Ikke stolt av barna mine..

[Anonym bruker]

Jeg er nyskilt og har to barn m x'n. I etterkant ser jeg ikke helt hvorfor vi giftet oss og fikk barn i første omgang. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å være kjempe stolt av barna mine siden de deler DNA med "feil mann". Ja, d er helt forferdelig, m jeg klarer ikke hjelpe for det, ser etter tegn på at de skal bli som han, og derfor ulik meg og d kan ende m at vi ikke får noe nært forhold. D er som jeg har trukket den konklusjonen allerede. Eldste på 3 er litt forsiktig og "alvorlig" av seg når jeg sammenlikner han m yngste, og da begynner jeg å tenke. Og når jeg ser smilende barn så sammenlikner jeg dem m min eldste, og tenker at jeg skulle ønske min var litt mer slik.. Er d noen andre som har tenkt sånn noen gang? Er litt redd for hva som ev kommer til å skje hvis eg finner drømmemannen og får barn m han, om de barna vil bety mer for meg? Jeg må legge til st jeg elsker barna mine over alt, og d er utrolig vondt for meg å ha slike tanker så de som vil fordømme meg kan gjerne la være og svare..

[Anonym bruker]

Vet du, jeg satt nettopp og tenkte på å skrive et lignenede innlegg selv. Jeg har barn fra før med en mann som burde hatt en diagnose eller to. Han er helt ufordragelig, og jeg ser så mye av datteren min i han. Nå har hun antagelig en adhd-diagnose, uten at den er satt enda. Jeg har bedt om hjelp i så mange år, men får ikke noe gjennomslag fordi alle mener det bare er sånn det er å ha barn. Når jeg ser på sønnen jeg har med han jeg er gift med, og andre barn forøvrig, så ser jeg jo at det er noe i veien med datteren min.

Jeg klarer ikke å knytte det samme båndet til henne som jeg har gjort med min sønn.Han får meg til å le fra hjertet, han gjør meg superstolt når han er flink, eller gjør morsomme ting. Han får meg virkelig til å le.

Datteren min er god, men jeg har desverre ikke det forholdet til henne og jeg er stygt redd jeg aldri kommer til å klare å få det Jeg ønsker så gjerne at jeg skal kjenne samme gleden når jeg er med henne, men det er så mange nedturer kontra oppturer at jeg ikke får det til...

Datteren min er av den "sure typen", aldri fornøyd med noe. Sutrer og griner HVER eneste dag, for filleting alla at hun ikke får yoghurt før maten...

 

Så nei, jeg fordømmer deg ikke, og det er nok desverre mange som har det sånn som oss. Men det er jo helt grusomt å tenke på det, langt verre å snakke om det! Jeg elsker barna mine selv, men jeg må nok ærlig innrømme at jeg er hakket mer begeistret for sønnen min....

[Gjest Antarctica]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

[Anonym bruker]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

 

Jeg er # 2.

 

Skjønner hva du sier, men tro meg, jeg har forsøkt. Mine barn er som to forskjellige verdener. Hun sliter meg ut på alle mulige måter. Det er for all del ikke far sin feil, men måten hun er på, måten hun svarer på, måten hun fremstår når hun er sint..det er akkurat som å se han. Og det hjelper ikke akkurat.

Nå skal det sies at barnet her har vært til utredning på bupa da og ligger i øvre grense for hva som er "normalen". Og siden jeg ser hvordan andres barn er så er det jo ikke så rart at jeg sammenligner litt heller.

 

Nå har vi hatt ferie sammen alle 4, og jeg gleda meg stort. Men det har vært krangling, kjefting, grining og hyling hver eneste dag i hele ferien. Det er ikke så mye overskudd å hente da, gitt. Trøster meg med at hun en dag må bli bedre. Og jeg skal holde ut jeg

[Gjest Antarctica]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

Jeg er # 2. Skjønner hva du sier, men tro meg, jeg har forsøkt. Mine barn er som to forskjellige verdener. Hun sliter meg ut på alle mulige måter. Det er for all del ikke far sin feil, men måten hun er på, måten hun svarer på, måten hun fremstår når hun er sint..det er akkurat som å se han. Og det hjelper ikke akkurat. Nå skal det sies at barnet her har vært til utredning på bupa da og ligger i øvre grense for hva som er "normalen". Og siden jeg ser hvordan andres barn er så er det jo ikke så rart at jeg sammenligner litt heller. Nå har vi hatt ferie sammen alle 4, og jeg gleda meg stort. Men det har vært krangling, kjefting, grining og hyling hver eneste dag i hele ferien. Det er ikke så mye overskudd å hente da, gitt. Trøster meg med at hun en dag må bli bedre. Og jeg skal holde ut jeg

 

Stakkars deg, og stakkars familie. Er dere en mosaikkfamilie? Jeg tolker deg dithen at de to barna dine har forskjellig far.

[Anonym bruker]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

Jeg er # 2. Skjønner hva du sier, men tro meg, jeg har forsøkt. Mine barn er som to forskjellige verdener. Hun sliter meg ut på alle mulige måter. Det er for all del ikke far sin feil, men måten hun er på, måten hun svarer på, måten hun fremstår når hun er sint..det er akkurat som å se han. Og det hjelper ikke akkurat. Nå skal det sies at barnet her har vært til utredning på bupa da og ligger i øvre grense for hva som er "normalen". Og siden jeg ser hvordan andres barn er så er det jo ikke så rart at jeg sammenligner litt heller. Nå har vi hatt ferie sammen alle 4, og jeg gleda meg stort. Men det har vært krangling, kjefting, grining og hyling hver eneste dag i hele ferien. Det er ikke så mye overskudd å hente da, gitt. Trøster meg med at hun en dag må bli bedre. Og jeg skal holde ut jeg

Stakkars deg, og stakkars familie. Er dere en mosaikkfamilie? Jeg tolker deg dithen at de to barna dine har forskjellig far.

 

Mosaikk? Bit for bit?

Ja, de har forskjellige fedre ja. Er gift med pappaen til yngste da. Pappaen til eldste tror jeg kan kvalifiseres som psykopat. Mannen min er normal altså: )

[Anonym bruker]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

 

Så forskjellig kan man altså være.. Tror jeg er veldig motsatt av de to første som skriver her.

 

Jeg har også barn med en mann , som sikkert må ha både 1 og 2 diagnoser , ihvertfall som går på de sosiale regler, og sikkert en personlighetssforsyrrelse i samme slengen.

En mann som er verre enn satan selv, og jeg hadde ikke akkurat sørget om han hadde forsvunnet fra jordens overflate.

Brukte flere år på å komme meg ut av forholdet, og trengte seriøst hjelp også fra politiet, den dagen jeg bestemte meg for å forlate han.

 

MEN,selv om barnet er prikk lik sin far, utseendemessig vel og merke, så elsker jeg barnet mer enn alt på jord. Virker som om ungen kanskje også har bittelitt av personligheten til bf, men heldigvis virker det som om det er forsvinnende lite, så tør ikke få fler barn, fordi jeg er redd for at jeg ikke skal bli like glad i de, som det jeg er i den jeg allerede har- med den gale mannen.

[Cinnamon4]

Jeg kjenner meg igjen i mange ting her. Det første er at jeg også har to barn med en mann jeg ikke skjønner at jeg fikk barn med eller giftet meg med engang. Den yngste av de to har også antagelig adhd, er snart ferdig med utredning nå på BUP.

 

Jeg har også et tredje barn md ny samboer og vi prøver på en fjerde sammen.

 

Når det gjelder følelsene til mine første to er jeg stikk motsatt det dere beskriver. Jeg er livredd for at de skal føle seg "til overs" eller noe slikt, ettersom de bor hos meg og jeg har ny samboer og nytt barn. Jeg elsker dem. Gutten med adhd-mistanke er veldig lik #1, når det kommer til bråk, sutring etc. Men nå etter utredning vet jeg at det er adhd-diagnosen som gjør dette og at ting vil bli bedre når han får medikasjon. Han sliter i skolen også stakkar, hver dag er en lidelse. Han har mang en gang grått seg i søvn for han ønsker å bli "normal", som de andre...

 

Jeg syns det er ille å høre om deres barn, som dere ikke knytter dere til. Jeg dømmer ikke, men må være ille både for dere og barna. Verst for barna. Barn merker utrolig signalene vi voksne sender, hvis dere sender ubevisst negative signaler er det kanskje ikke noe rart barna er som de er? All oppmerksomhet er bedre enn ingne oppmerksomhet - jeg har erfart det, lever i det.

 

Hvordan er deres ny menn med deres barn? de som dere har med dere inn i ekteskapet?

 

Ber dere, prøv å tenk hva signaler dere sender, barna har ikke bedt om å bli født, ei heller valgt sine foreldre. Be om hjelp hvis problemer, men ikke la barndommen dems fortsette som nå med bråk, sutring, dårlige følelser, mangel på ekte kjærlighet - dette er plattformen for en dårlig start for disse og de vil slite med det resten av livet.

'

Som et PS vil jeg si at min samboer har adhd, den har aldri blitt tatt tak i, han ble bare sett på som en bråkmaker og uromoment - både hjemme og i skolen. Ble sendt bort hver gang noe stort skulle skje, for han var bare i veien. Pr d.d. sliter han fryktelig med følelsesliv, følelser og kontakt med foreldre, bitterhet, sinne... Det er mye for oss å takle og han har en stor jobb foran seg for å bryte ut av dette mønsteret som han tillærte seg for å overleve som barn. Han vil ikke overføre det til sitt barn.

 

Er det noe dere lurer på ift min samboer og hans historie, som jo er veldig lik deres barns, send meg gjerne en PM, jeg svarer gjerne. I bunn og grunn er det barna deres det går utover, og det merker dem for resten av livet - tro meg.

 

Lykke til! KLEM

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mange ting her. Det første er at jeg også har to barn med en mann jeg ikke skjønner at jeg fikk barn med eller giftet meg med engang. Den yngste av de to har også antagelig adhd, er snart ferdig med utredning nå på BUP. Jeg har også et tredje barn md ny samboer og vi prøver på en fjerde sammen. Når det gjelder følelsene til mine første to er jeg stikk motsatt det dere beskriver. Jeg er livredd for at de skal føle seg "til overs" eller noe slikt, ettersom de bor hos meg og jeg har ny samboer og nytt barn. Jeg elsker dem. Gutten med adhd-mistanke er veldig lik #1, når det kommer til bråk, sutring etc. Men nå etter utredning vet jeg at det er adhd-diagnosen som gjør dette og at ting vil bli bedre når han får medikasjon. Han sliter i skolen også stakkar, hver dag er en lidelse. Han har mang en gang grått seg i søvn for han ønsker å bli "normal", som de andre... Jeg syns det er ille å høre om deres barn, som dere ikke knytter dere til. Jeg dømmer ikke, men må være ille både for dere og barna. Verst for barna. Barn merker utrolig signalene vi voksne sender, hvis dere sender ubevisst negative signaler er det kanskje ikke noe rart barna er som de er? All oppmerksomhet er bedre enn ingne oppmerksomhet - jeg har erfart det, lever i det. Hvordan er deres ny menn med deres barn? de som dere har med dere inn i ekteskapet? Ber dere, prøv å tenk hva signaler dere sender, barna har ikke bedt om å bli født, ei heller valgt sine foreldre. Be om hjelp hvis problemer, men ikke la barndommen dems fortsette som nå med bråk, sutring, dårlige følelser, mangel på ekte kjærlighet - dette er plattformen for en dårlig start for disse og de vil slite med det resten av livet. ' Som et PS vil jeg si at min samboer har adhd, den har aldri blitt tatt tak i, han ble bare sett på som en bråkmaker og uromoment - både hjemme og i skolen. Ble sendt bort hver gang noe stort skulle skje, for han var bare i veien. Pr d.d. sliter han fryktelig med følelsesliv, følelser og kontakt med foreldre, bitterhet, sinne... Det er mye for oss å takle og han har en stor jobb foran seg for å bryte ut av dette mønsteret som han tillærte seg for å overleve som barn. Han vil ikke overføre det til sitt barn. Er det noe dere lurer på ift min samboer og hans historie, som jo er veldig lik deres barns, send meg gjerne en PM, jeg svarer gjerne. I bunn og grunn er det barna deres det går utover, og det merker dem for resten av livet - tro meg. Lykke til! KLEM

 

# 2 her igjen.

 

Jeg sier ikke at jeg ikke elsker begge, for det gjør jeg. Og jeg prøver virkelig hardt å være en supermamma for eldste fordi jeg har dårlig samvittighet, nettopp pga det du sier. Hun ba ikke om å bli født, det var mitt valg. Jeg skjemmer henne bort bare fordi jeg har dårlig samvittighet, og jeg har alltid vært veldig medgjørlig med henne. (Ser jo at endel sikkert kunne vært unngått nå om jeg hadde vært litt strengere...)

Hun vet hvor hun har meg, og det skorter ikke på oppmerksomhet. Men hun er skrudd sammen på den måten at om hun får oppmerksomhet så skal hun ha mer. Hun nøyer seg ikke med lillefingeren, hun sluker deg hel. Det sier de ander i familien min, og svigerfamilien min også. Hun er kjempekrevende, og det er klart at det ikke er så lett når den hjelpa man får bare slutter fordi de ikke satt noen diagnose. Hun er for flink på skolen, og oppfører seg ifølge lærern eksemplarisk der. Men hun har ingen venner da, men det sier ikke læreren noe om....

 

Nå er hun som sagt utredet, men uten noen endelig diagnose...enda. Hun er en utrolig urolig sjel, og jeg makter ikke for alt i verden å følge opp tempoet hennes, ei heller tone henne ned.... Jeg prøver hver eneste dag og be henne sitte hos meg og fortelle om dagen, men hun klarer ikke. Det er opp og ned og hit og dit. Uansett hva jeg gjør så funker det ikke.

 

Ja, det er slitsomt, men det er jeg som må stå i det. Og foreløpig går det ganske greit Men den sutringa og grininga syns jeg kan gi seg snart... For det er vel ikke normalt at en 8åring griner for alt mellom himmel og jord?

 

Og hver eneste kveld sier jeg " Jeg elsker deg, du er den beste jenta i hele verden"...Da svarer hun "ja".

Sønnen min på 5 svarer "Jeg elsker deg og mamma, du er best i hele verden".....

Så hun er litt kald, om man kan kalle det for det... Men som sagt, jeg gir ikke opp Hver dag er en prøvelse, på veien mot målet

[Gjest Antarctica]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

Jeg er # 2. Skjønner hva du sier, men tro meg, jeg har forsøkt. Mine barn er som to forskjellige verdener. Hun sliter meg ut på alle mulige måter. Det er for all del ikke far sin feil, men måten hun er på, måten hun svarer på, måten hun fremstår når hun er sint..det er akkurat som å se han. Og det hjelper ikke akkurat. Nå skal det sies at barnet her har vært til utredning på bupa da og ligger i øvre grense for hva som er "normalen". Og siden jeg ser hvordan andres barn er så er det jo ikke så rart at jeg sammenligner litt heller. Nå har vi hatt ferie sammen alle 4, og jeg gleda meg stort. Men det har vært krangling, kjefting, grining og hyling hver eneste dag i hele ferien. Det er ikke så mye overskudd å hente da, gitt. Trøster meg med at hun en dag må bli bedre. Og jeg skal holde ut jeg

Stakkars deg, og stakkars familie. Er dere en mosaikkfamilie? Jeg tolker deg dithen at de to barna dine har forskjellig far.

Mosaikk? Bit for bit? Ja, de har forskjellige fedre ja. Er gift med pappaen til yngste da. Pappaen til eldste tror jeg kan kvalifiseres som psykopat. Mannen min er normal altså: )

 

Mosaikkfamilien er Jesper Juuls begrep, det er litt humoristisk ment, og skal erstatte "stefamilie" osv uttrykk. For i dag er det så mange som kommer sammen i voksen alder og har barn hver på sin side før de blir par.

 

Jeg spurte fordi jeg tenkte at datteren din kanskje sliter med å være i en familie der den ene voksne ikke har tilknytning til henne fra før av. Jeg veit og har sjøl sett at unger som "egentlig" er rolige og greie blir dobbelt så sytete, kravstore, oppmerksomhetssøkende osv. når de er i "stefamilien".

 

En av dem var jeg faktisk selv stemor til. Det du beskriver med sutring før måltider, hyling og krangling i feriene o.l. skyldtes IKKE en diagnose, men kunne avhjelpes ved at faren starta med positiv oppmerksomhet før hun "rakk" å finne noe å krangle om. Hvis han satt med henne og sang og spilte gitar et kvarter mens jeg lagde middag, var måltidet redda og hun var fornøyd. Hvis han lagde middagen og jeg prøvde å tegne eller lese med henne, strakk det liksom aldri til, det var pappas fokus hun trengte. Og da kunne du være banna bein sikker på at noe gikk "galt" under middagen. Fikk hun livretten sin var den for varm, fikk hun noe annet smakte det vondt osv. Men det hele var jo bare et rop om å bli sett.

[Anonym bruker]

Kan jo også hende at problemet ikke ligger i barnas personlighet og eventuelle diagnoser, men i at mødrene er traumatisert etter slitsomme samliv og vanskelige skilsmisser? Jeg tror det vil bli lettere å "se" sine barn gjennom andre briller når dere sjøl har fått mer overskudd. Prøv å nyte ungene deres, i stedet for å vurdere dem?

Jeg er # 2. Skjønner hva du sier, men tro meg, jeg har forsøkt. Mine barn er som to forskjellige verdener. Hun sliter meg ut på alle mulige måter. Det er for all del ikke far sin feil, men måten hun er på, måten hun svarer på, måten hun fremstår når hun er sint..det er akkurat som å se han. Og det hjelper ikke akkurat. Nå skal det sies at barnet her har vært til utredning på bupa da og ligger i øvre grense for hva som er "normalen". Og siden jeg ser hvordan andres barn er så er det jo ikke så rart at jeg sammenligner litt heller. Nå har vi hatt ferie sammen alle 4, og jeg gleda meg stort. Men det har vært krangling, kjefting, grining og hyling hver eneste dag i hele ferien. Det er ikke så mye overskudd å hente da, gitt. Trøster meg med at hun en dag må bli bedre. Og jeg skal holde ut jeg

Stakkars deg, og stakkars familie. Er dere en mosaikkfamilie? Jeg tolker deg dithen at de to barna dine har forskjellig far.

Mosaikk? Bit for bit? Ja, de har forskjellige fedre ja. Er gift med pappaen til yngste da. Pappaen til eldste tror jeg kan kvalifiseres som psykopat. Mannen min er normal altså: )

Mosaikkfamilien er Jesper Juuls begrep, det er litt humoristisk ment, og skal erstatte "stefamilie" osv uttrykk. For i dag er det så mange som kommer sammen i voksen alder og har barn hver på sin side før de blir par. Jeg spurte fordi jeg tenkte at datteren din kanskje sliter med å være i en familie der den ene voksne ikke har tilknytning til henne fra før av. Jeg veit og har sjøl sett at unger som "egentlig" er rolige og greie blir dobbelt så sytete, kravstore, oppmerksomhetssøkende osv. når de er i "stefamilien". En av dem var jeg faktisk selv stemor til. Det du beskriver med sutring før måltider, hyling og krangling i feriene o.l. skyldtes IKKE en diagnose, men kunne avhjelpes ved at faren starta med positiv oppmerksomhet før hun "rakk" å finne noe å krangle om. Hvis han satt med henne og sang og spilte gitar et kvarter mens jeg lagde middag, var måltidet redda og hun var fornøyd. Hvis han lagde middagen og jeg prøvde å tegne eller lese med henne, strakk det liksom aldri til, det var pappas fokus hun trengte. Og da kunne du være banna bein sikker på at noe gikk "galt" under middagen. Fikk hun livretten sin var den for varm, fikk hun noe annet smakte det vondt osv. Men det hele var jo bare et rop om å bli sett.

 

Artig utrykk

 

Mannen min behandler henne som sin egen, og har alltid gjort det. De har vært i hverandres liv siden før hun ble 2, så hun vet ikke om annet.

 

Vi har vært på masse jenteturer sammen, både i inn og utland, for å kunne bare være oss to. Jeg syns nok hun i noen grad er bedre da enn når hun er sammen med broren, men jeg strekker liksom aldri til... Som tidligere nevnt så får hun masse oppmerksomhet, og jeg gir aldri utrykk for at jeg liker broren bedre på noe vis. Jeg tar meg i å behandle hu mer som prinsessen på erten fordi jeg er redd for å trå feil.

 

Men hun er den hun er, og jeg får desverre ikke gjort så mye mer med det. Det var det psykologen på bup også sa. Dette har ikke kommet nå, det har vart siden hun var liten. Hun er født krevende. Søt, men krevende

[Anonym bruker]

Har dere som sliter vurdert å snakke med helsestasjonen, jeg tror mange av de har samme tilbud som her, det vil si de kan komme hjem til dere å filme en dag eller to også tar dere en evaluering sammen.

 

Jeg vet dere sier dere har forsøk alt mulig, og har hørt lignede ting før, men når barna kommer bort fra foreldrene er de helt andre barn, dette kan fint være andre som de er godt vandt til. Barn som f.eks. har sammvær med far hver 14. dag har som regel ingen problemer med å tilpasse seg de ulike reglene og oppfører seg der etter.

 

Det jeg prøver å si at ja jeg tror nok dere til tider har forsøkt alt mulig, men noen ganger klarer man kanskje ikke å være konsekvent nok i lang nok tid eller man ubevist forventer at dette vil feile. På grunn av den onde sirkelen har man kommet dit hen at man i visse situasjoner har negative forventinger og barna merker dette.

 

Har selv en barnefar som mangler ganske mange sosiale anntenner, men jeg har valgt å tenke at dette ene og alene kommer fra hans oppvekst og at dette aldri vil gjelde sønnen våres. Jeg er vanvittig stolt av sønnen min :-)

[Anonym bruker]

Har dere som sliter vurdert å snakke med helsestasjonen, jeg tror mange av de har samme tilbud som her, det vil si de kan komme hjem til dere å filme en dag eller to også tar dere en evaluering sammen. Jeg vet dere sier dere har forsøk alt mulig, og har hørt lignede ting før, men når barna kommer bort fra foreldrene er de helt andre barn, dette kan fint være andre som de er godt vandt til. Barn som f.eks. har sammvær med far hver 14. dag har som regel ingen problemer med å tilpasse seg de ulike reglene og oppfører seg der etter. Det jeg prøver å si at ja jeg tror nok dere til tider har forsøkt alt mulig, men noen ganger klarer man kanskje ikke å være konsekvent nok i lang nok tid eller man ubevist forventer at dette vil feile. På grunn av den onde sirkelen har man kommet dit hen at man i visse situasjoner har negative forventinger og barna merker dette. Har selv en barnefar som mangler ganske mange sosiale anntenner, men jeg har valgt å tenke at dette ene og alene kommer fra hans oppvekst og at dette aldri vil gjelde sønnen våres. Jeg er vanvittig stolt av sønnen min :-)

 

Har vært på helsestasjonen, ja. Og jeg har hatt psykolog hjemme hos meg 3 x 4 timer for å observere i forbindelse med omsorg og samvær når jeg flyttet fra pappaen. Han anså meg som en bedre skikket mor enn han var far. Så ja, jeg vet at jeg gjør det riktig!!

 

Og hun er sånn mot andre hun er glad i også. Ikke fullt så mye, men det er greit. Hun skal få ta det ut på meg. Men hun sutrer og griner fælt når hun ikke får vilja si eller "ikke har noe å finne på" uansett hvem det er hos.

 

Når det er sagt er hun et skolelys uten sidestykke, og jeg er selvsagt superstolt av henne! Hun er en racer på å lese og skrive, og hun tar mattestykker og engelske setninger så det ser ut som om hun ikke har gjort annet. Hun er også god på å synge og opptre i sosiale tilstelninger, og jeg overøser henne med komplimenter fordi jeg ER stolt. Men, hun får ikke hjertet mitt til å smelte på samme måte som broren, og det er der forskjellen ligger....

[Gjest Antarctica]

Kjære moren til "prinsessen på erten"!

Ja, unger er ulike fra fødselen av. Det skal være sikkert.

 

Men Jesper Juul har et annet uttrykk også: "foreldres lederskap". Det består i at å kjefte og å sjefe ikke er løsningen, men at det heller ikke nytter å la barna "bestemme"- for de VIL faktisk ha lederskap! Uten lederskap blir de flagrende fritt i vinden og mangler rammer rundt livet sitt. Så kanskje prinsessen skal få litt mer av ditt lederskap UTEN at du får dårlig samvittighet? Noen ganger gjør man barna en tjeneste ved å si nei, vet du nok. Man er ikke snillere fordi om man er konturløs.

 

Jeg syns du skal bare stå på, stå på ditt, og være deg selv. Om datteren er som hun er, så kan du jo godt være en mor som er som du er! Det tåler hun. Og hun vet jo at hun er høyt elsket...

[Anonym bruker]

Kjære moren til "prinsessen på erten"! Ja, unger er ulike fra fødselen av. Det skal være sikkert. Men Jesper Juul har et annet uttrykk også: "foreldres lederskap". Det består i at å kjefte og å sjefe ikke er løsningen, men at det heller ikke nytter å la barna "bestemme"- for de VIL faktisk ha lederskap! Uten lederskap blir de flagrende fritt i vinden og mangler rammer rundt livet sitt. Så kanskje prinsessen skal få litt mer av ditt lederskap UTEN at du får dårlig samvittighet? Noen ganger gjør man barna en tjeneste ved å si nei, vet du nok. Man er ikke snillere fordi om man er konturløs. Jeg syns du skal bare stå på, stå på ditt, og være deg selv. Om datteren er som hun er, så kan du jo godt være en mor som er som du er! Det tåler hun. Og hun vet jo at hun er høyt elsket...

 

åh, men jeg er ikke ei kjeftesmelle Når jeg skrev det lenger opp så er det hun som kjefter. Hun har nok et behov for å "finne sin plass", og jeg vil at den plassen skal være som en 8åring, og ikke som en på 30. Hun har et enormt behov for å være sjef, og jeg tror nok mye av det ligger i at hun har søsken her og søsken der.

Jeg snakker til henne på en rolig måte om hun får raserianfall, og da holder hun på i 4-5 timer... Tilslutt koker det jo over for meg og og jeg kan virkelig bli sint altså. Men jeg er ikke ei som flyr rundt og kjefter for alltigen

 

Ja, hun er HøYT elsket. Og det vet hun!

[Gjest Antarctica]

Hvis raserianfallene hadde vart i 4-5 timer hos mine unger, så ville de i alle fall ha fått konkurranse av en riktig rasende mor. Hvis det er som du sier at hun vil ha plassen som 30-åring, gjør du rett i å ikke gi henne den...

[Anonym bruker]

Jeg har også et slikt barn som anonym over her beskriver. (Jeg har en mistanke om at vi har hatt en del kontakt tidligere.) Jeg tror at en rolle som mamma til to barn med forskjellige fedre blir hakket verre i det øyeblikket det ene barnet krever ekstremt mye mer enn "fellesbarnet".

 

Ja, selvfølgelig kan barnet bli mer krevende nettopp fordi han/hun har to hjem også, og kan ha større vanskeligheter med å finne sin plass, og kreve oppmerksomhet for å bli sett. MEN jeg tror også at det i våre tilfelles også handler om barn som er født krevende, enten på grunn av særdeles stri personlighet, og/eller en diagnose som ADHD. Det er klart man elsker barna like mye, det er klart man vil være stolt av dem på samme måte, behandle dem likt og se dem med samme øyne, men jeg tror også samvittigheten får seg en ekstra stor belastning når et av barna gjør det vanskelig å knytte sterke bånd.

 

Noen mennesker her i verden er motvillige til å bli elsket og tatt vare på. Andre er kosete og elsker å vise og ta imot omtanke. Slik er det bare. Når man da i tillegg allerede har dårlig samvittighet fordi man ikke klarte å holde sammen, og føler et ekstra sterkt ansvar for å vise barna at de er like mye verdt, så blir det på mange måter ekstra vanskelig når barnet ikke er så mottakelig for den omsorgen man så gjerne vil gi. Og når man da føler man prøver så inderlig hardt, og bare blir møtt med krav på krav, og et misfornøyd ansikt, ja, da er det vanskelig å balansere alle følelsene riktig. Jeg synes hvertfall det er kjempevanskelig.

[Gjest Antarctica]

Vakkert skrevet om vanskelig emne, nr 17!

[Anonym bruker]

Uten erfaring på dette området sånn sett, men tenker at barna vokser opp hos DEG, og det har jo alt å si hvordan dem bli som voksne, iallefall mye. En vennine av meg har en en ex som er skikkelig psykopat, sønnen derimot er verdens herligste og snilleste gutt med masse empati. Så tror ikke du trenger bekymre deg for mye, men du må lære deg å bli stolt av barna dine, for det kan smitte over på barna.