Stedatter er ikke snill mot mine særkulls

[Anonym bruker]

Min stedatter er en liten diva. Hun er vant med å være enebarn hos pappa, men har masse søsken hos moren.

Hun er også eneste barnebarn/onkel- og tantebarn osv på fars side.

Forsåvidt forståelig at dette har ført til at hun lever med inntrykket at hele verden dreier om henne.

Hun er 10 år.

 

Jeg har tre barn selv, disse er empatiske barn som er vant til å dele på oppmerksomhet og andre goder. De bryr seg også genuint om andre.

 

Min stedatter liker egentlig mine barn veldig godt, og ting kan gå greit lenge.

Men så får hun sine innfall.

Det kan være at hun får for seg at hun plutselig "ikke liker" et av barna mine (ofte uten, eller med veldig tynn, grunn). Da prøver hun å få med seg de to andre mot dette barnet. Dette lykkes hun aldri med, da mine barn er veldig lojale mot hverandre. Dette frustrerer henne ytterligere, og ender stort sett med at hun sparker og slår samt er veldig verbalt slem mot dette barnet (hun er heldigvis liten og tynn, så får ikke gjort skade).

Hun sier at barnet er dumt, stygt, dårlig til å spille fotball, "jeg hater deg" etc.

Jeg har ved et par annledninger funnet barnet som har blitt utsatt for "mobbingen" gråtende i senga si på rommet sitt. Dette er ganske alvorlig, da mine barn er ganske robuste og "tåler mye". Det er ingenting de har opplevd på skolen eller ellers i livet som har fått dem til å knekke sammen i gråt og legge seg i senga si.

 

Slike episoder oppstår iallefall en gang i løpet av uken hun er her (50/50).

 

I tillegg til slike episoder, så har hun en uforståelig trang til å gjøre mine barn misunnelige og såre dem stadig vekk.

Hun snakker flere ganger om dagen om alt hun har/har fått opplevd, som mine barn ikke har. Kan være alt fra "det er så rart at dere ikke er hos faren deres oftere", til "tenk at dere ikke har tatt fly noen gang" (dette sier hun igjen og igjen med overlegg, ikke fordi hun undrer men for å såre).

 

Jeg har vært enslig forsørger lenge uten særlig hjelp fra far, så mine barn har fått begrenset med materielle goder - men masse kjærlighet og oppfølging.

 

Hun liker også å gå og smøre det inn hvis hun har fått noe som mine barn ikke har fått, feks penger. Da går hun hele tiden og snakker om hva hun skal kjøpe, og ikke skjelden velger hun ut et av mine barn som får nyte godt av godene, mens de to andre må stå og sikle og se på.

Det er tydelig at hun koser seg ved å gjøre slike ting, noe som er uforståelig for både meg og mine barn. Spesielt siden hun egentlig liker barna mine veldig godt.

 

Faren er blind for alt dette, og det er alltid jeg som må ta tak i det. Noe jeg gjør.

Hvis hun har penger, så sier jeg til faren at han må ta de og si de kan brukes når han og hun er alene sammen (noe som de ofte er, han tar henne ofte med på ting alene så de skal få alenetid), eller at mine barn får et tilsvarende beløp.

 

Når hun har gått lenge og sagt sårende ting til mine barn av typen "så rart at dere aldri har tatt fly, det har jeg gjort MANGE ganger", eller når hun får raptusene sine med å sparke, slå og si stygge ting til en av mine barn, så tar jeg henne for meg. Jeg forteller henne rolig men bestemt og strengt at hun ikke får holde på sånn og hvorfor. Hun hører da alltid på meg. Hun blir alltid sjokkert når jeg snakker til henne, så det er tydelig at hun ikke er vant med å bli snakket til.

 

Til og begynne med de gangene jeg snakket til henne, så jattet hun med meg, for så å løpe til faren og sitte på fanget og få trøst. Dette godtar jeg ikke lenger, hun får ikke lov til å få trøst etter å ha blitt snakket til når hun har vært slem. Så jeg følger etter og sier at det ikke er hun som skal ha trøst, men den hun har vært slem mot. Ser at mannen min blir stram i maska når jeg tar henne for meg, men jeg lar henne ikke herse med barna mine som jeg elsker!

 

Føler vel pr nå at jeg gjør det jeg kan for å "holde henne i sjakk". Hun har respekt for meg og oppfører seg stort sett ok når jeg er i nærheten, dette sier også mine barn. De har lite lyst til å være sammen med stefaren og henne alene.

 

Jeg snakker også mye med ungene mine om at de ikke må bry seg om det hun sier og gjør, at de må fjerne seg fra situasjonen, at de må stå opp for seg selv ved å si "ikke gjør sånn xxxx, jeg liker det ikke", "stopp" etc., at de må gå sammen alle tre og si at de ikke vil leke med henne når hun holder på sånn. Noe de gjør, og hun bare ignorerer og fortsetter, følger etter dem og fortsetter og plage.

De sier også at de prøver å ignorere så langt det går, men at det i lengden blir så irriterende/sårende når hun står oppi ansiktet deres og roper "stygga!", "jeg hater deg!" etc.

Snakker også mye generelt til alle ungene om at vi må være snille mot hverandre for vi er en familie etc.

 

Problemet er at jeg går og bærer på så mye dårlige følelser for henne. Misliker å gå og kjenne på så mye negativt ovenfor et annen menneske, jeg som egentlig er en snill og empatisk person.

Det er bare det at de som er slemme mot barna mine er ikke personer jeg liker eller ønsker i min nærhet.

å gå fra hverandre er absolutt siste utvei, da vi har et fellesbarn.

 

Og ja, faren er passiv og blind, så jeg har hittil alene måttet ordne opp.

 

Noen som har opplevd noe lignende og/eller har noen tanker?

[Anonym bruker]

Fortsett å oppdra henne, eller stikk der i fra. En ti åring burde ha lært for lengw siden at man ikke får gjøre andre lei seg. Og hver gang hun gjør sånt, er det klar melding!

 

Har to barn, barnehage. Hører jeg en av de si tng bare for å være stygg, får de grei beskjed på. Skjerpe seg, unnskyøde seg, eller om å gå på rommet. For vi vil ilke ha sånn oppførsel, vi vil ikke være med dem når de oppfører sge sånn.

 

Skam deg, vil ikke høre det, er beskjeden de får. Samt beskjed om å tenke seg om hva de hadde dølt om det var omvemdt.

[Gjest peacock]

Har ingen erfaringer å dele, men vil bare si at jeg synes det er flott at du står på! Alle barn har bruk for voksne som setter grenser! :-)

 

Om hun er 10 år er jeg fullstendig enig i at hun burde vite bedre enn å mobbe, og gjør hun ikke det bør hun få beskjed om at det ikke er greit når hun holder på.

[Anonym bruker]

Hun er 10 år og vet godt hva mobbing er fra skolen (ofte mye fokus og bruk av ordet der). Dette er ganske enkelt et utspekulert maktspill, fra en mester mobber. Hun gjør det helt sikkert bra på skolen og er en av lærernes favoritter. Hun vet å innynde seg hos de voksne. Klassisk.

 

Og hun er åpenbart veldig sjalu på dine barn, på søskensamholdet, på all kjærligheten de har seg i mellom, og kjærligheten dere i mellom som biologisk familie. Hun føler seg helt sikkert ikke vel tilpass hos mor og stefar heller... Kanskje til og med tilsidesatt. Så går hun fram helt feil.

 

Hun må stoppes, ellers ødelegger hun også andres liv senere.

 

1)

Prøv å spørre henne om hun er misunnelig? Og prøv å få henne til å snakke om følelsene sine og vise henne måter å håndtere det på.

 

2) Om 1 ikke funker:

Si rett til henne at hun kan bare slutte å mobbe barna dine. For ellers setter du et rødt kryss for hver dag hun mobber (eventuelt hvor mange ganger den dagen hun har holdt på å mobbe), og henger tavla på kjøkkenet/stua der alle kan se. Da blir hun på en måte hengt itt ut, men det har den lille sniken godt av (for en stund eller inntil hun skjerper seg).

- Ps om far har problemer med dette, kan dere gjerne loggføre alle hendelser så han kan skjønne at det ikke er diktet opp.

 

3) Om 2 ikke funker:

Gi barna dine mobiltelefoner så de kan filme henne. Vis det så til faren og be han ta tak.

 

4)

Om alt annet ikke fungerer, så steng henne ute av livene deres. Slutt å gjøre ting for henne som voksenperson og be barna dine om å holde seg unna henne. Adskilte rom etc.

Så kan hun få beskje dom at hun kommer inn i varmen igjen om hun oppfører seg.

 

4)

Hjelper ingenting, så stikk. Hun kan ikke holde på å terrorisere sånn. Er hun så ille som 10-åring, og far ikke gjør noe med saken, så kan jeg love deg at hun blir et sant helvete som tenåring.....

[Anonym bruker]

Hun er 10 år og vet godt hva mobbing er fra skolen (ofte mye fokus og bruk av ordet der). Dette er ganske enkelt et utspekulert maktspill, fra en mester mobber. Hun gjør det helt sikkert bra på skolen og er en av lærernes favoritter. Hun vet å innynde seg hos de voksne. Klassisk. Og hun er åpenbart veldig sjalu på dine barn, på søskensamholdet, på all kjærligheten de har seg i mellom, og kjærligheten dere i mellom som biologisk familie. Hun føler seg helt sikkert ikke vel tilpass hos mor og stefar heller... Kanskje til og med tilsidesatt. Så går hun fram helt feil. Hun må stoppes, ellers ødelegger hun også andres liv senere. 1) Prøv å spørre henne om hun er misunnelig? Og prøv å få henne til å snakke om følelsene sine og vise henne måter å håndtere det på. 2) Om 1 ikke funker: Si rett til henne at hun kan bare slutte å mobbe barna dine. For ellers setter du et rødt kryss for hver dag hun mobber (eventuelt hvor mange ganger den dagen hun har holdt på å mobbe), og henger tavla på kjøkkenet/stua der alle kan se. Da blir hun på en måte hengt itt ut, men det har den lille sniken godt av (for en stund eller inntil hun skjerper seg). - Ps om far har problemer med dette, kan dere gjerne loggføre alle hendelser så han kan skjønne at det ikke er diktet opp. 3) Om 2 ikke funker: Gi barna dine mobiltelefoner så de kan filme henne. Vis det så til faren og be han ta tak. 4) Om alt annet ikke fungerer, så steng henne ute av livene deres. Slutt å gjøre ting for henne som voksenperson og be barna dine om å holde seg unna henne. Adskilte rom etc. Så kan hun få beskje dom at hun kommer inn i varmen igjen om hun oppfører seg. 4) Hjelper ingenting, så stikk. Hun kan ikke holde på å terrorisere sånn. Er hun så ille som 10-åring, og far ikke gjør noe med saken, så kan jeg love deg at hun blir et sant helvete som tenåring.....

 

Takk for et utfyllende svar med mange gode tips.

Og takk for at du kaller dette for mobbing! Jeg har i mitt stille sinn lenge tenkt at dette er nettopp mobbing, men har vært redd for å overdrive og bruke for sterke ord.

Mannen min bagatelliserer jo også det hele, og det blir man jo påvirket av.

 

Her treffer du spikeren på hodet når det gjelder det meste av det du sier.

 

Ja, dette er en skoleflink og intelligent jente. Det faktum gjør det jo egentlig verre og mer skremmende, for jeg ser i blikket hennes at hun vet akkurat hva hun holder på med når hun setter igang.

 

Hun er veldig innsmigrende ovenfor voksne, gjør seg liten og sårbar. Men jeg vet at sannheten er en helt annen, hun er en jente som er sterk psykisk og som sagt intelligent. Hun spiller menneskene rundt seg med letthet.

 

Jeg vet det er riktig det du sier om at hun er misunnelig på mine barn og meg, den kjærligheten og det sterke samholdet vi har oss imellom.

 

Punkt 2 du foreslår hadde jeg aldri i verden fått med far på. Han ser ikke hvordan datteren er.

Han hadde helt sikkert argumentert med at mine barn også kan være vrange, strie, bråkete etc. Og det kan de!

Forskjellen er den at de ikke gjør noe bevisst for å såre, være ekkel mot eller mobbe andre. Men dette ser som sagt ikke han, han kjøper hennes skuespill som en sårbar liten sjel.

 

Samme med pkt 3, han hadde argumentert med at han kunne finne liknende dokumentasjon av mine barn.

 

Pkt 1 er veldig bra! Men jeg er redd for at jeg pr nå har hoppet til pkt 4 - jeg har stengt henne ute. Ikke ungene, men jeg.

Jeg har som sagt fått jenta helt i vrangstrupen, som du sikkert selv kan tanke deg du ville fått om noen mobbet dine barn - og attpå til i sitt eget hjem! Og faren behandler en utspekulert jente på 10 år som en stakkars liten baby.

 

Jeg ville nok hoppet til pkt 5 og gått hvis det ikke var for fellesbarnet.

En ting er at jeg ikke vil utsette nok et barn for samlivsbrudd, en annen ting er frykten for hvordan fellesen vil få det under samværet med far og halvsøsteren. Jeg grøsser bare ved tanken. Da vil ikke jeg være der til å beskytte han, og han er mye yngre enn søsteren.

Jeg ser jo hvordan hun er mot mine særkulls (og de er faktisk eldre enn henne), og får helt vondt i magen på å tenke på hvordan hun vil behandle minstemann uten meg der til å beskytte han.

 

Er faktisk dette siste som er min største grunn til å bli.

Men skjønner ikke hvordan dette skal gå.. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av "stedatter i halsen"-modus og begynne å tenke konstruktivt..

 

HI

[Anonym bruker]

Herregud, snakk om å skulle "ta" en ti år gammel jente her! Henge henne ut på tavla til spott og spe for resten av familien?

 

Har du noen gang vurdert å prøve å finne ut HVORFOR hun oppfører seg som hun gjør? Er hun født ond tror du? Eller kan det ligge noe annet bak? At mammA og pappa gikk fra hverandre? At hun kommer fra et splittet hjem, og blir tvunget på deltid inn i en familie som har alt hun aldri fikk - to foreldre som bor sammen og kjærlige, nære søskenforold? Og det hele toppet med en stemor som har henne i vrangstrupen...

 

Og du "anklager" henne for å være misunnelig på det nære, kjærlige forholdet "resten av familien" har... Go figure!!!

[Anonym bruker]

Vet du noe om hvordan miljøet er i klassen hennes på skolen? Det du beskriver at hun gjør mot dine barn, det gjorde vi i min klasse mot hverandre hele tiden. Jeg trodde på en måte at det skulle være sånn. Det var vondt når det ble gjort mot meg ja, men neste gang var det en annen sin tur, og det å være med på det var den måten man unngikk å være "offeret" selv denne gangen. Jeg visste også hva mobbing var i teorien, men jeg så ikke på dette som mobbing. Det var bare sånn det var å være flere enn 2 sammen, trodde jeg. Selvfølgelig sa de voksne at vi ikke måtte gjøre sånt, men... vi tok ikke det så veldig høytidelig av en eller annen grunn. Vanskelig å forklare. Men jeg gjorde ikke dette for å være slem og gjøre andre vondt, og det tror jeg ikke de fleste andre gjorde heller. Vi visste bare ikke om noe annet...

 

Jeg skjønner godt at du ikke vil godta denne behandlingen av dine barn, men ville bare få frem at det ikke trenger å være slik at denne jenta er slem eller ondskapsfull eller liker å plage folk. Kanskje hun bare ikke vet hvordan hun skal oppføre seg annerledes.

 

Har ingen konkrete råd dessverre.

[Anonym bruker]

Herregud, snakk om å skulle "ta" en ti år gammel jente her! Henge henne ut på tavla til spott og spe for resten av familien? Har du noen gang vurdert å prøve å finne ut HVORFOR hun oppfører seg som hun gjør? Er hun født ond tror du? Eller kan det ligge noe annet bak? At mammA og pappa gikk fra hverandre? At hun kommer fra et splittet hjem, og blir tvunget på deltid inn i en familie som har alt hun aldri fikk - to foreldre som bor sammen og kjærlige, nære søskenforold? Og det hele toppet med en stemor som har henne i vrangstrupen... Og du "anklager" henne for å være misunnelig på det nære, kjærlige forholdet "resten av familien" har... Go figure!!!

 

Hvorfor er det alltid den som oppfører seg verst som skal få mest forståelse og taes mest hensyn til?

 

Jeg har også tre barn som er skilsmissebarn, de ser sin far en håndfull ganger i året mens stedatteren er hos faren annenhver uke.

Jeg har klart å oppdra barna mine til å oppføre seg som folk alikevel, være empatiske og behandle andre bra. På tross av alt de har vært frarøvet av materielle goder og en fraværende far.

 

Men du mener likevel at "stakkaren" her er stebarnet, som har begge foreldre i hverdagen, og som ellers har en stor familie (besteforeldre, onkler, tanter etc) som kun er fokusert på henne, i umiddelbar nærhet?

Og at jeg skal ha forståelse for henne på bekostning av mine barn, som jeg har klart å gjøre til harmoniske mennesker på tross av sin situasjon, men som stedatteren nå behandler dårlig?

 

Når skal man begynne å ansvarliggjøre barn for sine handlinger egentlig? Eller skal hun kunne bruke sin status som skillsmissebarn som unnskyldning for å oppføre seg dårlig hele livet? Tror nok at det vil skorte på med forståelse for dette ettersom hun vokser til. Men du tror kanskje at i det hun fyller 18 så vil hun plutselig innse at hun må behandle andre pent?

Nei, barn må nok oppdras til empati og folkeskikk.

 

Har forresten ikke kalt henne ond, men handlingene hennes er ondskapsfulle.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom forståelse og oppdragelse. Det at det kan ligge grunner bak oppførselen hennes betyr ikke at man skal godta den, bare at man kanskje ikke trenger å være så sint på henne, eller mene at hun er ondskapsfull. Ingen sier at du skal ha forståelse for henne på bekostning av dine barn, eller at hun skal få mest forståelse, men hun at hun OGSå trenger forståelse.

 

Og det du sier om at dine barn har taklet dette så fint og oppfører seg bra viser jo kanskje nettopp det at det er henne det er mest synd på. Det høres jo ikke ut som hun har det så bra ut fra oppførselen hennes. Hun har kanskje heller ikke fått like god hjelp og veiledning i hvordan man oppfører seg som dine barn har. Det er jo i tilfelle ikke hennes feil.

[Anonym bruker]

Vet du noe om hvordan miljøet er i klassen hennes på skolen? Det du beskriver at hun gjør mot dine barn, det gjorde vi i min klasse mot hverandre hele tiden. Jeg trodde på en måte at det skulle være sånn. Det var vondt når det ble gjort mot meg ja, men neste gang var det en annen sin tur, og det å være med på det var den måten man unngikk å være "offeret" selv denne gangen. Jeg visste også hva mobbing var i teorien, men jeg så ikke på dette som mobbing. Det var bare sånn det var å være flere enn 2 sammen, trodde jeg. Selvfølgelig sa de voksne at vi ikke måtte gjøre sånt, men... vi tok ikke det så veldig høytidelig av en eller annen grunn. Vanskelig å forklare. Men jeg gjorde ikke dette for å være slem og gjøre andre vondt, og det tror jeg ikke de fleste andre gjorde heller. Vi visste bare ikke om noe annet... Jeg skjønner godt at du ikke vil godta denne behandlingen av dine barn, men ville bare få frem at det ikke trenger å være slik at denne jenta er slem eller ondskapsfull eller liker å plage folk. Kanskje hun bare ikke vet hvordan hun skal oppføre seg annerledes. Har ingen konkrete råd dessverre.

 

Vet ikke så mye om klassemiljøet, men tror det er ganske bra.

Miljøet hos moren derimot, kan være verre. Er mange barn i hjemmet der (halv- og stesøsken), og mitt inntrykk er at moren ikke er nok "tilstede" med barna. Altså, de er litt mye overlatt til seg selv og "den sterkestes rett" får råde.

Dette er mitt inntrykk da, og ser jo at det er et problem.

Lite å få gjort noe med da.

 

Vet som sagt ikke hvordan hun er på skolen, men sammen med besteforeldre, onkler og tanter kan hun også oppføre seg skikkelig stygt.

Av typen, klikker fullstendig i familieselskaper hvis hun ikke får rosen på marsipankaken, og hun skal ha den Nå!

Sparke og slå løs på onkelen mens hun hyler og skriker stygge ting, hvis han erter henne litt.

Fyker løs på bestefaren og oppfører seg likt som beskrevet over, hvis han blar i et blad som er hennes uten å ha spurt om lov først.

 

Jeg griper ikke inn i dette, da det ikke er min oppgave å oppdra henne. Men står sjokkert og ser på..

Griper derimot inn når det går utover ungene mine.

 

Husker første gang hun slo, kløp og skrek til mine barn med besteforeldrene tilstede. Jeg løp bort, tok henne hardt i armen, så henne bestemt i øynene og ga klar beskjed. Bestemoren sto sjokkert og så på (sjokkert fordi jeg grep inn).

Etterpå kom hun bort til barnet mitt som ble "angrepet" og sa i et trøstende tonefall at hun pleier å gjøre sånn mot henne også, men hun blir jo så lei seg etterpå.. (stedatter kommer alltid etterpå og gråter og sier unnskyld til de voksne i familien, etter hun har hatt en av sine anfall, og da får hun alltid sitte på fanget og får trøst! For så å gå å gjøre det samme igjen like etterpå.Jeg er sjokkert..)

 

Nei, dette er nok en blanding av dårlig miljø hos moren, og ekstrem bortskjemming fra hele farens familie.

Så jeg ser grunnen, men hva gjør man..?

Er stort sett alene som voksen om å oppdra henne.

[Anonym bruker]

08.59 er HI

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler så med dere, både deg og barna dine og stedatteren. Jeg skjønner at det føles veldig urettferdig at dette uforskyldt skal gå utover dere, men husk at det ikke er hennes feil at de voksne skjemmer henne bort og ikke oppdrar henne. Om du skal være sint på noen, så vær sint på de voksne rundt henne.

 

Jeg var på en måte litt sånn selv som barn. Ikke så ekstrem som det du beskriver tror jeg, men langt på vei. Jeg visste på en måte at det jeg gjorde ikke var riktig, men jeg trodde at det var berettiget når f.eks. noen rørte mine ting uten lov. Samtidig kunne jeg ikke skjønne hvordan noen kunne finne på noe sånt, og når det var noe jeg ikke forstod, så ble jeg frustrert, og det kom ut som vilt sinne. Overreaksjon for en bagatell selvfølgelig, men for meg var det prinsippet. Vanskelig å forklare, det høres teit ut, men det virket logisk da.

 

Jeg vet at jeg gjorde de rundt meg vondt, men det gjorde vondt for meg også. Det gjorde vondt å ikke forstå, at det ikke var de samme reglene som gjalt over alt, at jeg ikke visste hva jeg hadde å forholde meg til. Det gjorde vondt å bli forvirret fordi jeg plutselig fikk tilsnakk for noe jeg alltid hadde fått lov til, og det gjorde ekstremt vondt å bli mislikt av mer perifer familie for oppførsel jeg ikke visste var så ille, fordi jeg aldri hadde lært hva som var riktig.

 

Jeg vet jo ikke hvordan din stedatter har det, men slik hadde jeg det. Jeg tror kanskje noen barn er mer sårbare enn andre når det gjelder mangel på grenser og/eller forskjellige grenser på forskjellige steder. Selv har jeg i voksen alder fått diagnosen Asbergers syndrom. Det kan hende hun også har ett eller annet, men det kan like gjerne være "bare" mangel på oppdragelse som gjør dette.

 

Det beste som kan gjøres her er vel at de voksne rundt henne, eller i allefall foreldrene, begynner å sette tydelige grenser. De bør i tilfelle snakke med henne om det, få henne til å forstå at denne typen oppførsel ikke lenger vil bli godtatt, og hvorfor. Slik at hun er forberedt, i stedet for at noe hun er vant til å få lov til plutselig får konsekvenser.

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler så med dere, både deg og barna dine og stedatteren. Jeg skjønner at det føles veldig urettferdig at dette uforskyldt skal gå utover dere, men husk at det ikke er hennes feil at de voksne skjemmer henne bort og ikke oppdrar henne. Om du skal være sint på noen, så vær sint på de voksne rundt henne. Jeg var på en måte litt sånn selv som barn. Ikke så ekstrem som det du beskriver tror jeg, men langt på vei. Jeg visste på en måte at det jeg gjorde ikke var riktig, men jeg trodde at det var berettiget når f.eks. noen rørte mine ting uten lov. Samtidig kunne jeg ikke skjønne hvordan noen kunne finne på noe sånt, og når det var noe jeg ikke forstod, så ble jeg frustrert, og det kom ut som vilt sinne. Overreaksjon for en bagatell selvfølgelig, men for meg var det prinsippet. Vanskelig å forklare, det høres teit ut, men det virket logisk da. Jeg vet at jeg gjorde de rundt meg vondt, men det gjorde vondt for meg også. Det gjorde vondt å ikke forstå, at det ikke var de samme reglene som gjalt over alt, at jeg ikke visste hva jeg hadde å forholde meg til. Det gjorde vondt å bli forvirret fordi jeg plutselig fikk tilsnakk for noe jeg alltid hadde fått lov til, og det gjorde ekstremt vondt å bli mislikt av mer perifer familie for oppførsel jeg ikke visste var så ille, fordi jeg aldri hadde lært hva som var riktig. Jeg vet jo ikke hvordan din stedatter har det, men slik hadde jeg det. Jeg tror kanskje noen barn er mer sårbare enn andre når det gjelder mangel på grenser og/eller forskjellige grenser på forskjellige steder. Selv har jeg i voksen alder fått diagnosen Asbergers syndrom. Det kan hende hun også har ett eller annet, men det kan like gjerne være "bare" mangel på oppdragelse som gjør dette. Det beste som kan gjøres her er vel at de voksne rundt henne, eller i allefall foreldrene, begynner å sette tydelige grenser. De bør i tilfelle snakke med henne om det, få henne til å forstå at denne typen oppførsel ikke lenger vil bli godtatt, og hvorfor. Slik at hun er forberedt, i stedet for at noe hun er vant til å få lov til plutselig får konsekvenser.

 

Takk for svar, og for en annen synsvinkel

 

Ser det du sier, og at det kan ha relevans. Er også sint på samboer og hele hans familie!

Men i motsetning til deg så tror jeg stedatteren min på en måte "liker" å bli korrigert. Hun har iallefall forandret seg en del etter at jeg kom inn i livet hennes, blitt roligere og virker mer i likevekt.

Spesielt når hun er sammen med bare meg som voksen, da oppfører hun seg veldig bra!

 

Men denne plagingen av mine barn vil ikke helt gi seg. Kan også legge til at hun generelt kommer dårlig overens med andre barn.

Hun skal hele tiden bestemme og ha styringen, så når hun møter andre bestemte barn så blir det kræsj.

 

Eneste grunn til at hun og mine barn går så godt overens er at de er så snille, tålmodige og har evnen til å ikke ta en krangel om filleting fordi det ikke er viktig.

 

Når hun har besøk av venner, så ender vennen ofte opp med å leke med mine barn fordi stedatter blir sur på vennen når hun ikke får det akkurat som hun vil.

 

Når mine barn har besøk og stedatter vil være med dem å leke, så får jeg nesten alltid tilbakemelding på at stedatter er plagsom (fra vennen som er på besøk) - hun skal bestemme, slår, klyper, roper og skriker etc.

 

Faren og besteforeldrene ser ikke stedatter slik hun virkelig er i det hele tatt. De skylder alltid på det andre barnet når hun kommer i konflikter (noe som er ofte), blir stramme i maska når jeg korrigerer henne etc.

[Anonym bruker]

Mine foreldre så nok heller ikke meg slik jeg virkelig var. Ting hadde blitt mye bedre for både meg og de rundt meg hvis foreldrene mine hadde fått (og tatt imot) en eller annen slags form for veiledning.

 

Hvis ingenting annet nytter, så kanskje du rett og slett bør sende en anonym bekymringsmelding til barnevernet? For dette går jo i aller høyeste grad utover barnet selv også. Og hvis de blir innblandet, så kan foreldrene på en måte bli "tvunget" til å se at det er et problem her, og at de kanskje bør endre på et par ting. Kanskje de kan få veiledning f.eks. gjennom Bup. Det kan man jo få uten barnevernet også, men det er ikke sikkert de vil det hvis de ikke ser noe problem.

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som om jenta er både usikker og misunnelig på dine barn. Denne oppførselen er kanskje et rop om hjelp fra hennes side. Noen barn trenger strammere grenser.

Her må du få foreldrene på banen, nekter å tro at jenta er en engel når hun er sammen med moren og den siden av familien.

Jeg vil si at å ikke gjøre noe her er omsorgssvikt, jenta kommer snart i puberteten og da blir det ikke lettere.

Og det med at det som holder deg der er frykten for hvordan ditt fellesbarn skal få det på ev samvær høres jo helt fryktelig ut, håper du ser det selv.

[Anonym bruker]

Du får spørsmål om hun er født ond? Barn får ikke personlighetsforstyrrelses diagnoser. Men barna som utvikler personlighetsforstyrrelser som voksne har ofte en avvikende adferd.

 

Hun har helt klart en avvikende adferd, blottet for empati. Styr unna og ikke utsett barna dine for henne. Rett og slett.

[Anonym bruker]

Og det med at det som holder deg der er frykten for hvordan ditt fellesbarn skal få det på ev samvær høres jo helt fryktelig ut, håper du ser det selv.

 

Hvorfor mener du det er fryktelig?

Mener du det er fryktelig av meg å tenke sånn?

 

Dette er et barn som er 9 år eldre enn sin bror, og som slår, klyper, sparker og skriker stygge ting til sine 3 eldre stesøsken. Og så er det rart at jeg bekymrer meg for hva hun kan gjøre mot lillebroren når jeg ikke er der (jeg er den eneste voksne hun respekterer)?

Legg også til en far som er både blind for datterens personlighet og som er passiv i å gripe inn.

 

Skjønte altså ikke hvorfor du synes det er fryktelig av meg å tenke sånn, forklar gjerne.

 

HI

[Anonym bruker]

Og det med at det som holder deg der er frykten for hvordan ditt fellesbarn skal få det på ev samvær høres jo helt fryktelig ut, håper du ser det selv.

Hvorfor mener du det er fryktelig? Mener du det er fryktelig av meg å tenke sånn? Dette er et barn som er 9 år eldre enn sin bror, og som slår, klyper, sparker og skriker stygge ting til sine 3 eldre stesøsken. Og så er det rart at jeg bekymrer meg for hva hun kan gjøre mot lillebroren når jeg ikke er der (jeg er den eneste voksne hun respekterer)? Legg også til en far som er både blind for datterens personlighet og som er passiv i å gripe inn. Skjønte altså ikke hvorfor du synes det er fryktelig av meg å tenke sånn, forklar gjerne. HI

For meg høres det ut som om jenta har problemer og viser disse gjennom avvikende adferd.

Det at hun liker å bli korrigert, viser jo at hun egentlig ønsker strammere grenser, men du er den eneste som tilbyr dette.

Når jeg sier at det er fryktelig å tenke sånn så mener jeg at hvis det eneste som holder deg igjen er tanken på hvordan samvær skal være for gutten din, så er ting ganske så ille. Skjønner at dette høres krasst ut.

Hvis forholdene hjemme er så ille at du ikke kan flytte ut fordi du ikke tar sjansen på sende ditt eget barn til far så ville jeg sagt at de er uholdbare. Det er det jeg prøver å si. Det er nå dere lever og dette er barndommen til dine unger.De må lide under dette, og det tror jeg at stedatteren din også gjør.

[Anonym bruker]

Herregud, snakk om å skulle "ta" en ti år gammel jente her! Henge henne ut på tavla til spott og spe for resten av familien? Har du noen gang vurdert å prøve å finne ut HVORFOR hun oppfører seg som hun gjør? Er hun født ond tror du? Eller kan det ligge noe annet bak? At mammA og pappa gikk fra hverandre? At hun kommer fra et splittet hjem, og blir tvunget på deltid inn i en familie som har alt hun aldri fikk - to foreldre som bor sammen og kjærlige, nære søskenforold? Og det hele toppet med en stemor som har henne i vrangstrupen... Og du "anklager" henne for å være misunnelig på det nære, kjærlige forholdet "resten av familien" har... Go figure!!!

 

Jeg gjenkjenner mobbing meget, meget, meget godt. En person som helt eller nokså uprovosert går fremover med et mål for øyet: å trykke en annen person ned i søla med kefting og hets, og prøver å splitte søsknene og få dem til å jobbe mot hverandre - over lengre tid. DET er mobbing. Intet annet.

 

Og om du tenker at en 10 år gammel jente er så uskyldig bare fordi hun er "liten", så kan jeg godt opplyse om at 10 års alder slettes ikke var til hinder for den værste av jentene som mobbet meg da jeg gikk på skolen.

 

Fy som jeg får avsmak. Men nok om det, nok om min subjektivitet. Bare søk på nettet du, mener det var Aftenposten som slo stort opp om hvem mobberne er. Flertallet er så absolutt ikke stakkarslige folk som har det vondt hjemme. Det er intelligente, utspekulerte barn som vet og sno seg. De fleste får middels til god oppfølging i hjemmet, men de har en egen evne til å gjøre alt det vonde bak de voksnes rygg. Få til ingen får mistanke om hva de driver med. Og eneste mål er å hevde seg selv og ha det gøy, uten empati for de stakkars ofrene.

 

Selvfølgelig er det synd på jenta fordi hun må bo i to hjem. Men so what?? Hvor mye lidelse har ikk andre barn som vokser opp med misbruk og det ene med det andre, UTEN at de mobber eller ødelegger for andre for det om. Live is a bitch. Deal med det. å ha det vondt er ikke fripass til å gjøre andre vondt!!

[Anonym bruker]

Synes du har fått mye fornuftig tilbakemeldinger her HI.

 

Du kan godt prøve å få far med på strammere grenser, men det virker ikke lett. Og jeg tror at du ellers kan glemme å få med resten av storfamilien på å sette grenser.

 

Dette er synd. Det kom på nyhetene i vårt naboland at de nå har bevist at barn som ikke får grenser i oppveksen har større sannsynlighet for å utvikle depresjon og angst når de blir store...

 

Barna dine er flinke som er tålmodige med stesøster'n sin, men jeg tror jaggu meg de får det bedre om de sier klart i fra med hevet stemme til henne. Eventuelt bare går sammen vekk fra henne og situasjonen. Hun må ikke oppleve å bli belønnet for oppførselene sin (det gjelder både negativ og positiv oppmerksomhet. Høres ut som all oppmerksomhet er god oppmerksomhet for henne). Da tror jeg mye endrer seg. Da får hun sannsynligvis mer respekt for dem, og det hjelper på at dine barn er større.

[Anonym bruker]

Hun er 10 år og vet godt hva mobbing er fra skolen (ofte mye fokus og bruk av ordet der). Dette er ganske enkelt et utspekulert maktspill, fra en mester mobber. Hun gjør det helt sikkert bra på skolen og er en av lærernes favoritter. Hun vet å innynde seg hos de voksne. Klassisk. Og hun er åpenbart veldig sjalu på dine barn, på søskensamholdet, på all kjærligheten de har seg i mellom, og kjærligheten dere i mellom som biologisk familie. Hun føler seg helt sikkert ikke vel tilpass hos mor og stefar heller... Kanskje til og med tilsidesatt. Så går hun fram helt feil. Hun må stoppes, ellers ødelegger hun også andres liv senere. 1) Prøv å spørre henne om hun er misunnelig? Og prøv å få henne til å snakke om følelsene sine og vise henne måter å håndtere det på. 2) Om 1 ikke funker: Si rett til henne at hun kan bare slutte å mobbe barna dine. For ellers setter du et rødt kryss for hver dag hun mobber (eventuelt hvor mange ganger den dagen hun har holdt på å mobbe), og henger tavla på kjøkkenet/stua der alle kan se. Da blir hun på en måte hengt itt ut, men det har den lille sniken godt av (for en stund eller inntil hun skjerper seg). - Ps om far har problemer med dette, kan dere gjerne loggføre alle hendelser så han kan skjønne at det ikke er diktet opp. 3) Om 2 ikke funker: Gi barna dine mobiltelefoner så de kan filme henne. Vis det så til faren og be han ta tak. 4) Om alt annet ikke fungerer, så steng henne ute av livene deres. Slutt å gjøre ting for henne som voksenperson og be barna dine om å holde seg unna henne. Adskilte rom etc. Så kan hun få beskje dom at hun kommer inn i varmen igjen om hun oppfører seg. 4) Hjelper ingenting, så stikk. Hun kan ikke holde på å terrorisere sånn. Er hun så ille som 10-åring, og far ikke gjør noe med saken, så kan jeg love deg at hun blir et sant helvete som tenåring.....

Takk for et utfyllende svar med mange gode tips. Og takk for at du kaller dette for mobbing! Jeg har i mitt stille sinn lenge tenkt at dette er nettopp mobbing, men har vært redd for å overdrive og bruke for sterke ord. Mannen min bagatelliserer jo også det hele, og det blir man jo påvirket av. Her treffer du spikeren på hodet når det gjelder det meste av det du sier. Ja, dette er en skoleflink og intelligent jente. Det faktum gjør det jo egentlig verre og mer skremmende, for jeg ser i blikket hennes at hun vet akkurat hva hun holder på med når hun setter igang. Hun er veldig innsmigrende ovenfor voksne, gjør seg liten og sårbar. Men jeg vet at sannheten er en helt annen, hun er en jente som er sterk psykisk og som sagt intelligent. Hun spiller menneskene rundt seg med letthet. Jeg vet det er riktig det du sier om at hun er misunnelig på mine barn og meg, den kjærligheten og det sterke samholdet vi har oss imellom. Punkt 2 du foreslår hadde jeg aldri i verden fått med far på. Han ser ikke hvordan datteren er. Han hadde helt sikkert argumentert med at mine barn også kan være vrange, strie, bråkete etc. Og det kan de! Forskjellen er den at de ikke gjør noe bevisst for å såre, være ekkel mot eller mobbe andre. Men dette ser som sagt ikke han, han kjøper hennes skuespill som en sårbar liten sjel. Samme med pkt 3, han hadde argumentert med at han kunne finne liknende dokumentasjon av mine barn.

 

Punkt 2 og 3 er ikke ene og alene for å henge ut (selv om jeg ikke tror en mobber har vondt av å smake litt på egen medisin..). Det er konstruktivt å se svart på hvitt hvordan en selv er. Jeg og sambo har brukt det masse i forhold til hverandres feil og mangler. Har vært noen ting jeg trodde ikke forekom så ofte som det faktisk gjorde. Da er det godt å få en aha-opplevelse og muligheten til å rett på det. Selv om det svir litt der og da, og i tiden man jobber for å forbedre seg.

 

Dessuten er jeg overbevist om at dine barn enkeltvis kommer meget godt utav en slik loggføring for en begrenset periode. Så gå med på loggføring av alle barna. Om han ikke vil så behøver det ikke henge fremme heller. Det viktigste er at han får åpnet øynene sine for realitetene om sin datter.

 

Kan godt forstå at din samboer opplever dine barn som vrange også. Han lever med dem mesteparten av tiden, og ser/opplever alt fra dine 3 barn under ett, som steforeldre oftest gjør... Sånn sett er det ikke rart han føler det kan bli mektig med dine barn også...

[Anonym bruker]

Jeg synes dere skal få noen til å prate med og undersøke datteren jeg. PPU eller noe. Kan være noe hun bærer på som gjør at hun er på denne måten. Hun er nok ikke født sånn. Ikke minst få råd til å håndtere henne på best mulig måte.

[Anonym bruker]

Send faren på et kurs for å oppdra unger. Du Må prøve å få han på din side slik at han også kan slutte å ha "dårlig samvitighet" ovenfor henne og ta tak i problemet.

 

En 10-åring som sparker og slår er IKKE normalt, og på meg høres hun ut som en stor mobber.

[Anonym bruker]

Jeg har oppdatert meg på mobbing, da jeg har en liten som blir mobbet.

Jeg har ikke lest det som var referert her i aftenposten, men jeg har lest en god del på amerikanske, britiske og også australske sider om barn som mobber.

 

Det virker ikke som om nyere teori bygger opp det i lærte om mobbere da vi var yngre i ulike kamanjer på skolen. At mobberen gjerne var den som hadde det mest vondt inni seg, og at det var ille hjemme, som de tok ut mot andre barn, at det var et rop om hjelp etc.

 

Nyere teori virker som heller mer mot at det er egoisme og mangel på empati.