegutt har et bånd mellom seg som jeg tror de aller fleste besteforeldre kan misunne henne.

[Anonym bruker]

Skaff henne en fire-fem barnebarn til. Det pleier å hjelpe.

 

Ellers tror jeg det beste du kan gjøre er å tenke på hva som er det beste for Lille på lang sikt. Et nært forhold til en bestemor er en stor gave å gi barnet sitt, selv om det er en krevende gave å gi.