Noen (eks-)selvskadere eller psykologer her? Eller andre, da...

[Anonym bruker]

Nå som det er sommer, og innimellom fint vær, liker også jeg å gå i lettere klær. Problemet er vel heller at jeg har vært, og er, selvskader. Jeg viser aldri nye sår, men eldre arr på armer og ben vises jo.

 

Barna mine er vant til dem, og de spør ikke noe om hva arrene er, annet enn innimellom.

Men andre barn spør. Naboer og venner av barna.

Hva sier jeg til dem? Blir litt satt ut, og kjenner at kun har lyst å gjemme meg - men barna vil jo ha et svar?

[Anonym bruker]

Hva med å si att du ikke var forsiktig når du var liten og slo deg mye fek? Pynte litt på det og i tillegg kanskje lære dem til og være forsiktige. men kommer litt på alderen dems å slik da. kan jo bare si det er arr etter sår du har hatt å.

[Anonym bruker]

Voksen som spør fordi de kanskje vil deg vel ville jeg kanskje svart oppriktig. De som spør av nysgjerrighet bare ville jeg bare ignorert, skiftet tema eller bare sagt at det er ting du foretrekker å ikke snakke om.

 

Barn er nesten litt vanskeligere på en måte. Kanskje sagt at du det viser hva som kan skje om man er uforsiktig med kniv eller noe sånt. Barn krever ofte ikke så nøye svar som vi voksne tror de gjør. Av og til kan det være nok å si "jeg har skar meg på en kniv, så du må love meg at du er forsiktig med skarpe kniver".

 

Vil påpeke at jeg ikke er noen fagperson!

Det jeg tenker på, siden du nevner nye sår, er at jeg håper at du får hjelp av profesjonelle fagpersoner slik at du kan slutte å skade deg selv. Jeg jobber i helsevesenet og har tidvis vært i kontakt med unge som har skadet seg selv, og vet at det alltid er en god grunn til at de gjør det. Det er som regel en stor smerte som ligger bak, og smertene de påfører seg selv er lettere å takle... Jeg har sett flere få god hjelp og komme seg over det og få et godt liv uten selvskading.

Husk at det er ikke noe skammelig med det du gjør, det er en reaksjon på noe som gjør mer vondt enn selvskadingen. Men det vonde kan du, med hjelp, faktisk få bort fra livet ditt, slik at det ikke lenger gjør så vondt.

Hvis du ikke allerede har gjort det så ta tak i det og få god hjelp.

 

En av de flotteste damene jeg vet om oppdaget jeg akkurat har drevet med selvskading. Det at jeg oppdaget det endret på ingen måte min oppfatning av henne! Jeg ble nok litt sjokkert, fordi jeg ikke ville trodd det. Men når jeg fikk tenkt litt på det så får det meg faktisk bare til å respektere henne mer, for hun har tydeligvis kommet over det. Det viser stor styrke å leve med en sånn smerte uten å bukke under, Og det viser stort mot å ta tak i sånne problemer og "face" dem.

Husk at selv om du "innrømmer" det overfor noen som kan hjelpe deg, og selv om det kanskje er vanskelig for deg å gjøre det, så endrer det ikke på det faktum at du er en god mamma og at du er en sterk og modig person! Dette er en del av din historie! Gjør noe for å komme over det, og ikke skam deg over det!

 

Håper du tar tak i det for din egen del! Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Voksen som spør fordi de kanskje vil deg vel ville jeg kanskje svart oppriktig. De som spør av nysgjerrighet bare ville jeg bare ignorert, skiftet tema eller bare sagt at det er ting du foretrekker å ikke snakke om. Barn er nesten litt vanskeligere på en måte. Kanskje sagt at du det viser hva som kan skje om man er uforsiktig med kniv eller noe sånt. Barn krever ofte ikke så nøye svar som vi voksne tror de gjør. Av og til kan det være nok å si "jeg har skar meg på en kniv, så du må love meg at du er forsiktig med skarpe kniver". Vil påpeke at jeg ikke er noen fagperson! Det jeg tenker på, siden du nevner nye sår, er at jeg håper at du får hjelp av profesjonelle fagpersoner slik at du kan slutte å skade deg selv. Jeg jobber i helsevesenet og har tidvis vært i kontakt med unge som har skadet seg selv, og vet at det alltid er en god grunn til at de gjør det. Det er som regel en stor smerte som ligger bak, og smertene de påfører seg selv er lettere å takle... Jeg har sett flere få god hjelp og komme seg over det og få et godt liv uten selvskading. Husk at det er ikke noe skammelig med det du gjør, det er en reaksjon på noe som gjør mer vondt enn selvskadingen. Men det vonde kan du, med hjelp, faktisk få bort fra livet ditt, slik at det ikke lenger gjør så vondt. Hvis du ikke allerede har gjort det så ta tak i det og få god hjelp. En av de flotteste damene jeg vet om oppdaget jeg akkurat har drevet med selvskading. Det at jeg oppdaget det endret på ingen måte min oppfatning av henne! Jeg ble nok litt sjokkert, fordi jeg ikke ville trodd det. Men når jeg fikk tenkt litt på det så får det meg faktisk bare til å respektere henne mer, for hun har tydeligvis kommet over det. Det viser stor styrke å leve med en sånn smerte uten å bukke under, Og det viser stort mot å ta tak i sånne problemer og "face" dem. Husk at selv om du "innrømmer" det overfor noen som kan hjelpe deg, og selv om det kanskje er vanskelig for deg å gjøre det, så endrer det ikke på det faktum at du er en god mamma og at du er en sterk og modig person! Dette er en del av din historie! Gjør noe for å komme over det, og ikke skam deg over det! Håper du tar tak i det for din egen del! Stor klem til deg

 

Tusen takk for et fint svar:)

Jeg er i behandling, og har noen tunge diagnoser hengende over meg. Selv om lidelsene mine kommer til å henge i flere år fremover (jeg håper selvfølgelig den dør ut, og ikke følger med meg livet ut), men selvskadingen har jeg gått OK hjelp til - så det er heldigvis mest arr, og kun noen få kutt innimellom.

 

 

Jeg lurer litt på det dere skriver om å ha skjært seg på en kniv ol - vil barna godta den? Det er jo ikke akkurat bare ett arr det er snakk om, men rimelig arrete lår og armer:/

Jeg har ikke store problemer med å forklare det for voksne, men barn vet jo som regel om man holder noe tilbake, eller pynter for mye på sannheten.

 

Men takk for svar til alle.

[Anonym bruker]

Voksen som spør fordi de kanskje vil deg vel ville jeg kanskje svart oppriktig. De som spør av nysgjerrighet bare ville jeg bare ignorert, skiftet tema eller bare sagt at det er ting du foretrekker å ikke snakke om. Barn er nesten litt vanskeligere på en måte. Kanskje sagt at du det viser hva som kan skje om man er uforsiktig med kniv eller noe sånt. Barn krever ofte ikke så nøye svar som vi voksne tror de gjør. Av og til kan det være nok å si "jeg har skar meg på en kniv, så du må love meg at du er forsiktig med skarpe kniver". Vil påpeke at jeg ikke er noen fagperson! Det jeg tenker på, siden du nevner nye sår, er at jeg håper at du får hjelp av profesjonelle fagpersoner slik at du kan slutte å skade deg selv. Jeg jobber i helsevesenet og har tidvis vært i kontakt med unge som har skadet seg selv, og vet at det alltid er en god grunn til at de gjør det. Det er som regel en stor smerte som ligger bak, og smertene de påfører seg selv er lettere å takle... Jeg har sett flere få god hjelp og komme seg over det og få et godt liv uten selvskading. Husk at det er ikke noe skammelig med det du gjør, det er en reaksjon på noe som gjør mer vondt enn selvskadingen. Men det vonde kan du, med hjelp, faktisk få bort fra livet ditt, slik at det ikke lenger gjør så vondt. Hvis du ikke allerede har gjort det så ta tak i det og få god hjelp. En av de flotteste damene jeg vet om oppdaget jeg akkurat har drevet med selvskading. Det at jeg oppdaget det endret på ingen måte min oppfatning av henne! Jeg ble nok litt sjokkert, fordi jeg ikke ville trodd det. Men når jeg fikk tenkt litt på det så får det meg faktisk bare til å respektere henne mer, for hun har tydeligvis kommet over det. Det viser stor styrke å leve med en sånn smerte uten å bukke under, Og det viser stort mot å ta tak i sånne problemer og "face" dem. Husk at selv om du "innrømmer" det overfor noen som kan hjelpe deg, og selv om det kanskje er vanskelig for deg å gjøre det, så endrer det ikke på det faktum at du er en god mamma og at du er en sterk og modig person! Dette er en del av din historie! Gjør noe for å komme over det, og ikke skam deg over det! Håper du tar tak i det for din egen del! Stor klem til deg

Tusen takk for et fint svar:) Jeg er i behandling, og har noen tunge diagnoser hengende over meg. Selv om lidelsene mine kommer til å henge i flere år fremover (jeg håper selvfølgelig den dør ut, og ikke følger med meg livet ut), men selvskadingen har jeg gått OK hjelp til - så det er heldigvis mest arr, og kun noen få kutt innimellom. Jeg lurer litt på det dere skriver om å ha skjært seg på en kniv ol - vil barna godta den? Det er jo ikke akkurat bare ett arr det er snakk om, men rimelig arrete lår og armer:/ Jeg har ikke store problemer med å forklare det for voksne, men barn vet jo som regel om man holder noe tilbake, eller pynter for mye på sannheten. Men takk for svar til alle.

 

# 3 igjen her...

 

Så bra at du har fått god hjelp og jobber videre med det! Det er godt å høre

 

Tror alderen på de barna som spør er veldig vesentlig ift hva du svarer. Noen små vil helt sikkert være fornøyd med det nr 2 sier, at det er arr etter sår. Da har de fått et svar og da er de minste ofte fornøyd. Så spør de kanskje når de er litt eldre, da krever de kanskje litt mer utfyllende før de er fornøyd. Andre kan være fornøyde når de blir litt eldre hvis du sier at du har vært uforsiktig med kniv. Hvis noen spør hvorfor det er så mange kan du si du var uforsiktig for mange ganger. Når de blir store nok spør de kanskje ikke i det hele tatt fordi de forstår at det ligger noe mer bak. Men det er vanskelig å vite hva man skal svare deg på dette, for barn er jo ulike og vil vite ulike ting. Prøv å bare svare på det de spør om, ikke noe mer - ikke slik vi voksne tenker.

Eksempel på det kan være når barn spør om hvor barna kommer fra. Da er det ofte nok å si at de vokste inni mammas mage. Senere at de kom ut av mammas mage. Senere at det var pappa som sådde et frø i mammas mage osv. osv. Vi tenker ofte som voksne (i hvert fall du som står midt oppi det), mens barn bare vil ha enkle svar

Men det kan være lurt å spørre de du får hjelp av også, de har sikkert mer erfaring med det.

 

Lykke til videre i arbeidet med å jobbe deg ut av det. Husk at selv tunge diagnoser kan man ofte komme seg ut av med god hjelp og stor innsats selv. Du er tydeligvis allerede kommet langt på den veien!

[anonymemammaen]

Hvorfor ikke bare ikke si hva det er? At du hadde det forferdelig når du var yngre og kuttet deg ? Jeg har også noen arr av sanne grunn og føler

meg ikke flau, men sier det ho ikke til barn da.

[anonymemammaen]

Herregud, misforsto spørsmålet. Til barn er det en annen sak, tror jeg hadde skyldt på en hund eller noe om jeg ble sport av et barn.. Vanskelig egentlig :/

[Anonym bruker]

hvis det er virkelig ille kan du søke om å få laserbehandling for det.. og slutt med kuttingen!.. jeg kuttet meg i mange år før jeg ble gravid, og en gang mens jeg gikk gravid. en god venninne sa hun kom til å være den første som ringte barnevernet om jeg kuttet meg så mye som en millimelter med vilje.. jeg lover deg, jeg har ikke kutta meg, og ikke har jeg planer om det heller. betalte heller for dyre men effektive timer hos en terapeut, jeg brukte heller energi og penger på det enn å risikere å få barnevernet på nakken Det er faktisk ille å skade seg, du skader ikke bare huden din, du skader det som er på innsiden og.. håper du finner en annen måte å takle ting på.

[ana_fi_hob_]

Til barn pleier jeg å svare at det ikke er noe spesielt, voksne pleier jeg å svare at det er et tilbakelagt kapittel i livet. Men at de selv kan se at jeg ikke akuratt har jobbet på ei pizzasjappe. Sier at det var en vond tid jeg var igjennom, men er over. Skjemmes Ikke, men ønsker heller ikke å prate om det da det hører fortiden til.

[CaptainHindsight]

Til vokse sier jeg det som det er, om de velger å dømme meg for at jeg hadde det vondt i ungdommen føler jeg at det sier mest om dem.

Til barn skylder jeg på kattene mine Litt slemt, men...

[Anonym bruker]

hvis det er virkelig ille kan du søke om å få laserbehandling for det.. og slutt med kuttingen!.. jeg kuttet meg i mange år før jeg ble gravid, og en gang mens jeg gikk gravid. en god venninne sa hun kom til å være den første som ringte barnevernet om jeg kuttet meg så mye som en millimelter med vilje.. jeg lover deg, jeg har ikke kutta meg, og ikke har jeg planer om det heller. betalte heller for dyre men effektive timer hos en terapeut, jeg brukte heller energi og penger på det enn å risikere å få barnevernet på nakken Det er faktisk ille å skade seg, du skader ikke bare huden din, du skader det som er på innsiden og.. håper du finner en annen måte å takle ting på.

 

Vet du hva som "må til" for å få dekket laserbehandling?

Og er det slik at man ikke får det om det er for mange/store arr? Har veldig lyst til å fjerne dem - og, ja, da vet jeg at jeg Må slutte, så det hadde jo vært en stor motivasjon i seg selv!