Dere som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen

[Anonym bruker]

Hvordan er dere i forhold til egne barn? Paranoide?

 

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke er noe mer bekymret for dette enn andre foreldre, og det har jeg ikke vært heller, så lenge jentene har vært så små at jeg har følt at jeg har "kontroll". Det er bare det at jentene mine begynner å bli større nå, og jeg må slippe taket mer. Eldste er like gammel som jeg var da det begynte, og jeg har merket det siste halvåret at jeg blir mer og mer paranoid. Ser en potensiell overgriper i alle. Fornuften sier jeg må roe meg og at ikke alle (menn) er overgripere. Men så skriker magen tenk om! Tenk om! Tenk om!

 

Jeg er fryktelig var på alle signaler, ting som fornuften vet er helt normalt. At de nevner noe med kjønnsorganger, at de spør om noe som kan relateres til, at yngste er sår i rompa når jeg skal skifte bleie osv. osv. osv.

Jeg føler meg som en hauk som analyserer alt de sier og gjør og leter etter tegn på at noen gjør noe med dem.

 

Jeg kan engste meg så mye at det slår ut i intense angstanfall. Slitsomt

[3 er nok!]

Nei, jeg er ikke paranoid i fht til det, men mine barn er enda ikke nådd den alderen jeg var i da overgrepene begynte. Jeg var i begynnelsen av tenårene, og jeg kjenner en angst inni meg, spes i fht datteren min, at det skal skje noe med henne nær hun også blir tenåring. Jeg gruer meg til hun får pupper og kroppens hennes utvikler seg. Jeg vil ikke hun skal ha gym på skolen osv. Jeg sliter en del med sånne tanker, men håper det slipper nør den tid kommer. Jeg tror og håper det er normalt. Ville egentlig være anonym nå, men skriver fra mobil så det går ikke. Svarer likevel da jeg føler det er et viktig tema.

[Anonym bruker]

jeg har en gutt som snart er halvannet år og jeg må si jeg ikke tenker så mye på det. mulig det hadde vært annerledes om jeg hadde en datter. høres ikke noe ålreit ut å bekymre seg så mye. jeg prøver å være så naturlig som mulig i fht til nakenhet og kjønnsorganer. flott at du passer på, men kanskje du trenger å snakke med noen kyndige? er jo normalt å være påpasselig men ikke så du får angst. det er vel ikke noe ålreit for deg eller de rundt.

[Anonym bruker]

Takk for svar perlefisken.

[Anonym bruker]

Ja. Jeg opplevde ikke overgrep fra noen nærme, men et overfall av en ukjent tenåringsgutt. Trodde jeg skulle dø. Jeg har alltid vært redd gutter i en viss alder og jeg kan fortsatt se en mulig overfallsmann i alle menn..... jeg er veldig var for alt min sønn forteller om sår i rompa osv, og jeg kjenner jeg får panikk over å ikke ha dem i syne. Jeg ble overfalt på tur til en lekeplass, min mor satt og spiste is og jeg og min søster gikk for å plukke blomster bak et tre. Han plukket meg opp med kniv mot halsen og gikk avgårde. Min søster sto igjen. Jeg er paranoid fordi det gikk så kjapt! Jeg var 9 år, vi var tobarn og min mor var uoppmerksom i 5 minutter....

[Anonym bruker]

jeg har en gutt som snart er halvannet år og jeg må si jeg ikke tenker så mye på det. mulig det hadde vært annerledes om jeg hadde en datter. høres ikke noe ålreit ut å bekymre seg så mye. jeg prøver å være så naturlig som mulig i fht til nakenhet og kjønnsorganer. flott at du passer på, men kanskje du trenger å snakke med noen kyndige? er jo normalt å være påpasselig men ikke så du får angst. det er vel ikke noe ålreit for deg eller de rundt.

 

Jeg tenkte heller ikke så mye på det da de var så små. Men har kommet nå den siste tiden. Tror faktisk ikke jeg hadde klart å takle det om noen gjorde noe med barna mine.

Jeg prøver også å være naturlig ift. kropp og nakenhet, men syns det er vanskelig. Prøver å skjule redselen min, og tror og håper at jeg klarer det. Men er slitsomt.

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke så mye på det, men nå har jeg en gutt og han har enda en del år igjen før han kommer i alderen jeg var i. Hvordan det blir når han blir eldre eller om jeg får en datter vet jeg ikke.

 

Selv om jeg ikke tenker så mye på seksuelle overgrep enda så stoler jeg ikke på menn og er påpasselig på menn i nærheten av barnet mitt. Jeg er rett og slett redd de skal skade han på noen som helst måte. Jeg ble misbrukt av en jeg sto veldig nær, en jeg stolte på og en jeg trodde ville mitt beste. Realiteten var den at jeg ble manipulert til å tro han brydde seg om meg for så å misbruke meg i ett år.

Derfor er jeg redd for å at noen skal lure meg eller mitt barn til å tro vi betyr noe for så å skade oss på noen måte.

[Anonym bruker]

tenker mye på det.. datter som er 4.. ser også en potensiell overgriper i alle.. til ogmed hennes halvbror.. :/ ligger våken enkelte netter pga redsel for dette.. er ikke noe over optimistisk til overnattinger borte heller.. off det er slitsomt.. og jeg skjemmes over å tenke slikt..

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg tenker desverre en del på dette. Største er bare 3, men selv om hun er lita er jeg kjempeengstelig. Vi var på stranden her omdagen, og det var en del folk der. Jeg kjente klumpen i halsen og følte meg rett og slett ukomfortabel og ekkel som i det heletatt kunne tenke slik jeg gjorde. Datteren min hadde badedrakt, for jeg takler ikke at hun skal gå rundt i bare bleie eller badetruse uten noen overdel. Bikini synes jeg også hun er for lita til å bruke enda. Jeg er den som ser overgripere i eldre menn, fordi jeg ble misbrukt av en ekkel nabo. Om jeg ser noen som har litt ølmave, mørkt hår, skummelt ansiktsuttrykk, folk som drømmer seg bort osv så får jeg et stuck i meg.

Jeg føler meg helt syk som tenker dette, for samtidig som jeg tenker vonde tanker, prøver jeg å tvinge meg selv til å tenke at andre menn ikke er slik. Jeg fikk hvertfall kjenne på at dette strand-livet ikke var noe for meg.

 

Dette er et sårt tema for meg, og det tok mange år før jeg turte å fortelle om hva som hadde skjedd. Jeg har heller aldri gått til psykolog, noe som gjør at jeg ikke klarer å plassere alle brikkene som burde settes på plass. Jeg kan innrømme at jeg sliter litt den dag idag, men jeg tvinger meg selv til å få ting til å gå så naturligt som mulig. Det er ikke lett, men samtidig vet jeg at barna må få delta på aktiviteter og andre ting de ønsker. Jeg må jobbe med meg selv, og selv om jeg sliter skal de få kose seg som barn.

Det er en lang vei å gå, men jeg må nok få litt hjelp etterhvert.

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, hi.

Det er ikke lett, men den kampen må man bare kjempe med seg selv- desverre