mulig jeg overreagerer men...

[Anonym bruker]

I vår ble min nevø konfirmert. Vi bor på vestlandet og de på østlandet så det er litt reisevei.

Han hadde humanistisk konfirmasjon (eller hva de nå kaller det.) Vi fikk beskjed om at det var bare meg fra min familie som fikk komme til selve sermonien. Jeg vet det er begrensinger på plass der, og svigerinnen min har stor familie så jeg reagerte ikke noe på det.

Min sønn har ad/hd, autisme og litt annet rusk reagerte kraftig på at han ikke fikk bli med. Ble så leven at jeg nesten ikke kom meg avgårde. (foreldrene til konfirmanten viste han hadde lyst å komme)

Klarte til slutt å "rive meg løs", forlot gutten med stefar og hans foreldre. Svigerfar var på dette tidspunkt veldig syk og døde faktisk 10 dager senere (også noe min bror og kone viste)

 

Da jeg kom dit sermonien var oppdaget jeg at alle søsknene til min svigerinne var der MED barn, den andre broren min hadde med seg samboeren sin, kusinen til mor til konfirmanten var der - MED BARN (!!) , Alle andre som var invitert fikk lov å ha med seg noen bortsett fra meg..

Det er ingen av de andre barna som var der som har noen spesielle behov.

min bror og kona viste sønnen min ville være med, de viste svigerfar var veldig syk og de viste sønnen min har problemer med å godta min samboers familie, likevel fant de ingen plass til han på sermonien.

 

Jeg ble så sur og såret at jeg hadde mest lyst å reise hjem uten å gå i selskapet. jeg holdt ut pga sønnen min og konfirmanten.

Jeg sa faktisk ikke et eneste ord til broren min, gratulerte ikke eller takket for meg da vi dro.

Satt hele selskapet og var potte sur og hadde mest lyet å grine!

Har ikke snakket med dem enda....

 

Har jeg rett til å reagere eller er det bare jeg som er litt beskyttende ovenfor sønnen min??

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ha vært like skuffet som deg...

 

Jeg synes det er smålig av de andre - hadde vært greit om mange andre barn også ikke var invitert, men å bare utelate din sønn synes jeg er hjerteløst. Hvis sønnen din er veldig "utagerende" kan jeg på en måte forstå at de kanskje ikke vil at noe skal ta bort fokus fra konfirmanten... men likevel er det noe med å akseptere alle i familien. Med tanke på situasjonen i familien også så var det.... vel, i beste fall veldig tankeløst.

 

Kanskje du bare skal si det til dem i steden for å la være å si noe som helst? Du vil jo gå og gnage på dette videre. Og hva skjer videre i neste familiesammenkomster? Synes du skal fortelle hvordan dette føltes for deg. Du trenger ikke krangle med dem eller beskylde dem for å være tankeløse eller annet, bare fortell hva det gjør med mammahjertet ditt når du føler at din sønn ikke blir godtatt.

 

Klem til deg!

[Lady lovely locks]

Dette er jo umenneskelig gjort av din bror. Hvis han var usikker på om det ville bli noe oppstyr med din sønn på grunn av hans diagnose burde han kunne snakket med deg. Jeg hadde vært rasende sint!

[2 hjertegull :)]

Synes også din bror burde snakket med deg, hvis det var diagnosen de var redde for. Hvordan er kona hans? Koner pleier å klare å få gjennom en del.. Har de/hun opplevd episoder med din sønn som kunne få dem til å være redd for at han skulle lage oppstyr?

 

Det første jeg tenkte da jeg begynte å lese innlegget ditt var at du overreagerer kraftig, for det er begrensede plasser på slike sermonier osv, men når jeg kom litt lenger ned og ser at alle andre var der med barn, så er jo det knakende urettferdig.

 

Jeg synes faktisk du skal snakke med din bror, men du kan godt fortelle han at du er skuffet og såret!!

[Anonym bruker]

Min sønn pleier ikke å utagere så ofte, og de har aldri opplevd han på den måten.

De få gangene han utagerer ofentlig bruker jeg å få han med bort fra folk for å skjerme han mest mulig.

 

Burde kansje snakke med dem, kjenner ikke jeg har lyst enda

[2 hjertegull :)]

Hvis han ikke tar kontakt, så kan du jo bare vente til du er klar.. Men husk at det av og til kan bli vanskeligere des mer tid som går..

 

Det blir jo fryktelig dumt om han ikke skal få være med på ting fordi utagering følger med diagnosen!

Og så skal det også sies at noen barn kan være forferdelig ufordragelige selv uten diagnose, så om det er begrunnelsen er den veldig tynn..