Blir så lei meg

[Anonym bruker]

Kort fortalt jeg sliter med sykdom og er alenemor.

I tillegg til fysisk sykdom som gjør at jeg har mye vondt, blir mye begrenset sliter jeg med at jeg har minimal omgangskrets derfor er mye alene og er deprimert.

Sommeren har stått foran meg som noe jeg har gruet meg til.

Jeg skal finne energi til å være med barna hele dagen og prøve å gi de nye opplevelser og en følelse av sommerferie.

Jeg må klare meg uten behandling både hos psykolog og fysioterapeut, og siden jeg bor enormt øde til så har jeg problemer med å ta meg til butikk (kan ikke kjøre bil grunnet medisiner.) og kan gå dager uten at vi ser et annet menneske nå i ferietider.

 

Selv om jeg hater og klage og svært sjelden sier noe om min egen dagsform eller hva jeg sliter med er min søster som bor ikke så langt unna klar over hva jeg sliter med. Før sommeren lurte hun på om vi ikke i disse 4 ukene kunne finne på en rekke ting sammen (hun hadde konkrete forslag.) pluss om hun ikke kunne ta barna og avlaste meg litt. Noe jeg selvsagt takket ja til og har lagt penger unna for de tingene vi skulle gjøre.

3 uker senere har jeg sett henne 2 dager, en dag hvor jeg ringte å inviterte henne,mannen hennes og barna på middag i byen, hvor jeg betalte for alt (og nei de har ikke dårlig økonomi).

Og i går hvor hun kom innom helt plutselig og ville ha oss med hjem til henne. Jeg avbrøt det vi holdt på med her og ble med, men når vi kom dit så gikk ho til naboen og ble borte i flere timer mens jeg ble sittende igjen med mine og hennes barn. og like etter hun kom inn døra igjen så spurte hun om ikke hun skulle kjøre meg og barna hjem igjen.

Jeg trodde hun ville jeg skulle kommer for at hun skulle få se barna mine og prate litt sammen meg men det var helt klar barnevakt og ikke vårt selskap hun ville ha.

 

De har i tillegg droppet barna sine av her mange ganger (de er litt større en mine) uten å spørre om jeg orker 2 barn til i flokken her. Og jeg får meg ikke til å si at nei de kan ikke være her når barna står på døra. Og ikke går de selv ut av bilen så jeg får ikke tatt en samtale med de.

 

Tre ganger har jeg spurt om de kan ta mine noen timer slik at jeg kan slappe av men nei da passer det selvsagt ikke og de tilbyr aldri å ta de en annen dag så jeg gidder ikke spørre mer.

I dag sendte jeg ho beskjed (ho tar ikke telefonen) om at jeg ikke ønsket mere besøk av tantebarna før etter ferien for jeg rett og slett ikke har energi og ikke er i form til å se etter to ekstra barn, for jeg sliter nok med å få hverdagen til ¨å funke akkurat nå.

Så får jeg bare vente og se om de dukker opp allikevel.

 

Jeg er den som alltid har stilt opp det jeg kan for henne og barna hennes, som alltid har lyttet og tatt meg tid når hun trenger å prate eller klage.

Er det da så mye forlangt at hun ikke legger planer med meg hun ikke har tenkt til å gjennomføre, og ikke tilbyr å hjelpe meg når hun ikke har tenkt til å stille opp.

Og ikke minst om hun vil ha barnevakt faktisk si det er det hun vil og spørre om jeg orker.

Jeg blir bare veldig lei meg når hun er slik.

 

Jeg vet det er en mulighet for at hun vanker her inne og i så fall kjenner seg igjen men det får så være.

[Gjest Løvemusene]

Hei kjære deg

Vet ikke helt hva jeg skal si... men hun søsteren din er ikke bra for deg, hun fortjener IKKE en søster som deg!

Hun eier jo ikke respekt for deg og sykdommen din.

 

Håper dere får pratet ordentlig om det så hun skjønner at hun ikke kan fortsette på den måten her. Du har jo mer enn nok med barna dine... jeg hadde klikket i vinkel om noen behandlet meg slik.

 

Stor trøste klem, unnskyld at jeg ikke vet hvordan du kan løse det..

[Anonym bruker]

Uff, trist å lese slikt! Vet ikke helt hva annet du kan gjøre, nettopp enn å si ifra slik du nå har gjort. Håper hun tar det til etterretning og ser hvordan hun har oppført seg.

Sender deg en god klem og lykke til videre

[Anonym bruker]

Nei jeg vet det ikke finnes noen råd i forhold til min situasjon, jeg bare trengte å lufte såre følelser litt antar jeg

 

HI