Nå tror jeg at jeg er singel:(

[Anonym bruker]

Må bare få ut litt følelser og frustrasjon her. Dere som gidder å lese og kanskje til og med svare er jeg takknemlige for.

 

Mannen har nå reist på jobb etter en dag her hjemme som har vært helt jævlig. Dagen startet med krangling og fortsatte igrunn bare i samme sporet helt til han reiste og nå sier han at han ikke kommer hjem i morra.

Vi har igrunn hatt problemer en lang periode, men har jobbet oss gjennom det og var egentlig på riktig vei, men tydeligvis ikke nå lenger.

 

Vi har to barn og jeg føler meg helt mislykket akkurat nå. Jeg mener jo at barna har det best med foreldre som bor sammen og som elsker hverandre, og føler meg skikkelig mislykket når det nå ser ut til at de blir skilsmissebarn. Jeg har fryktet at det kom til å ende på denne måten og det har ligget konstant i tankene mine.

 

Nå er jeg rett og slett helt knust. Jeg føler meg helt jævlig og sitter konstant og tenker på hva som skjer videre. Hvordan blir hverdagen hvis han ikke kommer hjem, må vi selge huset, hvordan vil barna reagere. Det er så mange hva, hvis, hvordan spørsmål oppe i hodet mitt at jeg blir helt gal.

 

Jeg håper jo at han kommer hjem, men jeg merker at jeg har ikke særlig tro på at det skjer og sitter her og planlegger hvordan jeg skal gjøre det med alt. Jeg har ihvertfall ikke tenkt å være vanskelig i forhold til fordeling av barna og han er ikke typen til å være det han heller, men det kommer til å bli en kjempevond prosess uansett, hvis det blir sånn.

 

Hadde ikke barna vært hjemme så hadde jeg ikke klart å være hjemme jeg heller.

[far til 1+1]

Kjære deg, ikke gi opp!

Jeg er midt oppi det du snakker om, og det er ikke å anbefale i det heletatt!

Det du føler rundt ungene og partneren din kalles familiefølelse!

Og gi opp er alltid enklere enn å kjempe. Jeg har selv mistet min partner og kone igjennom 11 år, og mor til mine 2 barn for at hun ville jobbe mer og være halvtidsmor og singel.

Alltid prøv og endre forholdet til det bedre hvis du føler at noe er feil, eller gjerne kunne vært bedre.

Stå på!

[ærlig talt]

Kan du ikke sende en melding hvor du skriver at du beklager at ting ble som de ble, at du elsker han og vil kjempe for forholdet deres?

[Anonym bruker]

Kjære deg, ikke gi opp!

Jeg er midt oppi det du snakker om, og det er ikke å anbefale i det heletatt!

Det du føler rundt ungene og partneren din kalles familiefølelse!

Og gi opp er alltid enklere enn å kjempe. Jeg har selv mistet min partner og kone igjennom 11 år, og mor til mine 2 barn for at hun ville jobbe mer og være halvtidsmor og singel.

Alltid prøv og endre forholdet til det bedre hvis du føler at noe er feil, eller gjerne kunne vært bedre.

Stå på!

Mener å huske at det var du som gikk fra din kone i et innlegg tidligere i kveld...?

[Anonym bruker]

Du skriver ikke noe om hva som ikke fungerer mellom dere, så det blir vanskelig med mer konkrete råd.

 

Men... av og til kan man gå seg inn i blindspor uansett hvor glade man er i hverandre. Man legger seg til en måte å kommunisere på hvor begge ser ting mest ut fra sitt eget ståsted, og ikke fellesskapet og den andre. Da kan det være til stor hjelp å snakke med en tredjeperson som kan se ting objektivt for dere begge og som ikke tar den enes side fremfor den andres.

Hvis dere ikke har vært på familievernkontoret eller lignende så anbefaler jeg dere virkelig å gjøre det. Men små barn og masse forpliktelser og stressende ting å gjøre i hverdagen er det fort gjort å komme litt ut av kurs. Da ender man ofte opp med å bare krangle uten å greie å være konstruktive med hverandre.

Det blir ofte "du gjør/sier alltid/aldri sånn og sånn", noe som får den andre til å gå i selvforsvar - forståelig nok siden ingen er alltid eller aldri bare sånn eller sånn.

 

Forstår godt følelsen din av å ha mislykkes hvis barna blir skilsmissebarn - men husk at dere er to sammen om dette, det er ikke bare ditt ansvar. Men foreløpig er dere gift, og det trenger ikke være over selv om alt ser mørkt ut akkurat nå.

 

For din egen del, tenk gjennom hvorfor du valgte denne mannen, hva det var som gjorde at du ble glad i ham og valgte ham som far til dine barn og som din kjæreste og elsker. Et eller annet sted er noe av den samme mannen der fremdeles - og det samme gjelder for deg ift han. Har dere vokst helt fra hverandre og blitt for forskjellige til at dere kan enes - eller er det "bare" hverdagens mas og kjas som har skapt så store konflikter mellom dere? Det første er det gjerne vanskelig å gjøre noe med. Det andre kan man endre, om begge er villige til å gjøre den innsatsen som er nødvendig.

 

Tenk gjennom hvor DU står i dette og ta et valg. Er det verdt å kjempe for, eller er det bedre å gi slipp? Hva var det som gjorde at dere kom skjevt ut igjen i dag etter at dere syntes å være på rett vei igjen? Prøv å ta et steg bort fra følelesene dine og prøv å se objektivt på situasjonen deres. Hvor er han urimelig, hvor er du urimelig? Hva kan du kompromisse på og hva kan du ikke kompromisse på?

 

Uansett hva du/dere kommer til så vil det være lurt å skaffe seg hjelp av en tredjeperson, da ser dere forhåpentligvis ting litt mer slik de virkelig er. Dere ser hvordan dere spiller på hverandre osv. Og kanskje ser dere veien å gå videre - om dere går den sammen eller hver for dere.

 

Avhengig av hva du selv kommer til etter å ha tenkt gjennom ting, så kan det være lurt å sende ham en melding eller ringe og si at du vil at dere skal kunne snakke ordentlig sammen om dette. Hvis du virkelig vil at han skal komme hjem igjen - ikke bare fordi du ikke vil havne i skilsmissestatistikken, men fordi du vil ha HAM hjem igjen - ja, da må du si det også.

 

Bare en del tanker fra min side, kanskje det kan sette i gang en tankerekke hos deg....

 

Uansett - lykke til videre!

[Gjest Mentha]

Jeg signerer de to over her. Det enkleste er å sette seg med hendene i fanget, men hvis du vil være med mannen, og hvis du vil holde familien samlet, så må du sloss for det. Send en melding til mannen, snakk med han, foreslå familieterapi så dere får ting på bordet og kan jobbe dere gjennom det, ta han med deg på en helgetur et sted så dere kan være sammen bare dere og prate, se om dere kan finne tilbake til hverandre. Gjør det du tror kan hjelpe, men gjør _noe_ .

 

Jeg vet ikke hva problemene deres består i, men det aller meste kan jobbes med, så lenge det er vilje til det fra begge parter. Men noen må ta det første steget.

 

Sender deg en god klem, håper dere finner ut av problemene og at dere kan jobbe sammen mot en bedre framtid som en familie

[far til 1+1]

Kjære deg, ikke gi opp!

Jeg er midt oppi det du snakker om, og det er ikke å anbefale i det heletatt!

Det du føler rundt ungene og partneren din kalles familiefølelse!

Og gi opp er alltid enklere enn å kjempe. Jeg har selv mistet min partner og kone igjennom 11 år, og mor til mine 2 barn for at hun ville jobbe mer og være halvtidsmor og singel.

Alltid prøv og endre forholdet til det bedre hvis du føler at noe er feil, eller gjerne kunne vært bedre.

Stå på!

Mener å huske at det var du som gikk fra din kone i et innlegg tidligere i kveld...?

Mener du det så tolket du feil. Jeg kommer aldri til å gå ifra, eller gi opp min familie.

[Gjest Lykkeliggift_]

Kjære deg, ikke gi opp! Jeg er midt oppi det du snakker om, og det er ikke å anbefale i det heletatt! Det du føler rundt ungene og partneren din kalles familiefølelse! Og gi opp er alltid enklere enn å kjempe. Jeg har selv mistet min partner og kone igjennom 11 år, og mor til mine 2 barn for at hun ville jobbe mer og være halvtidsmor og singel. Alltid prøv og endre forholdet til det bedre hvis du føler at noe er feil, eller gjerne kunne vært bedre. Stå på!

Mener å huske at det var du som gikk fra din kone i et innlegg tidligere i kveld...?

Mener du det så tolket du feil. Jeg kommer aldri til å gå ifra, eller gi opp min familie.

 

 

Du skrev jo innlegg (svar) til ei som klagde på mannen om at "Jeg er, eller mener var, din mann". Hva er det da?

[far til 1+1]

Kjære deg, ikke gi opp! Jeg er midt oppi det du snakker om, og det er ikke å anbefale i det heletatt! Det du føler rundt ungene og partneren din kalles familiefølelse! Og gi opp er alltid enklere enn å kjempe. Jeg har selv mistet min partner og kone igjennom 11 år, og mor til mine 2 barn for at hun ville jobbe mer og være halvtidsmor og singel. Alltid prøv og endre forholdet til det bedre hvis du føler at noe er feil, eller gjerne kunne vært bedre. Stå på!

Mener å huske at det var du som gikk fra din kone i et innlegg tidligere i kveld...?

Mener du det så tolket du feil. Jeg kommer aldri til å gå ifra, eller gi opp min familie.

Du skrev jo innlegg (svar) til ei som klagde på mannen om at "Jeg er, eller mener var, din mann". Hva er det da?

Jeg føler jeg er hennes mann, men hun ser det som var.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Les hele den andre tråden først, kona gikk fra ham.

[Anonym bruker]

HI her. Jeg har allerede sendt han en melding, men jeg tror ikke det var nok for å få han hjem i morra. Dette er mannen i mitt liv, og det er definitivt han jeg vil ha og jeg tror at han føler det samme, men det har igrunn ballet mye på seg med både bagateller og andre ting og jeg vil ikke gå inn på hva som er "problemet" i forholdet for det er ganske mye. Det har nærmest blitt som en kjedereaksjon. Det er gjerne på dager med litt søvnmangel og kanskje ikke spist så mye som det smeller og vi kommer inn i noen onde sirkler når vi først krangler.

 

Jeg har aldeles ikke gitt opp, føler meg bare motløs ikveld og klarer ikke helt å se hvordan vi skal komme oss tilbake. Når vi har det bra sammen så har vi det veldig bra, men nå i sommer har det vært alt for mye å gjøre på alle kanter.

 

Takk for tilbakemeldinger. Jeg setter veldig pris på det og jeg sitter fortsatt med håp. Nå er jeg utslitt og må komme meg i seng og krysser alt jeg har for at mannen kommer hjem i morgen

[far til 1+1]

Les hele den andre tråden først, kona gikk fra ham.

Takk!

[Anonym bruker]

<< når det når blir "skilsmissebarn" av dem >>

 

Hva slags uttallelse er dette????!!?

 

 

Det finnes ingenting galt med å ha skilte foreldre, så lenge foreldrene takler det fint, samarbeider godt og ikke trekker barna inn i det. Det er nettopp DET som er avgjørende! MYE bedre med foreldre som ikke er sammen, enn foreldre som krangler over gjennomsnittet mye. -noe mange ser ut til ikke å ha forstått!

 

 

Jeg føler jeg har hatt en helt fantastisk og nærmest perfekt oppvekst, jeg ville ikke endret på noe!- og jeg har skilte foreldre som har samarbeidet utrolig godt og satt oss barna først- til enhver tid! Har vokst opp med en lykkelig mamma og en lykkelig pappa- på hver sin kant.

 

 

Barn merker når ting ikke er som det skal, noe som uten tvil ser ut til å være tilfelle hjemme hos dere. Du aner ikke hva du snakker om når du kommer med slike uttalelser som at "skilsmissebarn" er barn av mislykkede. Blir fryktelig provosert av sånt!!

 

La mannen din få gå, så kan dere bli lykkelige på hver deres kant. og barna deres kan få sjansen til å få en fin oppvekst.

[far til 1+1]

HI her. Jeg har allerede sendt han en melding, men jeg tror ikke det var nok for å få han hjem i morra. Dette er mannen i mitt liv, og det er definitivt han jeg vil ha og jeg tror at han føler det samme, men det har igrunn ballet mye på seg med både bagateller og andre ting og jeg vil ikke gå inn på hva som er "problemet" i forholdet for det er ganske mye. Det har nærmest blitt som en kjedereaksjon. Det er gjerne på dager med litt søvnmangel og kanskje ikke spist så mye som det smeller og vi kommer inn i noen onde sirkler når vi først krangler. Jeg har aldeles ikke gitt opp, føler meg bare motløs ikveld og klarer ikke helt å se hvordan vi skal komme oss tilbake. Når vi har det bra sammen så har vi det veldig bra, men nå i sommer har det vært alt for mye å gjøre på alle kanter. Takk for tilbakemeldinger. Jeg setter veldig pris på det og jeg sitter fortsatt med håp. Nå er jeg utslitt og må komme meg i seng og krysser alt jeg har for at mannen kommer hjem i morgen

 

Jeg skjønner det du føler så forferdelig godt!

Det jeg ser utifra det du sier er at dere har glemt å være kjærester. Kvelder med mat å drikke uten unger, sant?

Ikke glem å være kjærester, aldri....

[far til 1+1]

Les hele den andre tråden først, kona gikk fra ham.

Takk!

&lt;&lt; når det når blir "skilsmissebarn" av dem &gt;&gt; Hva slags uttallelse er dette????!!? Det finnes ingenting galt med å ha skilte foreldre, så lenge foreldrene takler det fint, samarbeider godt og ikke trekker barna inn i det. Det er nettopp DET som er avgjørende! MYE bedre med foreldre som ikke er sammen, enn foreldre som krangler over gjennomsnittet mye. -noe mange ser ut til ikke å ha forstått! Jeg føler jeg har hatt en helt fantastisk og nærmest perfekt oppvekst, jeg ville ikke endret på noe!- og jeg har skilte foreldre som har samarbeidet utrolig godt og satt oss barna først- til enhver tid! Har vokst opp med en lykkelig mamma og en lykkelig pappa- på hver sin kant. Barn merker når ting ikke er som det skal, noe som uten tvil ser ut til å være tilfelle hjemme hos dere. Du aner ikke hva du snakker om når du kommer med slike uttalelser som at "skilsmissebarn" er barn av mislykkede. Blir fryktelig provosert av sånt!! La mannen din få gå, så kan dere bli lykkelige på hver deres kant. og barna deres kan få sjansen til å få en fin oppvekst.

&lt;&lt; når det når blir "skilsmissebarn" av dem &gt;&gt; Hva slags uttallelse er dette????!!? Det finnes ingenting galt med å ha skilte foreldre, så lenge foreldrene takler det fint, samarbeider godt og ikke trekker barna inn i det. Det er nettopp DET som er avgjørende! MYE bedre med foreldre som ikke er sammen, enn foreldre som krangler over gjennomsnittet mye. -noe mange ser ut til ikke å ha forstått! Jeg føler jeg har hatt en helt fantastisk og nærmest perfekt oppvekst, jeg ville ikke endret på noe!- og jeg har skilte foreldre som har samarbeidet utrolig godt og satt oss barna først- til enhver tid! Har vokst opp med en lykkelig mamma og en lykkelig pappa- på hver sin kant. Barn merker når ting ikke er som det skal, noe som uten tvil ser ut til å være tilfelle hjemme hos dere. Du aner ikke hva du snakker om når du kommer med slike uttalelser som at "skilsmissebarn" er barn av mislykkede. Blir fryktelig provosert av sånt!! La mannen din få gå, så kan dere bli lykkelige på hver deres kant. og barna deres kan få sjansen til å få en fin oppvekst.

&lt;&lt; når det når blir "skilsmissebarn" av dem &gt;&gt; Hva slags uttallelse er dette????!!? Det finnes ingenting galt med å ha skilte foreldre, så lenge foreldrene takler det fint, samarbeider godt og ikke trekker barna inn i det. Det er nettopp DET som er avgjørende! MYE bedre med foreldre som ikke er sammen, enn foreldre som krangler over gjennomsnittet mye. -noe mange ser ut til ikke å ha forstått! Jeg føler jeg har hatt en helt fantastisk og nærmest perfekt oppvekst, jeg ville ikke endret på noe!- og jeg har skilte foreldre som har samarbeidet utrolig godt og satt oss barna først- til enhver tid! Har vokst opp med en lykkelig mamma og en lykkelig pappa- på hver sin kant. Barn merker når ting ikke er som det skal, noe som uten tvil ser ut til å være tilfelle hjemme hos dere. Du aner ikke hva du snakker om når du kommer med slike uttalelser som at "skilsmissebarn" er barn av mislykkede. Blir fryktelig provosert av sånt!! La mannen din få gå, så kan dere bli lykkelige på hver deres kant. og barna deres kan få sjansen til å få en fin oppvekst.

Så ungene takler det fint hvis foreldrene gjør det? At de er vant til foreldrene siden fødselen bygger jo opp under det du sier, sant?

Ett barn forstår ikke hva en seperasjon er. Mamma/pappa hver dag, eller mamma 1 uke, og pappa uke to. Si hva du vil, men unger skjønner ikke dette, eller forstår ikke.

Alle reagerer forskjellig, og faktum er her at barna våres lider uansett.

Endret 20. juli 2012 av far til 1+1

[Anonym bruker]

<< når det når blir "skilsmissebarn" av dem >> Hva slags uttallelse er dette????!!? Det finnes ingenting galt med å ha skilte foreldre, så lenge foreldrene takler det fint, samarbeider godt og ikke trekker barna inn i det. Det er nettopp DET som er avgjørende! MYE bedre med foreldre som ikke er sammen, enn foreldre som krangler over gjennomsnittet mye. -noe mange ser ut til ikke å ha forstått! Jeg føler jeg har hatt en helt fantastisk og nærmest perfekt oppvekst, jeg ville ikke endret på noe!- og jeg har skilte foreldre som har samarbeidet utrolig godt og satt oss barna først- til enhver tid! Har vokst opp med en lykkelig mamma og en lykkelig pappa- på hver sin kant. Barn merker når ting ikke er som det skal, noe som uten tvil ser ut til å være tilfelle hjemme hos dere. Du aner ikke hva du snakker om når du kommer med slike uttalelser som at "skilsmissebarn" er barn av mislykkede. Blir fryktelig provosert av sånt!! La mannen din få gå, så kan dere bli lykkelige på hver deres kant. og barna deres kan få sjansen til å få en fin oppvekst.

 

Jeg har selv skilte foreldre og selv om de samarbeidet godt og det ikke ville vært bedre om de var sammen, så er det alltid noe å plukke på.

 

Derfor har jeg alltid vært veldig klar ovenfor meg selv at jeg ønsker ikke å skilles så lenge vi fortsatt elsker hverandre og egentlig stort sett har det bra, men det er alltid noe som ligger litt sånn i bakgrunn fordi det har vært vanskelig over en periode, men vi har begge følt at nå har vi vært på rett spor igjen.

 

Jeg sier heller ikke at det nødvendigvis er noe galt ved å være skilsmissebarn og jeg tror at jeg og mannen ville klart å samarbeide, men når jeg føler at det er for tidlig å gi opp nå og ihvertfall etter den innsatsen vi har gjort, så synes jeg det er unødvendig om de skal bli skilsmissebarn nå.

 

Også sier jeg at jeg FøLER meg mislykket ikke at vi ER mislykkede, men du har all rett til å komme med din mening og takk for at du ville dele den

[far til 1+1]

<< når det når blir "skilsmissebarn" av dem >> Hva slags uttallelse er dette????!!? Det finnes ingenting galt med å ha skilte foreldre, så lenge foreldrene takler det fint, samarbeider godt og ikke trekker barna inn i det. Det er nettopp DET som er avgjørende! MYE bedre med foreldre som ikke er sammen, enn foreldre som krangler over gjennomsnittet mye. -noe mange ser ut til ikke å ha forstått! Jeg føler jeg har hatt en helt fantastisk og nærmest perfekt oppvekst, jeg ville ikke endret på noe!- og jeg har skilte foreldre som har samarbeidet utrolig godt og satt oss barna først- til enhver tid! Har vokst opp med en lykkelig mamma og en lykkelig pappa- på hver sin kant. Barn merker når ting ikke er som det skal, noe som uten tvil ser ut til å være tilfelle hjemme hos dere. Du aner ikke hva du snakker om når du kommer med slike uttalelser som at "skilsmissebarn" er barn av mislykkede. Blir fryktelig provosert av sånt!! La mannen din få gå, så kan dere bli lykkelige på hver deres kant. og barna deres kan få sjansen til å få en fin oppvekst.

Jeg har selv skilte foreldre og selv om de samarbeidet godt og det ikke ville vært bedre om de var sammen, så er det alltid noe å plukke på. Derfor har jeg alltid vært veldig klar ovenfor meg selv at jeg ønsker ikke å skilles så lenge vi fortsatt elsker hverandre og egentlig stort sett har det bra, men det er alltid noe som ligger litt sånn i bakgrunn fordi det har vært vanskelig over en periode, men vi har begge følt at nå har vi vært på rett spor igjen. Jeg sier heller ikke at det nødvendigvis er noe galt ved å være skilsmissebarn og jeg tror at jeg og mannen ville klart å samarbeide, men når jeg føler at det er for tidlig å gi opp nå og ihvertfall etter den innsatsen vi har gjort, så synes jeg det er unødvendig om de skal bli skilsmissebarn nå. Også sier jeg at jeg FøLER meg mislykket ikke at vi ER mislykkede, men du har all rett til å komme med din mening og takk for at du ville dele den

Dere, meg eller andre er ikke fokuset her.

Alle med familie vil jeg bare det beste. De uten ønsker jeg at får oppleve og føle storheten idet og få sin egen endag.

Uansett hvor vi kommer fra i verden og opplevelser, så faller vi alle tilbake på familien.

Vær så snill og ikke gi opp. Tving han/hun om du må, men ikke gi opp!