Dere som har hatt skikkelig ille bekkenløsning.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Når forsvant den etter fødsel?

 

Jeg er så uendelig redd for at den ikke skal forsvinne etter fødselen, jeg klarer ingenting for tiden og den har vart siden begynnelsen av 1 tri.

 

Skulle ta ut søpla i sted, den lak så jeg måtte begynne å tørke golv, herrefred i det grønne hvor vondt det gjør.

 

Bare små gjøremål og gåturer ender i smertehelvette, jeg kan nesten ikke snu meg i senga og det hemmer meg så enormt!

 

Jeg ønsker så veeeldig å få førligheten tilbake etter fødsel, hva er sjansene for det?

[Anina]

Jeg hadde voldsom bekkenløsning i 5 mnd sist svangerskap, men den forsvant til slutt, ca 2 mnd etter fødselen.

God bedring, og lykke til:-)

[shewolf]

Jeg var stortsett sengeliggende og fikk låsninger som gjorde at jeg ikke kunne bevege meg de siste 3 mnd. Det var JÆVLIG, uff. MEN(!) Bare noen uker etter fødselen kjente jeg ingenting til det =) Det kom når jeg sluttet å amme og fikk igjen mensen, rundt mensentider- da kjente jeg igjen bekkensmertene, men nå 15 mnd etter har jeg veeeldig sjeldent vondt. Krysser fingrene for deg =)

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Takk for svar. Det hadde vært fantastisk! Men vet ikke om jeg har to mnd å vente!

[Frenzia]

Jeg gikk på krykker i 3-4 mnd av svangerskapet, men ble litt bedre de siste ukene faktisk. Etter fødselen er plagene så og si borte 6 uker etter. Fantastisk deilig, må jeg si!

[Anonym bruker]

Jeg kjente ikke noe til bekkenet i mitt første svangerskap, men i mitt andre var det helt forferdelig.

De siste mnd var jeg mer eller mindre sengeliggende, og måtte bruke krykker hvis jeg gikk. Helt håløst når man i tillegg har en 2-åring, en hund som må luftes og en mann som jobber turnus.

 

Nå er minstemann 5 mnd, og først nå begynner bekkenet å bli bra. Jeg ble sykemeldt etter fødselen også, og pappaen tok over min permisjon i 2 mnd. Rett og slett fordi jeg ikke klarte å bære barnet, løfte han opp av sengen osv. Så hvis du merker at det ikke blir noe særlig bedre etter fødselen, gå til behandling så raskt som mulig!

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Jeg kjente ikke noe til bekkenet i mitt første svangerskap, men i mitt andre var det helt forferdelig. De siste mnd var jeg mer eller mindre sengeliggende, og måtte bruke krykker hvis jeg gikk. Helt håløst når man i tillegg har en 2-åring, en hund som må luftes og en mann som jobber turnus. Nå er minstemann 5 mnd, og først nå begynner bekkenet å bli bra. Jeg ble sykemeldt etter fødselen også, og pappaen tok over min permisjon i 2 mnd. Rett og slett fordi jeg ikke klarte å bære barnet, løfte han opp av sengen osv. Så hvis du merker at det ikke blir noe særlig bedre etter fødselen, gå til behandling så raskt som mulig!

 

Takk, det skal jeg gjøre!

[Anonym bruker]

For meg tok det 3 mnd før jeg kunne gå tur med vogn på mer enn 200m, etter et år kunne jeg gå på ski i diagonal i tereng der jeg ikke trengte å gå fiskebein eller ploge. Etter 2 år kunne jeg ploge forsiktig og gå litt fiskeben. Etter 3 år kunne jeg begynne så smått med løpetrening og etter 5 år tålte bekkenet en hel maraton.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

For meg tok det 3 mnd før jeg kunne gå tur med vogn på mer enn 200m, etter et år kunne jeg gå på ski i diagonal i tereng der jeg ikke trengte å gå fiskebein eller ploge. Etter 2 år kunne jeg ploge forsiktig og gå litt fiskeben. Etter 3 år kunne jeg begynne så smått med løpetrening og etter 5 år tålte bekkenet en hel maraton.

 

Ja det er det jeg er redd for...

[Frk.Karidotter]

Heisveis!

 

Jeg har hatt en bekkenlåsning fra helvete i mitt svangerskap, og jeg har lært en ting eller to om hvordan alt sammen fungerer.

 

For en uke siden hadde smertene min blitt så intense at jeg ikke kunne gå, snu meg, sitte - ja, du ser greia. Jeg fikk fatt i et par krykker og kunne såvidt humpe meg litt rundt. Våkna om natta fordi jeg måtte tisse, og begynte å gråte bare av tanken på å måtte bevege meg. Smerter i den skalaen er utrolig slitsomme - man bli tappet for energi og krefter.

 

På torsdag toppet det seg fullstendig - da hadde smertene forverret seg kolossalt den siste uka. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kjæresten min var hjemme for å hjelpe meg, og ikke minst berolige meg litt, for det er skremmende å ha såpass vondt. Nokså desperat ringte jeg til en kiropraktor og fikk time på dagen.

 

Jeg møtte opp samme ettermiddag, grå og sliten, engstelig og utmatta, og ble tatt imot på aller best mulig måte. Min kiropraktor viste seg å være en dyktig mann med god kompetanse, og han tok seg god tid til å finne ut hva som var galt, analyserte smertebildet mitt og bestemte seg for behandlingsmetode.

 

Etter noen forsøk fikk han den bevelgelsen han ønsket seg fra ryggen min, og jeg ble fortalt at ettermiddagen kom til å bli lang, for smertene ville bli verre pga. bevegelsen han hadde satt i gang. Og vet du hva mer han sa? "Dette kan jeg fikse. Fem behandlinger, så går du som normalt." Det hørtes helt søkt ut, men det løfta humøret mitt med tusen hakk.

 

Kvelden kom, og det var helt jævlig. Da visste jeg i alle fall at det fungerte, og jeg dro tilbake for ny behandling neste dag, men ny guts og positiv innstilling.

 

Da lørdagen kom og vi skulle flytte inn i nytt hus, hadde jeg kasta krykkene. Jeg fungerte ganske bra. Etter tredje behandling nå på mandag kunne jeg gå som før igjen, og i dag kan jeg bøye meg, legge meg på senga, gå opp trapper og fokusere på andre ting, så og si smertefritt! Ekstremt!

 

TRE behandlinger på under en uke. Gikk fra akutt bekkenlåsning med smertebilde tilsvarende prolaps i ryggen til oppegående og sunn gravid i syvende måned på seks dager!

 

Forrige time fortalt min kiropraktor meg at om jeg hadde lidd meg gjennom dette svangerskapet uten hjelp, så hadde smertene min mest sannsynlig forsvunnet etter fødsel. Neste gang jeg hadde blitt gravid ville jeg derimot får den samme låsninga tidlig i svangerskapet og denne gangen ville han ikke hatt sjangs til å behandle den på samme måte. I verste fall kunne det blitt kronisk (snakk om flere år), så han var temmelig fornøyd med at jeg søkte hjelp så tidlig.

 

Han mente jeg har hatt en spenning i korsryggen som ikke har plaget meg noe særlig ellers, men som ikke tålte at bekkenet ble slappere. Nå får han derimot fikset skaden en gang for alle.

 

Jeg er så letta, så glad og så takknemlig.

 

Forsøk behandling - det lønner seg ikke å være tøff i trynet. Folk kan hjelpe, bruk dem.