forutsetninger i livet

[Anonym bruker]

tenkt litt på det...mener dere at de som har begge foreldrene sine boende sammen har bedre forutsetninger i livet enn dem som har skilte foreldre?

 

jeg mener det har litt med foreldrene å gjøre i en slik situasjon. Etter personlig erfaring så syns jeg mitt barn har bedre forutsetninger i livet enn halvbroren sin selv om mitt barn bare har meg pluss min familie. Grunnen er verdiene jeg har vokst opp med kontra de andre. Når familien på andre siden mener at alle gutter som skal begynne på vgs sniker seg ut slutter skolen og havner i dårlige miljøer..synes dette er en dårlige forutsetning i livet og ha foreldre som mener dette og syns det er greit enn at da jeg kan forvente div ting av min tenåring.

 

ja litt knotete sagt men er lei at mitt barn blir sett ned på i bf familie og at har dårlige forutsetninger...

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg tror ikke at datteren min har dårlige forutsetninger selv om jeg er alenemamma, men jeg er ikke dummere enn at jeg tror at forutsetningene hadde vært enda bedre dersom hun hadde hatt en oppegående pappa i livet sitt og en pappa som bodde sammen med oss.

Eller kanskje det er jeg som er litt sår innimellom på vegne av henne fordi hun ikke har en pappa og fordi jeg føler at hun mangler noe som andre barn har.

 

Men som du sier så er det verdiene og oppveksten i seg selv som betyr noe i det lange løp.

[Anonym bruker]

Det er på ingen måte nok å ha to foreldre boende sammen. Mine har vært gift i 30 år, men jeg føler på ingen måte at de gav oss en god start. Jeg har omtrent brutt kontakten nå, og har vært nødt til å finne ut av ting selv. Snart 30 år og endelig bare et år igjen på bachelorgraden. Jeg var selv en ungdom med store problemer, men det var ingen som tenkte at foreldrene mine kunne være grunnen til det. De var jo tross alt høyt utdannet og hadde gode jobber. Men det er viktig, som du sier, dette med verdier. Jeg vokste opp med verdien at jobben er viktigst, jeg er mindre viktig.

 

I og med at jeg mistet grepet en eller annen gang i ungdomstiden, var jeg forhåndsdømt som dårlig mor allerede før barna mine ble født. Har heldigvis bevist at man kan jobbe for å få et bedre liv selv om utgangspunktet ikke er det beste.

 

Alenemor/alenefar er ingen årsak alene til at noen kommer skjevt ut. Det må i såfall være det som alenemoren/alenefaren gjør...

[Anonym bruker]

Mener å huske i utdanningen at sosial status arves. Ikke alltid, men som oftest. Husker ikke hvilken kilde de henviste til, og dette var for 7 år siden , så my kunnet endret seg på den tiden.

[Pinnsvinet]

Jeg kjenner et såkalt vellykket par, der den ene er tannlege, den andre jobber i Kirken, de har enebolig og to biler, besteforeldre i live; og de er både kristne og burde visst ha flere andre gode verdier.

 

Men jeg syns synd på barna deres. For det som virkelig driver foreldrene framover, er forbruk. De bare kjøper og kjøper (tannlegen tjener godt) og spiser og spiser. Barna lider av ekstrem fedme begge to. Og faren i huset er tilbøyelig til å ha raserianfall både ute og hjemme. Jeg har observert ham overhøvle et barn på SFO, det var vondt å se. Han var liksom uten sperrer for hva det er greit å si og gjøre.

 

Barna vokser opp med at forbruk hjelper mot alt, de blir både shopaholikere og sjokoholikere. Jeg syns ikke de ytre forutsetningene veier opp mot de negative verdiene i hjemmet. Selv tjener jeg ikke halvparten så mye som dem, men jeg skaper trygge rammer likevel.

[Anonym bruker]

Mener å huske i utdanningen at sosial status arves. Ikke alltid, men som oftest. Husker ikke hvilken kilde de henviste til, og dette var for 7 år siden , så my kunnet endret seg på den tiden.

 

Det stemmer det. Mange undersøkelser viser at sosial status arves, men det viktigste verktøy man har for å bli kvitt denne sosiale arven, er utdanning. Og her i landet er det som kjent billig og åpent for de fleste å få en utdanning, så lenge de jobber for det.

[Anonym bruker]

Man kan ha aldri så gode forutsetinger i livet, og alikevel ende opp i rennesteien.. Tror mye går på personligehet, egen styrke og tilfeldigheter. Min mann og hans bror hadde like forutsetninger i livet, og endte opp svært forskjellig.

[Anonym bruker]

Tror ikke det alene er nok å ha foreldre som bor sammen, hvis disse ikke er gode foreldre nei..

Men tror barn fra skilsmissefamilier ofte hadde hatt det hakket bedre hvis foreldrene hadde blitt værende sammen og hadde fungert både som foreldre og som par. Noe som selvfølgelig ikke er realistisk, da hadde de fortsatt vært sammen...

Dette under ellers like vilkår altså.

[Pinnsvinet]

Da er det jo konfliktnivået og ikke skilsmissene i seg selv som er problemet, da. Så "ellers like vilkår" finnes ikke.

[Anonym bruker]

Da er det jo konfliktnivået og ikke skilsmissene i seg selv som er problemet, da. Så "ellers like vilkår" finnes ikke.

Nei det kan du si. Det er jo en grunn til at folk går fra hverandre.

Men tror barn fra to hjem oftere vil få endel flere utfordringer. Det jeg prøvde å si.

Betyr ikke at alternativet å holde sammen er noe bedre for disse.

[Pinnsvinet]

Ja. Men de er og blir barn av uenige foreldre, ikke bare barn av enslige foreldre....

[Anonym bruker]

Ja. Men de er og blir barn av uenige foreldre, ikke bare barn av enslige foreldre....

Akkurat det. De må forholde seg til nye partnere, ofte flere. Foreldrene kan være uenige om oppfølging. Jeg har undervist barn på fritiden/ettermiddagen.

Noen kommer ikke den uka de bor hos far fordi han ikke gidder å kjøre de. Slike ting.