Slitsom permisjonsår

[Emmely Lou]

Jeg er sikkert bare litt frustrert nå og trenger å skrive ned ting for å sammle tanker, men det skader jo ikke å spørre om det er flere som finner det til tider litt slitsomt å være hjemme med spebarn?

 

Jeg har verdens beste datter, men hun har ett energinivå som jeg aldri har opplevd på en unge før, og jo eldre hun bli, jo mer intens blir hun. Hun trenger konstant stimulering, gjerne stå på fanget mitt og trå i flere timer i strekk. Har prøvd å legge henne i vippestol, babygym osv, men hun ruller ut på andre siden av rommet på 2 minutter.Hun er ikke så glad i vogn, og har nå blitt litt for stor for babybjørn, så jeg bærer henne konstant (kan skryte på meg noen kjempe biceps;)). Hun vet godt hva hun vil, og blir det ikke slik hun vil, så stopper hun ikke å skrike. Har veldig problemer med å høre henne skrike, og tar henne alltid opp, da jeg fortsatt er innstilt på nyfødtstadiet.

At hun er så aktiv er jo bare et sunnhetstegn, og jeg elsker å se at hun er så frisk og vital. Men jeg har ikke hatt et pusterom på snart seks mnd nå.

Problemet er at jeg har ikke noe nettverk rundt meg til avlastning. Min familie bor ikke i samme by som meg. Mine venniner sier at de kan hjelpe til, men hver gang de har vært barnevakt, så har de blitt så slitne(konstant skriking), at jeg vet jeg ikke kan spørre om flere tjenester.

 

Da lurer dere sikkert på hvor barnefaren er hen? Jo han er her, og han er en fantastisk mann. Problemet er at han fikk et jobbtilbud to uker før fødselen, og har nå drømmejobben. Jobben hans krever utrolig mye, og er nå alltid opptatt. Han er så sliten når han kommer hjem, at jeg ikke kan belage meg på han heller når han har fri. Så jeg føler jeg har henne hele tiden, og han tar henne når det passer han. Føler vel også at han ikke helt vil gi slipp på sin gammle levemåte, med trening, kompiser osv,til tross for at vi har fått barn. Desutten har vi kranglet konstant om akkurat dette, at det har kommet til et punkt at jeg nå bare tier, for samlivets del. Et spørsmål jeg har stilt meg selv ofte, er om jeg forventer for mye av han?

Så nå går jeg rundt og er så utrolig sliten og lei alt, men føler at datteren min fortjener bedre. Så dette har virkelig gått på selvbildet mitt også.

 

Men så føler jeg oppe på det hele at jeg klager veldig mye, og at dette må da jeg kunne klare på egenhånd. Har prøvd å ta meg sammen, men ender opp i det samme mønstret omigjen og omigjen. Tenker derfor at det må ligge noe mer bak dette. Derfor tenkte jeg å høre om det er flere der ute i mammaverden som opplever å bli veldig slitne av å være hjemme med barn, og føler seg alene? Lurer også på om andre som har opplevd mye endring i samlivet med familieøkningen?

 

Hilsen klageguri

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du blir sliten av aktiv baby og lite avlastning, det ville jeg og blitt.

Krev mer av samboeren din, han må trå til når han er hjemme. Greit at han er sliten, men det er jammen du også. Bytt på å ta jenta i helgene, og legg dine egne planer slik at du skal noe, gjerne ut av huset.

Vil og anbefale deg å ev leie noen til å se litt etter henne, kanskje trille litt turer, slik at du får et og annet pusterom. Det er lov.

[Nelliesprelli09]

Dette ikke ut som et klageinnlegg:) Hadde det sånn likedan med min energibolt. MEN jeg hadde en mann som måtte stille opp. Jeg har heller ikke nettverk og benytte meg av,så om du ikke skal bli utbrent og så sliten at det går løs på forholdet (noe det virker som det allerede gjør) bør du stille krav. Krav til mannen du har laget barnet med. Samme hva slags jobb han har. Hvorfor mener du at han har rett til samme liv før barn enn deg?

[Gjest Filifjonka]

Det ER tøft å få barn. Det kan til tider være en brutal overgang. Og visst blir man sliten. Av at livet totalt er snudd på hodet, av at man har fått en ny sjef som "aldri" blir fornøyd, og som krever døgnkontinuerlig vakt 24/7. Av at man "aldri" kan prioritere seg selv lenger.

 

Jeg tror at det første du må gjøre, er å ta en alvorlig samtale med din mann. Han HAR faktisk fått et barn, og han må legge om på livet sitt i en viss grad, han også.

 

Hvorfor skal han ha krav på mye mer fritid enn deg? Hans frihet er ditt fengsel, er det rettferdig?

 

Når han skal ha permisjon, skal du da kjøre i hans spor, sånn at du kun tar barnet bittelitt innimellom når du har spesielt lyst, og ellers trener, tar deg fri og går ut med jentene som du selv ønsker? Ikke det nei....

 

Han er sliten, sier du. Er ikke du sliten? Jo visst, men du biter tennene sammen og står på. Hvorfor? Fordi den som står der uten noe valg er du.

 

Hvorfor gir du ham et valg? Fortell ham at du også fortjener litt fritid, og at du fra og med neste uke vil begynne å jogge/synge i kor/svømme/gå på malekurs, hver onsdag fra kl 19.30 til 22.00 og at han da må ta fullt ansvar for barnet sitt i denne tiden. Hver eneste uke!

 

Og så forlater du hjemmet og overlater henne til ham. Du må få ham til å skjønne at det er alvor, og at han er i ferd med å slite deg ut og støte familien sin fra seg.

 

Jeg kjenner noen damer som har vært gift med slike menn. De er skilt. Og en av dem sa, etter skilsmissen: Jeg har ikke hatt så mye tid til meg selv siden barna ble født jeg. For nå Må han.

 

Og de hadde bare "vanlig samvær", annenhver helg og en kveld i uka. Men for disse kvinnene var det jo fantastisk. Visst savnet de barna, men de syntes alle at det var deilig å kunne være sammen med venninner, ikke på lekeplassen mens de passet barn, men på voksne steder og voksne premisser. å kunne ta seg en laaang dusj uten at noen sto utenfor baddøra og hamret på og hylte mamma mamma mamma. Og kunne lese en hel avis og drikke en kopp te uten å bli forstyrret.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Huff, kjenner meg litt igjen. Ikke i aktivitetsnivået på mini mennesket, men på å være sliten. Da Mille bikket 8 mnd, DA ble det bra! Da sov hun hele natten uten legge problemer. Hun var lettere for meg å forstå seg på også og vi begynte å komunisere godt.

 

Hva mannen din angår virker han som en egoist som kun tar hensyn til egne behov. Om du vil bevare hufreden velger du jo det, men jeg hadde ikke klart å gå på akkord med meg selv på den måte. Han ønsket vel barnet like mye som deg på tide for han å vise det da å step it up! Ta han med til fastlegen din og få legen din til å si noen strofer om å utvikle sen fødselsdeprisjon så kanskje han forstår! Det er lettere å forhindre det enn å komme seg ut nemlig, så han får da jaggu trå til han også!

 

Hvordan sover mini?

 

Føler med deg. Nå snart er barnet såpass "stort" at du kan være "streng" og konsekvnt nemlig

[Anonym bruker]

Jeg er 01.00 og hadde mer på hjertet.

Husker godt at jeg ble mer sliten når jeg var alene med babyen.

Ble litt intenst med oss to sammen hele tiden. Det hjalp at det var andre der, så kanskje du føler deg mindre alene ved å oppsøke andre i samme situasjon, åpen barnehage, barselgruppe, eller kanskje etterlyse andre i permisjon her inne på forumet.

Bare en tanke..

[tussilagofarfara]

Jeg har litt eldre barn (3 og 6 år), de har alltid vært energibunter og er jo det enda. MEN det blir bedre!!!!

 

OG: Noen er babymennesker og ELSKER den perioden du beskriver. Jeg er det ikke, jeg tar heller en 3 åring i trass enn de 2 første leveårene. OG jeg tror det er lov å føle sånn. Kan bare si at det blir bedre!

 

Og du er ikke alene, alt blir bare så mye større og værre når man er sliten.

 

Min trøst var at ungene sov dårlig fordi de var så friske og raske (sitat fra legen....)...

 

Men som sagt det blir bedre!

[Anonym bruker]

Har du prøv gåstol, hoppehuske eller den jump-greia fra fisher-price? Det var en redning her i gården til en veldig aktiv baby!

 

Det er tøft å få barn, og man blir brått snudd om til en helt ny hverdag. Man kan ikke lenger sette seg selv først. Man må alltid være på vakt, følge med, rette seg etter andres rutiner og ta ansvar for det man har satt til verden. Jeg synes det hørtes litt egoistisk ut av din man om han ikke klarer å legge det gamle livet fra seg.

Om du velger å tyste for samlivets skyld, er dette noe som kan gå ut over dere senre. Babyer merker om du er stresser, sliten eller lei, og de kan lese signalene dine på en helt utrolig måte.

 

sender deg en varm klem jeg! Det tar litt tid å komme inn i rollen, men det blir nok bedre etterhvert når dere får rutiner, kommer inn i en normal hverdag og kan begynne å møte folk oftere.

Jeg er så heldig at jeg har et godt nettverk, men de dagene jeg satt alene ville jeg bare gå ned veggen. Kunne bli veldig ensomt til tider, men alt i alt var det ett supert år

 

Nå er jeg på ny hjemme med 2 små, og det kan suge energien ut av meg til tider. Er gørr kjedelig, men prøver å komme meg ut hver dag- slik at jeg kan se mennesker!

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. For å unngå at alle dager blir like så er det viktig å komme seg ut døra og finne på noe, slik at man ikke går hjemme og trør hele dagen. Alt blir så mye mer intenst og utmattende når man bare er hjemme alene med barnet og ikke får annen "input". Er du med i en barselgruppe? Finnes det babysang, babykino, babysvømming osv der du bor? Det hjelper veldig å få delt opp dagene litt slik at alle dagene ikke blir like. Det er jo mulig at det kan hjelpe litt på for babyen din også? Nye inntrykk og nye ting å se på? Uansett så kan du trøste deg med at ting sannsynligvis snart blir bedre. Har erfart selv at stadiet fra 6- 9 mnd kan være veldig krevende, men at ting blir bedre etterpå. Da blir de som regel litt mer selvstendige, flinkere til å kommunisere, kommer seg rundt selv og er ofte mer fornøyde:) Hold ut;)

 

Ellers så kan det kanskje være lurt for deg å investere i et bæresjal? Betalte 500 kr for mitt, gull verdt om hun liker å bli bært:) Om hun liker seg oppi der så står du jo mye friere til å finne på andre ting også, som å kikke i butikker, gå turer osv.

 

Når det gjelder samboeren/mannen din så har jeg vel ikke noen råd å komme med tror jeg.. Høres ut som om du har sagt tydelig fra til han hvordan du har det og at du ønsker at han skal bidra mer, uten hell. Ut fra det du skriver så høres han veldig egoistisk ut. Han tenker tydeligvis ikke over hvor mye du ofrer for han for at han få fortsette i drømmejobben. Tror du må sette deg ned på nytt å prøve å få han til å forstå at du har behov for å hente deg litt inn igjen du også. Det er tross alt ikke ferie å være hjemme med små barn heller, om det er det han tror. Han har vel fri noen dager innimellom? Da må det vel være mulighet for at du kan få noen timer, eller en dag eller to hvor du kan få tid til å tenke på noe annet en liten stund? Finne på noe med venninner uten barn, eller gjøre noe for deg selv som en frisørtime el.?

 

Dersom han ikke unner deg dette så vet jeg ærlig talt ikke om han er noe å samle på...

[Odine!]

Hvis drømmejobben tar så mye tid og energi så er der ikke tida for drømmejobben når man har små barn. Eventuelt så er det noe annet som må vike: å være masse med kamerater ol.

 

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg har litt eldre barn (3 og 6 år), de har alltid vært energibunter og er jo det enda. MEN det blir bedre!!!!

 

OG: Noen er babymennesker og ELSKER den perioden du beskriver. Jeg er det ikke, jeg tar heller en 3 åring i trass enn de 2 første leveårene. OG jeg tror det er lov å føle sånn. Kan bare si at det blir bedre!

 

Og du er ikke alene, alt blir bare så mye større og værre når man er sliten.

 

Min trøst var at ungene sov dårlig fordi de var så friske og raske (sitat fra legen....)...

 

Men som sagt det blir bedre!

 

Signerer denne!

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg også glatt hadde tatt en gjeng 3-åringer med trass enn en baby (sitter for tiden med både en baby og en 3-åring). Alt blir så mye enklere når dere kan kommunisere bedre.

 

Men jeg tror det er viktig at du gjør to ting. Først og fremst få mannen din mer på banen. Det er også hans barn, og du kan derfor kreve at han deltar på lik linje som deg etter arbeidstid. Både han og datteren din trenger en kone/mamma som er nogenlunde uthvilt og som har det bra. Så du må komme deg ut uten barn, uansett om det er på trening eller bare for å skravle litt med venninner. Det er utrolig hvor mye mer man orker etter litt alenetid.

 

Og for det andre, du må være mer konsekvent ovenfor datteren din. Du kan ikke bære rundt på henne støtt og stadig, da sliter du deg selv helt ut.

 

Sender over en god klem, og må også si at det blir bare bedre og bedre :-)

 

[Anonym bruker]

Ah,du beskiver noe som jeg kjenner meg veldig igjen i. Du MÅ prioritere deg selv og fp litt fri, da får du noe å se frem til. Perioden du har nå er veldig veldig slitsom, selv gikk jeg på en skikkelig smell da min var litt over året. Ergo endre situasjonen din før det eksploderer. Mange gode tips fra andre her.

 

og han mannen din...det er faen meg mye mer tungt å være hjemme en hel dag med en småttis enn å være på jobb!

[Julestrømpa]

Her kjenner jeg meg veldig igjen. Mannen her ville ikke rokke på sin fritid. Hvorfor skulle han avlaste meg, når jeg gikk hjemme og koste meg hele dagen. Jeg måtte grine meg til 45 min fri 3 kvelder i uka for å jogge meg en tur, og da ringte han meg ca hvert 10 min helt til jeg var hjemme igjen og klagde på den lille som bare gråt.

Han stod aldri opp om nettene, selv ikke i helgene, for han måtte hvile etter tøffe arbeidsuker. Da begge våres familier bor langt unna, fikk jeg heller aldri avlastning.

Kort fortalt, jeg utviklet en kraftig depresjon, møtte veggen, og utviklet vegring mot mitt eget barn. Han hadde kolikk 8 mnd og gråt konstant.Jeg hatet til slutt min egen mann, ble kvalm bare jeg så han. Og det gikk som det måtte gå og skilsmissen var ett faktum når ungen var to år gammel.

Jeg var så knekt psykisk og fysisk og brukte ytterligere 1 1/2 år på å "bli frisk". Vi hadde 50/50 barnefordeling, og jeg nøt hele fri uken, jeg var fri! For meg ble skilsmissen som å komme ut fra ett fangenskap.

Nå har jeg truffet en ny mann, stikk motsatt av min eks, og vi venter barn i desember. Jeg merker angsten er på vei tilbake, men får god oppfølging av jordmor og fastlege.

 

Det jeg prøver å si er: Ikke la dette gå så langt at det ødelegger deg, ditt forhold til barnet og ekteskapet. Pass på din helse, sett krav! Vil han ikke høre så gi han konsekvenser så brutale at han skjønner alvoret. Tving han med til familie rådgivning!

Nå er det ikke sikkert det går så ille med deg, du virker som en sterk og oppegående person, men alle blir knekt uten hvile!

[El1]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg sliter fremdeles med å trives som mamma (han er 1 1/2 år) men reddningen for meg har vært jobben min (jeg hatet den da jeg gikk ut i permisjon, ironisk nok). Her sluttet faren å arbeide for å være hjemme med sønnen til han begynte i barnehage (sønnen altså Jeg trodde alltid jeg kom til å bli en sånn hjemmekjær mamma, men neida. Må vel også nesten fortelle at sønnen alltid har vært kjempeflink til å leke aleine osv. Jeg bare synes det er deprimerende og kjedelig å være hjemme. Blir nok ingen Årets Mor pris til meg gitt...