Seperasjon. Langt

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg ser bare at det er så mange som sliter i forholdet grunnen lite følelser, dårlig kommunikasjon og samarbeid. Jeg vil derfor fortelle min historie.

 

Vi har vært sammen i mange år. Vi ble kjærester som 15 åringer, flyttet sammen i en alder av 18. Vi fikk barn og forlovet oss etter 8 år, da vi begge var 23. året etter giftet vi oss. Et par måneder før bryllupet begynte jeg å få angst. Tanker gikk gjennom hodet mitt om alt jeg ikke hadde opplevd. Ikke hadde jeg vært ute å reist, ikke hatt mulighet til å være student eller være singel. Jeg levde gjennom mine venninners "ville" historier og intense forelskelser. Jeg trodde det var bryllupsnerver. Eller bare en dårlig periode i forholdet. Alle har jo dårlige perioder.. Jeg fortalte det ikke til noen. Vi giftet oss, selvom jeg skrek innvendig på vei opp kirkegulvet. Dagene og månedene gikk og depresjonen ble sterkere og sterkere. Jeg gråt ikke, var ikke lei meg, bare iskald. Jeg begynte å drikke. Ikke mye, noen litt hver kveld. Jeg sa ikke noe, og mannen min spurte ikke. Han merket tydelig at noe ikke stemte, men i stedet for å ta det opp med meg ble han innesluttet. Han satt hjemme hver bidige dag, og mistet kontakten med alle! Jeg var aldri hjemme. Jeg fikk også et voldsomt behov for oppmerksomhet fra andre.Vi kranglet ikke, vi snakket bare ikke sammen. Vi var verdens beste foreldre og var sosiale sammen, for barnets skyld.

 

Da vi hadde vært gift i to år hadde jeg fått nok. Det var ingen følelser igjen, jeg elsket han ikke på noen måter. Vi hadde ikke vært intime på flere år. Jeg hadde holdt meg i forholdet av to grunner: barnet og forventninger fra andre. Vi flyttet fra hverandre, tok ut sepeasjon og delt omsorg for barnet. Alle rundt oss(meg) fikk sjokk. Ingen så dette komme, ikke engang min mann. Selv om har i ettertid har sagt at han burde ha sett. Nå FøRST fikk jeg snakket om dette. Jeg begynte å gå til psykolog og åpnet meg for venner og familie. Jeg delte alle tanker og følelser for første gang, og jeg gråt. Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hadde jeg bare snakket med noen før!

 

Jeg begynte å føle ting jeg ikke har følt på lenge. Jeg så sider av mannen jeg ikke har sett før. At vi er bestevenner, han kjenner meg bedre enn noen(ikl. meg selv), han er verdens beste far, han støtter opp og stiller opp uansett hva det er og han er far til VåRT barn. Ja, lista er lang.

Etter 11 mnd med seperasjon bestemte vi oss for å prøve igjen. Kjærligheten kom tilbake og vi var nyforelsket igjen.

 

Vi har nå bodd sammen i ett år igjen og har det bedre enn noen sinne. OG vi har lært oss å kommunisere. Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg vil med dette, men jeg HåPER at dere om sliter er bedre enn meg på kommunisere..

[2skjønnasser]

Godt skrevet! Sikkert godt å bare få skrevet det. Så bra at dere flyttet sammen igjen! Bare vær glad du ikke har vært singel/student,,,,ikke bare bare det,ensomt, men når en er samboer vil en være elene og omvendt, tror alltid gresset er grønnere på den andre siden......

[Hannepålandet]

Flott historie. Fint at det ordnet seg

[Anonym bruker]

Tusen takk. Ja, selv om det begynner å bli en stund siden, så er det godt å få det ned på papir. Og nei, jeg ville ikke byttet ut dette livet med noe, men det har vært noen tøffe år. Jeg vet også at om vi ikke hadde flyttet fra hverandre på det tidspunktet, så hadde vi aldri fått til til å fungere igjen. Da jeg gikk, syntes jeg det var dumt at vi ikke kunne bli skilt med en gang. Nå er jeg glad for at ett års seperasjon er pålagt!

HI