hvordan var deres liv da dere bestemte å bli gravide?

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har vært sammen i over 1 år nå.

Vi er 24 og 27 år gamle, han med høyskoleutdanning og 11 mnd igjen av en videreutdanning.

Jeg med fagutdanning,men snart ferdig med en tillegsutdanning som gir meg spisskompetanse.

Han har fast jobb og over gjennomsnittet godt betalt.

Jeg har et langtids vikariat og rellativt godt betalt pga. tilleg for natt,helligdager,kvelder osv.

 

Vi er nok å regne som "vanlige" mennesker, men kanskje med en litt støtte inntekt en gjennomsnittet.

Vi er veldig nøye på sparing,og har en god del penger stående begge to.

Vi er veldig glad i dyr,og har både hund og hest som vi koser oss med. Hesten på hobby/lett konkuranse nivå, hund som en trofast turkamerat og litt stevner i lydighet for morro.

Vi elsker friluftliv,og har ikke tall på hvor mange døgn og timer i året vi tilbringer i fjellet! En ferie for oss er en god fjelltur eller naturopplevelse.

Vi holder akkurat på med papirene til til huset vi skal kjøpe, og skal beregne endel oppussing før det enderlige resultatet.

 

Så var det dette med barn.

Vi er begge veldig glad i barn,og har nå for alvor hatt oppe samtalen ang. det å begynne å prøve.

Vi har funnet ut at å begynne å prøve rundt juletider vil være en god ide,og vi gleder oss enormt!

Kjenner jeg går og tripper og bare gleder meg!

Føler tilværelsen er god og stabil,at alt er lagt tilrette for at dette er det helt rette og gjøre. vi snakker omtrent daglig om alt rundt barn allerede og gleder oss masse.

 

Ossen var ditt liv/er ditt liv når du ble gravid?

Er du fornøyd med tidspunktet for graviditeten?

[jeem]

=)

[Audix78]

jeg er singel, leier leilighet, jobber deltid, er 34 år og gravid og fornøyd. Alt trenger ikke være glansbilder for å få barn heldigvis, det viktigste er at man er positivt innstilt. Alt ordner seg :-)

[Popelko]

Jeg og kjæresten hadde vært sammen i 3 mnd når jeg fant ut jeg var gravid, jeg var 19 år og barn var ikke akkurat det jeg tenkte på på det tidspunktet. Ingen var i fast jobb. Men, det gikk bra det å ;-)

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg ble gravid kort tid etter at vi ble sammen. Han hadde vikar og fast sommer jobb, jeg var uten jobb/ jobb søker. Det kom brått og uventet, siden jeg opprinnerlig skulle være steril (fra fødselen av, regnet legene med)

Etter samtale med lege og en evig lang samtale oss imellom, valgte vi å beholde. Mistet i uke 21.. Ble da enige i at vi skulle få oss jobb så fort vi klarte, og satse på nytt. Men etter 2 mnd fødte min søster, vi var så stolte tante og onkel.. Men egen sorg og savn ble for mye, nermest alt oppslukende. Så, vi ble enige om å få et barn, ble gravid ca 4 mnd etterpå. Planen var da å få sønnen vår, og få livet på stell, før vi tenkte på flere barn.. Men, en kondom som sprakk og angrepille som ikke gjorde jobben, sørget for at gutten vår ble storebror i en alder av 12,5 mnd. Vi elsker ungene våre, men det er harde kår nå.. Men samboeren ser ut til å kunne få fast jobb nå (krysser alt som krysses kan)

Det funker jo til dels å leve slik vi gjør nå.. Men skulle jo så klart ønske vi hadde litt mer frihet innen økonomien.

[Netti***]

Siden jeg ble gravid når jeg forsatt var tenåring, sa Onkel: Det finnes ikke et perfekt tidspunkt å bli gravid.. Det har han rett i. Er alltid et bryllup eller en annen opplevelse man skulle hatt med seg. Jobb og økonomi er også noe som skulle vært på plass. Men da jeg var på din manns alder hadde jeg 3 fantastiske barn og drømmejobben men over gj. Snittlig lønn. Samme med mannen min.

 

Nå venter vi nr. 4. Og har null bekymringer. Faste gode jobber, hus som ikke trengs oppussing, 4 flotte dyr og et forhold som er over 10 år gammelt. Nå var det nærmest perfekt og få barn, men med lederstilling som ikke er så lett å erstatte så har det vært utfordringer der å...

[Anonym bruker]

Når vi begynte prøvingen var vi begge 30 år, vært sammen i 2 år, bodd sammen i 3 mnd.

Jeg var arbeidsledig, han hadde en grei, men ikke altfor godt betalt jobb. Vi leide en liten leilighet.

Tok litt tid å bli gravid, så jeg rakk å få meg fast jobb, mannen fikk tilbud om en ny og langt bedre betalt jobb, men i en annen by, noe som ville bety pendling.

3 mnd etter at jeg begynte å jobbe ble jeg gravid. Mistrivdes, men måtte bare holde ut til jeg skulle ut i permisjon.

Det første året med baby ble det en del pendling mellom vårt eget hjem og samboers pendlerleilighet, men det måtte nesten bli sånn for å opprettholde et noenlunde normalt familieliv. Når gutten vår var nesten 1 år fikk vi omsider kjøpt oss hus i byen samboeren min jobbet i.

Fikk nr 2 når eldste var 2 år og 4 mnd. Da hadde jeg vært hjemme med han hele svangerskapet fordi vi ikke fikk barnehageplass. Når den nye babyen var 2 uker mistet samboeren min jobben pga konkurs. Han søkte på flere jobber, deriblant en i hjemtraktene våre som han fikk. Så da fikk vi en mnd på oss på å selge huset og flytte "hjem". En avgjørelse vi er veldig fornøyde med. Eldstemann fikk barnehageplass, yngste skal begynne om en mnd, og jeg skal begynne å søke jobb igjen.

Vi leier hus nå, men har fått oss tomt og skal til.

 

For vår del har det altså gått fra ikke helt ideel situasjon å bli gravid i til midt i blinken situasjon og motsatt igjen flere ganger. Men vi har klart oss helt fint allikevel.

[jeem]

Her har det vært snakket om en liten stund nå, men pga litt som gjenstår på kjøp av et hus,litt utdanning som skal bli ferdig osv,så har vi bestemt å begynne å prøve til neste år. Vi lever, litt som trådstarter, et aktivt liv med dyr i huset,og er mye ute på fjell og skogsturer.

Dette er noe et barn skal få være masse med på når den tid kommer.

Samboer er sjef på et kontor og jeg er utdannet med fagbrev.

økonomien er god og vi ser ingen hinder bak å snart begynne å prøve.