STOR ALDERSFORSKJELL, og ønsker barn??

[Belle <3]

Hei Jeg er ei jente på 30 og min samboer 51år.. og vi har ei jente på 4,5år. Har en liten stund nå tenkt masse på om vi skal få et barn til! Har selv to brødre, og min samboer har to søstre.. Og synes det er trist om hun ikke skulle få oppleve det å få søsken, samtidig som at jeg føler at min samboer er såpass mye eldre enn meg, og med en liten "frykt" for å skulle bli alene med to barn.. Vi fikk barn ganske tidlig i forholdet, så har ikke hatt mye tid sammen som bare oss kjærester, men ville selvf ikke endret på noe!! Med et barn til vil man jo få mindre kjærestetid også, og man må sette sine egne behov på vent! Samtidig som vi begge føler vi har det så bra som vi har det, så ligger jo tanken der.. Føler ikke vi har allverdens tid på å bestemme oss heller.. Må også flytte til en større leilighet, men da det handler om prioriteringer, så får vi til og råd til dette! Er jo veldig glad i barn begge to! Dette er vel også noe vi må finne ut av selv, men setter stor pris på noen andre tanker om dette

[Rose04]

Ville helt klart fått et barn til hvis det er noe dere ønsker begge to. Ser bare fordeler med et søsken til jenta deres og sannsynligheten er heller stor for at dere vil angre på at dere ikke fikk noe barn hvis dere lar være.

 

Når det gjelder frykten for å bli alenemamma, så kan jo det skje med hvem som helst. Hvis du tenker på at forholdet ikke skal fungere fordi han er så mye eldre, så tror jeg nok deres forhold har like stor sjanse som et hvilket som helst annet. Og hvis du tenker på at han har kortere tid igjen å leve enn deg, så har han jo med stor sannsynlighet minst 30 år igjen, så det ville jeg ikke tenkt så mye på.

 

Lykke til!

[Belle <3]

Hei Viola, og takk for fint svar Frykten er først og fremst for at han har kortere tid igjen, og at jeg da skulle bli alene med to barn! Men så er det jo ingen garanti for noe her i livet, og som du sier -han kan godt leve i 30år til Vi er begge litt sånn vaklende i forhold til å få et barn til, men er sikre på at om det skulle kommet et barn ville det helt klart vært mer enn velkommen, og vi hadde gledet oss masse!! Tenker litt at hvis det skal skje, så kan det ikke drøye for lenge heller... Nei livet er ikke lett bestandig gitt Har du mange barn du?

[Hubro :)]

Hei! Da er det like stor aldersforskjell på dere som meg og min samboer. Jeg er 24 og han er 45. Vi holder på med assistert befruktning og selv om han har ei jente på 14år fra før håper vi på å få ihvertfall to barn sammen. Uansett om han er over 50 når siste kommer.

Det er to par til her i område med stor aldersforskjell og som nettopp har fått smårollinger. Det ene paret er 37 og 65, mens det andre er 29 og 53

Så lenge barnet er ønsket og kommer til å få masse kjærlighet så er da det, det aller viktigste! Lykke til

[Ugress]

Er 19 år mellom mannen min og meg. Jeg er 28, han 47.

Vi fikk vår andre nå og hverken jeg eller han tenkte på alder da vi bestemte oss for nr 2

Vi ville at datteren vår skulle få et søsken (han har 2 fra før, men de er "voksen") og jeg ville ha flere enn bare ett barn.

Så jeg ser ikke noen grunn til å ikke få flere barn i deres tilfelle

[magica fra tryll]

Hei hei! Her er vi godt voksne begge to, 45 og 48 år. Minste barnet er 1 år. Vi har 3 små og 3 store:) Vil bare ønske dere lykke til! Livet med småbarn er fantastisk!

[Rose04]

Hei igjen! Jeg har bare ett barn foreløbig på 1,5 år, men vil jo gjerne ha et søsken til gutten min om ikke så lenge. Tror man kan komme til å angre senere hvis man bare får ett barn, iallfall hvis man tenker på om man vil ha to.

 

Er kanskje litt negativ tankegang, men hva hvis noe skjer med det ene barnet man har. To ulike vennepar jeg hørte om hadde hvert sitt barn, og tenkte det holdt med ett barn. Men så døde barnet til det ene venneparet. Det gjorde at det andre venneparet fikk øynene opp og fikk et barn til. Hvis noe skjer med ett av barna, så har man i det minste et barn igjen. Forferdelig å tenke på, men synes det er et godt poeng. Og uansett, tror alle barn har godt av å ha et søsken!

[Mamma til snart 4]

Min far beg på igjen, han er 50 år og hun 30, deres første felles barn, han har 4 med min mor. Alder spiller ingenting og jeg bryr meg ikke om aldersforskjellen, en av dere er jo ung:) ikke misforstå mg nå, men jeg tenker jo på dette barnet, når det er 20 år er pappen 70, begrenset hva han stille opp med, siden vi har hatt han som ung pappa å gjort alt sammen men barnet er jo ønsket å det er det viktigste j

Kjekt med søsken til jenta også

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

Ikke la det med alder stoppe dere du... det er overhodet ikke unormalt at pappa er litt voksen lenger : ) Ikke mamma heller for den saks skyld! Vi er lykkelig gift med tre herlige barn sammen, jeg er 38 og han nylig 50. Minsten er 8 mnd, og vi prøver allerede på nummer 4!

Det er ikke alder, men hvordan man tar seg av barna sine som teller... Min mann elsker barn, følger dem opp, leker, skifter bleier, bysser i søvn... Dersom pappa skulle falle fra litt før, så har han ihvertfall gitt kjærlighet og omsorg den tiden han var her, og gitt dem en solid plattform for å komme seg videre ut i verden og stå på egne ben! Dessuten er det som andre har nevnt, overhodet ikke noen garanti for at en pappa på 30 skal henge med lenger heller...

Følg hjertet ditt! : ) Lykke til! Håper dere får en til sammen...

GOD SOMMER!!111

[BabyAbel]

For en positiv og hyggelig tråd å finne!! Her er jeg 28 og min mann 48. Vi venter vår første felles i august, han har to voksne (18 og 20) fra før. Er veldig lykkelig og spente, og må si at jeg kunne ikke funnet en bedre far for skatten i magen! Godt å lese at dere som har kommet litt lengre enn oss i prosessen vurderer søsken, det er noe vi snakker litt om allerede:-)

[Belle <3]

Så utrolig hyggelig med så mange positive tilbakemld, og at dere deler deres tanker og historier! TUSENTAKK alle sammen Vi har begge to lyst på en til, samtidig som vi har det fint som det er nå.. Jeg jobber i bhg, og får ikke mindre lyst på en til av å jobbe med disse flotte barna hver dag. Jeg tenker kanskje litt for mye på hva, hvis, om osv... Jenta vår er veldig opptatt av babyer, og er utrolig flink med de små, så hun ville blitt en super storesøster! (føler også litt på samvittigheten ovenfor hun ved å ikke få en til). Vært nesten lettere om en bare pluts kom opp i den situasjonen, enn alle disse tankene om hva man skal gjøre... Ser at flere her nevner at det viktigste er at barnet er ønsket, og får mye kjærighet -og det er så sanne ord!