Burde jeg la ham gå?

[Anonym bruker]

Ganske vanskelig situasjon her. Samboeren min gjennom 2 år har de siste månedene utvist tegn på at han mistrives i forholdet. Utad virker han forelsket, glad og blid, mens hjemme er han den rene likegyldighet. Ikke ønsker han å ha sex, ikke blir han tent av meg, avviser meg ofte hvis jeg prøver å kose, og har sluttet å prate med meg noe særlig. Det som opptar ham om dagen ,er dataspill og TV. Han har til og med sluttet å legge seg samtidig med meg de siste ukene (sikker for å unngå å havne i situasjon er han får meg tett inntil seg eller noe). Før la vi oss bestandig sammen når det var mulighet for det, nå foretrekker ham å sitte ved TV/data og heller legge seg etter at jeg har sovnet. Vi har store planer sammen, blant annet kjøp av hus, siden det å leie er det samme som kaste penger ut av vinduet fant vi ut. Blir også billigere å eie enn å leie her vi bor. Han snakker veldig ofte om det med huskjøp og er aktiv på boligmarkedet på lik linje med meg. Jeg går godt overens med hans familie og venner.

 

Men så var dette med at han virker som han mistrives. Han overtar gjerne kollegaenes vakter hvis han blir spurt, slik at han jobber overtid ( noe han ikke trenger siden vi har mer enn god nok råd), han virker kjempelykkelig sammen med kompisen og søstrene sine, helt annet menneske enn når vi er på tomannshånd. Her hjemme er han enten likegyldig eller småirritert til tider. Veldig ofte blir mine forsøk på å innlede en samtale besvart med enstavelsesord før han begynner å glane i dataen igjen. Han sier at han er glad i meg og elsker meg, men det har blitt sjeldnere i det siste. Han blir myyye mer begeistret for en drikkehelg med kompiser enn ferie med meg og barna. Har før mistenkt at han var deprimert og tok opp med ham det med sexen og humøret, og at slik behandling går veldig inn på meg. Jeg forestiller meg et GODT forhold som slik der partnerne prater med hverandre om løst og fast, løser problemer sammen, tenner på hverandre, har regelmessig sex og behandler hverandre likt både når de er alene og når andre folk er tilstede. Jeg føler at han ikke har noe annen glede av forholdet vårt enn at det er vant, praktisk og trygt, og egentlig vil ut. Selv om han ikke sier det og bygger fremtidsplaner.

 

Hva skal jeg gjøre? Bør jeg la ham gå? For denne behandlingen tærer veldig på meg i det lange løp. Jeg har begynt å føle meg usexy, stygg, uinteressant og rett og slett dårlig behandling som kjæreste. Mine utallige forsøk på å prate med ham om hva som plager ham, slik at man kan finne ut av det og han kan bruke meg som hjelp og støtte, ender med at han enten skifter samtaletema eller kommer med et svada-svar. Skal jeg spørre ham rett ut om han egentlig vil rygge ut av hele greia, men ikke vet hvordan?

[LillaGorilla♥♥]

JA, du skal spøøre ham rett ut, og si at du ikke vil ha det slik i lengden. Og så legger du alt av huskjøpsplaner osv på hylla til ting er avklart.

[Anonym bruker]

Har du vurdert om han har begynt å bli spillavhengig? En del greier fremdeles å late som utad til omverden, men ikke hjemme.

En del av dem som utvikler spillavhengighet er også deprimerte og døyver depressjonen med spillingen og nekter for at de har et problem. Vet om noen som hadde det slik hvor han var "som vanlig" utad, men veldig spillavhengig, mutt og uinteressert hjemme. De kom seg ut av det fordi han innså problemet (med litt hjelp av "kniven på strupen" ), de fikk hjelp utenfra noen ganger og satte deretter opp en del regler ift hvor mye han kunne spille, hvilke spill han kunne/ikke kunne spille osv. (ikke onlinespill). De har det i dag veldig bra! Så det er mulig.

Men det er jo ikke sikkert han er spillavhengig, da...

 

Ta opp med ham hvordan DU føler det uten å kritisere ham. Si at når han ikke vil ha sex med deg så føler du deg slik og slik, når han ikke prater hjemme føler du sånn og sånn, at du blir redd for å kjøpe hus sammen når forholdet er som det er. Så kan si at du lurer på hvorfor han har endret seg ift deg (uten å kritisere)? Spør ham om han synes forholdet fungerer bra slik det er nå ift slik det var før? Hva tenker han om fremtiden? osv

 

Jeg er for å ta opp ting, ikke gå rundt hverandre slik når dere trolig er misfornøyde begge to. Bedre å lete etter løsninger på en konkret måte.

 

Det er jo også et alternativ å ta en samtale på familievernkontor eller lignende.

[Anonym bruker]

Jeg ville lagt flyttplanene på hyllen for lang tid fremover. Videre hadde jeg bestilt en time på familievernkontoret, sagt til mannen at vil han redde forholdet, så får han se å bli med

 

Er han glad i deg, gjør han hva som helst for å redde forholdet- også parterapi.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Nei, jeg har tenkt på det med huskjøp at jeg må regne med meg selv i forhold til lån og slik, og heller bli positiv overrasket hvis han plutselig endrer seg til det bedre. Huskjøp blir det uansett siden vi ikke kan bo her vi bor nå og må flytte, og leie i dagens leiemarked i området er fullstendig uaktuelt.

 

Jeg vet på forhånd at han ikke blir med på parterapi. Han er en veldig privat person og ikke klarer innblanding fra utenforstående. Jeg tror heller ikke på familievernkontor, siden min erfaring med ekssamboer (far til barna) var slik at de tok parti med ham, og hele samtalen var ensidig i hans favør. Men det kan hende jeg har vært uheldig og støtt på dårlig rådgiver der.

 

Sliter litt med å finne ord og måter å ta det opp som ikke irriterer. Har tatt opp det med sex for eksempel ved å si at jeg er kjempeglad i ham og har mye lyst på ham, så hadde foretrukket å ha sex enda oftere og enda mer spennende enn nå. Har sagt DIREKTE hva jeg liker i senga og hva som fungerer, uten at han en gang prøver på det. Det samme gjelder prating. Han lover bot og bedring, og så er det kjære TV og data som tar min plass i selskapet hans hver kveld etter noen dager. Jeg har hatt litt vanskelig oppvekst og andre faktorer som gjør at jeg takler avvisning fra nære og kjære svært dårlig, noe jeg prøvde å fortelle ham, men det virket ikke som det gikk helt inn. Han forteller også svært lite om sin egen fortid. På mine spørsmål om han sliter med noe, og om jeg kunne hjelpe, svarer han i 90% av tilfeller at han er trøtt og sliten, enda han har sovet godt og jeg vet at han trives kjempegodt på jobben og ikke er utbrent der.

 

Mitt største problem her er at ordene hans ikke går overens med handlingene, og jeg blir forvirret.

 

HI

[Anonym bruker]

Sånn var min ex også, lovet bot og bedring hele tiden, så min side av alt hver gang vi hadde en samtale slik at det ble aldri noen diskusjon, og gjennomførte ingenting.

Ufattelig slitsomt og frustrerende.

Mulig han var deprimert mulig det var noe annet men det slet meg ut og endte med brudd.

Her var han far til barna.

 

Om mannen ikke er far til noen av barna hos dere ville jeg nok ha satt foten ned og sagt at enten fikk han søke hjelp/ta seg sammen eller så ble det slik at når det var tide å flytte fikk han finne seg sitt eget sted å bo.

For det er greit at alle sliter innimellom men man skal ikke dra partneren sin ned i gjørma og det er det han gjør med slik oppførsel.

[Anonym bruker]

Takker for svar. Er utrolig glad i samboeren og elsker ham over alt, men jeg har gått fra å glede meg til han kommer hjem fra jobb (han slutter litt senere enn meg på jobben) til å grue meg, til å bli avvist igjen og igjen og sitte der ved siden av ham mens han er opptatt med sitt hele kvelden. Og det er ikke slik jeg bestandig har vært for å si det sånn. Vil gjerne ha et forhold som fungerer, men litt vanskelig å gripe det an slik at det ikke blir en gedigen scene av det hele.

 

HI

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Si det direkte til han, at du har kommet frem til det at det ikke er rettferdig ovenfor han at han må være i et forhold med deg, for alt tyder til at han ikke trives.

Du vil fort finne ut hvordan det ligger ann da. Samboeren her har nyerlig sagt det samme til meg!

 

Vi har hatt våre opp og nedturer, siste året har vært en kamp for forholdet og familien. Men virkerlig verdt det!

Saken er bare at jeg er depresiv nå, jeg tyr til TV/PC hjemme, er sosial, smiler og ler til alle utenfor hjemmet vårt, men når vi kommer hjem er det lettere å være meg selv, slik jeg er nå. Depresjonen min kommer jo nå av barselen, men har hatt en del depresjoner før ut, og mange av dem "uten grunn".

 

Det jeg vil frem til da, er at kanskje han er depresiv, trenger ikke være dårlig forhold osv som grunnlegger det, mange opplever å være depresiv, uten å kunne forklare det. Og da er man omgjenglig og glad med alle andre, og sitt virkerlige jeg, når man er sammen med den man føler seg tryggest på.

[Anonym bruker]

Dette er nesten akkurat som å lese om hvordan jeg har det, altså jeg har det likt som samboeren din. Jeg er ufattelig glad i mannen min, men jeg vil ut av forholdet. Det som holder meg tilbake er barnet og ønonomi, og jeg tenker hele tiden at jeg må prøve å holde ut litt til, kanskje det en dag kan bli bedre?

[Anonym bruker]

Dette er nesten akkurat som å lese om hvordan jeg har det, altså jeg har det likt som samboeren din. Jeg er ufattelig glad i mannen min, men jeg vil ut av forholdet. Det som holder meg tilbake er barnet og ønonomi, og jeg tenker hele tiden at jeg må prøve å holde ut litt til, kanskje det en dag kan bli bedre?

[Anonym bruker]

Dette er nesten akkurat som å lese om hvordan jeg har det, altså jeg har det likt som samboeren din. Jeg er ufattelig glad i mannen min, men jeg vil ut av forholdet. Det som holder meg tilbake er barnet og ønonomi, og jeg tenker hele tiden at jeg må prøve å holde ut litt til, kanskje det en dag kan bli bedre?

 

Noe så slemt tenker jeg bare.

Hva med å respektere han såpass, at han kan få sjansen på ekte, gjensidig kjærighet i stedenfor?!

 

 

HI:

Har du spurt han direkte hvorfor der er slik?

[Anonym bruker]

Dette er nesten akkurat som å lese om hvordan jeg har det, altså jeg har det likt som samboeren din. Jeg er ufattelig glad i mannen min, men jeg vil ut av forholdet. Det som holder meg tilbake er barnet og ønonomi, og jeg tenker hele tiden at jeg må prøve å holde ut litt til, kanskje det en dag kan bli bedre?

 

Noe så slemt tenker jeg bare.

Hva med å respektere han såpass, at han kan få sjansen på ekte, gjensidig kjærighet i stedenfor?!

 

 

HI:

Har du spurt han direkte hvorfor der er slik?

 

Ikke noe vits i å ta den frekke tonen der. Tror du det er så lett å bare gå? Vi har hatt ett veldig dårlig halvår, og som je skrev håper jeg at det blir bedre etterhvert.