Jeg føler meg som ei ussel person..

[Anonym bruker]

Jeg er over 30 åra og kan ikke huske når min mor sa til meg at hun er glad i meg eller huske når hun viste glede over at jeg kommer på besøk.

 

Har yngre søsken som får god-natt meldinger hvor det står at hun er glad i dem, men det har aldri tikket inn på min mobil.

 

Har en sønn som min mor forguder og hun har gitt uttrykk for det ved flere anledninger at det er han hun ønsker besøk av, og at hun gleder seg til han er gammel nok til å komme med toget til henne alene, så kan jeg og min mann bli igjen hjemme.

En gang hun hentet oss på toget da vi kom på besøk så tok ikke lange tiden før hun så på meg og sa.."å..er du her enda??..kan du ikke dra hjem a så kan han være alene hos mommo??" og viftet med handa mot meg (vi var i butikken da).. Kanskje hun tullet, men jeg kjenner fortsatt stikket..

 

Har søsteren min på besøk nå (hun bor fremdeles hos mor) og mor gir uttrykk av at hun gleder seg til at hun kommer hjem igjen og at det er tomt og stille uten henne hjemme og er stresset over at søsteren min har vært borte så lenge..

 

Føler meg så ussel fordi jeg nå i kveld kjenner det litt på meg at jeg misunner søstera mi og de andre søsknene mine det at hun viser så tydelig at hun setter pris på de og er glad i de, mens det virker som det motsatte når det kommer til meg.

Herligheten, jeg er ei voksen kvinne og soser med slikt... burde kommet over det for lenge siden...

[Anonym bruker]

Har din mor andre barnebarn enn din sønn?

Hvis ikke tror jeg 'bare' det er kommet noen andre på tronen, nemlig din sønn:) At hun vil være med ham alene og slike ting er da bare koselig. Alt det andre du nevner høres også bare velment ut.

 

Du skriver også at dine søsken er yngre enn deg. Kanskje hun 'slapper av' i forhold til deg, i den forstand at hun anser deg som voksen og ikke bekymrer seg så mye for deg lenger. (I så fall et kompliment; det viser at hun synes du klarer deg kjempefint.)

 

At du savner litt anerkjennelse og slike ting fra henne er naturlig, spesielt når du føler det er forskjellsbehandling. Hva med å si det til henne? Hun ønsker nok ikke at du skal føle det slik.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Har din mor andre barnebarn enn din sønn? Hvis ikke tror jeg 'bare' det er kommet noen andre på tronen, nemlig din sønn:) At hun vil være med ham alene og slike ting er da bare koselig. Alt det andre du nevner høres også bare velment ut. Du skriver også at dine søsken er yngre enn deg. Kanskje hun 'slapper av' i forhold til deg, i den forstand at hun anser deg som voksen og ikke bekymrer seg så mye for deg lenger. (I så fall et kompliment; det viser at hun synes du klarer deg kjempefint.) At du savner litt anerkjennelse og slike ting fra henne er naturlig, spesielt når du føler det er forskjellsbehandling. Hva med å si det til henne? Hun ønsker nok ikke at du skal føle det slik. Lykke til.

 

Min søn er den eneste hun er bestemor til.

Og ang det med at det har kommet andre på "tronen" så må den tronen ha kommet nylig, for jeg har aldri sittet på den før, som sagt aldri (ikke da jeg var barn engang) var det "glad i deg" å høre eller så veldig mye anerkjennelse til og med da jeg var yngre.

Min mann har og reagert på hennes oppførsel.

 

Er ikke mulig å snakke med henne om slike ting. Hun kan bli sinna og høylytt hvis jeg skal prøve å snakke om ting, uansett tema hvis det har noe hint av at det er noe jeg ikke er fornøyd med (og da mener jeg ikke at jeg sier jeg er misfornøyd, men det er slik hun vil tolke det) og da snakker hun knapt med meg på en stund..

[Anonym bruker]

Jeg tror en liten del av oss følelsesmessig alltid vil være barnet til foreldrene våre, uansett hvordan forholdet er... så det at du er voksen har ikke så mye å si, egentlig.

 

Vet på et vis hvordan du har det. Min far har tre andre barn, men aldri kontakt med meg, og tar heller ikke initiativ til kontakt. Jeg skulle ønske ting var anderledes, men får liksom ikke endret ham. Han har jevnlig og grei kontakt med de andre. Men er han og jeg på samme sted overser han meg eller finner på unnskyldninger for å "slippe unna"....

Min mor er et annet kapittel.... :/

 

Jeg er blitt slik at jeg gjerne tar tyren ved hornene... så kanskje du en gang skal fortelle moren din hvordan du føler det? Ikke kritiser at hun forskjellsbehandler, bare fortell henne at du blir lei deg når hun aldri viser eller sier at hun er glad i deg, at du skulle ønske hun viste at hun gledet seg til du kommer osv.

Jeg får det bedre med meg selv når jeg vet at jeg har tatt opp ting på en ordentlig måte og i hvert fall prøvd å holde en god kontakt. Når det ikke har virket så har jeg i hvert fall vissheten om at jeg har forsøkt...

 

Nå aner jeg ikke hvordan du og din mor er, men en annen mulighet kan jo være at du ber henne med på tur en helg, bare du og hun. Gjør noe sammen og prat sammen, se om dere kan komme nærmere hverandre på den måten?

 

Du er ingen ussel person fordi om du blir lei deg for at moren din forskjellsbehandler deg og søsknene dine! Det er helt naturlig. Det kan jo også hende at moren din faktisk ikke mener å forskjellsbehandle dere på denne måten. Av og til har man gått seg inn i et mønster og bare fortsetter å gå i samme sporet år etter år uten egentlig å tenke gjennom hva man gjør? I så fall er det den praten som skal til... bare pass på at du tar den praten på en "voksen" måte, ikke som det sårede barnet du føler deg som (brent meg på det et par ganger...).

 

Det er lov å være skuffet over foreldrene sine. Men det trenger ikke nødvendigvis fortsette å være sånn for alltid. Så se om du finner din måte å gjøre noe med det. Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror en liten del av oss følelsesmessig alltid vil være barnet til foreldrene våre, uansett hvordan forholdet er... så det at du er voksen har ikke så mye å si, egentlig. Vet på et vis hvordan du har det. Min far har tre andre barn, men aldri kontakt med meg, og tar heller ikke initiativ til kontakt. Jeg skulle ønske ting var anderledes, men får liksom ikke endret ham. Han har jevnlig og grei kontakt med de andre. Men er han og jeg på samme sted overser han meg eller finner på unnskyldninger for å "slippe unna".... Min mor er et annet kapittel.... :/ Jeg er blitt slik at jeg gjerne tar tyren ved hornene... så kanskje du en gang skal fortelle moren din hvordan du føler det? Ikke kritiser at hun forskjellsbehandler, bare fortell henne at du blir lei deg når hun aldri viser eller sier at hun er glad i deg, at du skulle ønske hun viste at hun gledet seg til du kommer osv. Jeg får det bedre med meg selv når jeg vet at jeg har tatt opp ting på en ordentlig måte og i hvert fall prøvd å holde en god kontakt. Når det ikke har virket så har jeg i hvert fall vissheten om at jeg har forsøkt... Nå aner jeg ikke hvordan du og din mor er, men en annen mulighet kan jo være at du ber henne med på tur en helg, bare du og hun. Gjør noe sammen og prat sammen, se om dere kan komme nærmere hverandre på den måten? Du er ingen ussel person fordi om du blir lei deg for at moren din forskjellsbehandler deg og søsknene dine! Det er helt naturlig. Det kan jo også hende at moren din faktisk ikke mener å forskjellsbehandle dere på denne måten. Av og til har man gått seg inn i et mønster og bare fortsetter å gå i samme sporet år etter år uten egentlig å tenke gjennom hva man gjør? I så fall er det den praten som skal til... bare pass på at du tar den praten på en "voksen" måte, ikke som det sårede barnet du føler deg som (brent meg på det et par ganger...). Det er lov å være skuffet over foreldrene sine. Men det trenger ikke nødvendigvis fortsette å være sånn for alltid. Så se om du finner din måte å gjøre noe med det. Lykke til

 

Har prøvd å foreslå at vi finner på noe sammen..

En tur, konsert, osv, men nei.. hvis hun skal bort eller gjøre noe så er det alene..

[Anonym bruker]

Ser du har svart mens jeg (#4) skrev....

 

Hørtes ut som min mor som det også er umulig å prate med, som tar alt i verste mening - til og med komplimenter osv...

Er du eldst?

Kan det være (hvis du er eldst) at moren din "måtte" gifte seg da hun ble gravid, og aldri helt har kommet over det? Det kan i så fall forklare at hun alltid har behandlet deg anderledes enn de andre. Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner.... tanken bare slo meg.

 

Lever din far? Kan du i så fall snakke med ham? Det kan være noe du ikke vet om som en gang har påvirket moren din, noe som egentlig ikke har med deg å gjøre.

 

Av og til vil man heller aldri få svar på hvorfor ting er som de er, så må lære seg å leve slik at skuffelsene ikke ødelegger for mye for seg....

[Isola&Lille+julegave]

De blir sånn når de blir bestemødre! Fokuset flytter seg fra barn til barnebarn. Det betyr ikke at hun har glemt deg, eller elsker deg mindre!

Merker det veldig på min egen mor. Det går jo helt rundt for henne når datteren min er i nærheten! Noen ganger kommer hun på å si noe hyggelig til meg også, men hun må virkelig konsentrere seg om å huske det!

Jeg vet at hun ikke elsker meg mindre av en grunn, hun er bare mormor!

Er enebarn, da så jeg har heller ikke så mange å sammenligne meg med! Men syns det er deilig å ikke ha all fokus lenger!

[Anonym bruker]

Mine foreldre er ikke lenger gift, men det var ikke pga meg de ble gift, og min far bor på en annen kant av landet. Har aldri hatt noe spesiell kontakt med han.