Dere som hadde "alt" da dere vokste opp...

[Anonym bruker]

Og da tenker jeg på materielle ting. Dere som fikk sykkel, ski, spark, skøyter, stereoanlegg, pc, tv-spill, alle mulige leker, klærne dere hadde lyst på osv osv. Er dere fortsatt takknemlig for ting dere får?

 

Er redd for å få utakknemlige, bortskjemte og kravstore barn, som ikke skjønner verdien av ting.Tror det er viktig å få ønske seg og spare til noe, men siden barna mine er de første i både min og mannens familie får de alltid fine, dyre gaver, og de har jo alt. Ser at ungene i nabolaget og venners barn også har alt. Ingen rekker å ønske seg f.eks sykkel, den får de i 3 års gave...

[Gjest Antarctica]

Det er i alle fall viktig å rekke å ønske seg og glede seg til noe. Min sønn sa en gang om min stesønn: "Han ønsker seg ingen ting! Eller, av og til er det noen leker han vil ha, og så går det en kort stund, og så får han dem. Men han ønsker seg ingen ting, tja, kanskje han ønsker å kunne fly og sånt!"

 

Da var de ca 8 år... Og det var glimrende observert, stebroren var nedlesset av materielle ting og er det fortsatt. Og på sikt tror jeg det er veldig, veldig trist å ha det sånn...

[holahopp]

jeg fikk alt, men litt større ting som spill konsoll sparte jeg og søstra mi til sammen. Vi sparte til vi hadde halvparten så betalte foreldrene halvparten.

 

Jeg er veldig takknemlig for gaver jeg får ja den dag idag. Men er og glad for at foreldrene mine snakket med besteforeldre og sånn at de måtte ikke gi alt pga vi måtte spare litt til ting og ønske oss ting.

 

Tror det er best å snakke med de som gir gaver at de kan gjerne gi gaver, men ikke så dyre kanskje.

[Anonym bruker]

Og da tenker jeg på materielle ting. Dere som fikk sykkel, ski, spark, skøyter, stereoanlegg, pc, tv-spill, alle mulige leker, klærne dere hadde lyst på osv osv. Er dere fortsatt takknemlig for ting dere får? Er redd for å få utakknemlige, bortskjemte og kravstore barn, som ikke skjønner verdien av ting.Tror det er viktig å få ønske seg og spare til noe, men siden barna mine er de første i både min og mannens familie får de alltid fine, dyre gaver, og de har jo alt. Ser at ungene i nabolaget og venners barn også har alt. Ingen rekker å ønske seg f.eks sykkel, den får de i 3 års gave...

 

Jeg fikk sykkel, ski, spark, skøyter, hest, moped, stereo, TV.. Jeg manglet ingenting i form av kjærlighet og god oppfølging heller.

Jeg er ikke kravstor, jeg er svært takknemlig for det jeg får og forventer lite

[Gjest Heartbroken]

Jeg hadde ikke alt under min oppvekst, men har nå nesten voksne barn som har vokst opp med å ikke mangle noen ting. Og det imponerer meg at til tross for at de har fått det de trenger og litt til nesten før de har rukket å ønske seg det, har de alltid vært svært takknemlige for alt de har fått.

 

Jeg har også vært redd for å skape små monstre som ikke er fornøyde med noe, men det har heldigvis ikke slått til her. Da de var mindre viste de like mye takknemlighet når bestemor kom med en tegnebok som når de fikk et nytt ps spill, f.eks.

 

Jeg tror det er mye opp til oss som foreldre. Vi må oppdra og forvente at de takker og er høflige når de får noe nytt, selv om det kanskje ikke var det som sto øverst på ønskelisten akkurat da.

 

I mine øyne er høflige barn ofte fornøyde barn, da de lærer seg å se det positive i ting...

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i en familie der både mamma og pappa var ganske så materialistiske. Det var det glade åtti-tall og alt nytt var morsomt. vi hadde video, micro og brusmaskin før alle naboungene.. og saccosekk, barbiehus og my little pony i store kasser... Sportsutstyr som ski, sykler og skøyter var en selvfølge.. Da mamma og pappa skilte seg (jeg var 10, søsteren min 15) ble det veldig annerledes. Da kjøpte vi slalomski på bruktmarked og lappet olabuksene med smårutete stoffer som mamma fant i skapet..

 

For meg spilte det ingen rolle. Jeg var glad pappa hadde flyttet ut, og jeg skjønte på en måte at dette materielle ikke var noe for meg. For søsteren min derimot var det en vanskelig overgang. Hun var eldre såklart, og var nok blitt mer vant til det livet. Hun har snakket mye om at hun syntes det var så tøffe år etter pappa flyttet ut, at vi manglet mye og at hun misunte venninner.

 

Jeg er fremdeles litt sånn at når jeg skal handle klær til meg selv finner jeg ingenting, og synes alt er for dyrt. .Synes liksom ikke det er verdt å betale så mye, jeg har jo klær i skapet. Jeg ser imidlertid ikke særlig moteriktig ut;-) og jeg har råd til det hvis jeg hadde villet.. Ungene får klær fra cubus og lindex..

 

Jeg må si jeg er glad jeg ikke har det som min søster. Hun tjener litt mer enn meg, men har en mann som tjener litt mindre enn min mann. Hun er evig grønn i øynene, og hver eneste gang jeg er hos henne har hun ett eller annet nytt, lysestaker, duker, løpere, gardiner, bilder, serviser osv... Kanskje oppvekst, eller også kanskje personlighet..

[Lille♥mitt]

Jeg har foreldre som alltid har gitt meg alt. Vet at det høres helt forferdelig ut men jeg sliter fortsatt med å vise at jeg blir glad og takke for ting jeg får, men bare det jeg får hos dem. . Får jeg ting av andre som jeg ikke regner med så blir jeg glad. Jeg syns det er vanskelig å plutselig "slå om" og takke i det uenderlige når jeg alltid har fått det jeg ville ha uansett. Jeg jobber stadig med meg selv men det føles unaturlig. Tror det er viktig å la barna ønske seg ting en stund også. Og ikke minst - lær barna å si takk. I overkant ærlig her nå men sånn har det desverre blitt.

[Anonym bruker]

Kanskje det er en myte at de som har / får mye blir kravstore og utakknemlige?

 

Hi

[Anonym bruker]

Kan nok slå begge veier det der.

Tror at mange som selv får mye både materielt og følelsesmessig vil bli rause selv jeg.

men samtidig er det greit å måtte ønske seg ting, jobbe og spare litt selv har nok ingen vond av.

[Gjest Antarctica]

Tror vel som noen over her påpeker, at våre _holdninger_ også går i arv. å være "kravstor" eller å ikke sette pris på det fine andre gjør for oss, handler kanskje mer om å være bortskjemt enn å være rik? At det er mangel på respekt man har lært?

 

Egentlig kjenner jeg også "bortskjemte" personer som aldri har vært spesielt rike, men de ble bortskjemte ved at mora innerst inne syntes at det var barna som skulle bestemme.

 

Så deres vilje var alltid på familiens dagsorden. Hva de skulle ha til middag, hvilket program TV-n skulle stå på, hvem som hadde "lov" til å være frekk i munnen, hva som skulle være lov å gjøre i stua (for eksempel renne på rulleskøyter over parketten). (Dessverre noen av mine egne slektninger dette - så jeg har bitt meg i tunga mang en gang, i ergrelse!)

[Anonym bruker]

Jeg fikk alt jeg pekte på. Stereo, sykkel, dukkehus, rulleskøyter osv.

 

Er ydmyk og jordnær i dag, og blir kjempeglad for gaver. Tror ikke nødvendigvis det fører til bortskjemte barn å få noe, men jeg tror ikke jeg/ og andre barn er så vant fra barndommen til å jobbe for å oppnå ting.

[khm]

Tror ikke i seg selv at barn blir bortskjemte av materielle ting. Det er vel mer om hvordan du lærer de og takle det de får, og at de skal være takknemlig for alt uavhengig av pris.

Eldste min har jeg lært om hvordan andre barn har det, og at det er viktig å dele. Ifjor kjøpte vi julegaver til fattighuset i oslo for en grei sum og var å leverte der. Datteren min kunne dessverre ikke være med da men vi fortalte hva vi hadde gjort og hvorfor. Det gjorde henne litt tankefull og hun ville gjerne gi noen av sine ting også som jo var en fin tanke. For hun tok det litt til seg at det var barn som ikke fikk noe. Skal gjøre det samme til neste år, men da skal hun få velge gavene.

Men man hører jo om unger som blir sint når de "kun" får en 40 toms tv, men da skylder jeg ikke på barna men på foreldrene.

Endret 23. juli 2012 av khm

[Anonym bruker]

eg har og fått og hatt alt under min oppvekst, i hvertfall fra eg var stor nok til å tenke over det.

Men eg syntes mine foreldre har gjort feil med meg. eg sparte mye når eg var lita, på sparebøsse, og gleden var stor når vi gikk i banken for å tømme bøssene og for å se hvor mye det var på konto.(der var alle dåpspenger, bursdagspenger, alt jeg hadde spart og det mamma og pappa hadde spart til meg) så i alle mine år så trodde jeg at jeg hadde masse penger på konto, eg husker å stolt eg var hver gang vi hadde vært på banken og eg fikk se å mye det var på den. alle mine konf penger ble og satt inn på denne btw. alltid blitt sakt at den skulle eg få når eg var 18. Da den dagen kom å eg skulle flytte for å studere, 19 var eg vel tenker eg, og eg spurte om å få tilgang til min konto (for leie før skolestart, og ting til leil.) bare lo mamma å sa at de pengene hadde eg jo brukt opp. Eg fikk sjokk, og spurte hvordan det var mulig, siden eg husker jo alle de pengene som har gått inn på konto. mamma fortalte meg da at alt de hadde gitt og kjøpt til meg under oppveksten var fra mine egene penger og at eg kunne takke meg selv for at eg ikke hadde mer på konto!?!?!

 

Så når eg tenker tilbake på da eg fikk scooter av mamma et par uker etter min konf, så brukte hu de pengene eg hadde fått til konfen, uten samvittighet ga hu meg den å sa den var fra hu og pappa. ++ så alt for mye anna, skal jo sies at eg var veldig bortskjemt og fikk stort sett alt eg ville ha.

 

Den dag i dag sliter eg fortsatt veldig ang penger, klarer ikke helt se verdien i det (selv med det store læringssjokket eg fikk som 19) vet ikke hvordan andre ser meg, men eg føler meg falsk når eg takker for ting eg får, akkurat som om gaven ikke er god nok. men tilfelle er jo ikke det. men den følelsen er helt forferdelig. klarer ikke holde øyekontakt selv om eg får akkurat det eg har ønsket meg.

[Gjest Antarctica]

Huff, men det var jo lureri. Å ta gavene du fikk fra andre, kjøpe noe for den og si "dette er fra mor og far", det er jo reint bedrageri og et stort tillitsbrudd.

Endret 23. juli 2012 av Pashla

[stearin]

Jeg fikk så godt som alt jeg pekte på og vel så det. Kom fra en rik familie med familiebedrift og derfor også sikker økonomi. Da jeg var 16 år skiltes mine foreldre, og ettersom jeg "valgte" bort min får måtte jeg også klare meg uten pengene hans. Overgangen var stor, og til tross for at jeg etterhvert fikk meg jobb og ble mer uavhengig slet jeg med økonomien. I hodet mitt kunne jeg fortsatt kjøpe det jeg ville og gjøre det jeg ville. Fikk over 100 000 kr når mor og far skiltes, og alle pengene var brukt i løpet av ett år til intet annet enn ferie, klær, kosmetikk, elektronikk og mat. Husleie og andre faste utgifter hadde jeg ikke. Sliter fortsatt økonomisk selv om jeg har vært selvstendig en god stund nå.

 

Så for all del, å lære barn å spare for det de VIL ha er viktig! Sier ikke at alle blir som meg, men sjansen er definitivt stor. Jeg er fremdeles bitter for at mune foreldre overførte en så stor sum til et barns brukskonto, det er noe jeg aldri selv ville gjort.

 

De pengene kunne jeg brukt til så mye nyttig når jeg ble myndig, men fikk ikke gjort det fordi jeg aldri før hadde håndtert penger selv og fått kjøpt noe selv.

[stearin]

Må også nevnes at jeg aldri har vært utakknemlig, satt stor pris på ting jeg har fått. Men det at jeg aldri fikk håndtert penger selv har gjort meg dårlig til å håndtere penger nå som jeg har fast inntekt. Så jeg sier det igjen, SPARING er tingen! La barna ønske seg og spare til noe selv, lær dem å bli økonomisk forsvarlig ved å gi ukelønn eller "startkapital" for noe de ønsker seg. Uansett hvor lei seg de blir når de ikke får det de ønsker seg umiddelbart vil gleden ved å spare til det dobles når de får det.

[Linerlen og pipipen]

Svigerforeldrene mine har skjemt bort mannen min på den måten. Han er enebarn, og har fått alle duppedinger han ville ha. Han var en meget viljesterk og trassete gutt. Det har han heldigvis vokst av seg! Vi har nå et problem med at vi får flere gaver fra de HVER eneste gang vi sees. Det kan vel i utgangspunktet høres forlokkende ut, men det er veldig sjelden noe vi faktisk trenger eller ønsker oss. Da blir det etterhvert vanskelig å være takknemlig for hver ting.

Nå har de begynt med det samme til lille gutten vår, og vi ønsker egentlig å gi beskjed om at vi ikke vil ha det slik. Vil ikke ha en utakknemlig unge!!! Det er bare så vanskelig å vite hvordan vi skal gripe det fatt!

[Anonym bruker]

Og da tenker jeg på materielle ting. Dere som fikk sykkel, ski, spark, skøyter, stereoanlegg, pc, tv-spill, alle mulige leker, klærne dere hadde lyst på osv osv. Er dere fortsatt takknemlig for ting dere får? Er redd for å få utakknemlige, bortskjemte og kravstore barn, som ikke skjønner verdien av ting.Tror det er viktig å få ønske seg og spare til noe, men siden barna mine er de første i både min og mannens familie får de alltid fine, dyre gaver, og de har jo alt. Ser at ungene i nabolaget og venners barn også har alt. Ingen rekker å ønske seg f.eks sykkel, den får de i 3 års gave...

 

Tja, jeg hadde vel det meste av de tingene du nevner, bortsett fra pc. Men jeg fikk det ikke bare sånn uten videre, noe sparte jeg til selv og noe fikk jeg til jul eller bursdag etter å ha ønsket meg det en stund. (Noen uker/måneder, føltes som en evighet for meg.)

 

Jeg er og har alltid vært veldig takknemlig for ting jeg har fått. Selv om jeg har visst fra ganske tidlig at mamma og pappa kjøpte for en viss sum til hver bursdag, så var jeg takknemlig hver gang for det, om ikke akkurat like overrasket alltid.

 

Det jeg tror er verre, er at jeg har blitt bortskjemt ved at det har blitt sydd puter under armene på meg. F.eks. da jeg skulle flytte på hybel da jeg var 17, så var papppa bortreist, så jeg og mamma måtte bære møblene jeg skulle ha med... jeg var helt sjokkert. Litt sånn "Hva? Må JEG bære??" Så det å ordne ting selv er ikke akkurat noe jeg har blitt veldig flink til, og jeg jobber enda med å ikke ta det som en selvfølge når foreldrene mine hjelper meg med praktiske ting, er barnevakt osv. De ser det som en selvfølge selv, og jeg er selvfølgelig glad for at de stiller opp, men jeg må liksom minne meg selv på å vise takknemlighet og ikke ta det for gitt.

 

Men jeg stiller opp for dem og søsknene mine når det trengs også, det er like mye en selvfølge for meg. Så det er ikke bare sorgen heller.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke vi selv klarer å vurdere hvor kravstore eller utaknemlige vi er. De aller fleste av vennene mine anser seg selv som jordnære, fornuftige og taknemlige. Jeg derimot synes mange ere veldig utakknemlige og med stor tro på at det er vanlig og normalt å kunne kjøpe seg hva de vil. I min vennekrets er det i hvertfall stor sammenheng mellom dem som har fått alt de har pekt på i oppveksten og dem som i dag kjøper seg alt de har lyst på uten å tenke så nøye gjennom om de egentlig har råd eller om det går ut over andre i familien.

Hvordan de oppfatter meg vet jeg ikke.