Bare 1 barn.

[Anonym bruker]

Jeg har en datter. ønsker ett barn til med vi kan ikke få flere. Muligheter med prøverør, men vi begynner bli gamle, 37 og 42, og vi har begrenset økonomi.

Vår jente er nå 8 år.

Vanskelig å forsvare å ha ett barn, for dersom vi sier vi ikke vil ha fler, at det er nok med 1 osv, da er vi" uannsvarlige, vi frarøver henne sjangsen ti søsken, stakkar jente som må vokse opp alene, hva når dere dør da bir hun alene i verden. Søsken er viktig."

Sier vi at vi ikke KAN få flere men ønsker det----, så er det: "stakkar jente, hun er enebarn hun, huffameg, så synd, å nei så trst, tenk på henne som ikke har søsken da, hun har det sikkert vondt, tenk å trist det er på julaften da, med bare voksene".

 

Jeg er FRUSTRERT.

 

Bør jeg gjøre hva jeg kan for å få ett barn til, for datteren vår sin del, eller lytte til økonomi og helse å si NEI ??

[super_s]

Kjenner flere som er enebarn, og de har ikke tatt skade av det. Ta vare på helsa di du

[Anonym bruker]

Enebarn får større arv.

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Det du skal gjøre er å drite i hva alle andre mener Dere gjør det som er best for deres familie

[valkyrien]

Problemet med å være enebarn kommer for fult når foreldrene blir gamle eller syke. Det å sitte alene med alt ansvaret er virkelig kjipt, spesielt hvis man har lite familie rundt i tillegg.

 

Hva med å adoptere?

[sax]

Problemet med å være enebarn kommer for fult når foreldrene blir gamle eller syke. Det å sitte alene med alt ansvaret er virkelig kjipt, spesielt hvis man har lite familie rundt i tillegg.

 

Hva med å adoptere?

 

Mener du virkelig at man med begrenset økonomi og helse skal gå inn for å adoptere?

Det er ikke så galt og være enebarn HI, og jeg synes dere skal gjøre det som er best for dere. Dette er deres avgjørelse og ikke noe noen andre bør legge seg opp i.

[valkyrien]

Problemet med å være enebarn kommer for fult når foreldrene blir gamle eller syke. Det å sitte alene med alt ansvaret er virkelig kjipt, spesielt hvis man har lite familie rundt i tillegg. Hva med å adoptere?

Mener du virkelig at man med begrenset økonomi og helse skal gå inn for å adoptere? Det er ikke så galt og være enebarn HI, og jeg synes dere skal gjøre det som er best for dere. Dette er deres avgjørelse og ikke noe noen andre bør legge seg opp i.

 

Jeg vet hvordan jeg opplever det å være enebarn, det å sitte alene med ansvar for eldre slektninger, syke foreldre, ta hånd om begravelse og dødsbo alene... Etter å ha sitti midt oppe i det selv, så vil jeg gjøre alt jeg kan for at barnet vårt ikke skal være enebarn.

[Gråsonen]

Du leser vel hva damen skriver? Dårlig helse, begrenset økonomi, alderen som sniker innpå OG evt prøverør for å oppnå graviditet.

 

å ha et barn er ikke dumt eller egoistisk selv om mange her inne ser ut til å ha den meningen. Det som derimot er egoistisk er å utsette seg selv, eller andre for en potensiell fare eller utrygghet, når en selvsagt vet bedre på grunnlag av hvilke ressurser en har tilgjengelig.

Faktisk så er det med god innsikt en kan begrense seg selv fra å ta slike store beslutninger basert på hva "jeg'et" ønsker og vil. Det er når "jeg'et" bedriver med selvoppfyllende profetier at slike små tanker som f eks. "sånn hadde jeg det, derfor vil det skje med mitt barn om jeg ikke gjør sånn og sånn".

 

Dessuten, ingen logikk i at gamle mennesker må være syke.

 

.. Og til slutt, det er heller ingen logikk i at enebarn må sitte alene om omsorgen dersom foreldrene skulle bli syke. Det finnes øvrige og perifere familiemedlem. Og det man gjerne kaller for familien en selv velger, venner.

[Anonym bruker]

Gjør det som er riktig for deres familie.

Min mor er enebarn og hennes foreldre døde med 1,5 års mellomrom. Selv om hun er enebarn var hun slettes ikke alene om å ordne begravelsene og alt som skjedde før besteforeldrene mine døde. Min mor delte dette ansvaret med min far, min bror og meg. Vi var alle der for henne, fordi dette var også vår familie. Vi delte sorgen og støttet mamma som hadde mistet sine foreldre. Det hadde sikkert vært godt for henne å ha hatt søsken å støtte seg til, men det var ikke tilfelle(mormor hadde medisinske grunner til å ikke få flere enn ett barn). Selv om man er enebarn betyr ikke det at man er alene i verden. Man har annen familie og venner. Søsken betyr ikke alt.

[Lillan C]

Har vært i samme situasjon som deg i mange år. Datteren min skal nå få en bror. Det blir 9 år mellom barnen. Hun gleder seg vanvittig så det å få søsken er jo selvfølgelig veldig fint. Men alle har ikke søsken, av forskjellige orsaker. Sånn vill det alltids være. De barnen har det veldig fint allikevel. Bare litt andre fordeler enn store familier. Drit i hva andre sier. Folk er så frekke. Vi har hørt i alle år at det er synd på datteren vår som ikke har søsken. Uten at noen spør om grunnen. Nå når hun skal få det så er noen så dumme å plumper ut m kommentaren " jaha, 2 stk enebarn da". Gjør som du føler er best for deg og din lille familie:-)

[jente___]

Lytt til det dere selv vil,gjør det dere selv vil!! Ingen andre bestemmer over hva dere vil! Syns dere er flinke som faktisk ser deres egen begrensning. Og til deg som nevnte adoptere, har du no anelse om hva sånt koster??

[Nickey Mouse]

Min mamma er enebarn, kusinen min er enebarn, min beste venninne har kun et barn. Alle pga medisinske årsaker, men det har egentlig ingenting å si.

 

Jeg har sett fordeler og ulemper i forskjellige faser. Ser blant annet at min kusine har et helt annet bånd til endel venner i voksen alder, til forskjell Fearnley min søster og jeg som støtter oss mye på hverandre. Ser at min venninne er flinkere til å f.eks gjøre ting ned andre med barn, enn oss som har to som har selskap i hverandre. Mao er ikke søsken det viktigste vil jeg tro. Det er jo ikke gitt at søsken kommer til å støtte h hverandre gjennom livet heller?

[Anonym bruker]

Å innse sine begrensninger er en dyd flere burde tilstrebe å tilegne seg.

[magica fra tryll]

Følg hjertet ditt du! Det blir som regel bedre enn å følge praktiske begrensninger ihvertfall. Bare dere vet svaret på hva det rette er:) Lykke til!

[magica fra tryll]

Å innse sine begrensninger er en dyd flere burde tilstrebe Å tilegne seg.

 

Å innse sine fantastiske muligheter i livet er ogsÅ en dyd mange kunnne ha glede av Å tilegne seg;)

[Anonym bruker]

Kjære HI. synes dere skal lytte til dere selv

Det er ikke synd på enebarn, de har mange fordeler som man kanskje ikke tenker på i første omgang. Dessuten er ikke det å ha søsken ensbetydende med støtte og samhold.

Har dere ikke helse og økonomi til flere barn så har dere ikke det.

Ikke bry deg om hva folk sier ihvertfall, de vil alltid finne noe å utsette på andres valg..

Det er en myte at det er synd på enebarn, fornuftige foreldre derimot har det aldri vært en ulempe å ha!

Har vokst opp som enebarn jeg og hatt det fint, masse oppmerksomhet og støtte fra foreldrene mine. I dag er de 74 år og jeg får fremdeles masse hjelp til barnepass ol. Det er de som hjelper meg, ikke omvendt!

Ser selvfølgelig at dette en dag vil forandre seg, men nå har jeg jo en egen familie som jeg og får støtte av.

Skulle jeg si noe jeg savner som enebarn, er det vel det å selv bli tante, det kunne jeg godt tenke meg! Hatt nevøer og nieser som jeg kunne skjemt bort litt. Men får gjøre det med mine egne unger istedet, hi hi.

[Anonym bruker]

For det første: mange søsken har ikke særlig god kontakt, hverken som små eller voksne. Jeg har lite kontakt med mine, og kan på ingen måte si at det å ha mange søsken har beriket livet mitt på noen som helst måte.

 

For det andre: moren min hadde kun en søster, men hun døde da hun var ganske ung, så mamma var likevel alene om begravelse, arv osv. å få søsken er ingen garanti for at man får noen støtte på det området.

 

For det tredje: mannen min har kun en søsken, og skulle ofte ønske at han hadde ingen. Det er hardt å være alene om ansvaret for en narkoman søsken som ikke bryr seg om hva h*n gjør mot familien.

 

Ikke bry deg om hva andre sier. Enebarn kan ha et like godt liv som andre. Har du ikke overskudd til flere, er det en god ting at du ønsker å spare krefter og penger så du kan være skikkelig tilstede for den du allerede har.

 

Har selv fått en del kritikk for at jeg har for stor avstand mellom barna mine. De vil ikke ha det skikkelige tette søskenforholdet da. Folk har lett for å dømme.

[magica fra tryll]

For det første: mange søsken har ikke særlig god kontakt, hverken som små eller voksne. Jeg har lite kontakt med mine, og kan på ingen måte si at det å ha mange søsken har beriket livet mitt på noen som helst måte. For det andre: moren min hadde kun en søster, men hun døde da hun var ganske ung, så mamma var likevel alene om begravelse, arv osv. å få søsken er ingen garanti for at man får noen støtte på det området. For det tredje: mannen min har kun en søsken, og skulle ofte ønske at han hadde ingen. Det er hardt å være alene om ansvaret for en narkoman søsken som ikke bryr seg om hva h*n gjør mot familien. Ikke bry deg om hva andre sier. Enebarn kan ha et like godt liv som andre. Har du ikke overskudd til flere, er det en god ting at du ønsker å spare krefter og penger så du kan være skikkelig tilstede for den du allerede har. Har selv fått en del kritikk for at jeg har for stor avstand mellom barna mine. De vil ikke ha det skikkelige tette søskenforholdet da. Folk har lett for å dømme.

 

Du dømmer jo selv når du sier: "Mange søsken har ikke særlig god kontakt." Jeg har erfart det motsatte. Min far hadde 9 søsken og min mor hadde 9 søsken. De har hatt god kontakt og stor glede av hverandre. Jeg har 6 barn. Både med liten og stor avstand mellom. De har god kontakt og stor glede av hverandre alle sammen.(nei, vi er ikke medlem av en sekt;)

 

Jeg sier derimot ikke at at alle må ha mange søsken. Bare HI vet hva som er det riktige for dem:)

[Anonym bruker]

For det første: mange søsken har ikke særlig god kontakt, hverken som små eller voksne. Jeg har lite kontakt med mine, og kan på ingen måte si at det å ha mange søsken har beriket livet mitt på noen som helst måte. For det andre: moren min hadde kun en søster, men hun døde da hun var ganske ung, så mamma var likevel alene om begravelse, arv osv. å få søsken er ingen garanti for at man får noen støtte på det området. For det tredje: mannen min har kun en søsken, og skulle ofte ønske at han hadde ingen. Det er hardt å være alene om ansvaret for en narkoman søsken som ikke bryr seg om hva h*n gjør mot familien. Ikke bry deg om hva andre sier. Enebarn kan ha et like godt liv som andre. Har du ikke overskudd til flere, er det en god ting at du ønsker å spare krefter og penger så du kan være skikkelig tilstede for den du allerede har. Har selv fått en del kritikk for at jeg har for stor avstand mellom barna mine. De vil ikke ha det skikkelige tette søskenforholdet da. Folk har lett for å dømme.

Du dømmer jo selv når du sier: "Mange søsken har ikke særlig god kontakt." Jeg har erfart det motsatte. Min far hadde 9 søsken og min mor hadde 9 søsken. De har hatt god kontakt og stor glede av hverandre. Jeg har 6 barn. Både med liten og stor avstand mellom. De har god kontakt og stor glede av hverandre alle sammen.(nei, vi er ikke medlem av en sekt;) Jeg sier derimot ikke at at alle må ha mange søsken. Bare HI vet hva som er det riktige for dem:)

 

Du misforstår:)

 

Mener ikke at i familier med mange søsken, så har de aldri god kontakt. Jeg mente at i mange familier, er det ikke særlig nært forhold mellom søsknene. Som i min familie. Vet selvsagt at det varierer fra familie til familie, og har vel strengt tatt ingenting med hvor mange søsken man er. Forstår du det bedre nå?

[Anonym bruker]

Å innse sine begrensninger er en dyd flere burde tilstrebe Å tilegne seg.

 

Å innse sine fantastiske muligheter i livet er ogsÅ en dyd mange kunnne ha glede av Å tilegne seg;)

Jepp, og det ene utelukker ikke det andre

[magica fra tryll]

Å innse sine begrensninger er en dyd flere burde tilstrebe Å tilegne seg.

Å innse sine fantastiske muligheter i livet er ogsÅ en dyd mange kunnne ha glede av Å tilegne seg;)

Jepp, og det ene utelukker ikke det andre

 

Nei, det henger gjerne sammen...hehe:)

[Anonym bruker]

Jeg er i den situasjonen at jeg ikke tør få fler barn, fordi jeg pga egen sykdom, holdt på å stryke med under det første og eneste svangerskapet.

 

Et sårt tema her i huset, jeg kunne veldig gjerne tenkt med ett barn til, men når risikoen er at barnet jeg allerede har, kan bli morløs, da er svaret enkelt.

 

La deg for all del ikke presse til noe du ikke vil /kan/tør

Jeg tenker at folk får si hva de vil og mene hva de vil, men det er ikke andre som til syvende og sist skal få bestemme hva som er rett og galt for andre, enn seg selv.

 

Her er det mange som er blitt silt ut fra vennekretsen fordi jeg ikke orker gnålet i tillegg til min egen sorg over å kanskje aldri kunne tørre å sette flere barn til verden.

[Gjest Filifjonka]

Vel, jeg synes de som sier slike ting til deg burde skamme seg dypt og inderlig!

 

Først: Det finnes mange skjebner som er verre her i livet enn det å være enebarn og feire jul med masse gaver, positiv oppmerksomhet og gaver, sammen med kjærlige foreldre. Faktisk.

 

Så kan jeg "trøste" deg med at om du skulle blitt gravid i morgen og alt hadde gått bra, ville du likevel fått masse kommentarer. Jeg har stor aldersforskjell mellom mine to eldste barn, og vi har fått masse negativt om det:

 

Du oppdrar jo to enebarn! (Og alle vet at det eneste som er verre enn å ha ett enebarn, er å ha to.)

 

De blir jo aldri ordentlige søsken, når aldersforskjellen er så stor! (For det er kun aldersforskjellen som avgjør om man er "ordentlige2 søsken, skjønner du.)

 

Med så stor aldersforskjell vil de aldri kunne krangle engang! (Og tro meg, vedkommende som sa dette, mente det IKKE positivt...)

 

Og så videre og så videre i det uendelige. Poenget mitt med å fortelle deg dette, er at det vil ikke bli bra nok uansett hva du gjør. Så derfor foreslår jeg at du tar hensyn til egen helse og økonomi, og koser deg med barnet ditt.

 

Det er ikke spesielt synd på enebarn som lever med kjærlige foreldre, får feire jul og reise på ferie.

 

Det er synd på barn som blir utsatt for omsorgssvikt og overgrep, barn som sulter, som må bo på gata og klare seg selv i verden.

 

Det er ikke en grusom skjebne å være enebarn.

 

Mange vil dra fram argumentet med at du og din mann blir gamle og dør, og enebarnet må være alene om omsorgen for deg og din mann og ordne begravelsen og alt. Ja vel, får man virkelig barn for at de skal passe på en når man blir gammel? Forresten har man jo ingen garanti for at man blir så gammel at man trenger hjelp heller.

[Anonym bruker]

Er det aktuelt med fosterbarn? De kommer jo til og med med en inntekt :-)