Jeg er så lei

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært en person som har blitt slengt rundt til å gjøre forskjellige oppgaver, både hjemme og hos andre. Da jeg var lita ble jeg oppdratt som til å bli husmor- slik at JEG skal stå for alt husarbeid og gjøremål i hjemmet. Var ikke mer enn 9 år da jeg lærte å vaske klær, måtte rydde og ta oppvask, brette klær ol, og da jeg var 11 begynte jeg å lage middag til hele familien. Hos besteforeldre var jeg den som ble sendt rundt til å gjøre ting, mens brødrene mine alltid kunne dirigere meg til å gjøre alt mulig. Om jeg prøvde å si imot fikk jeg alltid kjeft.

Brødrene mine er 2 og 5 år eldre enn meg, og da de flyttet hjemmefra kunne de knapt renske egne poteter, hadde ingen aning om hvordan de skulle vaske klær osv. Dette har gjort at jeg alltid har trodd at jeg må stå på for å gjøre alle andre fornøyde, og har ikke hatt tid til å ta vare på meg selv. Jeg ble sendt rundt på gårdene for å vaske (fikk såklart betaling), og en gang i ny og ne prøvde jeg å si nei. Da fikk jeg bare til svar at jeg kom til å ødelegge mitt eget liv om jeg ikke sosialiserte meg med andre, og at det var helt normalt at barn på min alder hadde slike oppgaver- noe det selvfølgelig ikke var.

 

Da jeg var gravid var jeg sliten og trett, men hadde brødre og foreldre som forventet at jeg skulle stille å opp og hjelpe dem med vanlige gjøremål. F.eks ene broren min skulle flytte, og da tok han det som en selvfølge at jeg skulle hjelpe til å pakke, bære esker og vaske hus- når jeg var 7 MND på vei!! Jeg sa klart ifra om at jeg ikke hadde sjangs, men han dukket opp på døra, og da klarte jeg ikke si nei.

 

Nå har jeg 3 barn, og er så lei. Jeg har en far som nå forventer at jeg skal vaske bil både innvendig og utvendig (fordi jeg lånte den i 1 time her en dag da vår var på verksted), klippe plen og vaske hus mot betaling fordi han ikke gidder å gjøre det selv. Jeg har sagt at jeg ikke har tid, og at jeg er sliten da de to minste er 4 mnd gamle. Om jeg ikke gjør kommer han straffe meg på ulike måter, og jeg er litt svak og stiller som oftest opp når jeg vet det blir til å gå utover barna

 

Nå har jeg egentlig fått nok av maset fra alle kanter, jeg forventer at folk skal kunne klare seg selv- ellers får de ansette noen andre enn meg!

Aner ikke hvordan jeg kan gå frem å være streng, for jeg gjør som oftest ting for fredens skyld- og tenker ikke på meg selv oppi alt.

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men kanskje noen har litt tips til meg?

[Anonym bruker]

Selvfølgelig bør en 11-12 åring hjelpe til hjemme, lage mat, kunne brette tøy osv, men ikke bare et av tre barn i familien.

Si "nei", enkelt og greit.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal 11-12 åringer hjelpe til hjemme, men jeg sto på hodet mens mine brødre på 14 og 17 år ikke gjorde noe. Min mor ryddet og gikk ned å serverte dem mat på rommet om dem ikke kom opp for å spise!! De forventer i dag at jeg skal komme til dem å gjøre ting, og enkelte ganger er det ikke bare å si nei. Jeg har prøvd, men det straffer seg alltid på en eller annen måte. Jeg er også veldig følsom, noe som gjør at "straffen" går veldig innover meg, og jeg ender opp med å gjøre ting for å få fred å bevare familie-roen rett og slett!

 

HI

[Cinnamon4]

Hva sier mannen din om dette????

[BikkjeBisk]

Huff ikke enkelt dette. Men som min kloke svigermor sier; "Man koker ikke suppe flere ganger på familie".

 

Du er nødt til å ta et oppgjør med familien din, si akkurat det det er du forteller her. Skriv det gjerne ned i et brev å gi det til dem alle. Hvis de ikke da forstår hva det er de har gjort mot deg i alle disse år, da fortjener de rett og slett deg ikke. Du har det bedre uten dem i så fall. Men slike brev bruker som regel å funke

[Gjest Gullguttene]

All respekt til deg som rekker over alle de tingene familien din forventer av deg! Jeg har mer enn nok med å holde orden i en liten leilighet. Jeg skjønner at du er lei. Har ingen tips, men du høres ut som superwoman eller noe. Lett for andre og si at det bare er å si nei, kan selv strekke meg langt for å hjelpe familie og venner. Men heldigvis ingen som utnytter meg på den måten din familie gjør. Håper du tar mot til deg og setter ned foten og sier nei.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært en person som har blitt slengt rundt til å gjøre forskjellige oppgaver, både hjemme og hos andre. Da jeg var lita ble jeg oppdratt som til å bli husmor- slik at JEG skal stå for alt husarbeid og gjøremål i hjemmet. Var ikke mer enn 9 år da jeg lærte å vaske klær, måtte rydde og ta oppvask, brette klær ol, og da jeg var 11 begynte jeg å lage middag til hele familien. Hos besteforeldre var jeg den som ble sendt rundt til å gjøre ting, mens brødrene mine alltid kunne dirigere meg til å gjøre alt mulig. Om jeg prøvde å si imot fikk jeg alltid kjeft. Brødrene mine er 2 og 5 år eldre enn meg, og da de flyttet hjemmefra kunne de knapt renske egne poteter, hadde ingen aning om hvordan de skulle vaske klær osv. Dette har gjort at jeg alltid har trodd at jeg må stå på for å gjøre alle andre fornøyde, og har ikke hatt tid til å ta vare på meg selv. Jeg ble sendt rundt på gårdene for å vaske (fikk såklart betaling), og en gang i ny og ne prøvde jeg å si nei. Da fikk jeg bare til svar at jeg kom til å ødelegge mitt eget liv om jeg ikke sosialiserte meg med andre, og at det var helt normalt at barn på min alder hadde slike oppgaver- noe det selvfølgelig ikke var. Da jeg var gravid var jeg sliten og trett, men hadde brødre og foreldre som forventet at jeg skulle stille å opp og hjelpe dem med vanlige gjøremål. F.eks ene broren min skulle flytte, og da tok han det som en selvfølge at jeg skulle hjelpe til å pakke, bære esker og vaske hus- når jeg var 7 MND på vei!! Jeg sa klart ifra om at jeg ikke hadde sjangs, men han dukket opp på døra, og da klarte jeg ikke si nei. Nå har jeg 3 barn, og er så lei. Jeg har en far som nå forventer at jeg skal vaske bil både innvendig og utvendig (fordi jeg lånte den i 1 time her en dag da vår var på verksted), klippe plen og vaske hus mot betaling fordi han ikke gidder å gjøre det selv. Jeg har sagt at jeg ikke har tid, og at jeg er sliten da de to minste er 4 mnd gamle. Om jeg ikke gjør kommer han straffe meg på ulike måter, og jeg er litt svak og stiller som oftest opp når jeg vet det blir til å gå utover barna Nå har jeg egentlig fått nok av maset fra alle kanter, jeg forventer at folk skal kunne klare seg selv- ellers får de ansette noen andre enn meg! Aner ikke hvordan jeg kan gå frem å være streng, for jeg gjør som oftest ting for fredens skyld- og tenker ikke på meg selv oppi alt. Vet ikke hvor jeg vil med dette, men kanskje noen har litt tips til meg?

 

Og du var medlem i hvilket Amish-samfunn...??

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Du er jo underkuet, stakkars deg!

Du er oppdratt til å være kokk og vaskehjelp, og du har vært en tjenestepike for (unnskyld uttrykket) latsabbene i familien din.

 

Det du skal gjøre nå er å stille deg foran speilet og bruke 10 minutter hver dag på å si høyt og tydelig "NEI".

 

Og unnskyld igjen, mener ikke å være stygg nå, men hvor gammel er du egentlig? Siden du er redd for "straff" fra faren din ennå, mener jeg?

Jeg skal fortelle deg noe fra min oppvekst, jeg har en far med skikkelig temperament og siden jeg er likedan så hendte det det gikk ei kule varmt i tenåra mine. Husker godt første gang vi braket sammen etter jeg hadde flyttet ut. Da erklærte jeg bare høyt og tydelig at "nå er jeg for gammel til å trenge å finne meg i dette tullet ditt" og så gikk jeg. Dette er nå 11 år siden, og pappa har aldri hevet stemmen til meg igjen.. hehe..

 

Du Må bare stå opp for deg selv og sette grenser, HI

Og klarer du det ikke selv så la mannen din gjøre det for deg

[Førstemann]

På hvilken måte straffer de deg? Dumt finne en måte du kan forberede deg på å takle 'straffen', da vil det kanskje bli lettere å si nei.

Endret 26. juli 2012 av Førstemann

[Anonym bruker]

Kunne det være aktuelt å flytte så langt unna at du ikke kan hjelpe?

 

Jeg hadde litt slik oppvekst som deg men på langt nær så ille som det du skriver.

Heldig som jeg var har jeg flere søstre og bare en bror slik at ansvaret ble lagt på flere fram til de andre hadde flyttet ut.

Derimot fikk min største søster barn i ung alder og det ble forlangt og forventet at vi andre to skulle stille opp tidlig og sent som barnevakt.

Og så man nei var det sure miner og et evinnelig styr.

 

å flytte et stykke unna var faktisk det som hjalp meg, men etter at jeg fikk barn fikk jeg en helt ny styrke i å si nei.

Jeg hadde da også bort en stund borte og oppdaget at surmulinga og det at de i en periode skulle late som jeg ikke eksisterte også videre egentlig ikke spilte noen rolle.

Deres måte å straffe meg ga meg egentlig bare den roen og freden jeg trengte.

 

Du har blitt "hjernevasket" til å tro at du må slave for dine brødre og dine foreldre også videre fra veldig ung aldre.

Jeg tenker at du faktisk kan trenge hjelp for å snu dette rundt og lære deg å si nei og stå for det slik at du ikke gir etter.

Psykolog eller coach kan nok hjelpe deg med det.

 

Det du bør gjøre er å gi din far beskjed om at det finnes mange bra vaskeselskaper og også private som tar på seg oppdrag og gi beskjed om at du ikke er tilgjenglig for å gjøre andre tjenester i en lengre periode for du og familien din (deg, mann, barn) trenger fred og ro.

Du Må gjøre det for dine barn for hva skjer når du er så utslitt at du møter veggen? Barna dine trenger en mor som er frisk og rask og har energi til de.

 

Hva gjør foreldre og brødre for å straffe deg, prater de ikke til deg på en stund? i så fall skal du være glad til for å få en pause.

Blir de plagsomme eller truende i så fall setter du bakbeina i bakken og gir beskjed at trakassering blir rapportert til politiet.

Du må med andre ord bli tøff og du må lære deg at du skal stå på sitt.

Det høres ut som om din familie mangler noe veldig viktig, nemlig synet på at du er like mye verdt som dine brødre og andre. og kjærlighet til deg.

 

Og begynn å lag deg litt regnskap hva har du gjort for disse menneskene opp gjennom åra og hva har de gjort for deg.

Det høres veldig enveisskjørt ut og det kan være fint å se det svart på hvit og lov å bli sint over å bli behandlet slik. kan hende sinne er akkurat det du trenger for å stå opp for deg selv og få slutt på dette.

Men som sagt det er nok lurt å skaffe hjelp utenfra som kan hjelpe deg sortere tanker og finne din styrke.

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar!

Det er desverre ikke aktuelt å flytte med det første, da sambo skal begynne å skole til høsten. Jeg er 23 år, så er ikke eldgammel heller vil jeg si.

Måten de straffer meg på er å stenge meg utenfor- selvfølgelig er det godt med den roen, men samtidig uhyre vanskelig for meg å takle. For 3 år siden da jeg hadde fått første knetta forventet Mamma at jeg skulle hjelpe henne med å stryke og henge opp gardiner til jul. Jeg var sliten, da mini gråt hele tiden, så jeg sa klart nei. Det endte opp med at vi ikke fikk komme dit på julaften, noe som egentlig var meninger. For meg er det en grusom måte å bli avvist på, da jeg er et veldig familiemenneske. Jeg kan strekke meg langt, men nå begynner jeg å få nok av hele opplegget. Jeg klarer ikke å strekke til alt, og takler ikke helt presset fra alle rundt meg. Det siste jeg har lyst til, er å ødelegge forholdet.

Kanskje jeg er litt trangsynt på noen måter, for innerst inne vet jeg at dette ikke er greit eller normalt!

 

Sambo er en super fyr, og det har skjedd ett par ganger at han har gitt beskjed til min familie om at vi ikke har tid eller anledning til å hjelpe. Om han gir beskjed får jeg bare høre hvor feig jeg er, og om jeg ikke er sterk nok til å stå for egne meninger.

Enkelte ganger er dem rett og slett onde mot meg hele gjengen. Er det ekstra hjulet på vogna...

 

HI

[ormeynglet]

Huff, høres ut som en vanskelig situasjon for deg. Det virker som at familien har vent seg til at du er der og gjør ting for dem, som en selvfølge.

 

Men, nå er du voksen, og har din egen familie. Det er dem og deg du må tenke på, først og fremst!!

 

Desverre så må du bare si fra til dem at du har nok med ditt eget liv. Man hjelper selvfølgelig hverandre i en familie, men dette høres helt unormalt ut. Du er da ikke født for å være deres tjener heller!

 

Føler med deg her, for jeg har kun sporadisk kontakt med min egen mor. Og det er veldig vanskelig å bli støtt ut og ikke ha kontakt med sine nærmeste, det vet jeg.

 

Men, skal man ha et eget liv uten andres konstante forventninger av deg, krav og kritikk, så er det faktisk helt nødvendig å si fra og stå for det av og til.

[Zebra78]

Har familien din noen gang stilt opp for deg? Er du avhengig av de på noen praktisk måte eller er det kun det følelsesmessige mht å være del av en familie?

 

Jeg hadde veid for og i mot hva du har å tape på en time out fra familien rett og slett.

 

Det er ikke alle familier det er verdt å samle på for en hver pris.

 

Og for å si det slik - etter at jeg fikk eget hus og unger så har jeg for min del eget hus å stelle i stand til jul, og driver ikke med juleforberedelser hos min mor - det får hun stå for selv. Med det så betyr det ikke at jeg ikke kan hjelpe til om det trengs, men det er faktisk ikke min oppgave når jeg har mine egne unger jeg har ansvar for.

 

Med mindre din mor er syk - så er det heller en bestemor som bør tilby hjelp til juleforberedelser hos dere (uten at jeg forventer det heller) om nå noen må hjelpes.