Er dere mer sjalu når dere er/da dere var gravid

[Anonym bruker]

?

[Anonym bruker]

Er ikke sjalu verken i graviditet eller utenom.

[Mrs. Bouquet]

Nei, tror ikke det. Har aldri tenkt på meg selv som spesielt sjalu. Har lite problemer med det, men nå har jeg ikke en mann som flørter med andre som jeg får med meg heller.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg føler meg rimelig trygg på mannen, så jeg er ganske så avslappet i graviditeten også.

[Von Hertelhofen]

Er ikke sjalu, uansett

[Gjest sandyBay1]

Nope var ikke det. Men mannen var Siden jeg gikk til en kjekk diabeteslege hver 14.dag

[Anonym bruker]

?

 

Sjalu har jeg aldri vært hverken før under eller etter.

men fra jeg var 3 til 6 mnd gravid med første kunne jeg ikke fordra mannen min og ville ikke ha han i nærheten av meg.

Mens de siste 3 mnd var jeg helt fortvila når han ikke var sammen med meg.

Ikke for jeg var redd for at han gjorde noe galt jeg bare ville være sammen han hele tiden. Dessverre lå jeg på sykehuset mye av disse mnd så jeg så ha sjelden siden han ikke gadd.

Nummer to kom som en liten glipp når vi prøvde å fikse forholdet og ærlig talt hele svangerskapet hadde jeg et sinne og motvilje mot han som var stor (men velfortjent) så da ville jeg nok ønsket han skulle være utro så jeg kunne kaste han ut.

Forholdet var over ikke stort mange mnd etter fødsel.

[Gjest Heartbroken]

Jeg er veldig lite sjalu av meg, og om noe, så enda mindre når jeg går gravid. Jeg bærer hans barn og vet at han setter så stor pris på det at det aldri kunne falt han inn å svikte meg i en så sårbar situasjon.

 

Jeg føler meg også vel med magen min, og det merkes nok, så om noe så har vi det enda bedre under graviditetene

[Anonym bruker]

Jeg er aldri sjalu til vanlig, og vi har vært gift i 18 år og har et bunnsolid forhold.

De gangene jeg har vært gravid( sist i forfjor) forandret jeg meg til å bli litt sjalu. Jeg er 100% sikker på at han ikke har vært/er utro, men tanken snek seg baki hodet likevel. Jeg tenkte mottanker, og sa til meg selv at jeg var tullete som tenkte slik. Men selv om fornuften tilsa noe annet kjente jeg på den.

Og jeg tror ikke det har noe med utroskap å gjøre, altså "penis i fremmed vagina". Men heller tanken om å mulig bli forlatt i denne situasjonen som kommende mor. Så jeg tror det er noe biologisk(hormonene) som setter i gang dette. At det er laget slik fra naturens side for at man skal holde sammen.

For hvorfor skulle jeg ellers begynne å dvele på noe som aldri kommer til å skje når jeg vet det aldri kommer til å skje?

 

Det er masse andre ting som også endres under graviditet pga hormoner, og jeg synes det var litt moro denne gangen for jeg var obs på de! Altså når det gjelder tankesettet. Jeg overrasket meg selv mang en gang!

[☆☆☆]

Nei, har aldri vært særlig sjalu av meg...

[Anonym bruker]

Ja.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Var ikke det de første gangene, men sist nå var jeg det, med god grunn Er vondt å konstant være i tvil, og ha evig redsel for slikt.. Det tærer en del på krefter.

[LuksusLiv]

Ja, men ikke på den måten at jeg ikke stoler på han. Husker godt en gang jeg klikket under første svangerskap. Mannen kom hjem med et julenummer med Vi Menn, hvor det var et egen hefte med masse snertne, nakne damer. Jeg var da stor som et fjell og følte meg mindre lekker. Ble lyn forbannet og rev heftet i fillebiter før det havnet i søpla. Skammer meg litt over den overreaksjonen ja.