Huff.... :-(

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har det ikke så lett for tiden.... :-( Han føler at jeg er for kravstor, mens jeg mener han ikke tar noe hensyn til meg.....

 

Vi har vært gift i 8 år, har to barn sammen, ett på skole, en i barnehagen.

Da største gutten vår var 2 år, flyttet vi nordover, og han lovte han skulle bli meg meg sørover igjen etter han hadde endt studiene sine. Men sånn ble det ikke.....

 

Så her sitter jeg med mann og to barn, så langt nord det går ann å komme.

Jeg får ikke jobbet med det jeg ønsker å jobbe med, jeg får ikke brukt min utdannelse......

 

Mannen min har fått en god jobb. Dvs, han kunne nok fått en jobb som var mer interessant sørpå, eller i en større by, mens han visjon er jo mindre du behøver å gjøre, jo bedre er det......

 

Jeg har en helt ok jobb, men veeeeldig kjedelig og ensformig. Ikke stress i det hele tatt. Men jeg deler dessverre ikke hans visjon. Jeg ønsker å kunne jobbe med noe interessant og noe jeg kan utvikle meg i, ikke en jobb hvor jeg nærmest stagnerer og hvor det grenser til det kjedsomme.

 

Dessuten har jeg ingen familie her. Jeg og søsteren min har alltid fantasert om hvor nært vi skulle bo hverandre slik at vi ofte kunne besøke hverandre. Nå bor vi ca 200 mil fra hverandre :-(

 

Helsikkes mann, altså. Jeg vurderer skillsmisse..... Jeg elsker han ikke, har dessverre aldri gjort det. Han elsker nok heller ikke meg, det er han iallefall meget dårlig til å vise......

 

Jeg har jobbet og jobbet med meg selv, for innerst inne ønsker jeg jo ikke å splitte familien vår..... Tenker jo på barna våre.....

 

Minste gutten vår er 2 år. Jeg vet ikke hvordan det i såfåll blir ved skillsmisse? Kan jeg få med meg barna sørover? (Om jeg vil få omsorgsretten, vet jeg at mannen flytter etter....) Huff, jeg har "fukca opp" livet.... Skjønner ikke at jeg har valgt som jeg har gjort.....

 

Det er selvfølgelig ikke bare bo situasjonen som gjør at jeg tenker på skillsmisse, men det er vel kanskje dråpen....

 

Huff, jeg er så skrekkelig lei meg. Vet ikke om jeg er villig til å ofre hele mitt liv for han (for det er sånn jeg føler det).

 

Vi har forresten kjøpt oss nytt hus, så sitter jo også med gjeld oppover ørene..... (3,9 mill). Det hjelper jo heller ikke på situasjonen. (Huskjøpet var det mer eller mindre mannen som tvang igjennom....) :-(

 

Hjelp! Hvordan er det med skillsmisse? Vil ikke miste barna, da får jeg heller bli værende å glemme meg selv i 20 år..... :-(

[Anonym bruker]

....

[PintSizedDictator]

Hvis du ikke elsker ham så skjønner jeg ikke hva du gjør sammen med ham...

 

For å få skilsmisse må man først ta ut seperasjon ett år, og får å få det må man til megling. Der vil man, sammen med en tredje person, komme til enighet ang. omsorgsrett og fordeling etc. I verste fall ender det i retten hvis ingen klarer å bli enige og det er da retten som bestemmer hvor barna skal bo.

 

Du kan jo alltids snakke med en advokat før du gjør noe?

Lykke til.

[håpefull<3]

Hvis han flytter etter deg og barna hvis du får omsorgsretten, så regner jeg med at han flytter dersom du forteller han hvilke tanker du går og bærer på? Men om du ikke elsker han og det er flere årsaker til at du vil skilles, så er de vel ikke det du ønsker, at dere skal flytte alle sammen? Ta kontakt med noen og finn ut hvilke rettigheter du har før du gjør noe. Jeg vil tro at man ikke bare kan flytte 200 mil fra barnefar sånn uten videre.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Virker som du bare skylder på han for alt.

Hvorfor fikk du enda en unge med han om du ikke ville bli boende. Du kunne fått gjennom flyttingen først. Og ingen kan tvinge en annet til å ta opp dyrt huslån.

[Anonym bruker]

Det som jeg reagerer mest på, er at du har endt opp med to unger og hus, med en mann som du ALDRI har elsket.

 

Henger ikke helt på greip dette her

[Anonym bruker]

HI her. Ja, jeg vet dette ikke henger helt på greip.....

Dessverre så lider jeg av dette berømte: "flink pike syndromet".

Jeg var gravid etter det hadde hanglet en stund og så bestemte vi oss for å "gjøre det beste ut av dette" og giftet oss....

Jeg vet jo at dette ikke var det smarteste trekket.

 

Da vi flyttet nordover, hadde vi det helt greit. Jeg tenkte at kanskje noen nye følelser kunne bli tent hos hverandre om jeg føyde meg i å bli med nordover for noen år....

 

Grunnen til at vi fikk enda en liten en, var at jeg aldri har trodd at jeg klarer å bryte ut av forholdet.....og at jeg ville gi gutten min et søsken. Siden jeg ike klarte å bryte ut av forholdet "bare" pga manglende følelser, så bestemte jeg meg for å bli gravid igjen.

 

Det har gått veldig opp og ned med oss, mest ned.

 

Jeg tror nok at jeg ikke klarer å bryte ut av ekteskapet, nettopp pga barna. Jeg har alltid satt andre foran meg, og vet nok at jeg kommer til å gjøre dette nok en gang.....

[Anonym bruker]

Familievernkontoret neste

[Anonym bruker]

Du gjør ikke situasjonen bedre for noen ved å være martyr. Du får ta grep om situasjonen deres, enten du velger å bli eller gå. Dersom du blir må du endre innstilling og gjøre det beste ut av det.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg valgte å skrive her inne, men ønsket bare å lufte noen tanker. Takk, folkens,

Jeg får se å prøve å endre innstillingen. Tviler på at vi kommer til å kontakte familievernet...."Flink pike syndromet" lenge leve! :-(

 

HI

[Dorrimor ♂♂]

Tror ikke den la-det-skure-og-gå-holdningen er så uvanlig egentlig. Man tror d skal løse seg med å flytte, kjøpe hus, få et barn etc, også glemmer man å tenke seg om før man sitter skikkelig i det.. Høres ut som du har satt deg i en vanskelig situasjon HI, og skjønner godt at d er vanskelig! M jeg tror jeg svelge en kamel eller to og oppsøkt familievernskontoret alikevel, de har jo taushetsplikt der? Kanskje får du noen nye synspunkter på det hele? Uansett godt å få diskutert d m en tredjepart? Hvis du lever i et ulykkelig ekteskap så vil ungene med tid og stund snappe d opp også? Kanskje er nettopp det å være "flink pike" være å søke hjelp nå? Kanskje er d nettopp nordnorge dom gjør deg ekstra lei og nedfor også? Tror du selv at du ville hatt d bedre der du kom fra? I så fall ville jeg fortalt hvor ulykkelig du er til mannen din..

Jeg ville virkelig brukt litt tid på å tenkt å alternativer, og helst gjennom en tredje part. Selvfølgelg vil barna helst se mamma og pappa sammen, m kanskje ikke hvis d betyr at mamma er ulykkelig?

Lykke til, håper du finner ut av d!

[Anonym bruker]

Tusen takk for hyggelig svar, Dorrimor. Ja, kanskje det hadde vært bra å kontaktet en tredjepart, men jeg føler bare det er vanskelig også.... Men jeg skal tenke på det....

 

Min mann vet at jeg sterkt ønsker å flytte tilbake til mine hjemtrakter, men han vil ikke etterkomme mitt ønske.....

Jeg tror ikke barna skjønner at vi ikke elsker hverandre. Vi krangler ikke foran barna, og foran dem oppfører vi oss som hvilken som helst lykkelig mamma og pappa. Men så skal det jo også sies at vi ikke krangler så veldig mye, heller sure og spydige kommentarer til hverandre :-(

 

HI