Barnevernssaker

[Anonym bruker]

Jeg forstår at det er vanskelig å melde noen til barnevernet, enten det er venninne, kamerat, familie, nabo eller bare bekjente. Jeg er så heldig at jeg foreløpig aldri har vært i denne situasjonen, og håper jeg slipper å oppleve at et barn ikke har det bra hjemme.

 

Til dere som er i denne situasjonen. Husk at det er bedre å melde fra en gang for mye, enn en gang for lite. Ser at det er flere her inne som legger inn innlegg om de bør melde noen til barnevernet. Tenk heller slik at om du allerede tenker på barnevernet i en situasjon, så er man allerede bekymret og da synes jeg man har en grunn til å ringe og snakke med bv. Barnevernet tar ikke barnet ut av familien etter første tlf fra deg. De sjekker nok opp i om dine misstanker stemmer. I mange situasjoner vil de gi veiledning til foreldrene, slik at de kan gi barna en bedre oppvekst. Mange foreldre vil nok skjerpe seg grundig om bv står på døren, og jeg vil tro barnet allerede da vil får det bedre hjemme.

 

Dette er ikke noe kritikk til dere som skriver innlegg her om dere bør melde noen til barnevernet, men en oppfordring til å ALLTID tenke på barnet i disse situasjonene. Man kan, som man ser i tidligere tråder, være anonym når man melder noen til bv. Om det kommer så langt at den man melder får vite hvem som har meldt de, så er det fordi situasjonen er alvorlig. Da er det faktisk verdt at vennskapet er ødelagt, så lenge man har reddet et barn.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Jupp, begrunnelsen er ofte at man syns foreldrene fortjener en sjanse til. Det er ingenting i veien for å snu det, og spørre seg om ikke barnet bør få sjansen til å ha en barndom mens det fremdeles er barn.

[*Miss Flua*]

Helt enig.

Jeg har tok et tøft valg og meldte min søster til barnevernet. Og jeg gjorde det uten å være anonym. Nå har barnet det mye bedre, og jeg vet jeg gjorde det riktige

[Anonym bruker]

Bare synd at barnevernet har fått rykte på seg for å bare ta barn fra hjemme sitt for moro skyld. Det er nok grunnen til at mange kvier seg. Mange foreldre kunne hatt godt av å fått en liten pekefinger fra barnevernet uten at de nødvendigvis bør miste omsorgen for barna. Vet for eksempel om noen som pleide å ta med den nyfødte babyen på fest, og der ble den stående alene i bilsetet sitt på et soverom mens foreldrene festet og var så stupfulle at de glemte ungen sin når de drog hjem om morgenen. Barnevernet hentet denne ungen, og de fikk den tilbake. Men de har skjerpet seg betraktelig.. Tror det skal utrolig mye til for å overta omsorgen.

[Oktoberbarnetmitt]

Jeg er selv meldt til barnevernet. Noe jeg ser grunnen til, og ikke er flau over. Derfor skriver jeg heller ikke som anonym. Jeg har vært innlagt på psykriatisk sykehus, og sykehuset er pliktet å sende melding til barnevern. Dette er helt greit. Jeg har fått beskjed om, og føler, jeg har ingenting å frykte. Det går svært bra nå. Og jeg ser frem til å snakke med bv, og få vite litt mer og vise at jeg er klar for å være mor. Jeg har allerede snakket med de, fordi jeg var bekymret for deres fremgangsmåte. Da snakket jeg med en hyggelig mann som forklarte helt greit hva det gikk ut på å være meldt til barnevernet.

Jeg har et positivt syn på barnevernet, noe jeg tror hjelper. Det er ingenting ved meg som tyder på omsorgssvikt. Slik jeg selv ser det, og folk rundt meg ser det. Jeg er ikke deprimert e.l., og er glad i barnet. Nå bruker jeg en medisin som hjelper godt, og som holder meg frisk. Dette barnet betyr like mye for meg som for en annen normal mamma. Så jeg har ingenting å frykte nei, og gleder meg til å snakke med bv igjen. Selvfølgelig spørs det sikkert fra person til person som jobber i bv om hvordan de ser på en sak. Men de ønsker så langt det er mulig at mor skal beholde barnet. Og det tror jeg på.

[Anonym bruker]

En av grunnene til at folk har så forskjellige meninger om barnevernet må vel nettopp være det at det er forskjellige mennesker som jobber der... Barnevernet er jo ikke EN person.

 

Selv har jeg vidt forskjellige erfaringer med barnevernet i to kommuner på hver sin kant av landet. Der vi bodde før brukte de alt de kunne bruke mot oss, vridde det så godt de kunne og lagde problemer av den minste detalj. Ja, vi innså at vi trengte hjelp, men vi fikk alt annet enn hjelp fra dem. Vi flyttet derfra (etter å ha vunnet saken i fylkesnemnda), til mitt hjemsted hvor vi hadde hørt bare godt om barnevernet. Vi tok kontakt for å be om hjelp, og her ble vi møtt på en mye bedre måte. Vi får nå den hjelpen vi trenger, barna våre har det godt, vi har bare positivt å si om barnevernet her, og de om oss også. Er sjeleglad for at vi turte å ta kontakt med dem her, for vi har fått det mye bedre alle sammen, og ikke minst fått bekreftet at vi ER gode foreldre selv om vi har litt ekstra utfordringer i en periode. (Man begynner jo å lure etter en sånn sak som vi opplevde der vi bodde før.)

 

Så, selv om alle i barnevernet i utgangspunktet SKAL jobbe for barnets beste, så tror jeg det går mye på flaks og uflaks om du treffer på noen som er flinke i jobben sin eller ikke. Sånn er det jo med alle yrker, det er ikke sånn at du automatisk blir perfekt om du får jobb i barnevernet. Så jeg mener alle de som stoler blindt på alle instanser av barnevernet, OG alle som mener barnevernet som helhet bare er ute etter å ødelegge for folk, tar feil.

[Oktoberbarnetmitt]

Ja, det er forskjellige folk. Det er jeg klar over. Men går man inn i en sak positivt innstilt er det mye større sjanse for at dem man snakker med også blir positive...

Godt å høre at det går bra med dere - en solskinnshistorie oppi alt det negative