Anonym bruker Skrevet 26. juli 2012 #1 Skrevet 26. juli 2012 Jeg takler ikke dette mer. Jeg er alenemor til to barn og ene barnet har en diagnose som gjør at han maks vil få en mental alder på 12 år. Henger langt etter sine jevnaldre. Faren deres har de ikke på samvær hos seg, har samvær hos meg 2-3 ganger i uken i 2-3 timer. Jeg er i midten av 20 årene og vil ikke være alene mer, takler det ikke. Har ett par nære venner som også er alenemødre. Hun ene fant seg en mann og flyttet til hans hjemby, så kontakten med hun er liten nå. Hun andre traff en fyr i januar, i mai flyttet de sammen og nå er hun oppslukt i han. Han har en del penger så de reiser rundt på ferie i flere storbyer, drar på byen og fester osv, så hun er også kontakten liten med nå hun siste har hatt ett avstandsforhold i 1 år, nå har han fått jobb i nabo byen så hun flytter med han der. Så da sitter jeg her, alene med mine barn. Ingen venner og ingen kjæreste. Skjønner ikke hvordan jeg skal venner eller kjæreste når jeg aldri har barnefri. Er nok ingen som vil gå inn i ett forhold med meg når vi aldri kan gå ut å spise, gå på byen, kino osv. I tillegg til at jeg har ett barn som mest sannsynlig alltid vil være ett barn i hodet.. Idag var vi å grillet hos mine foreldre, og jeg blir alltid deprimert når vi samles med mine to søstre. De er lykkelig gift og mennene deres forguder de. Gir de kyss, klem og sier de elsker de osv. Jeg og vil oppleve det. Føler de har gull hår i ræven med fine hus, godt ekteskap og friske barn, god økonomi, mange venner, sosialt liv, alt jeg ønsker meg:( Men her sitter jeg da alene om kvelden som jeg har gjort de siste årene, i en leid leilighet, uten en armkrok å ligge i. Eneste positive i mitt liv er barna mine, jeg forguder og elsker de over alt. Men jeg vil ha noen å dele sorger og gleder med. Noen jeg kan snakke med, voksen snakk. Sutre sutre sutre, ja jeg vet. Men er så ensom og det gjør så vondt.
<3 O&O <3 Skrevet 26. juli 2012 #3 Skrevet 26. juli 2012 Hvor bor du da? Har ikke så mange venner jeg heller....
<3 O&O <3 Skrevet 26. juli 2012 #5 Skrevet 26. juli 2012 Det var veldig langt unna dessverre..... Jeg bor oppe i nordland....
Anonym bruker Skrevet 26. juli 2012 #6 Skrevet 26. juli 2012 Hm, jeg har noen få med gode venninner. Men det er jo alltid kjekt med flere Bergen her også
Eeniemeenie Skrevet 26. juli 2012 #7 Skrevet 26. juli 2012 Jeg takler ikke dette mer. Jeg er alenemor til to barn og ene barnet har en diagnose som gjør at han maks vil få en mental alder på 12 år. Henger langt etter sine jevnaldre. Faren deres har de ikke på samvær hos seg, har samvær hos meg 2-3 ganger i uken i 2-3 timer. Jeg er i midten av 20 årene og vil ikke være alene mer, takler det ikke. Har ett par nære venner som også er alenemødre. Hun ene fant seg en mann og flyttet til hans hjemby, så kontakten med hun er liten nå. Hun andre traff en fyr i januar, i mai flyttet de sammen og nå er hun oppslukt i han. Han har en del penger så de reiser rundt på ferie i flere storbyer, drar på byen og fester osv, så hun er også kontakten liten med nå hun siste har hatt ett avstandsforhold i 1 år, nå har han fått jobb i nabo byen så hun flytter med han der. Så da sitter jeg her, alene med mine barn. Ingen venner og ingen kjæreste. Skjønner ikke hvordan jeg skal venner eller kjæreste når jeg aldri har barnefri. Er nok ingen som vil gå inn i ett forhold med meg når vi aldri kan gå ut å spise, gå på byen, kino osv. I tillegg til at jeg har ett barn som mest sannsynlig alltid vil være ett barn i hodet.. Idag var vi å grillet hos mine foreldre, og jeg blir alltid deprimert når vi samles med mine to søstre. De er lykkelig gift og mennene deres forguder de. Gir de kyss, klem og sier de elsker de osv. Jeg og vil oppleve det. Føler de har gull hår i ræven med fine hus, godt ekteskap og friske barn, god økonomi, mange venner, sosialt liv, alt jeg ønsker meg:( Men her sitter jeg da alene om kvelden som jeg har gjort de siste årene, i en leid leilighet, uten en armkrok å ligge i. Eneste positive i mitt liv er barna mine, jeg forguder og elsker de over alt. Men jeg vil ha noen å dele sorger og gleder med. Noen jeg kan snakke med, voksen snakk. Sutre sutre sutre, ja jeg vet. Men er så ensom og det gjør så vondt. Hvorfor har han ikke de på samvær over natten? er det pga diagnosen til det ene barnet? Kan du ikke skaffe deg barnevakt i ny og ne av besteforeldre/ avlastingshjem en gang i mnd eller lignende? Jeg tror du kommer til å finne deg en jeg, er håp for alle. Ikke er du så gammel heller, så ikke gi opp. Kjærligheten kommer nok til deg og selv om det kan se mørkt ut når man er mest ensom ( har og hatt det sånn, men har kun et barn da) I mellomtiden kan du jo finne deg venninner å være sammen med, bli kjent med nye folk? God klem
Isola&Lille+julegave Skrevet 27. juli 2012 #8 Skrevet 27. juli 2012 Match.com! Lag en profil og se hva som skjer! Du har jo ingenting å tape! ...og det er veldig moro å date! Du trenger avlastning, så skaff deg barnevakt til å pleie deg selv, bli kjent med nye folk!
Anonym bruker Skrevet 27. juli 2012 #9 Skrevet 27. juli 2012 Dersom barnet ditt har litt problemer, har du ikke lov til å få støttekontakt gjennom NAV? Som kan avlaste litt, og ta med barnet/barna ut på ting? Det hadde gitt deg tid til å komme deg ut litt. Eller annen barnevakt selvsagt! Det forferdelige faktum er at drømmemannen sjelden kommer å banker på døra! Har du ikke noen interesser du ikke har fått fulgt opp? Synge i kor? Trene? Noe med lag/foreninger? Da kommer man gjerne i kontakt med nye mennesker! Nye venninner betyr nye omgangskrets, og dermed nye muligheter til å møte en mann! Forstår altfor godt hva du mener med familiesammenkomster og vonde følelser. Var der selv i VELDIG mange år! De hadde barn og noen de var glad i, jeg hadde jobben og hund! Lot som om jeg ikke likte barn, og at karrieren var alt for meg! Men hadde det veldig vondt... Så skjedde en naturkatastrofe, i et land laaaangt borte. Jeg fikk jobb, og dro for å hjelpe! DER møtte jeg en mann (norsk) som jeg er lykkelig gift med, og nå har tre skjønne barn sammen med. Trodde virkelig at jeg var dømt til å være alene! Men lykken snur kjære deg, du må bare komme deg over dørstokken, og få muligheten til å treffe noen! Det er også fint å ta med barna på aktiviteter for dem! Da treffer man jo mødre som kanskje er i samme situasjon som deg! Våre har gått på idrettsskole, og jeg traff endelig noen å snakke med, som "innflytter"! LYKKE TIL! Du er ikke dømt til å være alene! Du kan gjøre noe med det! Stå på!!!!
Anonym bruker Skrevet 27. juli 2012 #10 Skrevet 27. juli 2012 Meld deg på møteplassen.no. Jeg har truffet min samboer der, selv om jeg så å si aldri har barnevakt heller. Var også alene med 2 barn, med den forskjell at faren var fullstendig ute av bildet og aldri hadde dem på samvær. Ikke var det besteforeldre som stilte opp heller. Bare bestem deg for at du SKAL lykkes, vær aktiv på datingssider, ta sjanser, så sitter du der med en mann ganske så snart. Og - ikke hør på velmenende (og av en eller annen "merkelig" grunn, fortsatt single) venninner og bekjente som sier at du må lære deg ¨eeelske å være singel og "fri". De som er single, uten barn, og liker å flørte rundt, har helt annet begrep av "fri" enn det de med barn har. Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 27. juli 2012 #11 Skrevet 27. juli 2012 Uff, jeg skjønner godt hva du mener, men det finnes håp. Prøv å ikke tenk så mye på det med å skulle ha en type, sett deg heller ned å tenk gjennom hva DU ønsker med ditt liv, prøv å finne litt andre ting å fokusere på også. F.eks. kan du ha krav på utdanning? I så fall hva kunne du tenke deg å jobbe med? Hva er dine intresser? Hva er dine drømmer uten å skaffe en mann? Jeg skjønner godt at ting er sårt til tider, jeg var selv for det meste alene med sønnen min i 8 år før jeg traff han jeg nå er sammen med, og gud så glad jeg er for at jeg ikke tok noen som var sånn passe bare for å være samen med noen. Tenk på hva du faktisk klarer: Ta deg av 2 barn alene inkludert et som har spesielle behov, det er ikke mange som hadde klart det. Tenk på de små tingene i livet du klarer. Det å få kjøpt seg egen leilighet er ikke umulig på sikt, sett deg mål så klarer du nok det også. Jeg vet dette nok høres sykt ut, men selv følte jeg meg tom og nesten litt deppet etter at jeg fikk kjøpt leilighet i Oslo. Joda jeg var veldig glad for å ha klart det, men det hadde vært mitt mål i 6-7 år så når jeg endelig klarte det så ble det omtrent slik: okay, hva nå? Hva skal jeg nå gjøre? Mitt hovedmål var nådd. Nå har jeg fått meg nye mål ;-) Og skaff deg avlastning. Enten via Amathea eller via det offentlige. Sørg for at du også kommer deg ut av og til. Klem
Dorrimor ♂♂ Skrevet 27. juli 2012 #12 Skrevet 27. juli 2012 Hei Hi! Har ikke så mye vettugt å komme m her, ville bare si at innlegget ditt traff meg midt i hjertet og ville gi deg en god klem! Forstår at d er vanskelig å være deg nå, og synes som fler over her at du høres ut som en sterk dame som klarer d du gjør! Og ja, dette m sammenlikning m andre er jeg også veldg "god" på, og d er vondt å drive m d hele tiden. Må bare si at veldg mange av disse perfekte forholdene også har sine skjær og bølgedaler, så d er ikke sikkert alle rundt deg er så lykkelge som du tror! Tror også jeg ville fokusert på mulighetene; har du mulighet til litt avkasting slik at du kan tenke på hva som gjør DEG glad? Hobby? Når du er glad tiltrekker du dg gjerne andre mennesker bedre, og d er når du minst venter d at drømmemannen dukker opp. Og når han finner dg vil ha dg selv om du har barn fra før. Kanskje har han d selv? Lykke til, håper d ordner seg! Og ps; kanskje du er litt deprimert også? Ofte hjelper d å få sortert tankene litt hos en psykolog.
Anonym bruker Skrevet 27. juli 2012 #13 Skrevet 27. juli 2012 Hei Hi! Har ikke så mye vettugt å komme m her, ville bare si at innlegget ditt traff meg midt i hjertet og ville gi deg en god klem! Forstår at d er vanskelig å være deg nå, og synes som fler over her at du høres ut som en sterk dame som klarer d du gjør! Og ja, dette m sammenlikning m andre er jeg også veldg "god" på, og d er vondt å drive m d hele tiden. Må bare si at veldg mange av disse perfekte forholdene også har sine skjær og bølgedaler, så d er ikke sikkert alle rundt deg er så lykkelge som du tror! Tror også jeg ville fokusert på mulighetene; har du mulighet til litt avkasting slik at du kan tenke på hva som gjør DEG glad? Hobby? Når du er glad tiltrekker du dg gjerne andre mennesker bedre, og d er når du minst venter d at drømmemannen dukker opp. Og når han finner dg vil ha dg selv om du har barn fra før. Kanskje har han d selv? Lykke til, håper d ordner seg! Og ps; kanskje du er litt deprimert også? Ofte hjelper d å få sortert tankene litt hos en psykolog. Der må jeg si at du tar feil. Når man er fulltidsforelder for barn alene, og det ene barnet har spesielle behov, så kommer man seg ikke så mange steder uten barn. Ingen kommer springende på døra di med mindre man aktivt leter. Fikk også høre at "han kommer når man minst venter det". På min dør brukte det bare å komme dørselgere og Jehovas vitner, helt til jeg meldte meg på datingsside på nett og fant min drømmemann der. Helt rart hvordan folk alltid skal fraråde ei som sterkt ønsker å ha kjæreste, å fokusere på andre ting og tenke at de klarer seg uten en mann.
Anonym bruker Skrevet 27. juli 2012 #14 Skrevet 27. juli 2012 Hei Hi! Har ikke så mye vettugt å komme m her, ville bare si at innlegget ditt traff meg midt i hjertet og ville gi deg en god klem! Forstår at d er vanskelig å være deg nå, og synes som fler over her at du høres ut som en sterk dame som klarer d du gjør! Og ja, dette m sammenlikning m andre er jeg også veldg "god" på, og d er vondt å drive m d hele tiden. Må bare si at veldg mange av disse perfekte forholdene også har sine skjær og bølgedaler, så d er ikke sikkert alle rundt deg er så lykkelge som du tror! Tror også jeg ville fokusert på mulighetene; har du mulighet til litt avkasting slik at du kan tenke på hva som gjør DEG glad? Hobby? Når du er glad tiltrekker du dg gjerne andre mennesker bedre, og d er når du minst venter d at drømmemannen dukker opp. Og når han finner dg vil ha dg selv om du har barn fra før. Kanskje har han d selv? Lykke til, håper d ordner seg! Og ps; kanskje du er litt deprimert også? Ofte hjelper d å få sortert tankene litt hos en psykolog. Der må jeg si at du tar feil. Når man er fulltidsforelder for barn alene, og det ene barnet har spesielle behov, så kommer man seg ikke så mange steder uten barn. Ingen kommer springende på døra di med mindre man aktivt leter. Fikk også høre at "han kommer når man minst venter det". På min dør brukte det bare å komme dørselgere og Jehovas vitner, helt til jeg meldte meg på datingsside på nett og fant min drømmemann der. Helt rart hvordan folk alltid skal fraråde ei som sterkt ønsker å ha kjæreste, å fokusere på andre ting og tenke at de klarer seg uten en mann. Det er jo bare det at om ønsket om kjæreste blir utrolig sterkt så blir man gjerne litt desperat og det er ikke alltid like sjarmerende. Ellers så ender man opp med en eller annen man egentlig ikke er forelsket i men som man tenker at i alle fall er bedre enn ingenting. Det er heller ikke bare bare å skulle ha fri til å date 20 ulike før man treffer noen man kanskje kan falle for. Det å få et forhold er ikke noe man selv kan kontrolere. Og jeg har innsett at det å få kontroll på ting eller det å nå sine mål er veldig bra for selvtilliten. God selvtillit er mye mer tiltrekkende enn dårlig. Derfor mener jeg også at det å sette fokus på noen andre ting også kan hjelpe i stede for å kun skulle fokusere på en mann. Hilsen #11
Dorrimor ♂♂ Skrevet 27. juli 2012 #15 Skrevet 27. juli 2012 Joda, jeg forstår hva du mener. Og jeg fraråder ingen å lete etter en mann. Min mening var å prøve å skape mening i livet uten mann, slik at ikke lykken bare er bundet opp i akkurat d. M jeg forstår at d er tungt å være alene, og jeg forstår at man lett tenker kun på dette, m d gjør at man kommer inn i en vondt sirkel hvor man bare blir lei seg hele tid . Ofte hjelper d å gjøre noe for seg selv også.
Dorrimor ♂♂ Skrevet 27. juli 2012 #16 Skrevet 27. juli 2012 Joda, jeg forstår hva du mener. Og jeg fraråder ingen å lete etter en mann. Min mening var å prøve å skape mening i livet uten mann, slik at ikke lykken bare er bundet opp i akkurat d. M jeg forstår at d er tungt å være alene, og jeg forstår at man lett tenker kun på dette, m d gjør at man kommer inn i en vondt sirkel hvor man bare blir lei seg hele tid . Ofte hjelper d å gjøre noe for seg selv også.
Anonym bruker Skrevet 27. juli 2012 #17 Skrevet 27. juli 2012 Kjenner meg godt i igjen i det du skriver, dessverre for jeg ønsker ikke at noen skal føle slik jeg gjør. Ville ikke ønsket det på min verste fiende engang Jeg er alenemor med to barn og ene har diagnose. Her har ikke far samvær eller omtrent kontakt i hele tatt. Jeg er i 30 åra da så litt eldre en deg og i tillegg er jeg syk. Venner er borte for lengst og familie har jeg lite av som jeg har kontakt med og da ganske minimal. Dating er fryktelig vanskelig å få til for det er ikke bare å skaffe bv på grunn av det ene barnet, og nå har den barnevakten jeg kan bruke flyttet pga skole også så enda vanskeligere. I tillegg er jeg ikke akkurat særlig pen, ikke stygg men litt mer usynlig egentlig, hverken stygg nok eller pen nok til at folk legger merke til meg. Og jeg er 10-15 kg overvektig. (jobber det ned da.) Venninner er heller ikke lett å få i voksen alder når du aldri kan være med på ting, enten fordi det er uten barn og jeg ikke har barnevakt eller fordi det er med barn men i steder som er ukjent for barnet mitt og med masse folk og da funker ikke barnet så ikke snakk om å kunne være sosial med de andre voksene alt går med til å ta seg av barnet. Og ingen orker å holde et vennskap igang når man er den som alltid må reise på besøk til den andre, den skjønner jeg også veldig godt. Jeg har etterhvert innsett at jeg må bare venne meg til ensomheten, både når det gjelder vennskap, familie og kjæreste. Jeg har vel til dels etter mange år blitt vant til at det ikke finnes noen å snu seg til for hjelp, ingen som stikker innom bare for en kopp kaffe og en liten prat. Ingen som noen gang kommer til å spørre hvordan har du det. Ingen som kan sitte sammen med å se en film, spise middag med, fortelle tullete ting barna har gjort, det merkelige som skjedde en i byen også videre Jeg gjorde et galt valg den gang jeg valgte en mann og fikk barn, Jeg angrer ikke på barna mine jeg elsker de over alt på jord. Men jeg skulle ønske de hadde en god mann til far ikke en som utviklet seg til å bli hva han ble. Hi jeg håper ting ordner seg for deg, jeg håper du finner noen gode venner og en flott mann, ingen fortjener ensomheten
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå