Hva synes du er det vanskligste med å ha barn?

[Anonym bruker]

For noen er det mat, for andre søvn, kanskje fritid, oppdragelse.....

 

???

[Isola&Lille+julegave]

Å komme meg i seng tidsnok......

[Anonym bruker]

For meg er det at jeg får for lite søvn. Har ikke hatt skikkelig nattesøvn siden (før) min eldste ble født for 3 1/2 år siden.(fikk nr 2 for litt over et år siden). Begge to har vært mye urolige på nettene.

 

Pga søvnmangelen er jeg fysisk og psykisk utslitt og klarer(orker) ikke være den mammaen jeg ønsker å være.

 

Hadde jeg fått nok søvn skulle jeg taklet alt med å ha barn på strak arm.

Jeg bruker å si at har en barn som sover om natta har man ingenting å klage over.

[Gjest JuniGull10]

Å komme meg i seng tidsnok......

 

Ja, dette er en annen måte å si det på! Hadde jeg vært garantert 8 timer hver natt og hadde fått sovet til 8 hver morgen, så kunne jeg hatt MANGE barn.

[Anonym bruker]

Mine barn er så kresne i kosten, det er det største problemet her.

[Musemorbr /]

Bekymringene. I natt er bekymringen om han får puste ordentlig. Han har influensa. Skulle lagt inne hos han, men han sover lett nå og våkner når jeg snur meg. Ligger våken og bekymrer meg på naborommet nå.

[MissAntrop]

Dårlig samvittighet - for at jeg kjefter for mye og unødig, for at jeg bruker for lite tid på de, for at jeg burde vært mer sammen med de på deres premisser, for at jeg er sur og stressa.. Ja, en god del.. :/

[me_87]

Søvn er det letteste her i huset.

Han er lett å legge,sover hele natten og sover lenge om morgenen.

Det vanskeligste nå er å være alene med en baby som konstant griner pga tenner.

Heldigvis så vet jeg at etter 8 så er det stille,så da får jeg muligheten til å nullstille meg til neste dag igjen.

 

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Vanskeligste er vel for meg å ikke være så spontan som før, og ve ne meg til å ikke alltid være der det skjer.

[me_87]

Mat er også noe som går lekende lett her.

Virker som han er alt-etende

 

Beskymringer er selvfølgelig også en ting som er vanskrlig med å ha barn ja.

Du beskrymrer deg for alt mulig rart som du ikke engang har tenkt på før du fikk barn.

[Anonym bruker]

Å fÅ henne til Å leke litt alene. Og at hun skal skjønne at det MÅ ikke foregÅ noe hele !#%"¤& tiden, at det er mulig Å sitte ned og ikke gjøre noe i 10 minutter.

[Pengetreet]

Å levere henne fra meg 3 uker hver sommer - og bare feire annenhver jul og pÅske med henne... Men hun har bare godt av Å være sammen med faren, derfor snakker jeg alltid positivt om faren og de de tingene hun skal gjøre der, selv om hjertet mitt blør.

[Anonym bruker]

Dårlig samvittighet for at jeg kjefter for mye, og stresser for mye.

[Anonym bruker]

Bekymringene. Kronisk sykt barn og en mulig bokstavdiagnose. Å fÅ skikkelig hjelp og oppfølging, og Å bli hørt. Det er en evig kamp føles det ut som.

[Anonym bruker]

Å ha to helt forskjellige barn som man mÅ lære Å kjenne og takle pÅ to helt forskjellige mÅter.

Den ene er sÅ blid, stille og rolig av seg at jeg nesten glemmer av henne til tider.

Den andre er konstant høylydt, er høyt og lavt hele tiden, roter og ødelegger alt, krangler om alt og er rett og slett veldig krevende.

[Jenny251210]

Å være tÅlmodig nok.

[Anonym bruker]

Være konsekvent, sette grenser, ikke så lett for meg.

Og å få nok søvn. Kanskje derfor jeg burde gå og legge meg nå?

[C.L.H85]

-Spedbarn, når de skriker hele natta og du ikke skjønner hva du skal gjøre. For lite søvn nettopp fordi de skriker hele natta og noen ganger ikke på dagen heller.

 

- Nå er det bekymringer knyttet til det å sette grenser, hvordan gjennomføre oppdragelsen og det å hele tiden "second guess" deg selv. Egentlig er bekymringene generelt som er verst

[mummitrollet <3]

Bekymringene. Jeg har et friskt og aktiv barn! Verdens herligste lille prinsesse, men likevel bekymrer jeg meg for mye. Kan ligge våken om nettene og lytte etter henne ( dørene våre står oppe, så kan lett høre henne i naborommet), lure på om hun fryser, er for varm, kanskje hun la seg sulten osv.

Tenker på framtiden hennes og lurer på om jeg strekker til som en god mor. Uff... Ja, jeg er en hønemor og ender opp med å bli bekymret over om jeg kveler henne med all denne beskyttingen..

[Anonym bruker]

At jeg har mistet meg selv totalt, mistet de få vennene jeg hadde, måtte flytte til et sted jeg ikke trives, siden vi måtte leie noe større, og vi da måtte flytte etter leieprisene. Siden jeg fikk unger for 1,5 år siden, så har jeg ikke hatt en eneste dag uten minst en av dem, alt JEG består av nå, er husarbeid og barn, aldri en liten time en gang, til å bare være meg. Mens faren til ungene, som kommer seg rundt som han selv ønsker, ikke deltar i husarbeid, eller barneoppdragelsen, alt han gjør med ungene er å leke med de, og legge den eldste. Han reiser bort på kveldene på helg, er med kamerater ut og på fisking osv, tenker aldri over at jeg kunne ønsket å være litt foruten hus og barn noen timer innimellom.

Jeg forguder barna mine, men jeg merker at jeg er psykisk nedbrudt og totalt utslitt, av at jeg aldri får hvile ut, eller ha de minste tid alene.

[Anonym bruker]

At jeg har mistet meg selv totalt, mistet de få vennene jeg hadde, måtte flytte til et sted jeg ikke trives, siden vi måtte leie noe større, og vi da måtte flytte etter leieprisene. Siden jeg fikk unger for 1,5 år siden, så har jeg ikke hatt en eneste dag uten minst en av dem, alt JEG består av nå, er husarbeid og barn, aldri en liten time en gang, til å bare være meg. Mens faren til ungene, som kommer seg rundt som han selv ønsker, ikke deltar i husarbeid, eller barneoppdragelsen, alt han gjør med ungene er å leke med de, og legge den eldste. Han reiser bort på kveldene på helg, er med kamerater ut og på fisking osv, tenker aldri over at jeg kunne ønsket å være litt foruten hus og barn noen timer innimellom. Jeg forguder barna mine, men jeg merker at jeg er psykisk nedbrudt og totalt utslitt, av at jeg aldri får hvile ut, eller ha de minste tid alene.

Sånn kan du ikke ha det vel.. Kan du ikke legge noen egne planer, og la mannen stelle hjemme?

[Anonym bruker]

Å skulle klare å følge opp alle alene nå som jeg skal begynne i full jobb(lekser, fritidsaktiviteter, osv). Er alene med seks barn. Aldri ha tid til meg selv. Har ingen form for avlastning til de tre minste. Sånn har det vært i tre år nå. Er sliten, men tar en dag av gangen.

[Anonym bruker]

Sånn kan du ikke ha det vel.. Kan du ikke legge noen egne planer, og la mannen stelle hjemme?

Jeg har ikke førerkort, og vi bor alt for øde, ingen ofentlig transport, og taxi blir for dyrt, ingen av de få vennene jeg sitter igjen med (om de egentlig er vennene mine lenger) som vil ta turen oppover for å hente meg, da det er bratte og stygge (type nok så halv skummle) veier.. Så om han så kunne ta ungene, så kommer jeg meg ikke langt uansett. Må nesten bare holde ut slik som det er.

[Guttaboys]

Min eldste på drøyt tre år er en prøvelse. Han er en meget viljesterk, utadvendt, egenrådig, selvstendig og sta liten pjokk. Sutring og sinneutbrudd er vanlig her i heimen! Det går både meg og faren på nervene støtt og stadig! Dette fører til en utfordring når det kommer til grensesetting og å oppdra han "riktig"...noe som igjen fører til dårlig samvittighet fordi man hever stemmen, sier mye nei, kjefter eller lignende. Det skal ikke være lett!

[Anonym bruker]

Mye som kan oppleves som vanskelig, men for meg personlig med fire relativt tette barn og som nå har "vasset" i småbarnsperioden i nesten 10 år så må det helt klart være det at jeg noen ganger føler meg litt overveldet. Det er liksom ikke noen skikkelige pauser, det blir så intenst.

 

Jeg nyter barna mine, elsker dem og elsker å være med dem, men jeg nådde et punkt for et års tid siden der jeg plutselig fikk litt nok og kunne trengt en god pause. Vi hadde barnevakt en helg for litt siden, men det var rett og slett ikke nok, jeg burde hatt en uke eller to for meg selv (eller sammen med mannen), så jeg kjenner veldig på dette med å sortere ut følelsene rundt å ha et stort behov for litt avstand og pause fra barna nå, og dårlig samvittighet for å føle det slik. Av alt vi har vært igjennom med ekstrem søvnmangel, sykdommer, konflikter, trass osv, osv, så tror jeg dette likevel må være det vanskeligste... å føle at man trenger en lang pause fra sine egne barn