Planlagte keisersnitt - alle som har hatt det, kan dere se hit???

[Anonym bruker]

Ja, som overskriften sier, så kunne jeg tenke meg andre mer planlagte ks' sine erfaringer.

Har lest mye om det, så en del av det faktabaserte vet jeg. Ønsker mer info om hvordan dere som har tatt det, har opplevd det.

 

Hadde også kunne tenke meg å hØre om dere har hatt erfaringer hvor dere har blitt "sett ned på" av vaginal-mØdre eller at dere har måtte forklare andre hvorfor dere har ks osv.

 

Jeg skal ha et planlagt ks, jeg har fØdt vaginalt fØr. Det skal jeg ALDRI igjen. Jeg har opplevd mange utrivelige kommentarer rundt dette, og mange som skal vite hvorfor. Syns jo det er en privatsak, og jeg kjenner mitt hormonelle jeg bli irritert over alle formaninger og besserwisserkommentarer rundt dette med hvordan et barn kommer til verden.

 

Jeg ser ikke på ks som et enkelt eller lett alternativ, så har jeg sagt det med det samme. Men for MEG er det alt i alt et bedre alternativ.

 

Er det noen her inne som vil dele sine erfaringer med meg, ville jeg blitt veldig takknemlig

[Anonym bruker]

Jeg har født både vaginalt og tatt keisersnitt. Jeg synes keisersnitt var fælt, synes det er ubehagelig å bli skjært i, og følte ikke jeg hadde kontroll over situasjonen. Men så er jeg jo ikke så glad i operasjoner heller da. Kom meg mye fortere da jeg fødte vaginalt også, vondt i såret etter keisersnitt. Alt i alt var vaginalt bedre synes jeg, men vi er jo forskjellige.

 

Masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk for din erfaring.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, tre tøffe vaginale fødsler og en snitt.

 

Siden mine tre første fødsler var så tøffe, både jeg og barna fikk hard medfart, tredje barnet er skadet for livet pga den fødselen var det en selvfølge at jeg skulle ha snitt da jeg ble gravid for fjerde gang.

 

Har aldri møtt negative kommentarer eller nedlatende holdning pga snittet, man tar ikke sjanser med de bittesmå og jeg har for smalt bekken til å oppleve fine vaginale fødsler.

 

Personlig synes jeg ks var pyton, selv etter de tøffe fødslene jeg har hatt med rupturer, klipping, sugekopp, fastsittende skuldre og skader på barna. Jeg kunne selvfølgelig ikke velge vaginal fødsel da jeg ble gravid for fjerde gang, barnets helse kommer foran min frykt for operasjoner.

 

Jeg grudde meg veldig, men selve operasjonen gikk veldig greit. Fikk et ekkelt blodtrykksfall, men ellers en fin opplevelse. Veldig hyggelige folk som var der.

 

Men pga snittet manglet de naturlige hormonene som får livmoren til å trekke seg sammen, og medisinene som skal gjøre samme nytten fungerte ikke godt nok. Jeg mistet mye blod og måtte ha to blodoverføringer..

 

Luftsmertene etterpå var pyton, men selve såret var mindre vondt enn forventet. Gikk vel ca 12 timer også fungerte jeg ganske godt, passe barnet selv, ammet både liggende og sittende, badet og skiftet bleie på den lille osv.

 

Men såret brukte lang tid på å gro, det væsket og lukket seg ikke skikkelig før det var gått 5 uker. Det var også pyton å ikke kunne løfte pga faren for indre blødninger osv.

 

Alt i alt var ks en grei opplevelse og jeg er veldig glad alternativet finnes når barnets helse står på spill, men skulle jeg valgt for egen del ville jeg heller født vaginalt.

 

Håper du får fødselsopplevelsen du håper på ved snitt denne gangen, og ikke vær redd for nedlatende kommentarer. Alle vet at de som har snitt har det for en grunn, og din grunn er ikke dårligere enn andres.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for at du delte din erfaring også Ano2

 

Jeg setter pris på at du er ærlig og ikke rosemaler det. Blodtrykksfall er noe jeg også er redd for, og det med at noen kan oppleve at de sliter med å få puste ordentlig pga spinalen som går oppover....

 

Godt å høre at du til tross for dine tøffe opplevelser, var på beina etter 12 timers tid.

 

Jeg setter også pris på om dere vil dele hvilket sykehus dere har utført snittet på...

 

HI

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg har hatt to planlagte ks ved Drammen sykehus.

 

Det første var ganske tøft, fordi barnet lå i tverrleie. Derfor slet de med å få henne ut, og presset så mye oppå meg at jeg nesten trodde jeg skulle dø fordi jeg ikke fikk puste. Spinalen var også ganske fæl, de traff ikke og brukte 45 min på å sette den.

 

Men mitt andre ks var noe helt annet. Ba om lokalbedøvelse før spinalen, og den var gull verdt. Tok litt lang tid å få ut dette barnet også, men det var pga arrdannelser etter første snitt. Men ikke på langt nær så ille som første gang.

 

Kom meg veldig raskt etter begge snittene, og reiste hjem etter 2 døgn og 1,5 døgn. Og aldri hatt noen problem med såret i ettertid.

Så selv om ks ikke alltid er en hyggelig opplevelse, så er jeg veldig glad for at det finnes. Og tror ofte at tanken på forhånd kan være vel så ille som selve operasjonen.

Et lite ps på slutten; vær obs på at man kan få skikkelige etterrier etter ks også.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg har hatt to keisersnitt. Begge var pga svangerskapsforgiftning og vekstavvik. Keisersnittene var nokså like. Far var med og snakket med meg og jeg var våken hele tiden. Selve operasjonen gikk vel på ca 10 min fra de startet til babyen var ute. Far var med barna de første timene da jeg sov. Hadde ikke noen komplikasjoner med sår o.l. noen av gangene, men fikk fryktelige luftsmerter og etterrier med nr 2. Det pågikk hele natta og uansett hvor mye morfin jeg fikk, gjorde det like vondt. Det var helt for jævlig vondt. Trodde jeg skulle dø...;-) Jeg var alene også, da far var hjemme med eldstemann og jeg bodde på enerom. Ringte på jordmor som gav meg morfin og gikk igjen. Ringte på nytt, fikk mer smertestillende - og jordmor gikk. Var ikke gøy å ligge alene å ha så vondt. Men det var over morgenen etter. Sleit litt med å ikke kunne løfte 2. gangen, da jeg da hadde ei jente på 15 mndr som ikke forstod at mamma ikke kunne løfte. Noen løft måtte jeg jo ta, som inn og ut av bil, opp av senga osv. Men det gikk greit;-) Jeg har jo aldri født vaginalt, så har ingen ting å sammenligne med. Keisersnitt var helt ok for min del, bortsett fra luftsmertene og etterriene med nr 2. Lykke til med ditt keisersnitt;-)

[Anonym bruker]

Ja, som overskriften sier, så kunne jeg tenke meg andre mer planlagte ks' sine erfaringer. Har lest mye om det, så en del av det faktabaserte vet jeg. Ønsker mer info om hvordan dere som har tatt det, har opplevd det. Hadde også kunne tenke meg å hØre om dere har hatt erfaringer hvor dere har blitt "sett ned på" av vaginal-mØdre eller at dere har måtte forklare andre hvorfor dere har ks osv. Jeg skal ha et planlagt ks, jeg har fØdt vaginalt fØr. Det skal jeg ALDRI igjen. Jeg har opplevd mange utrivelige kommentarer rundt dette, og mange som skal vite hvorfor. Syns jo det er en privatsak, og jeg kjenner mitt hormonelle jeg bli irritert over alle formaninger og besserwisserkommentarer rundt dette med hvordan et barn kommer til verden. Jeg ser ikke på ks som et enkelt eller lett alternativ, så har jeg sagt det med det samme. Men for MEG er det alt i alt et bedre alternativ. Er det noen her inne som vil dele sine erfaringer med meg, ville jeg blitt veldig takknemlig

 

Tja jeg fikk noen kommentarer av folk som ikke kjenner meg godt når de spurte når jeg hadde termin og jeg sa at jeg skal ha ks og hvilken dato.

Hendte jeg fikk litt sånne kommentarer på om jeg var så pysete og redd for å fØde og litt slikt. Men de holdt fort kjeft når jeg smilte pent og sa at siden fØrste fØdsel endte i katastrofesnitt og jeg og barnet begge nesten omkom så hadde jeg ingen baktanker med å fØlge legene som alle var i samme konklusjon om at faren for gjentagelse var for stor og jeg Må ha ks.

Men om du får/har fått innvilget ks så er det bare å drite i teite kommentarer fra andre, de har ingenting med hvorfor du tar ditt valg. Men ja det finnes alltid noen som elsker å finne noe de kan tråkke på andre for og se ned på andre for. Ingenting fØles vel bedre en å kunne "vite" at man er flinkere en noen andre.

[Anonym bruker]

Dytt

 

Er også interessert i å høre erfaringer om dette (ikke HI)

[Anonym bruker]

Dytt Er også interessert i å høre erfaringer om dette (ikke HI)

 

Hva mer vil du (og HI) vite? Jeg svarer gjerne, men føler at det er mye som allerede er sagt.

[Miss Dynamite]

Har hatt to ks. En akutt, og en planlagt deretter. Den første skjedde (desverre) i narkose, men nr to var planlagt. Jeg har ingenting imot ks, man blir tatt godt vare på, de forteller deg alt som skjer osv. Meeen i mitt tilfelle satt de ks datoen på selve termin dato fordi de hadde "ikke så mye tid"'ukene i forveien... (jeg har smalt bekken og får ikke ungen ut) .

Det resulterte i at jeg fikk rier kvelden før ks... Og når jeg får rier, får jeg ikke pause, ikke er par minutter engang... Hele natta ble jeg liggende på sykehuset. Jeg fikk ingenting for å stoppe reine og jeg fikk heller ikke lov å få han ut. Jeg lå i 20 timer med rier, uten en pause. På sykehuset sa de at" han kommer ut uansett" ... Så når jeg til slutt ble rullet inn ( som i tillegg ble 5 timer forsinket) var jeg så ødelagt at jeg ville rett og slett ikke leve. Den spinal bedøvelsen kunne ikke kommet fort nok, etter et døgn med helvete..

Selve operasjon er enkelt. Føles litt rart når de drar i seg, men iiiingenting å være redd for. I mitt tilfelle sa legen, Oida jeg klarte å kutte han i ansiktet med skalpellen,,, jepp, det er flott å si til en som ligger bak teppet. Heldigvis kuttet han bare litt i panna, men det så ille ut ser og da. Dum lege.....

 

Dette var ikke for å skremme. Det er ikke så ille! Jeg er så vant til smerter, at jeg dro hjem 1.5 døgn senere. Med begge ks snitta. Sta liten jente som skal opp og gå og ikke la noen røre babyen min hehe...,

[*Minnie Mus*]

Har hatt en vag fødsel og et planlagt ks og jeg får ikke fullrost ks. Følte jeg holdt på å dø under den vanlige fødselen, fikk ikke smertestillende og babyen var stor. Under ks hadde jeg kontroll hele veien. Det verste med ks var å sette inn kateter, det var utrolig ubehagelig. Og når ks var overstått var det jævli å oppdage at alt av magemuskler ikke fungerte (vondt når man skal hoste, nyse etc).

Bortsett fra det var selve ks en drøm. Jeg fikk enerom på sykehuset, hjelp til å løfte mini når jeg trengte det og mer smertestillende enn jeg trengte. Ja såret er litt vondt, men hos meg var det mye mindre vondt enn jeg hadde trodd. Skrubbsår er verre:-).

Barnet hadde ingen prob med vann i lungene og var i veldig god form når det kom ut. Selve arret etter operasjonen forsvant etter ca et års tid. Hadde langt mer vondt etter fødselen for å si det sånn, men man må jo ta litt ekstra hensyn til seg selv etter et ks da. Følte meg i hvert fall godt ivaretatt og ble på sykehuset i 5-6 dager..

[Gjest Mentha]

Jeg har aldri fått kommentarer på keisersnittet, synes det må vitne om lite empatiske mennesker som klarer å lire av seg noe sånt. De vet vel ikke hva som ligger bak!

 

Jeg hadde planlagt ks på St. Olavs, og det var alt i alt en fantastisk opplevelse. Alt gikk rolig for seg, alle var muntre og blide på operasjonssalen, og de forklarte hele veien for meg hva som skjedde og hvordan ståa var.

Etter en del tips her inne fra hadde jeg laget meg en liste for hvordan jeg ville ha ting for å gjøre det mest mulig komfortabelt for meg selv (f.eks ba om bedøvelse før jeg fikk satt kateter, skrev et brev til jordmor om hvordan jeg ønsket at ting skulle være og at jeg ville ha barnet rett opp til meg etter det kom ut ol).

Fikk være sammen med pappaen helt til jeg skulle preppes for operasjonen, og da ble han tatt med og fikk på seg drakt og maske så han også kunne være med.

Fikk lokalbedøvelse før spinalen ble satt, og det sto hele tiden en pleier ved siden av meg og snakket til meg mens anestesilegen jobbet. Denne pleieren var med under hele inngrepet og satt på den ene siden av meg, mens mannen satt på den andre. Følte meg i det hele tatt veldig trygg og ivaretatt!

Etter ca 10 min var babyen ute, og jeg fikk han rett opp på brystet. Vi fikk gratulasjoner av alle i rommet, og de hjalp oss med å sette på en liten lue og tørke han litt. En pleier holdt han fast (ettersom armene mine var fulle av venefloner osv), og pappaen og jeg fikk stryke litt på han og kose litt før han (og pappaen) ble med en pleier ut til veiing og måling mens jeg ble sydd sammen. Hele operasjonen tok ca 40 min, og så ble jeg trillet til oppvåkning hvor jeg fikk møte pappaen og babyen igjen.

 

Vi fikk være sammen på barsel hele tiden. Jeg hadde endel smerter i såret den første tiden, men det gikk fort bedre da jeg kom meg på beina. Den første turen ut av senga var et mareritt, og jeg besvimte nesten, trass i at jeg hang på en jordmor. Men allerede et par timer etter var jeg oppe på egen hånd, og etter det gikk det fremover i superfart. Var ikke plaget av verken etterrier eller luftsmerter, og såret grodde fint. Vi dro hjem etter fire dager.

 

Mulig jeg må ha keisersnitt igjen neste gang jeg blir gravid, men det får vi ta når den tid kommer. Vet i alle fall at jeg ikke kommer til å grue meg om det blir realitet! Hadde en kjempefin opplevelse, og den var akkurat så magisk som jeg hadde håpet et fødsel skulle være.

[Anonym bruker]

Takk for så mange svar!!

 

Det er ikke noe konkret jeg er ute etter. Det Må heller ikke være rosenrøde historier, eller skrekkhistorier. Bare erfaringer fra andre. Hvordan de har opplevd det, hva som har vært ille og hva som har vært ok. Som Mentha skrev, var det kjempesmart dette med å skrive et slags ønskebrev. Bedøvelse før kateter og spinal var også ting jeg ikke har tenkt på

 

Tusen takk til alle som har tatt seg tid. Jeg setter stooooor pris på det.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt to keisersnitt, et akutt og et planlagt.

Ikke bry deg om nedlatende kommentarer, er det dummeste jeg hører.

 

Valgte selv ks med nummer 2 av grunner som var et resultat av første fødsel og stor gjentagelsesfare. Ville ikke gjennom det en gang til desverre.

 

Med det akutte ks gikk det veldig greit, husker ikke så mye, for var ganske medtatt etter fødselen, hadde ikke så vondt når jeg lå stille etterpå, men slet med å komme meg rundt i sengen, bytte stilling amme og diverse. Men etter et par dager var jeg oppegpende, ble på sykehuset i 4 dager.

 

Nr to var planlagt og en flott opplevelse. Alt gikk rolig for seg, ble forklart alt som skulle skje, og kjente faktisk ikke spinalbedøvelsen en gang, og jeg som er ei pyse med sånt hehe. Oprasjonen gikk kjempefint og fikk en frisk pjokk opp for å kose på i et minutt før de tok han med sammen med pappaen for veiing. Eneste jeg fikk var et blodtrykksfall, men fikk kjapt medisin i veneflonen, så de ble raskt bedre, men det var litt ekkelt.

 

Ellers var jeg i mye bedre form etterpå, kunne opp å gå samme dag og reiste hjem etter 1,5 døgn. hadde ikke mye smerter. Hadde etterrier spesielt når jeg ammet, men fikk jo smertestillende så det gikk bra.

 

ønsker et barn til og dette må også tas med ks, men jeg gruer meg ikke i det hele tatt:-) Var en flott opplevelse. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg hadde først et hastesnitt. Ks etter å ha hatt full åpning i fire timer og presset i to. Det var ca like morsomt som det høres ut som. Viste seg da jeg tok pelvimetri noen måneder senere at bekkenet mitt egner seg veldig dårlig til fødsel.

 

Jeg fikk derfor innvilget ks uten problemer med nummer to - heldigvis, da opplevelse #1 var så fæl at jeg aldri kunne født vaginalt igjen. ALDRI. Har møtt kun forståelse fra alt jeg har møtt av helsepersonell (=mange), og det har heller ikke vært noe oppstyr rundt dette med keisersnittet fra andre, heller. Alle visste jo hvordan det gikk med første fødsel, og et deformert bekken er det jo ikke så mye å gjøre med... Det er ikke alle som vet om fødselsangsten jeg endte opp med, faktisk gjør de fleste IKKE det, men jeg har vel gjort det ganske klart at vaginal fødsel var helt uaktuelt.

 

Jeg har ikke møtt noen teite kommentarer eller hevede øyenbryn. Fra helsepersonell har jeg som sagt møtt KUN forståelse og støtte, hele veien. Det jeg følte mest på, er at det var egentlig ikke noe å fortelle om da #2 ble født, om dere skjønner. Interessen i barselgruppa for min opplevelse var ikke-tilstedeværende (derimot likte de VELDIG godt å høre om første gang, den fødselen var visst verdt litt cred og store øyne og gisping). Jeg har forresten fått mange kommentarer ang den første fødselen min. Selv om det er mye veldig få vet, så er "presset i to timer" tydeligvis nok til å få de fleste til å reagere.

 

Jeg har altså ikke hatt noen problemer, men så har jeg også hatt en grunn til mine keisersnitt som er veldig enkle å forstå for de fleste. Dette med ks er veldig sårt for meg (det var jo ikke slik jeg ville ha det, jeg skulle jo føde helt naturlig i vann, jeg... yeah right...), så jeg ville nok tatt det veldig tungt hvis noen ga uttrykk for at ks er en "enkel løsning". Heldigvis virker det som om de fleste jeg kjenner er opplyste nok til å skjønne at det er det ikke. Likevel, jeg tror nok det er veldig vanlig at folk spør hvorfor hvis de får vite at en person skal ta ks, og da er det kanskje greit å ha tenkt over hva du har tenkt å dele, og hva du evt ikke vil dele. Jeg må også si at hvis man har hatt en veldig tøff førstefødsel, tror jeg det er lettere å få "aksept" for ks enn det er hvis man er førstegangs eller har hatt helt problemfrie fødsler tidligere.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare legge til et par ting i forhold til det andre har sagt:

 

- bedøvelse før spinal: Dette ba jeg om før jeg skulle få #2 (planlagt), men fikk det ikke. Anestesilegen sa at sprøyta med lokalbedøvelse hadde tykkere spiss enn sprøyta de bruker for spinal, at det dermed ville gjøre MER vondt med lokalbedøvelsen og at der dermed ikke var noen vits. Det gjorde ikke noe vondt å få spinalen (det har det ikke vært noen av gangene) - jeg kjente det, men det var ikke vondt

- heller ikke kateterisering (før spinal/epidural ble satt) synes jeg var vondt. Ikke noe problem.

- jeg dro slett ikke hjem etter 1,5 døgn.... Begge ganger har jeg hatt mye smerter etterpå, særlig første gang, da jeg fikk spinalhodepine etterpå. Det var et smertehelvete. Rømte vel egentlig hjem etter fire dager, da jeg ikke orket å dele rom med sprek vaginalt fødende kvinne lenger, men jeg burde aldri vært sendt hjem. Andre gang dro jeg hjem på søndag (barnet født på tirsdag) - da var jeg i bedre form, kunne dratt hjem på lørdag for min egen del, men barnet la på seg dårlig. Jeg trengte MYE hjelp de første to døgnene - ute av stand til å snu meg i senga, sette meg opp i senga, reise meg fra senga, amme - uten å få hjelp. Måtte ha hjelp til alt dette. Med andremann fikk jeg også for lite smertestillende, dessverre. Det hjalp ikke at jeg klaget og sa at jeg hadde fått noe annet og mye sterkere det første døgnet da jeg fikk førstemann (på et annet sykehus), de bare sa "men prøv, prøv å komme deg opp av senga, PRøV FøRST!". Joda, jeg visste jo at jeg ville KLARE å komme meg opp av senga, men jeg visste også at man må ta smertestillende FøR det gjør vondt, ikke etterpå, for da er det for sent...

 

Jeg har også en venninne som KUN fikk paracet(!) etter et akutt ks på St Olavs. Hun hadde hatt utrolig vondt, som man vel kan tenke seg med så elendig smertelindring, men fikk ikke noe mer samme hvor mye hun tryglet. De måtte selv kjøpe paracet på apoteket! Jeg syntes det var ille med bare paralgin forte...!

 

Men etter ca to døgn er det verste over for min del, men de to døgnene må jeg bare godta at jeg det gjør VONDT, og jeg trenger hjelp til ALT. Enkelt og greit.

[Anonym bruker]

Hadde planlagt KS forde jeg var livredd smertene.

Ja, jeg turte rett og sett ikke annet.

 

Men, jeg har ALDRIG fortalt noen om det.

Jeg har hørt nok nedsettende om de "tåpene spm ikke tørr å føde normalt", så neeeeeeeei, jeg orka ikke si noe.

 

Jeg løy, og sa han satt i seteleie- enket og greit, ingen stilte spørsmå videre, og dagen kom, gutten kom ut igjennom ett snitt på magen.

 

ALLE på operasjonssalen, på føden, og alt behandet meg topp- Det var en flott oppevelse til tross for at epidural sprøyta var vond, og jeg måtte få mer dop underveis i ks`et.