Jeg har et fantastisk liv, men....

[Anonym bruker]

Jeg har en god utdannelse som gir en god og sikker økonomi, jeg har en fantastisk mann som gir meg alt jeg kan be om fra en mann. Jeg har to friske og sunne barn som gir meg fantastisk mye glede. Vi bor i en stor enebolig med masse plass rundt oss. Jeg har et godt og nært forhold til familien min. Jeg gode venninner som stiller opp for meg.

 

Men jeg har forferdelig dårleg selvtillit, til tross for dette. Og dette er jeg redd for å snakke om. Jeg går ingen plass uten å dusje, sminke meg og kle meg fint. Jeg høres kanskje overfladisk ut, men uten alt dette er jeg ikke særlig pen. Jeg er veldig redd for at andre skal se meg slik jeg egentlig er. Mannen min syntes at jeg er pen uansett, men jeg sammenligner meg sånn med andre. Jeg har ti kg for my, og de klarer jeg ikke å bli kvitt ( vet ikke om jeg hadde følt meg bedre om jeg hadde klart det) .

 

Jeg er full i strekkmerker etter graviditet, og dette er noe som ingen andre enn mannen min vet om. Jeg har dessverre ikke selvtillit nok til å hverken si, eller vise det til noen.

 

Jeg tenker på disse tingen hver dag og det ødelegger meg.

 

Jeg gleder meg over det livet jeg har, ikke misforstå, men hvorfor klarer jeg ikke å legge disse tankene fra meg. "hvis jeg viser andre den siden jeg ikke liker, vil ikke de like meg heller"

 

Hva er galt med meg?

[Anonym bruker]

Tankens makt. Det man fokuserer på blir virkelig og betyr mye.

Prøv å forestill deg hva du ville ha tenkt dersom noen som ikke er helt perfekt kom uten sminke, i joggebukse osv.. hva ville du ha tenkt om denne personen da? Ville du tenkt det samme som du tror andre ville ha tenkt om deg?

Og en annen ting.. om noen er så overflatiske at de faktisk tenker noe negativt kun fordi du ikke har dollet deg opp, er dette folk du øsnker å omgås? Jeg har en bra jobb og tjener greit, men velger faktisk å ikke lage en fasade som tiltrekker seg mennesker som er mest opptatt av fasaden. Vil heller omgås mennesker som ikke synes det overflatiske er det viktigste (mener ikke at dine venner gjør det, men tenk i såfall over hvorfor det er så viktig for deg å vise deg kun fra en pen ytre side)

[Anonym bruker]

Helt ærlig så har du det for godt. Det høres ikke ut som om det er noen ekte utfordringer i livet ditt. Da blir man ofte opptatt av seg selv og små uvesentligheter.

Hva med at du tar på deg noe frivillig arbeid som for eksempel besøksvenn, støttekontakt eller liknende. Det vil kansje kunne flytte fokuset ditt.

[Anonym bruker]

har du en nær og god venninne eller søster kanskje? er det noen mulighet for at du kan slippe deg litt og litt mer løs foran henne? jeg har tenkt de samme tankene, men har lært etterhvert at folk snur ikke ryggen til meg fordi at jeg er feit, stygg, har strekkmerker eller har masse kviser. de liker meg for deg jeg er ikke hvordan jeg ser ut. og hvis noen skulle gå fra meg, så er de ikke verdt å ha som venn uansett. håper du kan stole på venneskapene og familien du har og selv lære det jeg har lært

[Anonym bruker]

Jeg har en god utdannelse som gir en god og sikker økonomi, jeg har en fantastisk mann som gir meg alt jeg kan be om fra en mann. Jeg har to friske og sunne barn som gir meg fantastisk mye glede. Vi bor i en stor enebolig med masse plass rundt oss. Jeg har et godt og nært forhold til familien min. Jeg gode venninner som stiller opp for meg. Men jeg har forferdelig dårleg selvtillit, til tross for dette. Og dette er jeg redd for å snakke om. Jeg går ingen plass uten å dusje, sminke meg og kle meg fint. Jeg høres kanskje overfladisk ut, men uten alt dette er jeg ikke særlig pen. Jeg er veldig redd for at andre skal se meg slik jeg egentlig er. Mannen min syntes at jeg er pen uansett, men jeg sammenligner meg sånn med andre. Jeg har ti kg for my, og de klarer jeg ikke å bli kvitt ( vet ikke om jeg hadde følt meg bedre om jeg hadde klart det) . Jeg er full i strekkmerker etter graviditet, og dette er noe som ingen andre enn mannen min vet om. Jeg har dessverre ikke selvtillit nok til å hverken si, eller vise det til noen. Jeg tenker på disse tingen hver dag og det ødelegger meg. Jeg gleder meg over det livet jeg har, ikke misforstå, men hvorfor klarer jeg ikke å legge disse tankene fra meg. "hvis jeg viser andre den siden jeg ikke liker, vil ikke de like meg heller" Hva er galt med meg?

 

Jeg har dårlig økonomi, dårlig helse, ingen venner rundt meg og ingen familie som stiller opp, ingen mann (og har vært singel i årevis) men jeg har to flotte barn (som ikke har en pappa som stiller opp).

 

Men vet du jeg fokuserer ikke på strekkmerker etter graviditeten, eller det at jeg har 10 kg for mye. Jeg har vel innsett at jeg ikke er den mest attraktive er ikke akkurat som mannfolka står i kø her men siden jeg er på den motsatte siden av deg så kan jeg si at det ihvertfall ikke er disse tingene som gjøre en upopulær og lite elsket som venn eller partner.

 

Hvis du virkelig setter deg ned å tenker deg om ville du blitt borte fordi du så venninna di usminka? eller fordi du fant ut hun hadde strekkmerker?

Jeg regner med at svaret er et helt klart nei, så da må du faktisk velge og legge mer tro på dine venninner også, tror du de er gode venninner som er glad i deg for deg eller tror du de er overfladiske som mener utseende er alt som er viktig?

 

Alt ligger i ditt hodet og du må snu det, kan hende du trenger hjelp til akkurat dette, det finnes jo masse typer coaching og slikt. kan nok finne noe som kan hjelpe deg å snu tankene til å fokusere på det positive.

Og lære deg å sette full pris på det du har

[Anonym bruker]

Kan høres ut som du er litt ensom i den fine fasaden. Det hjelper ikke å ha mange rundt seg, når man ikke kan vise hvem man egentlig er. Og hvor nær er familien din egentlig som ikke ser deg? Høres ut som det er en fantastisk mann du har og jeg håper du kan snakke med han.

 

Jeg har dårlig selvtilitt forteller det gjerne (Har tatt meg 3 år med terapi og klare å inrømme det ovenfor andre) De møter meg gjerne med sin usikkerhet tilbake. Da er det ikke strekkmerker, med de virkelige utfordringene som krever mot å innrømme.

 

Jeg er over 20 kg overvektig- tør snakke om det og. Innrømmer at jeg har veid 30 kg mer og har klart å slanke meg.

Er nå gravid med tvillinger- har ingen barn fra før. Må finne meg i å legge på meg litt.

 

Hele familien min er spilitet fordi et søskenbarn voldtok meg da jeg var barn, Jeg har lært meg å leve med det men ikke tilgitt. Og lurer noen på hvorfor jeg ikke vil ha med de å gjøre. sier jeg det og. Det er hans skam.- ikke min ( Tatt mange år å lære det).

 

Jeg har lært meg å være ærlig med meg selv og andre. Når jeg viser hvem jeg er- nå får jeg støtte på det jeg trenger støtte på.

Det går ann å få hjelp- selv om mange mener problemene dine er små, er de faktisk store for deg.

Min vei har vært lang å gå, men for deg skal det kanskje ikke så mye for å snu tankene dine.

 

Håper dette var til hjelp. Jeg har ikke skrevet om mine problem for å bagatelisere dine, men for å la deg vite at det finnes hjelp uasett hvor mye eller lite som skal til.