Uføretrygdet

[Anonym bruker]

Som jeg forstår av den andre tråden så må det sitte en del her som er uføretrygdet.

 

Så i stede for å fortelle om alle deres lidelser og prøvelser, hvorfor ikke komme med forslag på forberinger av dagens system? Dessverre så er det ikke til å komme unna at det finnes de som utnytter dette systemet, hvordan kunne det ha blitt forhindret, noen forslag? De som har vært gjennom prossessen bør jo vite hva som er bra og hva som er dårlig.

 

Jeg kjenner dessverre kun 3 som er uføretrygdet men som er det på grunn av arbeidsskyhet og for alle 3 kan jobbe om de bare vil som de sier. Samtidig så kjenner jeg 2 som er bilnd og en i rullestol som uten problem kunne blitt uføretrygdet, men som både jobber og tar vare på barna sine.

[Anonym bruker]

Som jeg forstår av den andre tråden så må det sitte en del her som er uføretrygdet. Så i stede for å fortelle om alle deres lidelser og prøvelser, hvorfor ikke komme med forslag på forberinger av dagens system? Dessverre så er det ikke til å komme unna at det finnes de som utnytter dette systemet, hvordan kunne det ha blitt forhindret, noen forslag? De som har vært gjennom prossessen bør jo vite hva som er bra og hva som er dårlig. Jeg kjenner dessverre kun 3 som er uføretrygdet men som er det på grunn av arbeidsskyhet og for alle 3 kan jobbe om de bare vil som de sier. Samtidig så kjenner jeg 2 som er bilnd og en i rullestol som uten problem kunne blitt uføretrygdet, men som både jobber og tar vare på barna sine.

 

Det er selvsagt mye som kunne vært gjort med systemet, men de arbeidssky tror jeg faktisk greier å lure seg til pengene sine på en eller annen måte uansett. Svigerinna mi fikk avslag på uføretrygd, og går heller på sosialen. For som de sier "ingen i Norge skal være nødt til å sulte", så hun får noen tusen i måneden uansett. I teorien må hun betale de tilbake, men jeg tror dessverre ikke det kommer til å skje.

[Mamma`n til Will& Ailo]

De fleste uføretrygdede ønsker å komme ut i jobb, men i dagens samfunn hvor det stilles beinharde krav er nesten umulig å få tilrettelagt arbeid. Nav sliter veldig med å finne praksisplasser til de som går på feks aap.

 

Inkluderende arbeidsliv høres veldig fint ut og ser bra ut på papiret, men fungerer ikke i praksis.

[<3 2G <3]

De fleste uføretrygdede ønsker å komme ut i jobb, men i dagens samfunn hvor det stilles beinharde krav er nesten umulig å få tilrettelagt arbeid. Nav sliter veldig med å finne praksisplasser til de som går på feks aap.

 

Inkluderende arbeidsliv høres veldig fint ut og ser bra ut på papiret, men fungerer ikke i praksis.

 

Så sant så sant, ikke lett med en jobb som ikke vet hva inkluderende arbeidskraft er. Er selv sykmeldt 100% fordi jobben ikke vil/kan tilrettelegge. Er spent på hvordan det blir når de finner ut jeg ble gravidmunder sykemelding.... ?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner dessverre kun 3 som er uføretrygdet men som er det på grunn av arbeidsskyhet og for alle 3 kan jobbe om de bare vil som de sier. Samtidig så kjenner jeg 2 som er bilnd og en i rullestol som uten problem kunne blitt uføretrygdet, men som både jobber og tar vare på barna sine.

 

Jeg vil bare si at idag er det slik at noen velger å heller bli sett ned på som snyltere en å innrømme hva som faktisk er galt med dem, spesielt ved psykisk sykdom.

 

Jeg kjenner til en som gjerne svarer med noe slikt som , nei du vet jeg gidder ikke jobbe går heller hjemme og får betalt for det.

Folk blir irriterte ja men den dagen jeg møtte han på venteværelset på dps og han fortalte meg hvilken diagnose han har, så skjønner jeg godt hvorfor han velger å bli sett ned på som en snylter ovenfor å bli dømt for det ene og andre pga sykdommen. Og jeg skjønte hvorfor han ikke funker i arbeidslivet.

 

Jeg går som du skjønner selv til psykolog, dette er for å hanskes med depresjonen som kommer fra et liv med smerter og og en kropp som ikke helt fungerer og ensomhet mye pga den negativitet og mistro som slenges mot en av en del mennesker når man ikke klarer å gå i en jobb.

Ingen sier noe direkte til deg men bak ryggen din er folk raske til å snakke. Og selv om de fysiske plagene mine er hva jeg som gjør at jeg ikke kan klare en jobb i dag. fordi jeg hele tiden må ha pauser for å klare og orke.

Så sliter depresjonen like mye på meg, og den vet selv ikke min mamma noe om. Det er ikke noe jeg ønsker å bli dømt for, ikke noe jeg ønsker at alle skal vite.

Derfor sier jeg ingenting om dette.

[Anonym bruker]

Tja, hvor skal man begynne....

Dette er et vanskelig og stort område, og jeg er redd for å tråkke noen på tærne uten å mene det.

 

1. Jeg mener det på generelt grunnlag bør stilles større krav til den enkelte når det gjelder forebygging av sykdom og plager! Vet dette er som å banne i kirka - men saken er at vi som samfunn ikke har råd til at folk skal kunne gjøre hva de vil uten å ta ansvar for sine egne handlinger. Hvis man med sitt kosthold og mangel på trening/aktivitet pådrar seg plager, skader eller sykdom er dette noe som burde vært unngått. Og bare sånn at det er sagt, jeg tenker her absolutt ikke bare på de som er veldig overvektige. Jeg snakker generelt om livsstilssykdommer, og her kommer svært mye inn. Alt fra "stue-rene" diagnoser som hjerte-kar til kreft, til diabetes, belastningslidelser.... og også overvekt.

Men å kaste ut en sånn påstand som jeg har gjort her, med at alle har plikt til å gjøre sitt for å holde seg frisk er ingen enkel ting. Svært mange, altfor mange, vet faktisk ikke hva de kan og bør gjøre ift kosthold. Svært mange kan ekstremt lite om kosthold. Og jeg snakker her om sunt, godt og sykdomsforebyggende kosthold. Ja, da kommer også det å unngå mengder av sukker, fastfood, søtningsstoffer osv. osv. Jeg mener at det er på tide å innse at kroppen faktisk ikke er laget til å innta all "søppelmaten" mange blåholder retten sin til å fråtse i... Mange har ikke erfaring nok med trening til å vite hvordan man kan trene. For alle kan trene - jepp, alle!! Men, igjen, trening må tilpasses den enkelte. Har man problemer så er dette enda viktigere, men like fullt kan man til en viss grad trene.

Og hvor feiles det da? Det feiles hos den enkelte som velger å spise usunn mat og/eller ikke trene. Det feiles voldsomt hos legene som ikke tar opp dette med sine pasienter. Men dette er ikke så rart, for legene har forbausende lite undervisning i ernæring på studiet sitt. Da blir det lettere å skrive ut noen piller...

Jeg mener det må tenkes helt nytt, man må få inn undervisning i skolen om kroppen i mye større grad enn det gjøres i dag, herunder hvordan kroppen fungerer ift det vi tilbyr den, kosthold, trening og sykdomsforebygging. Man burde få inn daglig fysisk aktivitet i skolen 1.-12. klasse. Dette burde settes i system hvor legene faktisk så på som en selvfølge at pasienter følges opp ift kosthold og næring, at pasientene faktisk følger opp og at man har kvalifiserte folk til å ta seg av dette.

 

2. Behandlingssystemet burde også gjøres helt om!

Man vet at risikoen for ikke å komme tilbake i jobb begynner å falle allerede ved tre måneders sykemelding, den foreverres etter et halvt år, og etter ni måneders sykemelding faller risikoen enormt - dvs. er man langtidssykemeldt blir sjansen for å komme tilbake i jobb bare mindre og mindre dess lenger tid man er borte fra jobben. Disse tallene sier, etter min mening, ikke nødvendigvis alltid så mye om personenes arbeidsevne (ikke negativt ment overfor disse!!), men jeg mener at det i alt for mange tilfeller er en total systemsvikt.

Folk må generelt vente altfor lenge før de får hensiktsmessige undersøkelser og behandling. Hvis man f.eks. går fire måneder og venter på en undersøkelse og deretter et par måneder og venter på fysioterapi - ja, da har det allerede gått et halvt år hvor personen har gått uvirksom i sykemelding og slitt med smerter, uvisshet, frustrasjon og oppgitthet. I denne prosessen mister mange dessverre motivasjon. Og ofte har de i denne venteprosessen også blitt verre pga manglenede diagnosestilling og påfølgende riktig behandling. Dette fører til at tiden det tar å behandle blir mye lenger også.

 

Så hva kan gjøres med dette? Først og fremst bør folk kunne komme så raskt til lege/behandling at det er nok å behandle før de faller helt ut av arbeidslivet. Det bør bli mye bedre samarbeid mellom ulike grupper behandlere/leger. Ofte ser man f.eks. mye raskere fremgang om både kiropraktor, psykolog, treningsveileder, ernæringsterapeut og fysioterapeut/akupunktør samarbeider om samme pasienten, dvs at pasienten kanskje går til alle yrkesgruppene i samme periode i steden for noen ganger til den ene, deretter mange ganger til den andre og kanskje til slutt gjøre et "siste forsøk" hos en annen. Ofte er problemer sammensatt og da må man også behandle det ut fra problemenes sammensatte natur. Dette fungerer ikke godt nok i dag!! I tillegg mener jeg at refusjonsordning ift f.eks. fysioterapi burde følge pasienten og ikke terapeuten. Dette ville gjort at pasientene kunne gått til den fysioterapeuten de selv vil, eller en som har ledig kapasitet. I dag er det mange fysioterapeuter som jobber helt selvstendig, noe som betyr at pasientene (de som har råd til det) må betale hele behandlingen selv. Dette er det stat og kommune som må endre på.

 

3. Selv om Nav-reformen hadde gode hensikter så mener jeg den ikke fungerer godt nok. Hvis man hadde fått endringer på punkt 1 og 2 ville arbeidsmengden til nav trolig gå drastisk ned. Pr i dag er det store heng i systemet deres som er med på å forlenge tiden folk går i prosessene. Dette er noe som medfører stor ekstra belasning for de det gjelder og som også kan få store økonomiske konsekvenser for den enkelte.

Noe som er riv ruskende galt er at mange nærmest blir mistenkeliggjort (pga at det finnes noen snyltere), de må bevise sine plager gang etter gang, og mange opplever til og med at store "bevismengder" fra spesialister også blir overkjørt av nav. Svært ofte da kun av saksbehandler som faktisk ikke har noen medisinsk utdanning i de fleste tilfeller. Trygde/nav-legene kommer ofte inn på et senere tidspunkt.

Hva fører dette med seg? Jo, at folk som er blitt syke fysisk eller psykisk får en følelse av å ikke bli trodd, mistenkeliggjort og stadig må bruke mye krefter på å "bevise" at de er syke. I denne prosessen er ofte nav ikke særlig opptatt av hvordan få personen frisk - først må man bevise godt nok at man faktisk er syk nok. Her blir fokuset helt, helt feil!!!! I steden for å tenke fremgang, positiv behandling og trening må pasienten for all del ikke bli litt bedre en gang - for da blir man jo enda mer mistenkeliggjort i systemet. Dette medfører at mange faktisk holdes igjen i sin rehabilitering i steden for at man får fortgang i det. Selv om det ikke er navs intensjoner så forsinkes prosessen enormt. Når prosessen forsinkes økes tiden det tar for den enkelte å blir frisk og risikoen for aldri å komme ut i jobb igjen økes drastisk.

I tillegg mener jeg at nav slik det fungerer er med på å frata folk følelsen av kontroll for eget liv, fordi man nærmest blir umyndiggjort når alt skal mistenkeliggjøres, man kan ikke gjøre sånn eller sånn før det blir godkjent, og godkjennelsen kommer kanskje først etter at spesialist nr 3 konkluderer med det samme som alle før. I denne prosessen mister folk følelsen av kontroll over eget liv. Når man føler at man mister kontrollen over sitt eget liv inntrer håpløshet og motivasjonen reduseres ytterligere - og dette på toppen av at man sliter med fysiske og/eller psykiske plager... og etter hvert gjerne også får økonomiske problemer.

Det virker på meg som at selv om intensjonene er gode i nav, så har det underveis vært altfor lite kontakt mellom alle ledd i prosessen - politikere, nav, leger, sykehus, terapeuter, rehabiliteringssenter og brukere. Selv om vi nylig har hatt en sammenslåing og reform av nav-tjenestene, så mener jeg noen burde tørre å kreve at det blir satt ned en ny arbeidsgruppe som kan se på om det finner mye bedre måter å løse nav-systemets utfordringer enn hva som gjøres i dag.

 

I tillegg må man på et eller annet vis åpne opp for at det faktisk blir lønnsomt for arbeidsgivere å ta inn arbeidstakere som kanskje trenger en noe annen arbeidsdag enn andre.

 

 

 

Etter å ha skrevet alt dette ser jeg at det du eeegentlig spør om, HI, er hvordan man kan forhindre at noen greier å snyte systemet..... he-he....

Jeg tror at hadde man greid å omforme mye av det jeg skriver over her, så ville man kommet langt. Man bør kunne stille krav til folk - men da må også disse kravene være målrettede, hensiktsmessige og gjennomførbare ut fra den enkeltes situasjon. Jeg mener det er en total systemsvikt hvis det er så mange som greier å snyte til seg uføretrygd. Dessverre undergraver disse hele trygdesystemet vårt. Det disse personene ikke tenker på er at de egentlig stjeler fra sine egne barn og barnebarn som trolig vil få dårligere rettigheter i fremtiden pga nedgangstider når oljen ikke lenger gir oss like mye penger.

Hvis jeg privat visste om noen som gikk rundt og skrøyt av å ha lurt seg til uføretrygd, da ville jeg faktisk ha sendt en "bekymringsmelding" til nav....

 

Min bakgrunn for å mene at jeg kan ha sterke (og forhåpentligvis gode) meninger rundt dette er at jeg har kjent de fleste sidene ved systemet. Jeg har vært langvarig syk i to perioder (en gang ulykke og en gang legetabbe) hvor nav ville uføretrygde meg og jeg ble bedt om å "innse realiteten" i situasjonen. Siden jeg nektet å godta dette (jeg mente jeg kunne bli arbeidsfør igjen ved riktig behandling) ble jeg nærmest svartelistet hos nav og motarbeidet på alle plan - noe som har ført til at jeg fremdeles har flere hundre tusen i gjeld jeg pådro meg mens nav uriktig nektet meg penger.

Jeg har helsefaglige utdanninger på høyskolenivå og har jobbet med avklaring av arbeidsevne. Jeg jobber i dag 100 % som terapeut selv om nav altså i to tidligere situasjoner ba meg om å innse at jeg aldri ville bli i stand til å jobbe igjen noensinne...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner dessverre kun 3 som er uføretrygdet men som er det på grunn av arbeidsskyhet og for alle 3 kan jobbe om de bare vil som de sier. Samtidig så kjenner jeg 2 som er bilnd og en i rullestol som uten problem kunne blitt uføretrygdet, men som både jobber og tar vare på barna sine.

Jeg vil bare si at idag er det slik at noen velger å heller bli sett ned på som snyltere en å innrømme hva som faktisk er galt med dem, spesielt ved psykisk sykdom. Jeg kjenner til en som gjerne svarer med noe slikt som , nei du vet jeg gidder ikke jobbe går heller hjemme og får betalt for det. Folk blir irriterte ja men den dagen jeg møtte han på venteværelset på dps og han fortalte meg hvilken diagnose han har, så skjønner jeg godt hvorfor han velger å bli sett ned på som en snylter ovenfor å bli dømt for det ene og andre pga sykdommen. Og jeg skjønte hvorfor han ikke funker i arbeidslivet. Jeg går som du skjønner selv til psykolog, dette er for å hanskes med depresjonen som kommer fra et liv med smerter og og en kropp som ikke helt fungerer og ensomhet mye pga den negativitet og mistro som slenges mot en av en del mennesker når man ikke klarer å gå i en jobb. Ingen sier noe direkte til deg men bak ryggen din er folk raske til å snakke. Og selv om de fysiske plagene mine er hva jeg som gjør at jeg ikke kan klare en jobb i dag. fordi jeg hele tiden må ha pauser for å klare og orke. Så sliter depresjonen like mye på meg, og den vet selv ikke min mamma noe om. Det er ikke noe jeg ønsker å bli dømt for, ikke noe jeg ønsker at alle skal vite. Derfor sier jeg ingenting om dette.

 

Det du sier her er veldig viktig - mange som ikke vet om dette eller har forståelse for det eller mekanismene bak.

 

Psykisk sykdom er dessverre fremdeles veldig tabu i samfunnet, og for en del er det nok lettere å bli sett på som snylter enn å innrømme at de "ikke fungerer psykiskt".

 

Et annet viktig punkt er at har man fått endret livssituasjon veldig pga fysiske og/eller psykiske årsaker, så skaper dette i seg selv ofte "psykiske problemer" som depressjon og angst.

Det betyr ikke at problemet "bare" er psykisk som mange gjerne vil tro (ref. en annen tråd her i dag), men da er faktisk det psykiske problemet en helt naturlig reaksjon på tap av funksjon i hverdagen. Noen som er amputerte eller som har fått store lammelser får en sorgprosess og/eller depressjon pga den tapte ekstremiteten eller førlighet - da er det sett på som naturlig og forståelig og disse følges ofte opp. Men samme reaksjon kan man også få etter andre tap av funskjon samt det å måtte leve med smerte over tid. Det å leve med smerte over tid kan skape depressjon i hjernen.

 

Så selv om det alltid vil være noen som greier å lure systemet, så skal man være forsiktig med å tro at så mange er snyltere.

 

I den tiden jeg jobbet med arbeidsavklaring/attføring møtte jeg som sagt kun to som var reelle snyltere. Mange andre av dem ville nok kunne bli kalt snyltere av utenforståere, mens realiteten ofte var at de prøvde å påberope seg et fysisk problem i steden for å innrømme at det var et psykisk problem de hadde. Disse måtte da ut i behandling for det som faktisk var galt, og fikk oppfølging videre på det grunnlaget. Men snyltere var de ikke - bare dypt fortvilte individer!

[Anonym bruker]

Wow til nummer 6 :-D. Selv om jeg nok spurte om noe helt annet så skriver du veldig mye bra som jeg er helt enig i. Jeg likte veldig godt det du skrev om kosthold, har selv gjort drastiske endringer der de 2 siste årene og det tok ikke lang tid før resultatet viste seg både ved at jeg mistet kilo, formen ble bedre, jeg ble gladere, maten ble også billigere og myyyye bedre.

 

Selv er jeg enslig forsørger og var så heldig å kunne få ta en utdanning etter sønnen min var født, og der har jeg også sett noen som har valgt å bare melde seg inn på ulike studier uten å egentlig gidde å bry seg for å kunne få overgangstønad i 3 år til. Jeg hadde ikke hatt noe mot at det stiltes krav til meg under utdanningen. F.eks at jeg klarte alle eksamene i løpet av et semester(senest neste semester), eller at jeg ikke var så langt unna snittet i klassen karaktermessig.

 

Vi tar ikke skade av at det blir stilt krav til oss.

 

HI

[Anonym bruker]

Wow til nummer 6 :-D. Selv om jeg nok spurte om noe helt annet så skriver du veldig mye bra som jeg er helt enig i. Jeg likte veldig godt det du skrev om kosthold, har selv gjort drastiske endringer der de 2 siste årene og det tok ikke lang tid før resultatet viste seg både ved at jeg mistet kilo, formen ble bedre, jeg ble gladere, maten ble også billigere og myyyye bedre. Selv er jeg enslig forsørger og var så heldig å kunne få ta en utdanning etter sønnen min var født, og der har jeg også sett noen som har valgt å bare melde seg inn på ulike studier uten å egentlig gidde å bry seg for å kunne få overgangstønad i 3 år til. Jeg hadde ikke hatt noe mot at det stiltes krav til meg under utdanningen. F.eks at jeg klarte alle eksamene i løpet av et semester(senest neste semester), eller at jeg ikke var så langt unna snittet i klassen karaktermessig. Vi tar ikke skade av at det blir stilt krav til oss. HI

 

Takk Så bra at du har lagt om kostholdet ditt og fått det bedre - og bra med gjennomført utdanning!!

 

Jeg tror det er veldig viktig at det stilles krav til oss. Krav vil i et sånt system gjøre at man føler at man blir fulgt opp og at noen følger prosessen. Det vil også gjøre at man lettere ser delmål underveis mot målet, og føler at man går i riktig retning.

 

Det jeg glemte å si til slutt i "avhandlingen" min over her, var at jeg også tror at hvis systemet endres til det bedre vil flere komme tilbake i jobb eller aldri falle bort fra jobb i utgangspunktet. Og det vil også gjøre at "folk flest" har mer tiltro til systemet. Mer tiltro til systemet vil igjen føre til at de som faktisk trenger å være uføretrydgdet for å ha et levelig liv, ikke blir sett ned på. Hvis systemet fungerer er det lettere å ha forståelse for at de som er så uheldige å måtte være uføretrygdede faktisk ikke har noe valg.

 

# 6.... igjen

(jepp, et tema som engasjerer meg )

[Anonym bruker]

Forslag til forbedringer? Tja, hvis noen kunne gjort meg frisk, så skulle jeg vært fornøyd...