Min situasjon, er helt på trynet :(

[Anonym bruker]

Mannen min er psykisk nede, veldig langt nede! Har går til behandlig, vært der 7 ganger (dps) gar hver uke + at han går på remeron tabeletter.

 

Fyren er totalt avvisende, helt kald i følelsene. Jeg har 2 barn og han har trukket seg unna dem også.

 

Han sier plustelig at han ikke vet helt hva han vil og skal gjøre, egentlig har han alt alle skulle ønske seg.

 

Hvor lenge skal jeg holde ut? er dette bare en fase? han sier jo han elsker meg og alt dette, men er han der at han bare kan forlate oss?

 

Kjenner jeg begynner og bli skikkelig lei!!

[Anonym bruker]

Han er ikke mannen min, samboeren min !

[Anonym bruker]

Om han ikke klarer og ta seg sammen rundt ungene, tror jeg dere klarer dere bedre uten han!!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Det heter i gode og onde dager......

Hvordan er han som mann og far når han ikke er syk da?

[ana_fi_hob_]

Som ei over sa... I gode og onde dager. Selv om dere ikke er gift. Så vil jeg tro dette gjelder samboere også...skjønner godt at du har det forferdelig. Er utrolig slitsomt med psykisk syke rundt seg. Spesielt med barn i tillegg. Men, ville du likt å blitt forlatt dersom du fikk kreft å måtte gå på cellegift ? Du ville nok ha blitt rimelig ute av det... Men skulle han forlatt deg ? Husk også at han er faktisk syk. Han sliter nok like mye med å være slik, som du gjør med at han er det. Men du burde stille opp for han. I tykt og tynt, godt og vondt.

[Popelko]

Skudd i blinde her, men kan det være tablettene som gjør at han blir kald og avvisende? Jeg var sammen med en for mange år siden som ble sånn. Ikke av den typen tabletter, men noen andre.

 

Uansett, det må være utrolig kjedelig for deg, og ikke minst for ungene. Vanskeli å holde fortet helt alene. Har dessverre ingen råd til deg, men ønsker deg lykke til :-)

[Lettie]

Hvordan ville du ønsket at han reagerte ovenfor deg om det var du som var syk? Sånn tenker jeg..

 

Jeg har selv vært (fysisk) ekstremt syk over lang periode. Var så sliten at jeg ikke orker barna i denne perioden, orket ikke noe sosialt osv. Orket ikke føre normale samtaler med mannen min. Ble nok deprimert av sykdommen, i tillegg til at sykdommen begrenset meg noe ekstremt i hverdagen. I perioder kunne jeg ikke annet enn å ligge..

 

Mannen min stod på for oss, tok både jobben sin, barna og husarbeid og var så utrolig god mot meg. Uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hadde nok i alle fall ikke kjempet for å bli frisk på samme måte, for når man er såå dårlig over så lang tid vil man bare dø. Det at jeg "fikk lov" å være syk og vise at sykdommen var tøff å takle (gråt mye, osv), gjorde det mye lettere for meg.

 

Gi han litt tid, er mitt råd. Gi han tid og rom for å være syk akkurat nå. Forhåpentligvis er det en periode.

 

Sender deg en god klem!

 

 

[Anonym bruker]

Hvor lenge har han gått på remeron?

Det er ofte sånn med disse pillene at man blir dårligere før man blir bedre. Jeg har gått på Remeron selv, og gikk rett i kjelleren før jeg begynte å bli bedre.

 

Ble helt frisk igjen.

[Gjest @---;-]

Jeg ser de skriver i gode og onde dager, i tykt og tynt, samt at hvordan du ville ha reagert hvis han hadde forlatt deg hvis du fikk kreft.

 

Vel, først og fremst kan ikke psykisk sammenlignes med kreft. Når det er sagt så skal man såklart støtte sine nærmeste gjennom tunge tider og sykdom, men ikke ved at det koster hva det koste vil.

 

Det er mulig sammboeren din blir bra etter å ha fått behandling og hjelp. Men, det er dere desverre ikke garantert. Det kan og være som hun over skriver at det er medisinen hans som gjør han "følelse løs".

 

Du har to barn som er vesentlig viktigere en sammboeren din. Når situasjonen i hjemmet begynner å bli så alvorlig at det går utover dei bør du sette deg ned og ta en alvorlig runde med deg selv hva du ønsker.

 

Så det jeg anbefaler er at du blir med på en av behandlingene og snakker med legen hans du og. Forklar situasjonen og få en oversikt over hva fremtidsutsiktene kan være.

 

Uansett så vil jeg å ønsket deg lykke til, det treng du virkelig....

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Mannen min er psykisk nede, veldig langt nede! Har går til behandlig, vært der 7 ganger (dps) gar hver uke + at han går på remeron tabeletter. Fyren er totalt avvisende, helt kald i følelsene. Jeg har 2 barn og han har trukket seg unna dem også. Han sier plustelig at han ikke vet helt hva han vil og skal gjøre, egentlig har han alt alle skulle ønske seg. Hvor lenge skal jeg holde ut? er dette bare en fase? han sier jo han elsker meg og alt dette, men er han der at han bare kan forlate oss? Kjenner jeg begynner og bli skikkelig lei!!

 

OBS OBS HI!

Jeg gikk på Remeron tabletter, og tålte de ikke, legen fant ut det, fordi jeg ble likegyldig til alt og alle! Det kan være noe å sjekke opp/ vurdere. Truxal og Venlafaksin gjorde store positive endringer for meg, da virkestoffene er noe anderledes.

[Anonym bruker]

Mannen min er psykisk nede, veldig langt nede! Har går til behandlig, vært der 7 ganger (dps) gar hver uke + at han går på remeron tabeletter. Fyren er totalt avvisende, helt kald i følelsene. Jeg har 2 barn og han har trukket seg unna dem også. Han sier plustelig at han ikke vet helt hva han vil og skal gjøre, egentlig har han alt alle skulle ønske seg. Hvor lenge skal jeg holde ut? er dette bare en fase? han sier jo han elsker meg og alt dette, men er han der at han bare kan forlate oss? Kjenner jeg begynner og bli skikkelig lei!!

 

Om han er kraftig deprimert er ikke akkurat 7 ganger på dps så veldig mye, har han i hele tatt fått diagnose enda. tror jeg var 5 ganger før jeg var ferdig med utredning og hadde diagnose og da skulle begynne behandling. Og behandling er bare samtaler så det gjør ikke at man plutselig er frisk.

 

Hvor lenge har han gått på medisinene, det tar 14 dager til en mnd eller to med de fleste medisiner før man merker forskjell til det positive, mange gjør at man blir verre en periode før man blir bedre igjen. Og har han gått lenge på et merke uten bedring er det på tide å ta det opp med den som har skrevet det ut og få byttet merke for da hjelper ikke den medisinen han har.

 

Jeg kan skjønne det er slitsomt å leve med, og du burde kunne snakke med han om hvorfor han trekker seg unna, spesielt barna forklare at du skjønner at han har det tungt men hva det gjør med deg og barna usikkerheten du føler i forhold til dette også videre.

 

Jeg sliter med kraftig depresjon, og kan ikke ta medisin siden jeg er hyper sensitiv og får alt for mye bivirkninger av de. Og ja når man er langt nede krever det masse energi og til tider konsentrasjon for å være tilstedeværende for barna mine. Jeg må ta meg kraftig sammen men er veldig klar over at jeg må siden jeg er alene. Om man vet barna har en annen foreldre å lene seg på er det sikkert lettere å gi litt slipp.

 

Med at han er klar på at han elsker deg og vil ha forholdet så er det sikkert lettere å stille noen minimumskrav i forhold til familielivet.

Slik at du ikke mister deg selv eller følelsene for han oppi dette her.

Han gjør ikke dette for at han ønsker å straffe dere eller at dere skal slite men fordi han sliter. Det betyr dog ikke at han skal ha fri pass til å overse dere og grave seg ned da dette ei heller gjør det bedre for han.

Og dere skal ikke slite fordi han sliter.

 

Finn deg en støttegruppe for de med familiemedlemmer som sliter slik at du kan få snakket ut med andre i samme situasjon og får noen råd der.

 

Men pågår det så lenge at du føler at det til slutt drar deg og barna ned så må du jo velge å gå. Du må se på hva som er best for deg. Men siden mannen har valgt å oppsøke hjelp og han ikke har fått denne hjelpen mer en 7 uker så langt så syntes jeg faktisk at du skylder både deg og han å prøve en stund til.