Hvor mye skal man forvente av barnets tanter/onkler?

[Anonym bruker]

Jeg har en eldre søster som åpenlyst har kritisert meg i mange år for å være en «dårlig tante», at jeg Ikke har engasjert meg nok i barna og sett de nok gjennom oppveksten osv osv. Hun har også sammenlignet meg med venninnenes søstre som er så mye mer oppmerksomme.

 

Sannheten er at jeg var 15 år da første barnet hennes ble født og har vært på et helt annet sted i livet enn henne de siste 20 årene (og dermed hatt lite kontakt) Først nå har jeg roet meg med mann og snart mitt første barn.

Har blitt ganske lei denne kritikken og i perioder nesten tatt avstand fordi jeg både har blitt provosert og såret av kritikken. Det har riktignok hendt jeg har glemt en bursdag, men dette har blitt brukt mot meg i mange år etterpå både av henne og av min mor som om det er noe som alltid skjer. Det har vært et evigvarende mas om at «nå må du stille opp» og «nå forventes det at du gjør ditt og datt». Da mister man jo litt piffen for å si det mildt. Det forventes feks at barna hennes fremdeles får bursdagsgaver og julegaver fra meg (de er i alderen 15 til 23 år), selv om man ikke feirer jul sammen. Synes kanskje man stopper å gi gaver når de ikke er barn lengre, men vet at familien bli gærn om dette skjer.

Selv vokste jeg opp med flere tanter som verken ga meg bursdags eller julegaver etter at jeg begynte på ungdomsskolen eller dukket opp for å heie på meg i skiløypa. Og jeg har verken tatt noen skade av dette eller er synes de er dårlige tanter fordet.

Hva forventer dere av oppfølging fra barnets tanter og onkler?

[☆☆☆]

Forventer ikke så mye, men at de husker bursdagen er virkelig ikke mye forlangt..

[Anonym bruker]

Forventer ingenting - men blir veldig glad når tanter og onkler viser interesse :-)

 

Men det bør jo komme frivillig og "naturlig". - blir ikke sur om de ikke stiller opp, folk har en travel hverdag, og med så stor aldersforskjell så ser jeg hvordan det lett kan bli sånn...

[Lillababy]

Eg ser på mine tantebarn som "mine", og det er veldig viktig for meg at dei skal føla at eg alltid er der for dei og at dei kan koma til meg med alle ting. Bursdagsgavene planlegg eg i god tid, og kjøper også andre gaver til dei. Oppmuntringsgaver, gaver til å ha med på ferie, skulestart gaver osv.Eg er med dei så ofte eg kan, mindre no etter at me har meir avstand til kvarandre gegrafisk, noko som er trist, men alle har vore på liggebesøk her. Då handler eg inn den maten eg veit dei likar, evt. ringer og spør kva dei vil ha. Finn på kjekke ting. Min bekymring har vore heilt annleis enn din. Eg har vore meir redd for å mista dei- at dei emd alderen skal koma vekk i frå meg. Er mykje lettare når dei er små og ein kan baka bollar og slikt, enn at dei som tenåringar skal ønska å vera med deg. ...Eg har sjølv hatt tanter og onkler, kor nokon har tatt vare på meg som ein av sine, og nokre har vore meir perifere. Bonus for alle barn å ha nokon voksne utan foreldra som får dei til å føla seg veldig viktig og verdifull. Du må gjera som er naturleg for deg, men de har nok gått glipp av mykje godt, både du og tantebarna dine, kan det høres ut som. No venter me baby, og eg er redd at barnet mitt sine tanter og onkler ikkje kjem til å stilla opp i lik grad som eg har gjort. pga geografi og lvisfase mm- ( Eg var 17 då eg blei tante første gong) Men eg trur dei kjem til å gjera det dei kan, og dei kjem iallefall ikkje til å glømma bursdag.Og eg skal legga til rette så godt eg kan for et flott forhold mellom borna våre og tanter/ onkler. For tanter og onkelr er kjempeverdifulle! <3

[Nikamo]

Hvis du glemmer bursdagen til tantebarna, så synes jeg faktisk ikke det er så rart at søsteren din blir skuffet

Jeg tar kanskje tanterollen i overkant seriøst, men kunne aldri glemt bursdagene i hvert fall.

Og når det kommer til jule- og bursdagsgaver, så ser jeg ikke for meg at jeg noen gang kommer til å slutte med det til nevøene mine...

 

Jeg har tre barn selv, så jeg følger ikke tantebarna opp på alt mulig - det rekker jeg ikke! Men jeg liker å være sammen med dem, og har vært mye sammen med dem fra de ble født. "Belønningen" er jo at de begge kommer løpende mot meg og kaster seg i armene mine når de ser meg. *Smelt*

[Nikamo]

Eg ser på mine tantebarn som "mine", og det er veldig viktig for meg at dei skal føla at eg alltid er der for dei og at dei kan koma til meg med alle ting. Bursdagsgavene planlegg eg i god tid, og kjøper også andre gaver til dei. Oppmuntringsgaver, gaver til å ha med på ferie, skulestart gaver osv.Eg er med dei så ofte eg kan, mindre no etter at me har meir avstand til kvarandre gegrafisk, noko som er trist, men alle har vore på liggebesøk her. Då handler eg inn den maten eg veit dei likar, evt. ringer og spør kva dei vil ha. Finn på kjekke ting. Min bekymring har vore heilt annleis enn din. Eg har vore meir redd for å mista dei- at dei emd alderen skal koma vekk i frå meg. Er mykje lettare når dei er små og ein kan baka bollar og slikt, enn at dei som tenåringar skal ønska å vera med deg. ...Eg har sjølv hatt tanter og onkler, kor nokon har tatt vare på meg som ein av sine, og nokre har vore meir perifere. Bonus for alle barn å ha nokon voksne utan foreldra som får dei til å føla seg veldig viktig og verdifull. Du må gjera som er naturleg for deg, men de har nok gått glipp av mykje godt, både du og tantebarna dine, kan det høres ut som. No venter me baby, og eg er redd at barnet mitt sine tanter og onkler ikkje kjem til å stilla opp i lik grad som eg har gjort. pga geografi og lvisfase mm- ( Eg var 17 då eg blei tante første gong) Men eg trur dei kjem til å gjera det dei kan, og dei kjem iallefall ikkje til å glømma bursdag.Og eg skal legga til rette så godt eg kan for et flott forhold mellom borna våre og tanter/ onkler. For tanter og onkelr er kjempeverdifulle! <3

 

Jeg kunne visst ikke trykke *Liker* på innlegget ditt, så derfor skriver jeg det her i stedet; du skriver det jeg ville, men som jeg ikke fikk formulert riktig!

[Anonym bruker]

Du virker ikke spesielt som en god tante.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er litt rart å ikke ville innvolvere seg så mye i sine egne tantebarn, spesielt siden du bare har to. Dersom det var min søster som ikke viste særlig interesse for mine barn, ville jeg blitt såret. Du skriver at du bare var 15 år når du ble tante, men du har jo vært voksen i mange år nå, så synes det er litt rar unskyldning. Dessuten har jeg sett blant mine venner at ofte får man enda bedre forhold til sine tantebarn når man selv ikke har barn.

 

Når det gjelder å gi gaver, så er det vel vanlig at dersom det blir mange søskenbarn, så blir man enig om å droppe dem etterhvert? Foreløpig har jeg bare 3 tantebarn tilsammen. Om det bare hadde blitt med de tre barna, ville jeg kjøpt gave til dem til de ble godt voksen, men min mann har 5 søsken. Hvis alle de etterhvert får 2-3 barn hver i tillegg til tantebarna på min side av familien, sier det seg selv at vi ikke kan kjøpe jule- og bursdagsgaver til alle. Da komme vi vel frem til en enighet da tenker jeg.

 

Men selvfølgelig, det varierer vel sikkert fra familie til familie hva som forventes av tanter og onkler, så dette er jo bare slik jeg opplever det. Vi har et veldig godt forhold til både min søster og alle søsknene til min mann, så derfor er det naturlig for meg å følge dem opp så tett jeg klarer.

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres urimelig ut at en jente på femten skal ta initiativ til å være super tante, man er jo bare et barn selv. Men å glemme bursdager er ikke like greit, i hvertfall ikke som voksen. Men når tantebarna blir store er det vel ikke et must med bursdags- og julegaver. I vår familie, som er ganske stor har vi ikke fått gaver av tanter og onkler etter fylte atten år. Selv om du ikke høres ut som verdens beste tante, kan man vel ikke sette store krav til tanter eller onkler. Man må selv få velge det som føles riktig når det kommer til samvær, gaver osv...

[Anonym bruker]

Yngste søsteren min var 11 år da jeg fikk mitt første barn og hun er supertanten over alle supertanter for mine barn. Både jeg og barna mine er kjempeglad over at hun var så ung da jeg fikk barn, hun har sittet barnevakt, hatt de med seg på ting, lært de ting, handlet gavet til dem osv hele tiden. Nå er hun 21 år og er fremdeles supertanten, hun har jo kul teknologi, lærer de spill på iphonen sin, kan litt om tv-spill osv. Hun ser ikke ungene mine oftere enn kanskje annenhver måned enda hun bor bare 10 min unna, hun har et travelt liv, men når hun først ser dem er hun 100% til stede og ungene elsker henne. Hun har virkelig aldri glemt en bursdag, er gavmild og generøs, og elsker tantebarna sine, enda hun har ikke mindre enn 9 stykker til sammen!

 

For meg er det helt naturlig å stille opp for barna til søsknene mine og også mannens søsken, jeg er tante til 6 stykker og er kjempeglad i de alle sammen. Noen bor langt unna, og siden jeg har 4 barn å følge opp selv kan jeg naturlig nok ikke stille opp på så mye arrangementer o.l. men jeg snakker jo med dem på telefonen, heier på dem på forhånd og ønsker lykke til, har de gjerne på overnatting og glemmer selvfølgelig ikke en bursdag. Jeg er jo oppriktig glad i disse ungene og kan heller ikke se for meg at jeg skal slutte å handle gaver til dem selv om de blir tenåringer og enda eldre. Jeg mener storfamilien er viktig, og en tante er familie, en tante skal bry seg og vise interesse.

 

Jeg hadde nok også blitt skuffet over deg om du var min søster. Men i vår familie er familiebånd, sosialt samvær i forbindelse med fødselsdager osv viktig, det er ikke alle familier som er så mye sammen eller har så tett kontakt. Hvordan du ønsker å ha det i din storfamilie er jo mye opp til deg selv, og du har lagt opp til å ikke ha så tett kontakt. Om det er slik du ønsker ha det skjønner jeg at familien din blir litt skuffet, men de må jo bare akseptere det.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg får fremdeles bursdagsgave av min tante, og jeg er 37

Har selv (snart) 7 tantebarn, og alle får både jul og bursdagsgaver, gjerne noe jeg har laget selv (designer klær).

Skjønner godt at søsteren din er litt skuffet.

[Anonym bruker]

Mine søsken var 12 og 15 år da jeg fikk første barnet mitt. De har stilt opp hele tiden, selv om de bor et godt stykke unna. De har virkelig vist at de elsker tantebarna sine og ringer dem ofte og ber om å få passe dem en helg (de er voksne nå, men har ikke egne barn). Er overbevist om at de likevel har hatt mulighet til å leve sitt eget liv midt oppi dette. Synes det er superhyggelig at barna mine har et tett forhold til tanten og onkelen sin, og gleder meg til de får barn:) Hadde egentlig vært litt overrasket hvis de ikke gadd å engasjere seg i barna mine.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg var 16 da mitt første tantebarn kom til verden, og jeg var veeeeldig mye med han selvom jeg var opptatt med andre ting også. For meg blir det merkelig å ikke ha noe eller lite kontakt. Jeg fikk mitt første barn ifjor, og jeg blir skikkelig glad og rørt når tanter/onkler tar seg tid til å leke, tulle og kose - og spesielt når jenten min sier "tatte" etter mamma og pappa.

Og ja, jeg hadde blitt skuffet om en av de hadde glemt bursdagen hennes.

[Toocute]

Man må ikke kjøpe gaver til de er langt over komfermant for å bevise om de er god.tante eller ikke. Det syns jeg blir for.drøyt. Etter jeg ble 15.var det stopp med gaver fra disse, unnskyldningen var at nå har jeg blitt så stor. Når.det kommer til besteforeldre, så kjøper ikke de igjen gaver, men gir penger. For da kan en enten spare.de eller finne noe en selv vil ha. Man skal ikke måtte gi gaver for å bevise noe.

 

Når det kommer til de andre tingene så må jeg si at jeg er enig med.de fleste.her

[Gjest Miryks]

Jeg har alltid hatt et godt forhold til mine søsken, visst hvor jeg har hatt dem, og visste også dermed på forhånd hvem som kom til å engasjere seg og ikke. Eldstebroren min er på besøk av og til, og har alltid med noe til barna. En enkel leke til hver av dem, en pakke kinderegg eller lignende. Yngste broren min spør en sjelden gang hvordan det går, men ikke mer, og lillesøsteren min er det jeg vil definere som verdens beste tante (o: Hun vil ofte snakke med eldstejenta på telefon, "låner" henne titt og ofte med på kino, kafè, gå turer til lekeplassen osv.

 

Tantene og onklene på farssiden bor dessverre langt unna, men eldstejenta snakker nå og da med dem i telefon, og via videosamtaler

[Himmel og hav]

Flere av mine tanter og onkler har vært som HI. De har jeg aldri fått noe nært forhold til, og kan i grunnen si at jeg egentlig ikke kjenner dem og de kjenner ikke meg utover "Jaaaa, så du jobber der du nå,ja...Trives du?" Andre av mine tanter (jeg hadde 10), har eg kontakt med rett som det er, og de ringer meg på bursdagen min og jeg kan be dem om råd og hjelp.

 

Jeg har ønsket å være en nær tante for mine tantebarn. Det blir naturlig nok aldri helt likt, i og med at noen bor 10 minutter unna mens andre bor 6 timer avgårde. Men de får alle bursdagsgaver og julegaver, på den ene siden av familien, får de fram til de er 18. Dette er noe vi har blitt enige om i og med at det er 13 tantebarn og flere av dem er etablert med samboere osv. Jeg har sett på turnoppvisninger, skirenn, korkonserter, o-løp, og seinest i går hadde jeg besøk av to tenåringer jeg er tante til. De kommer til meg når det butter litt hjemme, og mine stikker gjerne til sin tante når de vil ha litt omveksling.

 

Ja, det er en liten jobb å følge opp familie, men min erfaring er at jeg får mye mer igjen enn jeg investerer. Jeg heller nok til å være enig med din søster og din mor i at du neppe vinner NM i å være tante. Det vil du kanskje se klarere når du får ditt eget barn. Man vil jo gjerne at de som står en selv nær skal være glad i og vise at de bryr seg om det kjæreste man har, og ikke "gi blaffen" som du kanskje har gjort.

[Anonym bruker]

Vi forventer ingen verdens ting av noen, enten det er tanter, onkler eller besteforeldre for den saks skyld. Det er vi som valgte å få barn, ikke de. Men selvfølgelig er det veldig hyggelig når de bryr seg og stiller opp. Jeg har alltid vært veldig nær min søster, og derfor føles det også helt naturlig at vi involverer oss i hverandres barn. Min mann har derimot aldri hatt noe nært forhold til sine søsken og derfor er vi heller ikke så involvert i deres barn og vice versa.

[Gjest uni kum]

Forventer i grunn veldig lite. At de sender en gratulasjon til fødselsdag er selvsagt. Til jul har vi nå endelig bestemt oss for å kutte ut gaver etter konfirmasjonsalder. Det er nå hyggelig at de spør etter barna når vi prates, men utover det forventes lite.

[Anonym bruker]

Hva forventer dere av oppfølging fra barnets tanter og onkler?

 

 

Jeg syntes det er dårlig av din søster å kritisere deg fordi hun ikke får det hun ønsker av deg. Det er ikke noe krav å stille opp for mennesker bare fordi de er familie.

 

Jeg ble tante første gang som 13 åring, men ja jeg har passet disse barna og barna til min andre søster mye gjennom åra.

Jeg bodde på videregående hos min søster, og var "mamma" for barna hennes i 14 dager om gangen da hun tok seg jobb på båt.

jeg var dagmamma for barnet til min andre søster (var jo en del eldre den gang) Og hadde henne et par helger i mnd. Også videre.

Så jeg har et veldig nært forhold til disse barna idag, selv de som er voksene og er glad for dette.

 

Jeg var ganske gammel da jeg fikk mine barn i forhold til mine søstre.

Mine søsken har på langt nær et slik tett forhold til mine gutter.

Med min ene søster ser mine barn noen timer her og der når de dropper av barna sine hos meg for lengre besøk.

Og hun andre ser de nå og da men har svært lite interesse for de.

Syntes det er trist at de ikke vil se barna mine mer, og trist de aldri tilbyr seg å passe tilbake for alt jeg har stilt opp for de.

Men jeg forventer det ikke og forlanger ikke at de skal forandre den de er.

De gir julegaver men må minnes på at barna mine har bursdag.

Orker ikke komme i bursdagsselskaper så det har jeg sluttet å¨lage med familien.

Litt ekstra trist er det da de i tillegg til meg hadde være foreldre som kunne stille opp noe jeg ikke har, og jeg er alenemor og barnas far og hans familie har ingen kontakt.(deres valg.)

Men jeg sitter ikke å tenker stort på det eller fokuserer på det for det gjør jo ingenting annet en at jeg skulle bli lei meg eller sint og det vinner jeg ikke noe på

[Anonym bruker]

Jeg tror det er en del her som glemmer at ikke alle er like glad i barn.