Et lite hjertesukk fra en ufør mor

[Anonym bruker]

Det er mye fordommer mot uføre, og jeg har en følelse av at mange er av den oppfatning at de fleste uføre ikke er spesielt syke, og stort sett ganske fornøyd med å få penger fra nav hver mnd. Det finnes så klart slike mennesker, men det finnes også de som virkelig er syke, uten at det synes utenpå. Som i andres øyne er friske.

 

Jeg var frisk, og i jobb da vi bestemte oss for å få barn. Normalt svangerskap, og alt var bra, helt til ammeperioden var over. Da ble jeg syk, men det er det ingen som kan se. Dette er nå 8 år siden, og jeg er fortsatt syk. Jeg har vrært igjennom sykemeldinger og arbeidsavklaring. Jeg har vært ufør i 1 år, og sykdommen vil jeg for alltid ha. Desverre er det ingen som kan se at jeg er syk, og det er få som vet hva som feiler meg, nettopp fordi jeg er syk i den mest private delen i kroppen, nemlig i tarmen. Jeg har kronisk diare, noe som gjør at uansett hva jeg spiser så tåler ikke kroppen min det. Jeg tilbringer flere timer hver dag på toalettet. Naturlig nok er det ikke noe jeg liker å fortelle menneskene rundt meg, og mange er av den oppfatning at jeg er lat, og diller rundt hjemme hele dagen.

 

Ikke nok med at jeg har vært frekk nok til å bli syk og å motta uføretrygd fra nav, jeg har i tillegg vært frekk nok til å sette barn til verden.

Et barn jeg har evig dårlig samvittighet for. Et barn som desverre går glipp av ting, fordi mamma ikke kan være med fordi hun er syk. Et barn som gråter seg i søvn i kveld fordi mamma hadde sagt at vi skulle på badeland i dag hvis formen hennes var bra. Men formen var ikke bra, og jeg har tilbrakt dagen på toalettet. Jeg er den beste moren for mine barn som jeg kan være, men jeg møter hver dag mennesker som ser ned på meg. Som om jeg ikke føler meg som en dårlig forelder fra før av.....

[ღTyrkiskPepperღ]

Du er nok en fantastisk mor for dine barn. Er mange sykdommer som er skjult, som man ikke kan se at ett menneske har.

Sender deg en klem jeg:)

[Annthe og gutta :)]

Det er vondt med sykdommer som ikke syns, mange er kjapt ute og dømmer. Men som du skriver selv, du er den beste moren for dine barn som du kan være Det hender seg at barn blir skuffet over at ting ikke går som planlagt, kanskje prøve å holde slike planer for deg selv fram til den store dagen og heller overraske? Så sparer du barna for skuffelse og deg selv for dårlig samvittighet Hva andre mener om deg syns jeg du skal prøve å ikke tenke så mye på, selv om jeg vet det er vanskelig. De har da ikke gått i dine sko, de aner ikke hva de snakker om...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har en alvorlig sykdom, men som ingen kan se. Jeg blir stadig betvilt, også av folk som vet min diagnose.

 

Barna mine har også en far, en flink pappa, som er flink å ta seg av dem. Om ikke jeg kan gå å bade, så tar pappaen dem med.

Men jeg kjenner på den dårlige samvittigheten jeg også.

 

Bruker all min friske tid på å jobbe halvt og på barna mine. Skjeldent jeg gjør ting for meg selv.

 

[pip pip]

Jeg sender deg også en stor klem. Vet hva du mener når du sier du har dårlig samvittighet fordi du ikke er frisk nok til å kunne gjøre alt du har lyst til å gjøre med/for barna

[Anonym bruker]

Var det du som ikke hadde noen kronisk lidelse, men like vel klarte å få uføretrygd?

[Anonym bruker]

Huff nå fikk jeg vondt av deg. Skulle ønske jeg kjente dere og kunne ta med barnet ditt på badeland.

 

Jeg er også ufør, og min sykdom er psykisk. Ikke så mange som forstår det heller, og med en slik diagnose burde man hvertfall ikke få barn i følge mange. Men barnet mitt lider ikke under dette, det er det kun jeg som gjør. Jeg er i stand til å "ta meg sammen" i korte perioder for hennes del, og den tiden jeg må ha til å hente meg inn igjen, har hun en fantastisk far til å ta seg av henne, samt besteforeldre som alltid er glade for besøk. Så hun ser ikke så mye til at mamma er syk, men det å være mamma tar alle mine krefter, og jeg har dessverre ikke kapasitet til å jobbe i tillegg.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, jeg lever med andre skjulte ting, ekstreme smerter i rygg og i alle ledd bl. annet.

Men det syntes ikke på utsiden, og jeg hater å snakke om hva som feiler meg for til stadighet opplever man at folk ikke tror på deg, at folk tenker man faker, bare er lat også videre.

Det er så til de grader at jeg sliter med å ha samtaler med nye mennesker for det kan være hyggelig men jeg vet at spørsmålet om hva jeg driver med/jobber med kommer til å dukke opp en eller annen gang.

 

Og man opplever at de som vet diagnosen dømmer deg i alt man gjør.

Du kan da ikke ha så vondt for jeg så deg bære 4 åringen din igår, du kan ikke ha så vondt for jeg så jo at du gikk i sentrum, kan du shoppe kan du vel også jobbe. (jeg har alltid ventetid på buss før eller etter behandlinger. og ja jeg kan ikke kjør på grunn av medisiner)

Det skal ingenting til før man blir betvilt.

Men jeg klarer ting fordi jeg må, jeg vasker huset (selv om det er 10 minutter her time pause og så ti minutter vasking igjen) jeg leker med barna, jeg bærer ungen om jeg må, jeg går på tur også videre selv om jeg har så mye smerter at tro meg alt jeg ønsker å gjøre er å gjemme meg under dyna og gråte.

Men jeg har barn og jeg er alene med de så jeg Må. Det er ikke et valg.

Jeg jobbet 100% før jeg fikk mine barn, Jeg var gift før jeg fikk mine barn, Jeg hadde sikker økonomi før jeg fikk barn.

Livet er ikke alltid som planlagt.

Og det er grusomt når vi som plutselig får livet snudd på hodet, blir sterkt begrenset og mister store deler av det man hadde før, helse, jobb og sosial omgang. Så sitter det en gjeng med bedrevitere å sier at man sikkert bare faker bare er lat , er dårlig foreldre også videre...........

Mente ikke kuppe tråden din HI, bare ville si du er ikke alene.

 

Men HI jeg har etterhvert lært at man ikke kan si ting som hvis jeg er frisk nok så skal vi, for man vet aldri om man er det og barna blir skuffet.

La ting heller være en god og positiv overraskelse som du kan fortelle rett før dere drar når du har en god dag.

Da slipper du dårlig samvittighet for et barn som er lei seg og barnet slipper skuffelser som i lengden vil gjøre det vanskelig å tro på løfter etterhvert som de vokser opp.

[CaptainHindsight]

*Gir deg en god klem*

Vet det sikkert ikke betyr noe fra en fremmed, men jeg ser aldeles ikke ned på uføre mødre. Vokste selv opp med en ufør mor og jeg ville ikke byttet henne ut for alt i verden

Håper du blir frisk, for det høres utrolig slitsomt og fælt ut

[C.L.H85]

Fordommer vil det alltid være dessverre.... Lyspunktet er at du er den beste mamman for barnet ditt Barnet ditt ville aldri byttet deg ut mot en annen mamma, uansett om du ikke alltid har mulighet til å gjøre som mange andre

Har selv en venninne som har en sykdom som ikke alle ser og hun ble glatt dømt hvis hun var ute en tur i byen og møtte på arbeidskollegaer... Enda hun hadde fått beskjed av legen sin til å komme seg ut. Slike ting gjør vondt og folk er tankeløse i bemerkningene sine.

 

Du kan jo selvfølgelig faktisk si til folk hva det er som feiler deg, selv om det er noe ingen har noe med. Det burde selvfølgelig ikke vært nødvendig, da folk burde skjønne at det er en med 6 års medisin utdannelse som har avgjort at du er ufør! Folk å spekulasjonene sine kan ta seg en bolle. Venninna mi fortalte de største tvilerne hva som var grunnen for at hun ikke kunne jobbe... De ble passe sprutrøde og man kunne se at de angret.

 

Uansett ønsker jeg deg lykke til Du skal se at du er en super mamma Mange mødre har måtte avlyse ting i forhold til barna sine og ikke alle har en "skjellig grunn" Stooor klem til deg!

[Musemora]

Uff så trist. Men dessverre er det jo slik at det er mange friske som er uføretrygdede som ødelegger for de som virkelig er syke og ikke kan jobbe. Som henger i stigen og maler hus, jobber svart osv. Det er innmari trist at det er blitt sånn, men det er det dessverre.

[Anonym bruker]

Uff så trist. Men dessverre er det jo slik at det er mange friske som er uføretrygdede som ødelegger for de som virkelig er syke og ikke kan jobbe. Som henger i stigen og maler hus, jobber svart osv. Det er innmari trist at det er blitt sånn, men det er det dessverre.

 

Du må huske at selv om personen henger i stigen og maler hus trenger det ikke bety at han/hun er frisk.

Om personen er uføretrygdet for psykiske ting som gjør at de ikke kan jobbe skal de da ikke kunne gjøre fysiske ting hjemme hos seg selv?

 

Min søster er uføretrygdet fordi hun er bipolar 2 rapid.Og i tillegg etter elektrosjokk behandling har mistet i stor grad korttidshukommelsen samt veldig mange år er borte fra hukommelsen. Hun kan fint male vegger, vaske og gjøre alt mulig fysisk når hun har en god periode.

Men man vet aldri om en god periode varer en dag eller 5, Og man vet aldri om en dårlig periode varer 1 dag eller 4 mnd.

Så langt har nemlig nedturene flere gange endt med selvmordforsøk. Ville du ansatt en person som for alt du vet kan jobbe en dag så bli borte i mnd vis?

En person som kommer inn i rommet og så halvparten av gangene ikke husker hvorfor hun kom inn, og må gå tilbake for å finne ut hva det var hun skulle?

Det er jo ikke noe galt med kroppen hennes så skal skulle hun da sitte rolig å tvinne tommer fordi noen som ser henne male ikke vil kunne se på utsiden hva som feiler henne.

 

En person med sterk sosial angst kan godt klare å styre i sitt eget hjem for det er ikke kroppen som er syk også videre.

og i mange tilfeller er dette en god terapi for den psykisk syke å føle at de får til noe og gjør noe produktivt.

 

i tillegg er psykisk sykdom så stigmatisert og man opplever at folk blir redd for å være i samme rom som en, ser ned på en også videre i slik grad at mange heller faker at de har en fysisk sykdom for omverden eller lar folk tro at de lurer til seg trygda for selv om folk ser ned på de for å lure til seg trygd så er det mindre stigmatiserende en om folk finner ut hva som er galt med de.

 

Det er nok noen som har klart å lure til seg uføretrygd men jeg tror at det er i ekstremt mye mindre grad en det folk faktisk tror.

Det er mye som folk ikke liker å snakke om og jeg som er syk vet hvordan folk mistror og dømmer meg nord og ned. Mange ganger hadde jeg ønsket at folk kunne bytte kropp med meg bare for et par timer så ville de ikke engang fatte at man klarte å fungere i hele tatt.

Det er veldig mange med ekstremt skremmende holdninger og meninger der ute.

Det er bare å lese kommentarene under artikler på dagbladet.

Der får man se et enormt hat mot syke/uføre, mot alenemødre, mot kvinner generelt, mot utlendinger.

jeg får helt vondt i meg når jeg leser der til tider, selv når jeg ikke faller inn i gruppen som er under angrep denne gangen.

Ting skrevet her inne blir til tider bare barnemat i forhold.

 

Etter 22 andre juli i fjor ble det så mye snakk om kjærlighet , aksept og omsorg for medmennesker,

Men det er lett å slutte seg oppom slike store ting, som å gå i rosetog, å vise verden hvor snill og flink og god man er som person.

Men det er langt fra alle som er like flinke til å vise kjærlighet, aksept og omsorg når det kommer til naboen, personen i kassa på butikken eller ho "rare" dama som bor nedi enden av gata.

Man skal bry seg men de fleste nordmenn er mye flinkere til å bry seg på en negativ måte.

 

Jeg bodde en stund i Mexico på landsbygda, Der kommer naboen på døra for å forsikre seg om at alt står bra til om han/han ikke har sett deg på en dags tid og de vet du skal være hjemme. (selv om man ikke er mer en på hilsning med de)

Om en i nabolaget er blitt sengeliggende på grunn av sykdom så er det alltid noen som stiller opp med å hjelpe til å lage mat, få vasket huset, fore dyr ja ting som må gjøres.

Folk smiler til deg når de møter deg selv om de ikke kjenner deg. Er man tydelig syk , gravid eller et eldre menneske så er det mange som tilbyr plassen sin til deg på tbane og buss selv om disse er mye mer overfylt en de er i Norge.

Familier som har nesten ingenting vil gjerne dele med deg det lille de har selv om de vet du har mye mer en de. og helt uten å forvente noe tilbake.

Da er det trist at vi her i Norge som har mye skal være så opptatt av å være sjalu på at andre får noe vi ikke får (som tråder om alenemødre som studerer som gikk her i går)

Så enormt mistroiske til de som er syke og utrolig dømmende og bedrevitende i forhold til disse.

Og ikke minst redde for folk som er psykisk syke.

 

Og hvorfor er det slik at vi som er syke må bare tåle å bli mistrodd og sett ned på fordi noen klarer å lure til seg trygd og stønader. hvorfor skal aleneforeldre tåle å bli snakket dritt om fordi det er noen som ikke egentlig skulle ha det som lurer til seg pengene.

Hvorfor er det slik at de som hetser store grupper mener at det må vi tåle fordi noen gjør noe galt?

De som ikke er alenemamma på ordentlig men lurer til seg pengene, de som egentlig kunne jobbe de bryr seg døyt om hva andre mennesker sier om de.

Det er vi som faktisk bare får en hjelp vi har rett til og behov for som må slite med fordommene som er mot oss, syke som egentlig har nok med kropp eller sinn som ikke fungerer slik som det optimale, mødre som endelig har kommet seg unna en voldelig mann, som har blitt dumpa fordi bf ikke vil være pappa lengre eller fordi det var en annen dame som ble mer interessant, eller mistet mannen sin i en ulykke eller sykdom.(og ja jeg skriver mamma for en alenefar som har hovedomsorgen stort sett møter det motsatte han er jo bare så flink, og får i mye større grad støtte og hjelp av mennesker rundt seg. )

Ja de som oftest har nok byrder å bære som også må bære alle fordommer, hat, baksnakking og drittslenging og som sliter enda mer under dette

[<3 lykkeligeida er mamma <3]

Kjære Anonym. Jeg har selv morbus chron og to barn. Sliter mye. Ta kontakt om du vil. Jeg har vert syk i 11 år og har en alvorlig grad. Vet hvordan du har det. Men vet du, vi tilfører mye kunnskap til våre barn som friske ikke kan. Sender deg en god vatn klem og ikke vær redd for å ta kontakt da. <3