Å hjelpes..!

[Anonym bruker]

Har sittet å lest inne på dette forumet nå og innser at det kanskje ikke var så lurt for det er mange som ikke har så god erfaring med mine, dine og våre barn familier ser jeg.

Grunnen er at jeg har møtt en fyr som har to små fra før og det samme har jeg. Vi bor ikke i sammen, men besøker hverandre hyppig med og uten unger. Vel, mine er stort sett med siden jeg har dem 100 % mens han har dem 50%.

VI har såvidt snakket om å flytte sammen etterhvert, det er ikke noe stress og jeg kjenner jeg er litt redd for å hoppe ut i det og.. å flytte vil innebære at jeg og ungene flytter inn til han i en annen kommune, bytte av barnehage, flytte fra familie og venner(bare 1 time unna da), mest sannsynlig må jeg skifte jobb. Jeg er livredd for at det ikke funker i lengden og må flytte tilbake og skifte barnehage ol igjen..

Er redd for at mine unger og meg skal føle at vi ikke er likeverdige i forhold til de som alltid har bodd der til å ta avgjørelser og bestemme ting.

å føle meg som en gjest i det som skulle vært et hjem.

Skeptisk fordi kjæresten jobber mye borte og i den perioden vil det hovedsakllig bli meg og ungene der, blir jo sikkert kjent med andre etterhvert da men dette er en veldig liten plass.

 

På den andre siden så føler jeg at både han og barna respektere meg, barna hans viser at de er glade for å være sammen med meg og mine barn og vica verca.

Han prioritere å være sammen med meg når han ikke har ungene og sover ofte hos meg selv om minsten min våkner mange ganger hver natt..

Han får meg i godt humør og jeg gleder meg alltid til å være sammen med han.

Uff, dette ble jo rene stilen uten egentlig å vite hva jeg vil med innlegget..men kanskje er det noen der som kjenner litt på de samme følelsene rundt dette?

[Anonym bruker]

Vanskelig å gi noe godt svar...

 

Men jeg kan si at alle her inne heeeelt sikkert har følt det akkurat som deg. Optimistik og lyst i kjærestetida, også blir det ganske annerledes i samboertida når alle rosenrøde følelser for hverandre og de andres barn har lagt seg. Det som går så fint av små-ting går plutselig ikke så fint lenger når det er hverdagen din, og du må bite i deg både det ene og det andre som du til slutt har gått møkka lei av!

 

Må si at du kommer til å oppgi altfor, altfor mye av både din og dine barns trygghet, for noe som er veldig usikkert og langt fra sikkert blir så rosenrødt som du ser for deg nå. Ingen mann på jord er verdt så mye!! OG du setter barnas vel på prøve.

 

Dessuten må du tilpasse hver bidige sommerferie til hva som også passer eks'en hans, og annen hver av de andre feirene. Også er det alle helgene som det er vanskeligere å få reist bort, for alt skal klaffe med fritidsaktiviteter og bursdager osv.

 

Finn deg en mann med bare ett barn, som enten bor i nærheten av deg eller er villig til å flytte TIL deg. Det er mye lettere om det ikke skulle gå, det er lettere å håndtere som steforelder og det er mye mindre logistikk som skal gå opp!

[Anonym bruker]

Ikke bo sammen. Det er alt for mye styr me så mange unger. Vent til barba blir større. Vær sammen, ha åpen dør for hverandre. Men ikke flytt sammen.

 

Ps bidragsplikten hans vil dessuten gå opp, om du flytter inn.

[Anonym bruker]

Vanskelig å gi noe godt svar... Men jeg kan si at alle her inne heeeelt sikkert har følt det akkurat som deg. Optimistik og lyst i kjærestetida, også blir det ganske annerledes i samboertida når alle rosenrøde følelser for hverandre og de andres barn har lagt seg. Det som går så fint av små-ting går plutselig ikke så fint lenger når det er hverdagen din, og du må bite i deg både det ene og det andre som du til slutt har gått møkka lei av! Må si at du kommer til å oppgi altfor, altfor mye av både din og dine barns trygghet, for noe som er veldig usikkert og langt fra sikkert blir så rosenrødt som du ser for deg nå. Ingen mann på jord er verdt så mye!! OG du setter barnas vel på prøve. Dessuten må du tilpasse hver bidige sommerferie til hva som også passer eks'en hans, og annen hver av de andre feirene. Også er det alle helgene som det er vanskeligere å få reist bort, for alt skal klaffe med fritidsaktiviteter og bursdager osv. Finn deg en mann med bare ett barn, som enten bor i nærheten av deg eller er villig til å flytte TIL deg. Det er mye lettere om det ikke skulle gå, det er lettere å håndtere som steforelder og det er mye mindre logistikk som skal gå opp!

 

Ser jo at det er jeg som blir den som risikerer mye mens han ikke har så mye å tape på det..hvis det skulle bli slutt etter at vi har flyttet ilag. Det er ikke veldig realistisk å be han om å flytte til meg, han eier hus, jeg leier, han har ungene 50 % og bor like ved exen, pappan til mine unger ser dem knapt noen ganger i året.

Vet ikke om det har så mye å si om det er en eller to unger egentlig, skjønte ikke helt hva du mente med det..men klart hadde vi begge vært barnløse så hadde det vært mye enklere. Desverre er jeg i en alder der jeg ikke kan forvente å finne noen uten barn. Skulle gjerne sett at jeg fant en nærmere, men det er ikke bare bare å å skulle finne en heller...

 

Kjenner at jeg må ta et oppgjør med meg selv, finne ut av om jeg virkelig ønsker dette. Jeg vet jeg ønsker meg han, spørsmålet er om det er til det beste for meg og barna med hele "pakken".

[Anonym bruker]

Ikke bo sammen. Det er alt for mye styr me så mange unger. Vent til barba blir større. Vær sammen, ha åpen dør for hverandre. Men ikke flytt sammen. Ps bidragsplikten hans vil dessuten gå opp, om du flytter inn.

 

Ja, det kan jo være greit i starten selv om jeg kjenner at det er uaktuelt hvis det strekker seg over mange år. Ungene er små, alle er under 6 år så det er jo noen år til de blir store.

Sånn bidragsmessig har det ingenting å si, han betaler ingenting nå og skulle han ende opp med å betale så har han absolutt råd til det.

[Zana123]

Jeg er av de mer positive her inne. Jeg har aldri angret en dag på at jeg flyttet sammen med mannen min, som hadde to barn fra før av. (har angret noen minutter innimellom, men aldri en hel dag;-)) Men er nok også litt heldig, for mannen min aksepterer at det nå også er mitt hus, så jeg har like mye å si som han på alt. Jeg tar nok litt mer av "kvinnearbeidet" inne, selv om det er hans barn som lager mest klesvask, men har tar det meste av "mannejobben" ute. Og han hjelper masse til med hunden min (som er den i vår familie som det er mest styr med og som må taes mest hensyn til..)

 

Vi har hatt noen problemer med at jeg ble "glemt" når det ble avtalt endringer av samværet, men etter jeg sa klart i fra at jeg ville være med på å ta avgjørelser om det ble endringer, har jeg også fått uttale med om dette.

 

Planlegging av ferie har vi lite problemer med, de (mannen og han ekskone) har fast avtale om to uker hver i juli og alle andre uker er fordelt på partall/oddetall. Jul, nyttår og påske har de annenhver gang. Om det finnes klare avtaler er det ikke så vanskelig å forholde seg til ferier i det minste!

 

Det må nok svelges MANGE kameler i din fremtid om du velger å flytte sammen med en mann med barn fra før av. Men noen menn er verdt det! Min er helt klart en av dem, men det kan være lurt å ta en del lange (og litt kipe) samtaler om hvordan ting skal fungere når dere bor sammen. Som om hva han synes om at du tar del i oppdragelsen av hans barn, og hva mammaen deres synes. Hva du mener om at han skal ta del i oppdragelsen av dine barn. Finne ut av avtalene om ferier, for de vil jo påvirke alle dine ferier fremover.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ser jo at det er jeg som blir den som risikerer mye mens han ikke har så mye å tape på det..hvis det skulle bli slutt etter at vi har flyttet ilag. Det er ikke veldig realistisk å be han om å flytte til meg, han eier hus, jeg leier, han har ungene 50 % og bor like ved exen, pappan til mine unger ser dem knapt noen ganger i året. Vet ikke om det har så mye å si om det er en eller to unger egentlig, skjønte ikke helt hva du mente med det..men klart hadde vi begge vært barnløse så hadde det vært mye enklere. Desverre er jeg i en alder der jeg ikke kan forvente å finne noen uten barn. Skulle gjerne sett at jeg fant en nærmere, men det er ikke bare bare å å skulle finne en heller... Kjenner at jeg må ta et oppgjør med meg selv, finne ut av om jeg virkelig ønsker dette. Jeg vet jeg ønsker meg han, spørsmålet er om det er til det beste for meg og barna med hele "pakken".

 

Det jeg mener er at 2 individer som irriterer er mye mer enn ett individ. Jeg mener at svært mange opplever barna til kjæresten ganske så annerledes i tiden før man flytter sammen, kontra et halvt til ett år etterpå. Barna vil alltid være søte og snille i starten... Jeg føler bl.a. at det er to ganske forskjellige søsken med hver sine sære greier, og det blir dermed mer å tilpasse seg/tåle enn om det bare var ett barn.

 

Bare det at det er to hjem for barna er ofte et problem i seg selv(min samboer og jeg har barna hans opp mot 50%). Det er en grunn til at foreldrene skilte lag, og det har ofte vært uenigheter i oppdragelsen og husregler. Mange sier så fint at det bare er å kjøre samme linje, og at barna tilpasser seg. Det gjør de ikke. Mange må ofte bruke minst 2 dager før barna begynner å komme tilbake i gjenge til sånn de var før de dro fra sist samvær.

 

Når du har barna dine, så lager dere en egen harmoni i tilværelsen. Tilpassingen og slipingen for at ting skal skli mest mulig smertefritt skjer over tid og ved at dere er sammen nesten hele tiden.

 

Sånn blir det ikke med stebarna. De blir på sett og vis som noen som er for lenge på besøk. Man kjenner dem og er glad i dem, men de bærer en annen historie med seg. De har mamma kjærest, noe de selvfølgelig skal ha, men det medfører at de tar etter sin mors stil og væremåte....

 

Det er slitsomt, samtidig som det går kjempebra på et vis...

[Anonym bruker]

Dont do it!!!!

 

Alt ser fint ut nå, men tro meg.... det er ikke fint etter noen mnd... rett ved exen i tillegg? Herlig!!

 

Gikk i samma saksa selv og ønsker INGEN i denne situasjonen..... det ønsker heller ikke mine venninder i samma saks....

 

ThinkTwise!!!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke selv erfaring fra denne settingen men sier allikevel tenk deg om!

Det er slitsom å bo sammen med andres barn. Tenk på alle ferier fremover der du må ha med to unger i tillegg til dine. Blir det egentlig ferie?

Datet en toppen mann med to barn jeg. Han var en flott mann, men er sjeleglad for at det ikke ble noe mer mellom oss, tror jeg hadde blitt sprø.

Forsøk å finn deg en mann med ingen, kun ett eller store barn er mitt råd til deg.

[Anonym bruker]

Hm..ser jo at de fleste som svarer råder meg til å styre unna. Uff, synes dette er vanskelig, fordi jeg liker den mannen så innmarri godt! Men som dere sier, noen måneder etter at vi har flyttet i lag så er det ikke sikkert alt er så rosenrødt lengre og da er det litt seint å finne ut. Mest pga mine unger, som vil bli nødt til å skifte barnehage å greier..

Vel, jeg har iallfall kommet frem til at det blir ingen flytting på iallfall et par år, der er vi enige selv om han egentlig hadde sett det for seg litt før, men han skjønner at det ikke er bare å flytte liksom.

Det blir heller ingen flytting dit han bor før han er ferdig å jobbe sånn turnus som han gjør nå, for det innebærer for mye tid hjemme alene for min del.

Jeg er heller ikke særlig gira på å bo i hans hus og ikke eie noe som helst, leier nå men begynner å jobbe snart så da vil jeg også eie noe. Vet ikke hva han sier til at jeg evt kjøper meg inn da, er ikke noe vi har snakket om..

 

Er iallfall langt fra klar til å hoppe uti det, var så langt nede pga ex`en at jeg lovte meg selv at herretter er jeg herre i mitt eget liv..

[Anonym58]

Jeg er av de mer positive her inne. Jeg har aldri angret en dag på at jeg flyttet sammen med mannen min, som hadde to barn fra før av. (har angret noen minutter innimellom, men aldri en hel dag;-)) Men er nok også litt heldig, for mannen min aksepterer at det nå også er mitt hus, så jeg har like mye å si som han på alt. Jeg tar nok litt mer av "kvinnearbeidet" inne, selv om det er hans barn som lager mest klesvask, men har tar det meste av "mannejobben" ute. Og han hjelper masse til med hunden min (som er den i vår familie som det er mest styr med og som må taes mest hensyn til..)

 

Vi har hatt noen problemer med at jeg ble "glemt" når det ble avtalt endringer av samværet, men etter jeg sa klart i fra at jeg ville være med på å ta avgjørelser om det ble endringer, har jeg også fått uttale med om dette.

 

Planlegging av ferie har vi lite problemer med, de (mannen og han ekskone) har fast avtale om to uker hver i juli og alle andre uker er fordelt på partall/oddetall. Jul, nyttår og påske har de annenhver gang. Om det finnes klare avtaler er det ikke så vanskelig å forholde seg til ferier i det minste!

 

Det må nok svelges MANGE kameler i din fremtid om du velger å flytte sammen med en mann med barn fra før av. Men noen menn er verdt det! Min er helt klart en av dem, men det kan være lurt å ta en del lange (og litt kipe) samtaler om hvordan ting skal fungere når dere bor sammen. Som om hva han synes om at du tar del i oppdragelsen av hans barn, og hva mammaen deres synes. Hva du mener om at han skal ta del i oppdragelsen av dine barn. Finne ut av avtalene om ferier, for de vil jo påvirke alle dine ferier fremover.

 

Lykke til!

 

Hei,

 

bare lurer på dette ifht til at du ble "glemt" når det kom til endringer i samvær. For dette er noe jeg opplever selv. Min samboer og eks har også egentlig klare avtaler på hvem som skal ha gutten når, men siden i sommer har det vært veldig mye frem og tilbake, og for en stund siden sa jeg ifra at jeg gjerne vil bli inkludert når endringer avtales. Og gangen etter ble jeg da spurt ( det går veldig mye en vei da, at gutten skal være mer hos oss, de har i utgangspunktet 50/50 deling) om det gikk greit at gutten kunne være hos oss noen ekstra dager. Og jeg ble jo veldig takknemlig for at jeg ble spurt, men hva skal man si ? Jeg føler jeg må si ja, og at det er greit, selv om det ikke er det jeg ønsker. Og senest igår, ble det proklamert ved middagsbordet, at vi skulle ha gutten denne julen også ( vi hadde han ifjor), det hadde han avklart med eksen tidligere på dagen. Spurte han når gutten hadde lagt seg når han fikk for seg denne ideen, hvor han går i forsvarsposisjon med en gang, og sier at det er vel greit. ( eksen med my familie skulle visst da reise bort hele julen, og min sambo orker ikke tanken på å ikke se sønnen sin i det hele tatt i julen) . Dette ble litt lenger enn tenkt, og ser innlegget er litt gammelt, men ønsker egentlig å høre hvordan du/andre svarer på dette med endringer i samvær. Hvordan kan man si nei?

[Anonym bruker]

Jeg er av de mer positive her inne. Jeg har aldri angret en dag på at jeg flyttet sammen med mannen min, som hadde to barn fra før av. (har angret noen minutter innimellom, men aldri en hel dag;-)) Men er nok også litt heldig, for mannen min aksepterer at det nå også er mitt hus, så jeg har like mye å si som han på alt. Jeg tar nok litt mer av "kvinnearbeidet" inne, selv om det er hans barn som lager mest klesvask, men har tar det meste av "mannejobben" ute. Og han hjelper masse til med hunden min (som er den i vår familie som det er mest styr med og som må taes mest hensyn til..)

 

Vi har hatt noen problemer med at jeg ble "glemt" når det ble avtalt endringer av samværet, men etter jeg sa klart i fra at jeg ville være med på å ta avgjørelser om det ble endringer, har jeg også fått uttale med om dette.

 

Planlegging av ferie har vi lite problemer med, de (mannen og han ekskone) har fast avtale om to uker hver i juli og alle andre uker er fordelt på partall/oddetall. Jul, nyttår og påske har de annenhver gang. Om det finnes klare avtaler er det ikke så vanskelig å forholde seg til ferier i det minste!

 

Det må nok svelges MANGE kameler i din fremtid om du velger å flytte sammen med en mann med barn fra før av. Men noen menn er verdt det! Min er helt klart en av dem, men det kan være lurt å ta en del lange (og litt kipe) samtaler om hvordan ting skal fungere når dere bor sammen. Som om hva han synes om at du tar del i oppdragelsen av hans barn, og hva mammaen deres synes. Hva du mener om at han skal ta del i oppdragelsen av dine barn. Finne ut av avtalene om ferier, for de vil jo påvirke alle dine ferier fremover.

 

Lykke til!

 

Hei,

 

bare lurer på dette ifht til at du ble "glemt" når det kom til endringer i samvær. For dette er noe jeg opplever selv. Min samboer og eks har også egentlig klare avtaler på hvem som skal ha gutten når, men siden i sommer har det vært veldig mye frem og tilbake, og for en stund siden sa jeg ifra at jeg gjerne vil bli inkludert når endringer avtales. Og gangen etter ble jeg da spurt ( det går veldig mye en vei da, at gutten skal være mer hos oss, de har i utgangspunktet 50/50 deling) om det gikk greit at gutten kunne være hos oss noen ekstra dager. Og jeg ble jo veldig takknemlig for at jeg ble spurt, men hva skal man si ? Jeg føler jeg må si ja, og at det er greit, selv om det ikke er det jeg ønsker. Og senest igår, ble det proklamert ved middagsbordet, at vi skulle ha gutten denne julen også ( vi hadde han ifjor), det hadde han avklart med eksen tidligere på dagen. Spurte han når gutten hadde lagt seg når han fikk for seg denne ideen, hvor han går i forsvarsposisjon med en gang, og sier at det er vel greit. ( eksen med my familie skulle visst da reise bort hele julen, og min sambo orker ikke tanken på å ikke se sønnen sin i det hele tatt i julen) . Dette ble litt lenger enn tenkt, og ser innlegget er litt gammelt, men ønsker egentlig å høre hvordan du/andre svarer på dette med endringer i samvær. Hvordan kan man si nei?

 

Vanskelig dette med høytider o.l. Jeg forstår veldig godt at annenhver gang holder.

 

Men jeg tror du til vanlig kan si "nei" ved å si ja, det kan la seg gjøre. Så kan du ha han X dager lenger, dvs at vi overtar den og den datoen. Altså får dere like mange dager tilbake.

 

Hverdag mot hverdag og helgedag mot helgedag.

[Anonym bruker]

Jeg er av de mer positive her inne. Jeg har aldri angret en dag på at jeg flyttet sammen med mannen min, som hadde to barn fra før av. (har angret noen minutter innimellom, men aldri en hel dag;-)) Men er nok også litt heldig, for mannen min aksepterer at det nå også er mitt hus, så jeg har like mye å si som han på alt. Jeg tar nok litt mer av "kvinnearbeidet" inne, selv om det er hans barn som lager mest klesvask, men har tar det meste av "mannejobben" ute. Og han hjelper masse til med hunden min (som er den i vår familie som det er mest styr med og som må taes mest hensyn til..)

 

Vi har hatt noen problemer med at jeg ble "glemt" når det ble avtalt endringer av samværet, men etter jeg sa klart i fra at jeg ville være med på å ta avgjørelser om det ble endringer, har jeg også fått uttale med om dette.

 

Planlegging av ferie har vi lite problemer med, de (mannen og han ekskone) har fast avtale om to uker hver i juli og alle andre uker er fordelt på partall/oddetall. Jul, nyttår og påske har de annenhver gang. Om det finnes klare avtaler er det ikke så vanskelig å forholde seg til ferier i det minste!

 

Det må nok svelges MANGE kameler i din fremtid om du velger å flytte sammen med en mann med barn fra før av. Men noen menn er verdt det! Min er helt klart en av dem, men det kan være lurt å ta en del lange (og litt kipe) samtaler om hvordan ting skal fungere når dere bor sammen. Som om hva han synes om at du tar del i oppdragelsen av hans barn, og hva mammaen deres synes. Hva du mener om at han skal ta del i oppdragelsen av dine barn. Finne ut av avtalene om ferier, for de vil jo påvirke alle dine ferier fremover.

 

Lykke til!

 

Hei,

 

bare lurer på dette ifht til at du ble "glemt" når det kom til endringer i samvær. For dette er noe jeg opplever selv. Min samboer og eks har også egentlig klare avtaler på hvem som skal ha gutten når, men siden i sommer har det vært veldig mye frem og tilbake, og for en stund siden sa jeg ifra at jeg gjerne vil bli inkludert når endringer avtales. Og gangen etter ble jeg da spurt ( det går veldig mye en vei da, at gutten skal være mer hos oss, de har i utgangspunktet 50/50 deling) om det gikk greit at gutten kunne være hos oss noen ekstra dager. Og jeg ble jo veldig takknemlig for at jeg ble spurt, men hva skal man si ? Jeg føler jeg må si ja, og at det er greit, selv om det ikke er det jeg ønsker. Og senest igår, ble det proklamert ved middagsbordet, at vi skulle ha gutten denne julen også ( vi hadde han ifjor), det hadde han avklart med eksen tidligere på dagen. Spurte han når gutten hadde lagt seg når han fikk for seg denne ideen, hvor han går i forsvarsposisjon med en gang, og sier at det er vel greit. ( eksen med my familie skulle visst da reise bort hele julen, og min sambo orker ikke tanken på å ikke se sønnen sin i det hele tatt i julen) . Dette ble litt lenger enn tenkt, og ser innlegget er litt gammelt, men ønsker egentlig å høre hvordan du/andre svarer på dette med endringer i samvær. Hvordan kan man si nei?

 

Vanskelig dette med høytider o.l. Jeg forstår veldig godt at annenhver gang holder.

 

Men jeg tror du til vanlig kan si "nei" ved å si ja, det kan la seg gjøre. Så kan du ha han X dager lenger, dvs at vi overtar den og den datoen. Altså får dere like mange dager tilbake.

 

Hverdag mot hverdag og helgedag mot helgedag.

 

Ble visst mye mer kronglete skrevet enn jeg så for meg i eget hode

 

Mente at dere allerede når dere avtaler at dere har din stesønn lenger, så avtaler dere samtidig når samværet med mor skal tas igjen. I en overgangsfase er dere rrause med å si ja, men krever samtidig at hun tar igjen de dagene hun overlater til dere.

 

Skjønner? Da tror jeg hennes "dumping" av ansvar over på dere blir mye mindre.

[Anonym bruker]

Jeg er av de mer positive her inne. Jeg har aldri angret en dag på at jeg flyttet sammen med mannen min, som hadde to barn fra før av. (har angret noen minutter innimellom, men aldri en hel dag;-)) Men er nok også litt heldig, for mannen min aksepterer at det nå også er mitt hus, så jeg har like mye å si som han på alt. Jeg tar nok litt mer av "kvinnearbeidet" inne, selv om det er hans barn som lager mest klesvask, men har tar det meste av "mannejobben" ute. Og han hjelper masse til med hunden min (som er den i vår familie som det er mest styr med og som må taes mest hensyn til..)

 

Vi har hatt noen problemer med at jeg ble "glemt" når det ble avtalt endringer av samværet, men etter jeg sa klart i fra at jeg ville være med på å ta avgjørelser om det ble endringer, har jeg også fått uttale med om dette.

 

Planlegging av ferie har vi lite problemer med, de (mannen og han ekskone) har fast avtale om to uker hver i juli og alle andre uker er fordelt på partall/oddetall. Jul, nyttår og påske har de annenhver gang. Om det finnes klare avtaler er det ikke så vanskelig å forholde seg til ferier i det minste!

 

Det må nok svelges MANGE kameler i din fremtid om du velger å flytte sammen med en mann med barn fra før av. Men noen menn er verdt det! Min er helt klart en av dem, men det kan være lurt å ta en del lange (og litt kipe) samtaler om hvordan ting skal fungere når dere bor sammen. Som om hva han synes om at du tar del i oppdragelsen av hans barn, og hva mammaen deres synes. Hva du mener om at han skal ta del i oppdragelsen av dine barn. Finne ut av avtalene om ferier, for de vil jo påvirke alle dine ferier fremover.

 

Lykke til!

 

Hei,

 

bare lurer på dette ifht til at du ble "glemt" når det kom til endringer i samvær. For dette er noe jeg opplever selv. Min samboer og eks har også egentlig klare avtaler på hvem som skal ha gutten når, men siden i sommer har det vært veldig mye frem og tilbake, og for en stund siden sa jeg ifra at jeg gjerne vil bli inkludert når endringer avtales. Og gangen etter ble jeg da spurt ( det går veldig mye en vei da, at gutten skal være mer hos oss, de har i utgangspunktet 50/50 deling) om det gikk greit at gutten kunne være hos oss noen ekstra dager. Og jeg ble jo veldig takknemlig for at jeg ble spurt, men hva skal man si ? Jeg føler jeg må si ja, og at det er greit, selv om det ikke er det jeg ønsker. Og senest igår, ble det proklamert ved middagsbordet, at vi skulle ha gutten denne julen også ( vi hadde han ifjor), det hadde han avklart med eksen tidligere på dagen. Spurte han når gutten hadde lagt seg når han fikk for seg denne ideen, hvor han går i forsvarsposisjon med en gang, og sier at det er vel greit. ( eksen med my familie skulle visst da reise bort hele julen, og min sambo orker ikke tanken på å ikke se sønnen sin i det hele tatt i julen) . Dette ble litt lenger enn tenkt, og ser innlegget er litt gammelt, men ønsker egentlig å høre hvordan du/andre svarer på dette med endringer i samvær. Hvordan kan man si nei?

Hvorfor er det problematisk for deg at stesønnen skal være hos dere i jula?

 

Stakkars unge, uvelkommen hos både mamma og pappa, selv i jula!

 

Hvordan hadde du reagert om mannen din sa nei til at DIN unge skulle være hos dere?

[Anonym bruker]

Hei,

 

Hvorfor er det problematisk for deg at stesønnen skal være hos dere i jula?

 

Stakkars unge, uvelkommen hos både mamma og pappa, selv i jula!

 

Hvordan hadde du reagert om mannen din sa nei til at DIN unge skulle være hos dere?

 

 

 

Klart dette er problematisk. Har du snøring på hvilke kompromisser man gjør i en stefa ilie? Dette er ikke noe man annonserer ved middagsbordet.

Dette er noe man spør sin kjære om etter ungene er lagt, så munne stemor her få gi dette, eller ikke gi dette til sin mann.

 

Guttenvar jo velkommen til å være med sin mor på tur, men far holdt hantilbake fordi hanselv ikke orket så lenge borte fra sin sønn. Det er jo ikke helt det samme som at sønnen ikke er ønsket hos verken sin mor eller far.

 

Av og til trenger faktisk steforeldre å kunne organisere seg selv og sine i sittt eget hjem også.

 

Dessuten er det problematisk at mor ikke holder seg til samværsavtalen. BRneter tjent med at mor blir oppmuntret og muligens tvunget/presset til å holde denne, nettopp slik at barnet ikke føler seg som en kasteball, men ønslet i begge hjem. Det er andre virke id,er fR her bør t i bruk, enn barw å stille med åpne armer.

 

Jeg "tvinger" minmann av og til til å ta seg av sine barn, rett og slett fordi barna blir sluffa om de føler seg avvist. Om jeg stillerr meg ekstra tilgjengeøig slik at hanikke trenger å følge dem opp, så blir de allikevel skuffa.

Hos oss går det fint når bArna er med faren, de koser seg alle sammen. Men han trenger av og til et spark bak, til å ta det ans aret.

 

Tre setninger kan ikke gi svafet i disse situasjonene. Det er en kompleks og sammensatt mTerie vi beveger oss i i nyfamilien,og vi trenger en balanse somivaretar alle, på mer enn en måte. Det er ikke så lett.

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Hvorfor er det problematisk for deg at stesønnen skal være hos dere i jula?

 

Stakkars unge, uvelkommen hos både mamma og pappa, selv i jula!

 

Hvordan hadde du reagert om mannen din sa nei til at DIN unge skulle være hos dere?

 

 

 

Klart dette er problematisk. Har du snøring på hvilke kompromisser man gjør i en stefa ilie? Dette er ikke noe man annonserer ved middagsbordet.

Dette er noe man spør sin kjære om etter ungene er lagt, så munne stemor her få gi dette, eller ikke gi dette til sin mann.

 

Guttenvar jo velkommen til å være med sin mor på tur, men far holdt hantilbake fordi hanselv ikke orket så lenge borte fra sin sønn. Det er jo ikke helt det samme som at sønnen ikke er ønsket hos verken sin mor eller far.

 

Av og til trenger faktisk steforeldre å kunne organisere seg selv og sine i sittt eget hjem også.

 

Dessuten er det problematisk at mor ikke holder seg til samværsavtalen. BRneter tjent med at mor blir oppmuntret og muligens tvunget/presset til å holde denne, nettopp slik at barnet ikke føler seg som en kasteball, men ønslet i begge hjem. Det er andre virke id,er fR her bør t i bruk, enn barw å stille med åpne armer.

 

Jeg "tvinger" minmann av og til til å ta seg av sine barn, rett og slett fordi barna blir sluffa om de føler seg avvist. Om jeg stillerr meg ekstra tilgjengeøig slik at hanikke trenger å følge dem opp, så blir de allikevel skuffa.

Hos oss går det fint når bArna er med faren, de koser seg alle sammen. Men han trenger av og til et spark bak, til å ta det ans aret.

 

Tre setninger kan ikke gi svafet i disse situasjonene. Det er en kompleks og sammensatt mTerie vi beveger oss i i nyfamilien,og vi trenger en balanse somivaretar alle, på mer enn en måte. Det er ikke så lett.

 

hvem har hovedomsorgen?

 

hvis det er far så kan jo faktisk mor bryte dette så mye hun vil uten at det vil ha noen konsekvens. Greit nok at det ikke er moralsk riktig men fullt lovlig.

 

Men dette er vel ikke noe imot stesønnen din eller mamman til gutten?? Dette er jo noe din mann har klart å gjøre helt mutters alene. Det er jo han som ikke vil gi slipp på han så lenge. Så å si noe om mamman her blir jo egentlig bare dumt da det er far så har bestemt det...

[Anonym58]

Hei,

 

Hvorfor er det problematisk for deg at stesønnen skal være hos dere i jula?

 

Stakkars unge, uvelkommen hos både mamma og pappa, selv i jula!

 

Hvordan hadde du reagert om mannen din sa nei til at DIN unge skulle være hos dere?

 

 

 

Klart dette er problematisk. Har du snøring på hvilke kompromisser man gjør i en stefa ilie? Dette er ikke noe man annonserer ved middagsbordet.

Dette er noe man spør sin kjære om etter ungene er lagt, så munne stemor her få gi dette, eller ikke gi dette til sin mann.

 

Guttenvar jo velkommen til å være med sin mor på tur, men far holdt hantilbake fordi hanselv ikke orket så lenge borte fra sin sønn. Det er jo ikke helt det samme som at sønnen ikke er ønsket hos verken sin mor eller far.

 

Av og til trenger faktisk steforeldre å kunne organisere seg selv og sine i sittt eget hjem også.

 

Dessuten er det problematisk at mor ikke holder seg til samværsavtalen. BRneter tjent med at mor blir oppmuntret og muligens tvunget/presset til å holde denne, nettopp slik at barnet ikke føler seg som en kasteball, men ønslet i begge hjem. Det er andre virke id,er fR her bør t i bruk, enn barw å stille med åpne armer.

 

Jeg "tvinger" minmann av og til til å ta seg av sine barn, rett og slett fordi barna blir sluffa om de føler seg avvist. Om jeg stillerr meg ekstra tilgjengeøig slik at hanikke trenger å følge dem opp, så blir de allikevel skuffa.

Hos oss går det fint når bArna er med faren, de koser seg alle sammen. Men han trenger av og til et spark bak, til å ta det ans aret.

 

Tre setninger kan ikke gi svafet i disse situasjonene. Det er en kompleks og sammensatt mTerie vi beveger oss i i nyfamilien,og vi trenger en balanse somivaretar alle, på mer enn en måte. Det er ikke så lett.

 

hvem har hovedomsorgen?

 

hvis det er far så kan jo faktisk mor bryte dette så mye hun vil uten at det vil ha noen konsekvens. Greit nok at det ikke er moralsk riktig men fullt lovlig.

 

Men dette er vel ikke noe imot stesønnen din eller mamman til gutten?? Dette er jo noe din mann har klart å gjøre helt mutters alene. Det er jo han som ikke vil gi slipp på han så lenge. Så å si noe om mamman her blir jo egentlig bare dumt da det er far så har bestemt det...

 

Hei igjen,

 

1.Har ikke sagt at det er problematisk at gutten er her i julen, men det føles ikke bra at slike beslutninger blir tatt uten at man blir involvert. Gutten hadde heller ikke blitt informert da det ble annonsert ved middagsbordet, og lurte på hvorfor det ble slik.

 

2. De har delt omsorg, så begge har like mye å si. Har ingenting å si på hverken mammaen eller stesønn. Jeg og mor har en god tone de gangene vi ses, og stesønn er veldig veloppdragen, og snill, så jeg har vært veldig heldig sånn sett det handler om å bli involvert, pappa vil jo gjerne at jeg stiller opp ellers, ved skoleforestillinger, vask av klær etc, noe jeg gjør. Så da syns jeg man bør bli involvert i spm ved samvær også. Og når det gjelder jul, så vil jo hans familie gjerne bli prioritert når han har sin stesønn, da vi ikke har noen barn sammen ennå. Og hvordan blir det neste år igjen, når det er "vår tur" til å ha han i julen.

 

Ikke lett dette, men takk til en over, om forslag til at vi da avtaler når mor skal ta igjen samværet, når vi har han lenger.

[alexx]

Hei,

 

Hvorfor er det problematisk for deg at stesønnen skal være hos dere i jula?

 

Stakkars unge, uvelkommen hos både mamma og pappa, selv i jula!

 

Hvordan hadde du reagert om mannen din sa nei til at DIN unge skulle være hos dere?

 

 

 

Klart dette er problematisk. Har du snøring på hvilke kompromisser man gjør i en stefa ilie? Dette er ikke noe man annonserer ved middagsbordet.

Dette er noe man spør sin kjære om etter ungene er lagt, så munne stemor her få gi dette, eller ikke gi dette til sin mann.

 

Guttenvar jo velkommen til å være med sin mor på tur, men far holdt hantilbake fordi hanselv ikke orket så lenge borte fra sin sønn. Det er jo ikke helt det samme som at sønnen ikke er ønsket hos verken sin mor eller far.

 

Av og til trenger faktisk steforeldre å kunne organisere seg selv og sine i sittt eget hjem også.

 

Dessuten er det problematisk at mor ikke holder seg til samværsavtalen. BRneter tjent med at mor blir oppmuntret og muligens tvunget/presset til å holde denne, nettopp slik at barnet ikke føler seg som en kasteball, men ønslet i begge hjem. Det er andre virke id,er fR her bør t i bruk, enn barw å stille med åpne armer.

 

Jeg "tvinger" minmann av og til til å ta seg av sine barn, rett og slett fordi barna blir sluffa om de føler seg avvist. Om jeg stillerr meg ekstra tilgjengeøig slik at hanikke trenger å følge dem opp, så blir de allikevel skuffa.

Hos oss går det fint når bArna er med faren, de koser seg alle sammen. Men han trenger av og til et spark bak, til å ta det ans aret.

 

Tre setninger kan ikke gi svafet i disse situasjonene. Det er en kompleks og sammensatt mTerie vi beveger oss i i nyfamilien,og vi trenger en balanse somivaretar alle, på mer enn en måte. Det er ikke så lett.

 

hvem har hovedomsorgen?

 

hvis det er far så kan jo faktisk mor bryte dette så mye hun vil uten at det vil ha noen konsekvens. Greit nok at det ikke er moralsk riktig men fullt lovlig.

 

Men dette er vel ikke noe imot stesønnen din eller mamman til gutten?? Dette er jo noe din mann har klart å gjøre helt mutters alene. Det er jo han som ikke vil gi slipp på han så lenge. Så å si noe om mamman her blir jo egentlig bare dumt da det er far så har bestemt det...

 

Hei igjen,

 

1.Har ikke sagt at det er problematisk at gutten er her i julen, men det føles ikke bra at slike beslutninger blir tatt uten at man blir involvert. Gutten hadde heller ikke blitt informert da det ble annonsert ved middagsbordet, og lurte på hvorfor det ble slik.

 

2. De har delt omsorg, så begge har like mye å si. Har ingenting å si på hverken mammaen eller stesønn. Jeg og mor har en god tone de gangene vi ses, og stesønn er veldig veloppdragen, og snill, så jeg har vært veldig heldig sånn sett det handler om å bli involvert, pappa vil jo gjerne at jeg stiller opp ellers, ved skoleforestillinger, vask av klær etc, noe jeg gjør. Så da syns jeg man bør bli involvert i spm ved samvær også. Og når det gjelder jul, så vil jo hans familie gjerne bli prioritert når han har sin stesønn, da vi ikke har noen barn sammen ennå. Og hvordan blir det neste år igjen, når det er "vår tur" til å ha han i julen.

 

Ikke lett dette, men takk til en over, om forslag til at vi da avtaler når mor skal ta igjen samværet, når vi har han lenger.

 

 

Skjønner deg veldig godt!!

Som stemor er det forventet at du skal stille opp på alt, vaske klær, kjøpe klær og sko, lage mat osv osv...

Det minste man kan forvente da er å ha noe å si når det gjelder endringer i samvær. Jeg liker veldig godt å bestemme over min tid og min hverdag. Hos oss ble det så mange endringer etterhvert at det var helt umulig å forholde seg til. Mannen min sa ja til alle endringer mor ville ha, og det var ikke alltid han var hjemme en gang på de dagene samværet ble endret. Jeg hadde ikke hatt problemer med at stebarnet var mer hos oss, men jeg vil bli spurt først!!! Flere ganger ble mine planer endret pga endring i samvær.. jeg sa ifra flere ganger, men ble ikke hørt.

Det ble brått slutt på dette en kveld mannen min hadde planer og jeg skulle være hjemme, stebarnet kom på samvær utenom avtalen, jeg hadde ikke blitt spurt om det var ok for meg,igjen... mannen måtte da bli hjemme fordi han hadde sagt ja til samvær, ikke jeg

Hadde jeg blitt spurt først hadde det vært helt ok!