Bare min side

[snart3-4-5barnsmor.87]

Som vet jeg er gravid. Og da bare mine søsken, foreldre og min mors foreldre. Kun pga måten de reagerte tidligere holder jeg det for meg selv, lille i magen var ikke planlagt.

Og vi ble meget overrasket, og tok meg 3 dager og komme over værste sjokket. Er mot abort så det er jo ikke alternativ.

 

Jo og 5 venninner vet, siden jeg testet hos en venninne. Pga jeg var litt beskymret for resultatet.

 

Da vi fortalte om eldsten, var jeg 20 og i lære. Reaksjonene var både også, mine nærmeste glad ( for det vet hvor høyt han var ønsket, pergo baby)

 

Nr 2 var jeg ferdig, skulle ta fagbrev og ble arbeidsledig etter bestått fagprøven. Hans brors samboer dro det så langt som å si, har dere råd til det. ( han var også planlagt og ønsket) jeg var også lovet av dagligleder, fast stilling noe sjefen overskjørte. Da jeg fortalte jeg var gravid. Trist men ikke uvanlig.

 

Nr 3,ny jobb! Begynne i uke 11( sv.skaps uke) grøss gruer meg maks til og fortelle, etter to negative reaksjoner fra tidligere arbeidsgiver. Ikke planlagt, men ønsket er det absolyrt( litt tidligere enn planlagt, men vi ordner dette) som mamma så pent sa da jeg fortalte henne det, gråtende dagen etter jeg testet. Men ønsker du deg ikke en til da? Hehe joda self gjør jeg det :-)

Mormor ble litt sjokket og sa; å nei! Ikke helt det jeg ville høre. Men dagen etter var det, om noen fikser dette er det deg. Og det var litt bedre :-)

Jeg håper og tror det går bra, men som min bestemor sier så pent, ingen garantier for at det går bra! Nei takk, for det er jo det man vil tenke.

 

Svigermor er nå litt likegyldig men kan komme med en lur kommentar, som var det så lurt da? Ikke noe man liker å få i fleisen.

 

Vi er voksne gift på 6 året, eier rekkehus, stasjonsvogn.

 

Self noen ting kunne vært bedre, men sånn er det nok for de fleste.

 

Noen andre " tankeløse" kommentarer?

[PintSizedDictator]

Pft, man klarer stort sett å omstille seg og gjøre dte beste ut av enhver situasjon.

 

Tenk på hvordan våre besteforeldre bodde da de skulle oppdra sin familie? Trangere kår, dårligere økonomi etc. etc. Og Allikavel klarte de det.

 

Det er ikke hvor mye man har som teller, men hva man gjør med det man har. Familiebånd, varme, kjerlighet og trygghet er mye viktigere enn materielle ting.

 

Lykke til videre