Hvordan ville dere reagert på dette? Er dette greit?

[Anonym bruker]

Jeg har vært i lag med kjæresten min i 11 år. Fram til for 3 år siden har vi brukt å gi hverandre en oppmerksomhet på den dagen vi anser som "vår" dag. Som dere skjønner så er vi ikke gift,men samboere og vi har 3 barn sammen.

 

Når han fant ut, som han ordla seg, "ikke så poenget" med å gi hverandre gaver i en sånn anledning. Ble jeg selvfølgelig veldig skuffet og sa dette til han. Vi bruker ikke gi hverandre valentine-gaver/julegaver eller andre type gaver egentlig og synes egentlig vår dag er en fin anledning til å sette pris på hverandre,gi hverandre en liten oppmerksomhet og prioritere forholdet. Dette var overhode ikke viktig for han.

 

Selv om han ikke har ville gi meg noen oppmerksomhet i anledning vår dag så har jeg brukt å gi han en liten oppmerksomhet. Har ikke ventet å få noe tilbake heller..men da vi hadde vært sammen i 10 år hadde jeg egentlig forventet at vi skulle gjøre mer ut av dagen. Dette sa jeg til han på forhånd,men det gikk visst i "glemmeboka" eller så ville han rett og slett ikke. Fikk bare en gratulerer med dagen ,også ble han sittende å drikke og pratet med foreldrene til langt på natt. Vi var på feire hos dem da, og det ville vært den perfekte anledning til å kunne pleie parforholdet for den ene dagen..

 

Har fortalt han i ettertid at jeg har blitt veldig lei meg og skuffet for valget han tok. Det som er det verste er at jeg ikke klarer å glemme det. Jeg er så skuffet.. Må også legge til at jeg ikke føler meg prioritert på andre plan i forholdet heller. Er sikkert derfor jeg er ble ekstra skuffet og ikke klarer å glemme det.

 

Hva tenker dere?

[Mimmi84]

jeg skjønner deg utrolig godt! har en man som heller ikke er så opptatt av sånt. men, jeg vet i det minste at han setter meg høyt like vel. men, blir litt sårt når jeg synes det er kjempe gøy å ordne med små kort og gaver, og han bare synes det er mas. men har innsett hvordan han er, og har da også kuttet ut å gjøre no særlig for ham. for om ikke jeg legger så mye tid og arbeid ned i noe til ham, så blir jeg heller ikke så skuffet om han ikke kommer med mer enn et "gratulerer".

 

Men hva sier han til at du blir lei deg? Har du lagt det tydelig fram for ham hvordan du ønsker det? sa du til ham at du ønsket å gjøre noe den dagen på ferien, eller satt du bare der og syntes det var trist at ikke han tok initiativ? Har selv funnet ut at om jeg ønsker at noe skal skje, så må jeg ordne det selv! vil jeg ha en romantisk ferie, så må jeg planlegge allt fra a til å. til gjenngjeld får jeg en man som synes vi har hatt en fantastisk fin ferie! (vet at det ikke var akurat det som var greia hos dere, men, som et eksempel)

 

eller så kan det jo trist nok være, at han rett og slett ikke bryr seg så mye lenger? Siden du føler det er en sånn generell greie.

[☆☆☆]

I seg selv er det helt ok, men når det i sammenheng med andre ting får deg til å føle deg mindre viktig for han er det leit..

[Gjest Antarctica]

Den dagen har visst fått en veldig stor symbolbetydning for deg. Han veit nok ikke helt hvor stor!

 

Men hvis han er "flink" til å pleie parforholdet ellers og setter pris på deg på andre måter, skjønner jeg at det for ham kan virke påtatt å skulle hausse opp en bestemt dag. For noen menn er det der et gnagsår.

 

Selv har jeg en samboer som mener at han og jeg ble kjærester den dagen jeg var invitert i hans bursdag. Så bursdagen hans er markeringsdagen! Selv syns jeg det blir feil å feire det som en dag for "paret" - i mine øyne er det hans dag. Jeg vil feire den som vi feirer bursdager generelt. Også fordi jeg mener at vi ikke gikk inn i noe forhold den dagen! Jeg var ikke forelska i han på det stadiet, jeg er det Nå, og der fins dager som for meg betyr mye mer, men han holder på sitt, gitt.... (vi har fått litt humor på dette, rett og slett - men samme hva han sier, klarer jeg ikke å bli sentimental omkring den festen da han fylte år og vi klina i en krok!)

[Anonym bruker]

Har forklart han mange ganger at for meg, i en travel hverdag, er det en fin måte å finne og TA tid til oss. I en vanlig hverdag ser vi hverandre nesten ikke. Den tiden vi evt har som vi kan bruke sammen er vi så sliten at vi blir sittende å se på tv. På et generelt basis gjør vi ingenting sammen som et par, forutenom 1-2 ganger i året når vi er på besøk av slekt eller har slekt på besøk. Så kjenner at mine følelser begynner å forsvinne for han. Han kjenner kanskje det samme?

 

Den siste tiden har han sovet på gjesterommet. I går kom han inn på rommet for å prate litt på sengekanten. Han sa at han ønsket å sove i samme seng som meg så jeg sa han kunne om han ville. Da pratet han bare bort det hele..Kjente jeg ble så sint at jeg kastet han rett og slett ut av rommet.

 

Må vel innse at han bare er slik.. De første 4 årene vi var sammen kunne han være så snill og romantisk. De siste årene har det vært lite romantikk og jeg har nok følt at forholdet generelt har gått en del opp og ned. Kanskje mest nedover..

 

Vet at han er glad i meg, jeg vet at han tenner på meg, men tror ikke han elsker meg. Jeg tror ikke jeg elsker han noe lengre heller.. Jeg personlig er likevel ikke klar til å gå ut av forholdet. Jeg synes ungene fortjener at vi prøver alt vi kan før vi skiller lag,og om vi skal gjøre det må vi for ungene sin del prøve å skilles som best mulig.

 

Det sårer meg at han hele tiden tenker jobb, hobbyene sine, ungene så meg.. Skulle ønske han kunne tenke litt anderledes. At jeg og ungene kom litt høyre opp på lista.

 

Hi

[Anonym bruker]

Har forklart han mange ganger at for meg, i en travel hverdag, er det en fin måte å finne og TA tid til oss. I en vanlig hverdag ser vi hverandre nesten ikke. Den tiden vi evt har som vi kan bruke sammen er vi så sliten at vi blir sittende å se på tv. På et generelt basis gjør vi ingenting sammen som et par, forutenom 1-2 ganger i året når vi er på besøk av slekt eller har slekt på besøk. Så kjenner at mine følelser begynner å forsvinne for han. Han kjenner kanskje det samme? Den siste tiden har han sovet på gjesterommet. I går kom han inn på rommet for å prate litt på sengekanten. Han sa at han ønsket å sove i samme seng som meg så jeg sa han kunne om han ville. Da pratet han bare bort det hele..Kjente jeg ble så sint at jeg kastet han rett og slett ut av rommet. Må vel innse at han bare er slik.. De første 4 årene vi var sammen kunne han være så snill og romantisk. De siste årene har det vært lite romantikk og jeg har nok følt at forholdet generelt har gått en del opp og ned. Kanskje mest nedover.. Vet at han er glad i meg, jeg vet at han tenner på meg, men tror ikke han elsker meg. Jeg tror ikke jeg elsker han noe lengre heller.. Jeg personlig er likevel ikke klar til å gå ut av forholdet. Jeg synes ungene fortjener at vi prøver alt vi kan før vi skiller lag,og om vi skal gjøre det må vi for ungene sin del prøve å skilles som best mulig. Det sårer meg at han hele tiden tenker jobb, hobbyene sine, ungene så meg.. Skulle ønske han kunne tenke litt anderledes. At jeg og ungene kom litt høyre opp på lista. Hi

 

Hvis han foretrekker hobbyene sine fremfor familien og ikke vil sove på samme rom som deg i mange uker, så er det nok dessverre slik at han verken elsker eller tenner på deg lenger. En som elsker sin dame prioriterer henne før kompiser og hobbyer.

[Mamma_til_2]

Men hvordan "pratet" han bort at han ønsket og dele rom med deg og egentlig hvorfor sover dere separert??? har du tenk på at kanskje han leser på deg at du ikke elsker han lenger og kun er der for barnas skyld?, det tok sikkert masse guts av han til og komme inn til deg og når du sier: det kan du visst du vill!! istede for og jeg liker det, jippi etc i en glad tone, så kanskje han ble såret!! tror dere ska sette dere ned og prate sammen.

 

Ja det virker som jeg er på mannen din sitt parti og egentlig er jeg det, til motsatt er bevist, for hanns side kommer sjelden frem på forum og han kan ikke forsvare seg.

[Anonym bruker]

For å si det sånn så sa jeg kanskje ikke akkurat hurra og jippi,men viste helt tydelig at jeg ble glad (smilte mye for å si det sånn) og gav plass til han under dyna med en gang. Jeg var på ingen måte avvisende og det gav han heller ikke uttrykk for at jeg var. Han virket heller brydd da han sa på en merkelig måte at han heller foretrakk å sove på eget rom.

 

Grunnen til at vi har sovet på forskjellig rom den siste tiden har litt med at vi akkurat har fått et barn til som har vært umulig å få til å sove i egen seng. Senga vi har er liten og mannen sover veldig tungt og urolig. Den saken har nå vært løst i ca i mnd, og har med gjevne mellomrom invitert han inn i varmen igjen uten at det har virket videre viktig for han. Den andre grunnen er at vi har kranglet mye da han aldri er hjemme verken ettermiddag eller kvelder over flere mnd/år. Dette har ført til at det meste av barn og hus har falt på meg. Jeg kjenner at jeg føler meg bundet på hender og føtter da vi verken har slekt eller andre venner som avlaste oss litt/eller meg litt..Det kjennes også verre ut da jeg faktisk skal ha en å dele dette med, jeg er faktisk alenemor slik situasjonen er nå...

 

Vi er nok begge frustrerte.. På en god dag er jeg veldig glad i han og synes han er pen å se til,men synes ikke han har behandlet meg så fint i det siste. Han har f.eks null forståelse for at nattevåk alene,ha 3 unger i alder av 0-4 år 24/7 er tungt (dette er snakk om nå i feiren). Han blir rett og slett sur når maten da ikke er klar når han kommer hjem.

 

Er enig i at hans versjon ikke kommer fram her. Det vil den nok heller aldri siden han ikke er på denne siden. Og om man hadde fått hans side av saken så ville man heller aldri sett helheten i saken fordi hva som er sannhet er opp til hver enkelt av hvordan den oppleves.

 

Men sånn opplever jeg vår situasjon...Og synes det er trist. Håper vi kan løse problemene våre før det går for langt.

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg har forøvrig ikke sagt at jeg bare er sammen med han pga av barna. Jeg skreiv at jeg tror kanskje jeg ikke elsker han lengre,men jeg vet ikke. Det er vanskelig å skille når jeg har vært så frustrert og sint på han over tid. Hadde nok fått ting mere i perspektiv om jeg hadde fått litt avstand fra han og kjent på følelsene mine for han kanskje..

 

Kjenner jo at jeg er glad i han og har en dyp ømmhet for han,men er også lei over situasjonen og kjenner at jeg ikke klarer å leve slik vi gjør nå i lengden. Jeg har tatt situasjonen opp med han mange ganger og han lover at ting skal bli bedre, men det skjer ingenting. Eller så skjer det lite...

 

hi