På utsiden er alt så bra..

[Anonym bruker]

...men jeg er ulykkelig.. Jeg føler at jeg lever på en stor løgn, og det tærer meg opp. D er som jeg lever noen andres liv.. Har drømmeutdanningen, venner, barn, bil, drømmehuset.. M d har gått opp for meg d siste året at mannen ikke er den rette for meg, og d tenker jeg på stort sett hele dagen. Vi er ulike, m samarbeider bra m barna, prater godt sammen og han er veldig snill med meg. M d er som om følelsene mine stritter i mot.. Og d som plager meg er at jeg egentlig alltid har vist d på et dypt plan at han ikke er den rette, m så ble d liksom oss alikevel. Jeg er veldig tilpasningsdyktig og strekker meg langt, og derfor tror jeg bare at jeg hartilpasset meg litt til han istedetfor å tenke hvordan jeg vil at en partner skal være. Også har vi hatt stunder hvor jeg har kritisert han litt, m d har gått over på en dag eller to.. Nå føler jeg st jeg har mistet meg selv i denne prosessen, m nå er d for sent, vi har to barn sammen. Jeg vet at hvis jeg bryter kommer jeg til å ødelegge så mye for mine to små, frarøve dem eneste mulighet for en kjærnfamilie. Og samtidig skuffer jeg meg selv, jeg som har så mye p gi, som kan strekke meg så langt, jeg skiller meg? Og han er jo snill, m hvor lenge skal jeg være ulykkelig? Unner jeg barna d? Og kan jeg ofre meg selv helt og holdent for barna uten at de merker at jeg er ulykkelig? Ja, jeg vet nok at jeg er litt deprimert, m vet ikke om jeg er deprimert pga dette, eller om tankene blir verre pga at jeg er tungsinnet.. Jeg går rundt og kvernet hele tide ; hvorfor fulgte jeg ikke magefølelsen? (hadde alt vært bra en gang hadde det vært anderldes, hadde ikke klandrer meg selv), og hvordan ville barna mine blitt om jeg hadde fått barn m drømmemannen? For jeg tolker alle tegn hos barna på personlighetstrekk jeg ikke "liker" som tegn på at de blir som faren, d sidene jeg ikke liker.. Og en mor skal vel ikke tenke slik?

Den vonde følelsen han fulgt meg i 1 1/2år nå, flere ganger daglig, m unntak av da vi fikk nr 2, da var jeg kjempelykkelof i 3mnd, og tenkte ikke på dettte.. M så kom d snikende igjen.. D er depresjonen som snakker kan noen si; kanskje, m følelsen har alltid vært der en gang inni ellom, m nå er den der konstant.. Hva gjør jeg? Har pratet m mannen min, og vi prøver å rette opp tog som er litt vanskelig, m problemet mitt er at d er følelsene mine og tankene rundt dette som er problemet.. Noen dager går d greit, andre dager har jeg bare lyst tul å reise.. Og rundt meg er alle så lykkelige; ingen skilsmisser eller åpenbare konflikter, d virker som alle andre tok seg tid til å reflektere rundt sitt valg av mann, bare ikke jeg..

Er d noen som har vært gjennom dette? Noen som gikk? Hvordan gikk d m barna? Hvilken fordeleing hadde dere? Hører mange er motstander av 50/50 her.. Hvordan er d for den ene foreldrene å nesten ikke se barna (nå tenker j mest på hvordan d er for barna og s lite til den ene forelderen hvis man ikke bøter jevn deling). Hvordan gjør dere d i huler etc? Og hvis dere møtte en ny og fikk barn m han, føler de eldre seg mindre verdt? Og føler du st du elsker de nye mer pga at de ble laget m drømmemannen?

Føler at denne følelsen sniker seg mer og mer på, jeg kan ikke gå slik i år etter år, m konsekvensene er så store....

[Anonym bruker]

Huler= julen

[Anonym bruker]

Kjære deg. Tror det er mange som har slike tanker, selv om alt kan se idyllisk ut på utsiden.

Har ikke noe råd til deg, men det høres ut som om du trenger litt hjelp til å sortere tankene dine.

Kanskje det er noen du stoler på som du kan prate med, en god venninne eller kanskje en psykolog. Tenk deg godt om hvis du velger å gå, vil anbefale deg å les på mine,dine og våre barn forumet. Ikke så lett det heller.

Samtidig fortjener du jo å være lykkelig. ønsker deg alt godt!

[Anonym bruker]

Er ikke der selv, men har en venninne som var der... Hun gikk fra mannen sin, og har det bra nå - 1,5 år etter. Jeg vet ikke om det er det rette for deg, men hun også visste at det ikke var mannen for henne. 2 barn og et ekteskap skulle til før hun skjønte at det ikke kunne gå enda lengre. 2 mnd etter bryllupet var det historie.

[Anonym bruker]

Takk for svar.. Jeg kan bare ikke forstå hvordan jeg har rotet meg oppi dette.. Tror jeg skal bestille time til psykolog..