Er det jeg som er sær?

[Anonym bruker]

Jeg undrer litt, på om jeg er utrolig sær. Situasjonen er som følger: jeg tok i høst med meg min fireåringe datter og flyttet fra hennes far og eldre søster. Hans eldste kaller meg fortsatt mamma - hun har ikke noe forhold til sin biomor - men av ymse årsaker har jeg ikke all verden kontakt med henne annet enn det som faller seg naturlig i forbindelse med henting/levering til samvær osv. (Hovedårsaken til det er at da jeg i starten hadde eldste på besøk og overnattinger ble jeg samtidig dratt inn i en rolle som ubetalt privatsjåfør, og han fikset ikke samarbeidet når jeg sa at det ikke var min jobb å hente ham hvor enn han måtte befinne seg når jenta skulle hjem)

 

Min mor har helt siden hans eldste flyttet til oss vært veldig opptatt av at alle skal se at hun ikke gjør forskjell på barna selv om eldste ikke egentlig er hennes - i en så stor grad at det har blitt motsatt. Lillemor havner i bakre rekke uansett - og dette har jeg fått kommentert av andre også. Senest på sin fireårsdag for noen uker siden - hvor hennes storesøster "kuppet" dagen med god hjelp av mormor og familien på farssiden.

 

Kremeksempelet var da min mor på 17. mai avtalte å være sammen med min eks og hans datter - ikke meg og min datter. Vi møttes naturligvis allikevel ettersom vi bor på samme sted, men hun gikk i toget sammen med dem og det var ikke noen avtale mellom meg og eksen om at vi skulle treffes. Hun valgte altså å tilbringe 17. mai sammen med sin eks-svigersønn og hans eldste datter i stedet for sammen med sin egen datter og sitt eneste barnebarn.

 

Og i dag ringer min bror og nevner i en bisetning at mamma skal kjøre eksen og ungene på besøk til hans bror en times kjøring herfra i morra. Lille er der i helga og jeg visste at de skal til broren i morra, men eksen var påpasselig med å si at de "får skyss" uten å nevne av hvem.

 

Og for all del: jeg har et godt forhold til min eks, til hans eldste datter som som sagt fortsatt kaller meg mamma, og jeg har selvsagt ingenting i mot at mamma tilbringer tid med dem. Jeg synes bare det er litt rart. Og litt sårt på min datters vegne... Hun er bare lita enda, men det kommer en dag hvor hun vil forstå både at mormor bruker mer tid på storesøster og pappa enn henne og meg - på tross av at det er vi som er familien...

 

...men det er mulig jeg bare er litt sær?

[Anonym bruker]

Jeg tror mormor synes synd på henne - og kjenner seg ansvarlig for å yte litt ekstra omsorg - siden hun ikke har en mamma..

 

Men, ja - det er ganske sært å sette barnebarnet sitt i bakerste rekke - om hun bare har ett (ekte) barnebarn, burde hun i alle fall sette av tid til henne også.

 

Har du snakket med henne om dette?

[Gjest Hercule Poirot]

Nei, jeg synes ikke du er spesielt sær.

 

Det er flott at din mor ikke "slår hånden" av sitt barnebarns far, men kjære vene - dette synes jeg er å dra det langt.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde en gang at min mor gjorde alt for å holde kontakt med min eks (ikke barn involvert). Det ble til slutt så ille at jeg sa at hvis hun hadde så stor interesse av ham, så tydet det på at hun var forelsket i ham, og at hvis hun virkelig var det så "vær så god", for jeg hadde ikke noe mer interesse av ham.

Ut fra ansiktsuttrykket hennes så forstod jeg at hun nok var mer enn vanlig interessert i ham, men at hun trolig ikke hadde forstått det selv før jeg påpekte det...

 

Foreldre gjør ofte mye rart.... enig i at det er litt sært av din mor. Kanskje hun har en opplevelse av at du er så sterk at du greier deg selv i alle situasjoner, men at "noen" må ta seg av din "stakkars" eks som jo er blitt "uforskyldt" alenepappa?

 

Det beste er om du greier å heve deg over det. Du kan jo selvfølgelig ta det opp med henne, det kan hende hun ser det samme som deg, at hun kanskje ikke har tenkt bevisst hva det er hun gjør. Men du risikerer også at hun blir provosert - det er tøft for en mor å bli kritisert for ikke å oppføre seg riktig overfor "barnet" sitt (deg)....

[Gjest Gullguttene]

Nei, jeg syns ikke du er sær. Det er fint at din mor holder kontakten med de. Men hun burde ikke sette ditt barn i annen rekke. Kan du ikke ta det opp med henne?

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Det er rart med det... nå vet jeg bare hva du skriver her, men tenker som så at mens du og barnefar var sammen, så prøvde hun hardt å ta inn hans eldste barn som sitt eget barnebarn, det er jo trossalt storesøster til hennes "ekte" barnebarn. Og all ære til de som klarer dette. Men problemet dukket kanskje opp i størst grad når dere gikk fra hverandre... det er jo ikke noe denne bestemoren har valgt, og hun vil jo naturlig nok fortsette å være "bestemor" for eldste også, som før. Men tror de fleste i en slik situasjon likevel hadde valgt å dempe seg litt pga samlivsbruddet.

 

Rart er det uansett å forskjellsbehandle barnebarn, "ekte" eller ikke.

[Anonym bruker]

Jeg tror mormor synes synd på henne - og kjenner seg ansvarlig for å yte litt ekstra omsorg - siden hun ikke har en mamma.. Men, ja - det er ganske sært å sette barnebarnet sitt i bakerste rekke - om hun bare har ett (ekte) barnebarn, burde hun i alle fall sette av tid til henne også. Har du snakket med henne om dette?

 

Et hvert forsøk på å ta dette opp med henne blir elegant avvist med at jeg er en vrangpeis. Men jeg lo litt inni meg når hun for noen mnd siden ble satt på plass av sin søster. Vi snakket litt rundt dette, det framkom at mamma overhode ikke forstår at jeg synes det er rart at hun tilbringer så mye tid med eksen min - og min tante spurte mamma hva hun ville sagt dersom tante inviterte min far i familieselskaper. Kommentaren falt ikke i god jord, og den åpnet overhode ikke for noen forståelse fra mammas side...

 

Nei, jeg synes ikke du er spesielt sær. Det er flott at din mor ikke "slår hånden" av sitt barnebarns far, men kjære vene - dette synes jeg er å dra det langt.

 

Nei, det er jo langt mellom å slå hånden av ham - og å legge mer arbeid og omtanke i kontakten sin med ham enn med meg... Det ligger nok muligens en liten undertone der av at hun synes synd på min eks og hans datter fordi jeg valgte å dra, at hun er sur på meg fordi jeg fratok henne rollen som den oppofrende reservebestemora.

[Gjest eelis+kian ♥]

Dette hadde såret meg enormt. Har du snakket med henne om dette? Det kan jo være så enkelt som at hun ikke egentlig er klar over hva hun gjør selv?

[Anonym bruker]

Dette hadde jeg ikke funnet meg i. Hadde distansert meg fra henne til hun kom på bedre tanker.

Kanskje du får søke etter en stemormor til datteren din og la biomormor få nyss i dette , kanskje det da går opp for henne hvilken galskap hun holder på med.

[Anonym bruker]

...og som seg hør og bør på et sånt forum: det ligger selvfølgelig mye mer bak enn et nokså kort foruminnlegg kan beskrive.

 

Jeg og min eks har et godt forhold, det var jeg som stod på barrikadene og ledet ham igjennom flere år med rettssaker for å få omsorgen for datteren, og denne datteren (og faren) har flere diagnoser - datteren har store adferdsvansker (adhd, er under utredning for autisme) og far har lette diagnoser i autismespekteret. Det kan bli for mye for noen og enhver å bo sammen med to mennesker med adhd og autismespekterproblematikk - og det ble alt for mye for min datter desverre. Hun forguder sin far, men hun havnet fullstendig i bakleksa i møte med en hverdag som var preget av hyperaktivitet og avvikende adferd. Og jeg ble utslitt. Og jeg, i motsetning til min mor, kom tilslutt til den erkjennelse at jeg til syvende og sist har et hellig ansvar for å sette min datters ve og vel først - uansett om det medfører at jeg svikter hennes far og eldre søster. Min datter har vokst og blomstret voldsomt siden vi flyttet - hun har hatt utrolig godt av det - men det er det tilsynelatende bare jeg som bryr meg om.

 

Hva angår min mor og mitt forhold til henne: min mor er psykologføde. Hun utsatte meg for fysisk og psykisk mishandling i oppveksten, har klare psykopatiske trekk og er rett og slett ikke "helt god". Dette vet min eks utmerket godt. Og jeg har forsøkt i det lengste å ikke la mitt aldeles rævkjørte forhold til min mor komme i veien for at ungene skal kunne ha et godt forhold til mormor. Jeg og mamma kan godt være sammen, det er ingenting i veien for at jeg inviterer henne på besøk eller blir med henne på shopping - men forholdet vårt er anspent og det er ingen påfallende mor/datter-kjærlighet inne i bildet.

 

Og jeg synes det er vanskelig selv å avgjøre om dette er noe å reagere på, eller om det rett og slett er mine følelser for (mot) dama som spiller meg et puss. Det er vanskelig å vite at hun nå går igjennom barnas far for å kunne ha kontakt med barna uten at jeg - som tross alt kjenner henne og vet hva jeg skal være obs på - skal kunne kontrollere kontakten.

[Anonym bruker]

Krake søker make sier nå jeg til dette.

Kanskje dette går over med tiden, det er vel en overgangsprosess for både din mor og din eks.

Hun synes nok litt synd på ham og datteren, og opfatter deg som "den sterke part" tenker jeg.

Hev deg over dette, det roer seg nok etterhvert.