Hvorfor velger svært psykisk syke å få barn?

[Anonym bruker]

Leser ofte her inne om noen som sliter så med psyken, at de må ha barna i bhg hver dag og ikke orker å jobbe.

 

Hvorfor velger dere/ de å få barn?

Det å få barn innebærer utrolig mye ansvar, som kan slite på et hvert menneske. Sliter man da før man får barn, vil det jo ikke bli noe bedre.

 

Jeg har flere venner som har vokst opp med foreldre som har hatt psykiske problemer, og alle har hatt en "tøff" barndom.

De måtte ta hensyn hele tiden, fikk oppgaver de var for små til, vært redde..

 

Jeg hadde en meget god venninne som var syk, såpass at det endte i selvmord.

Hun hadde så god innsikt i sin egen psyke at hun bestemte seg for at hun aldri skulle ha barn. Hun forstod at hennes liv ikke var forenlig med å være mamma.

 

Såklart man kan bli syk etter at barna er født, men mange slet også før de fikk barna.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med psykisk syk mor selv, og ble psykisk syk selv. Vet akkurat hva du mener, det var ikke gøy å ha en psykisk syk mor. Hadde dårlig samvittighet store deler av oppveksten. Samtidig prøver jeg å ikke overføre noe av mitt til ungene. Hadde jeg valgt om igjen, så hadde jeg valgt å vente med å få barn til jeg var 100% frisk, dessverre var jeg bare 80% frisk da jeg fikk første, og var nedi flere bølgedaler før jeg kom meg ovenpå. Heldigvis har jeg det supert nå, og er frisk som en fisk. Det går an. Men som sagt, jeg ville ventet til for eksempel nå med å få barn. Diagnosene mine har vært anoreksi, bulimi, depresjon, angst og PTSD. Kan alltids skli utpå igjen, men har møtt på så mange utfordringer de siste årene, og vært sterk nok til å overvinne alt uten mye problemer, så er ganske sikker på at jeg er ferdig med fortiden.

[Von Hertelhofen]

De vil ha barn av samme grunn som du og jeg vil ha barn.

[Anonym bruker]

Jeg ble psykisk syk av at jeg fikk barn, og kunne selvfølgelig ikke forutsett at jeg skulle slite såpass etterpå.

Men under innleggelser har jeg møtt på foreldre, som var syke før de fikk barn. Svaret på hvorfor de har valgt å få barn på tross av det er mange.

Noen planla det ikke, og var kanskje redd psyken skulle knekkes enda ett hakk om de valgte abort. Noen trodde psyken skulle bli bedre av å "måtte" skjerpe seg rundt barn.

 

Men i de fleste tilfellene er det jo en frisk far, og hvorfor skulle de familiene ikke kunne fått barn?

Det finnes jo også tilfeller der foreldre er syk (ikke psykisk), sitter i rullestol eller lignende, der barna må ha mer ansvar enn de andre barna - betyr det at alle "slike" ikke skal få barn i det hele tatt?

[Anonym bruker]

Fordi jeg trenger noen til å besøke meg når jeg er innlagt Nei, helt seriøst. Jeg er ikke psykisk syk til hverdags men har hatt 3 alvorlige depresjoner. Jeg har fått barn fordi mannen min og jeg ønsket oss det. Hvis det er en trøst for deg blir det med det ene barnet.

[Anonym bruker]

Hvorfor velger de som har hatt alvorlige sykdomer som f.eks kreft å få barn? Kreften kan jo komme tilbake, man er jo ikke frisk før etter 5 til 10 år. Jeg kjenner flere voksne som hadde syke foreldre som barn, å de hadde det man kaller en tøff barndom. Selvfølgelig kan man få kreft etter at barna er født, men mange hadde kreft før de fikk barn.

 

 

Hvorfor velger enslige å få barn? Vet ikke de at ett barn trenger både mamma og pappa? Kjenner en som vokste opp uten far, med en mor som jobbet mye han hadde en tøff barndom. Man kan jo selvfølgelig bli enslig etter at en har fått barn, men mange er enslige å velger å få barn alene. Hvorfor?

 

Hvorfor er ikke allle like perfekt som meg?

[Anonym bruker]

Hvorfor velger de som har hatt alvorlige sykdomer som f.eks kreft å få barn? Kreften kan jo komme tilbake, man er jo ikke frisk før etter 5 til 10 år. Jeg kjenner flere voksne som hadde syke foreldre som barn, å de hadde det man kaller en tøff barndom. Selvfølgelig kan man få kreft etter at barna er født, men mange hadde kreft før de fikk barn.

 

 

Hvorfor velger enslige å få barn? Vet ikke de at ett barn trenger både mamma og pappa? Kjenner en som vokste opp uten far, med en mor som jobbet mye han hadde en tøff barndom. Man kan jo selvfølgelig bli enslig etter at en har fått barn, men mange er enslige å velger å få barn alene. Hvorfor?

 

Hvorfor er ikke allle like perfekt som meg?

[Anonym bruker]

Fornuft er vel ikke akkurat det som kjennetegner de psykisk syke. Før ble de jo kallt gale!

 

Selvfølgelig er det jo ulike grader.

[Anonym bruker]

Man kan faktisk bli bedre i psyken av å få barn, om man hadde problemer som skyldtes mangel på kjærlighet fra omgivelsene.

 

Hva er det som skal til for å kalles psykisk syk?

Er det liksom "grad 1": Blitt mobbet og jobber bare deltid

"grad 2": Har angst og går sjelden eller aldri ut av huset

"grad 3"; Har en alvorlig diagnose og går inn og ut av psykiatrisk sykehus med ujevne mellomrom?

[Anonym bruker]

Det er vel ikke noe enkelt svar på det.

 

Jeg har en tante som er psykisk syk, og som bevisst valgte ikke å få barn fordi hun ikke mente hun ville bli en god mor. Jeg synes det står respekt av det valget.

 

Samtidig har jeg en venninne som har vokst opp med en alvorlig psykisk syk mamma. Alternativet skulle jo da være at hun ikke fantes? Men det skal sies at hun har hatt en tøff oppvekst, og hun sier selv at hun ikke skjønner at ikke barnevernet tok dem ut av hjemmet. Noen sier her at det er jo en pappa: Vel, det er ikke alltid en pappa, og det kan jo i og for seg like gjerne være pappaen som er psykisk syk.

 

Så har du de som er syke i perioder, og fungerer bra i andre perioder. Folk som klarer seg bra, hvis de bare får denne avlastningen som barnehagen utgjør, og som ikke klarer å jobbe, men som klarer å holde familielivet sammen. Det finnes ingen klare svar, men det er vel sikkert at det er en stor utfordring å bli foreldre, og enda større hvis man har psykisk sykdom i stedet. Men psykisk sykdom betyr vel ikke nødvendigvis at man ikke ønsker seg barn? å dømme hjelper i alle fall IKKE.

[Anonym bruker]

Leser ofte her inne om noen som sliter så med psyken, at de må ha barna i bhg hver dag og ikke orker å jobbe. Hvorfor velger dere/ de å få barn? Det å få barn innebærer utrolig mye ansvar, som kan slite på et hvert menneske. Sliter man da før man får barn, vil det jo ikke bli noe bedre. Jeg har flere venner som har vokst opp med foreldre som har hatt psykiske problemer, og alle har hatt en "tøff" barndom. De måtte ta hensyn hele tiden, fikk oppgaver de var for små til, vært redde.. Jeg hadde en meget god venninne som var syk, såpass at det endte i selvmord. Hun hadde så god innsikt i sin egen psyke at hun bestemte seg for at hun aldri skulle ha barn. Hun forstod at hennes liv ikke var forenlig med å være mamma. Såklart man kan bli syk etter at barna er født, men mange slet også før de fikk barna.

 

Så vi er nå ferdig å hetse fete, alenemødre og den delen av "trygdede" som er fysisk syk. Nå tar vi de som sliter psykisk............

 

ærlig talt de som får barn planlagt gjør det fordi de ønsker seg barn, drømmer om å være mamma, enten man er psykisk syk, fysisk syk eller helt frisk.

Andre blir planlagt gravid og takler ikke tanken på å ta bort et barn samme hva deres grunn er.

 

Alle kan bli psykisk syke, deprimerte, ensomme også videre, alle drømmer vel om et bedre liv fram til den dagen de ikke orker mer.

Og for mange er nettopp barn en stor del av den drømmen.

 

Har du tenkt på at din venninne muligens ønsket barn og det faktum at hun selv mente at hun ikke kunne få barn med sin sykdom kan ha noe med at hun tok livet av seg? Jeg sier ikke at det er slik men om hun var en person som ønsket seg barn slik veldig mange andre men så det beste for barnet å aldri få den drømmen oppfylt at et barn aldri ble født til henne, kan ha vært en av de tingene som tynget henne helt ned i det svarteste hvor hun ikke kom seg opp igjen.

 

Jeg har barn men jeg vet godt hvordan det er å måtte gi opp en masse drømmer på grunn av sykdom, å gi opp det man har ønsket seg i livet selv om det er ting alle andre tar som en selvfølge og ikke engang tenker stort på.

Og tro meg det er ikke noe som gjør hverdagen svartere en det.

 

Vet du hva mine søsters barn som har vokst opp med mor som er bipolar og de har hatt en fantastisk barndom (ja de er alle voksene idag)

Jeg og mine søstre hadde en grusom barndom og ingen av våre foreldre har som man vet om noen psykisk sykdom, fysisk sykdom eller problemer med drikke eller narkotika.

 

Poenget mitt er at du kan ikke generalisere, jeg kjenner noen som sliter pga foreldre med psykisk sykdom så da må alle slite og ha hatt en grusom barndom om deres foreldre er syke.

Akkurat nå sitter du å sparker de som faktisk er lengst nede allerede,

de som allerede sliter med tanker om man er god nok mor/far også videre.

Du sitter å sier til disse som sliter med slike tanker at deres barn må lide under det og deres barn kommer til å slite på grunn av det for resten av livet.

Mennesker som til dels bare lever for sine barn, det at barna skal ha det best mulig i livet og være trygge og lykkelige.

Mennesker som lurer på om det hadde vært best for barna om man bare tok sitt eget liv slik at de slapp å lide under å ha en syk mor/far.

Ja jeg har lest disse innleggene også,

Og du sier at du ser det er mange her inne så hvorfor velger du da å legge stein til den byrden?

 

Forsåvidt er jeg en feit alenemor som sliter med helse fysisk og etterhvert psykisk, så føler jeg meg truffet av alt hetsen, ja til dels.

For selv om jeg vet at jeg gjør en god jobb som mor så vil jeg hver eneste dag lure på om barna hadde hatt det bedre med en annen omsorgsperson. hver dag kjempe for at mine problemer ikke skal bli et problem for mine barn, men ja det legger jo begrensninger og det er faktisk vondt.

Jeg vet selv på den stund jeg er lengst nede at jeg ikke kan ta livet mitt fordi jeg har to barn som har bare meg.

For om jeg er borte blir mitt yngste barn skilt fra mitt største og må vokse opp på institusjon pga sin diagnose.

Men det finnes andre der ute som kan lese ditt innlegg og være så langt nede at det er nok til å tippe over, at de tenker ja barna har det best uten meg, mannen/samboeren har det bedre uten meg han kan finne de en ny mamma, en bedre mamma

 

Vær så snill å tenk litt før du skriver og alle andre også,

På samme måte som en liten snill/god handling fra en fremmed kan hindre en person som sliter fra å ta livet av seg, så kan en liten negativ handling eller stygge, dømmende ord tippe ting andre veien.

Jeg skjønner at alle har en rett til sin mening og sin mening om hva det måtte være, men man trenger ikke alltid å ytre sine meninger.

Når man vet at det allikevel ikke kan bringe noe positivt med seg til noen hvorfor må man si det?

[Von Hertelhofen]

Jeg synes det er trist at vi i 2012 enda ikke er fri for stigmatiserigen mot psykisk syke.

 

Hvorfor må vi skille mellom psykisk og somatisk sykdom?

[Anonym bruker]

Dette var det tristeste spørsmålet her inne på lenge. Fordi psykisk syke har de samme drømmene, håpene, og behovene som meg og deg. De har selvsagt også lyst på barn i livet sitt. Se dem vokse opp..

 

Kanskje det er det de føler de trenger når alt annet er sort i livet deres?

[Anonym bruker]

Seriøst? Hvorfor? De fleste ønsker seg vel barn av samme grunn vel! Er noen så uvitende. Når det gjelder selvinnsikt så er det kanskje ikke alle som har det når de er veldig syke, men når det faktisk slik at mange blir bedre av å få barn også, de er da nødt til å jobbe med seg selv.

[Anonym bruker]

Jeg ble psykisk syk av at jeg fikk barn, og kunne selvfølgelig ikke forutsett at jeg skulle slite såpass etterpå. Men under innleggelser har jeg møtt på foreldre, som var syke før de fikk barn. Svaret på hvorfor de har valgt å få barn på tross av det er mange. Noen planla det ikke, og var kanskje redd psyken skulle knekkes enda ett hakk om de valgte abort. Noen trodde psyken skulle bli bedre av å "måtte" skjerpe seg rundt barn. Men i de fleste tilfellene er det jo en frisk far, og hvorfor skulle de familiene ikke kunne fått barn? Det finnes jo også tilfeller der foreldre er syk (ikke psykisk), sitter i rullestol eller lignende, der barna må ha mer ansvar enn de andre barna - betyr det at alle "slike" ikke skal få barn i det hele tatt?

 

Her er iallefall jeg veldig uenig med deg. Mennesker som sitter i rullestol kan fortsatt gi barna sine trygghet og faste rammer. Psykisk syke er som ofteste ustabile og kan handle og reagere på måter som er uforståelige for barn. Barn til psykisk syke kan lett bli utrygge, få dårlig tilknytning til omsorgspersonen, bli nervose og redde for reaksjoner, slite med dårlig samvittighet fordi mamma alltid er lei seg, ikke forstå hvorfor mamma bare ligger i sengen osv, osv.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt merkelig at så mange mener at det er stigmatisering og hetsing av psykisk syke at noen mener de ikke bør få barn når de er syke.

 

Jeg mener iallefall at ikke alle psykisk syke burde få barn. Ja det er trist om de ønsker seg barn, men jeg mer faktisk at hensynet til barna her er viktigst. Det er ikke bra for et barn å vokse opp hoss alvorlig psykisk syke foreldre. Sånn er det bare, selv om det svir for noen.

 

Ja, psykisk syke ønsker sikkert å bli foreldre som de fleste av oss andre, men at barna får vokse opp i trygge omgivelser er faktisk det viktigste.

 

Ei her over skrev at hun hadde ei venninne av en psykisk syk mor og at alternativet var at hun ikke fantes? Det går da ikke ann å tenke sånn?

 

Det finnes barn av alkoholikkere, barn av psykopater, barn av pedofile, barn av voldteksmenn. Man tenker vel ikke da at alternativet er at barna ikke finnes?

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom er så mangt, kjære HI.

For å sammenligne med fysiske plager så er det jo alt fra en hodepine til kreft i bukspyttkjertelen. Altså alt fra det helt harmløse til det ødeleggende.

Mange psykiske lidelser kan dessuten behandles godt, så diagnoser som for få år siden var ødeleggende er nå enklere å hanskes med.

[Mrs. Bouquet]

Jeg bekymrer meg mer for alle de fattige som får barn som knapt klarer å skaffe nok mat til seg selv.

[Anonym bruker]

jeg har 2 diagnoser og spiser medisin og er ofte på samtaler til psykologen.

Min psykiske helse ble bedre etter at jeg fikk barn!

jeg planla ikke å bli gravid men jeg er så utrolig glad at barnet mitt er her idag, hadde det ikke vært for h*n så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært idag!

 

de som sliter psykisk og har fått tilbud om hjelp hos psykolog blir gjerne fulgt opp under og etter graviditeten. iallefall ble jeg det og jeg har bare fått positiv tilbakemelding!

 

vi ønsker oss barn på lik linje som de "friske" gjør.