Har tatt en vanskelig avgjørsel...

[Anonym bruker]

Nå har jeg bestemt meg for å ta pause med sambo, som jeg elsker men har så mye problemer med. Jeg bor ikke i Norge og har bestemt meg for å reise hjem med barna, til min gode familie, mine gode venner jeg har savnet så inmari. Jeg trives ikke så godt her vi bor, synes det er vanskelig å få nye venner osv. Sambo jobber kun for det meste, vi gjør lite ting sammen.

 

Men det er ikke grunnen til jeg har bestemt meg for å ta pause, han har ADHD, han er er uansvarlig og har nettop mistet lappen, han gikk konkurs for noen år siden med hans firma, jobber mye for å gjøre det godt igjen men han drømmer stadig om nye muligheter.

 

Datteren vår har fått nedsatt karakter i orden pga hun kommer alltid forseint 5 minutter, dette visste jeg ikke OM, for det har vært han som tok henne til skolen hver dag i noen mnd pga jeg var syk. Han sa til meg han var alltid tidsnok osv.

 

Jeg er lei, jeg føler ikke vi kommer til å ha et trygt stabilt liv, han er sta, men han har et godt hjerte og jeg elsker ham.

Men jeg er ikke lykkelig:(

 

Nå drar jeg hjemover med barna, og synes det er trist men hva skal jeg gjøre? han hører ikke på meg?!? Kan jeg endre en sånn mann..

[lykkeligmams<3]

Jeg skal ikke prøve og være vanskelig her. Men ser du ikke at du svikter han om da forlater han nå? Det er nå han trenger deg mest, til og støtte han hjelpe han med og komme på skinner igjen..

Det er ikke alle som klarer seg som så stabilt gjennom livet, man får mange hindringer og bumper som er tøffe og gjennomgå. Tenk om det hadde vært deg som hadde tap så mye og sklidd ut av familie livet, og din mann bare valgte og dra? fordi du ikke hadde vært stabil nok? Jeg har nettopp hatt min mann som ble permitert fra jobben, sønnen vår er liten vi mistet derfor barnehage pga økonomien, og han datt litt ut fra det og være hjemme. Men jeg elsket han så gjorde det jeg kunne for og motivere han på og få orden på ting. Og nå er han tilbake i en fin jobb, og kommer smilende hjem hver dag!!

 

tenk litt om dette hadde vært din situasjon, ting kan endres, men om du forlater han og han står igjen der alene kan det godt hende han bygger seg et nytt liv, og du har mistet han??

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt HI.

Jeg har selv levd med en mann med ADHD, og hans drømmer var store men ingenting ble noengang gjennomført for han klarte ikke fokusere lenge nok på en ting eller ta ansvaret og gjøre jobben det trengtes.

Han mistet 2 jobber på 2 år fordi han ikke klarte å komme seg på jobb og det enda jeg faktisk var der og måtte mase han ut døra til rett tid hver eneste arbeidsdag, så hvordan klarte han ikke å komme på jobben i tide det aner jeg ikke.Og det var faktisk jeg som hadde skrevet søknader til disse jobbene for han fordi han ikke klarte å somle seg til det.

Det ble hele tiden masse småting som jeg måtte passe på, jeg måtte hele tiden forsikre meg om at ting han skulle gjøre faktisk ble gjort. enten det var legeavtaler som han hadde, at han ga barna våre mat når han var hjemme med de for jeg måtte på en avtale, (ja kunne ikke være borte 4-5 timer uten å ringe å sjekke at han hadde skiftet bleie og gitt barna mat ellers ble det ikke gjort det hadde jeg dessverre lært av erfaring.) Regninger som skulle være betalt, brev som skulle være sendt.

Og han klarte ikke se sine feil i ting som gikk galt, som da han fikk sparken.

 

Og ja han brukte at han hadde adhd som en unnskyldning til å ikke skjerpe seg og ta ansvar dessverre.

 

Nå er det ikke sikkert HI sin mann er som min exmann men det følger en del frustrasjoner med at man faktisk til tider må leke mamma for sin egen mann, jeg orket det ikke i lengden. Vi tok også pause men endte opp med skilsmisse rett og slett fordi jeg ikke orket å gå tilbake til det.

Han hadde mange flotte sider men det slet meg ut, og pausen vi tok var fordi han skulle bli voksen , og lære seg å ta ansvar for seg selv og stå på egene bein.

Men han viste at han likte litt vel godt at andre gjorde ting for han og det tok 3 år før han i hele tatt virkelig prøvde å ta ansvar for sitt eget liv. Og det var først etter jeg hadde sagt at det ikke var sjanse for oss lengre.

[lykkeligmams<3]

men og bruke den ADHD som unnskyldning for latskap, er så dumt av dem! Jeg har selv sterk ADHD, og er 24år, snart to barnsmor. har kanskje slitt litt mer på litt forskjellige kanter selv, men det er mine valg som konkluderer til slike utfall. ikke Adhd som nedsetter evnen til et normalt liv. Så der er jeg helt enig. for jeg har aldri hatt problemer med skifting, ansvars, og de normale levevilkårene det er å leve med en familie!

Men det eneste jeg tenker på er at du skrev at du elsket han, har du forsøkt og gå til familiekontoret eller prøve parterapi? det finns mange løsninger for de som elsker hverandre. Og kanskje han kan klare og endre seg?

vet ikke jeg. er ikke med dni mann men håper bare du vet selv at dette er den riktige løsningen for deg

[Gjest MMJ]

Nå har jeg bestemt meg for å ta pause med sambo, som jeg elsker men har så mye problemer med. Jeg bor ikke i Norge og har bestemt meg for å reise hjem med barna, til min gode familie, mine gode venner jeg har savnet så inmari. Jeg trives ikke så godt her vi bor, synes det er vanskelig å få nye venner osv. Sambo jobber kun for det meste, vi gjør lite ting sammen. Men det er ikke grunnen til jeg har bestemt meg for å ta pause, han har ADHD, han er er uansvarlig og har nettop mistet lappen, han gikk konkurs for noen år siden med hans firma, jobber mye for å gjøre det godt igjen men han drømmer stadig om nye muligheter. Datteren vår har fått nedsatt karakter i orden pga hun kommer alltid forseint 5 minutter, dette visste jeg ikke OM, for det har vært han som tok henne til skolen hver dag i noen mnd pga jeg var syk. Han sa til meg han var alltid tidsnok osv. Jeg er lei, jeg føler ikke vi kommer til å ha et trygt stabilt liv, han er sta, men han har et godt hjerte og jeg elsker ham. Men jeg er ikke lykkelig:( Nå drar jeg hjemover med barna, og synes det er trist men hva skal jeg gjøre? han hører ikke på meg?!? Kan jeg endre en sånn mann..

 

 

 

 

Har ingen erfaring med mann med ADHD. Men det virker som dere har vært igjennom mye. En gang er det bare NOK, og er det nok for deg nå, så kanskje det kan gjøre godt med en liten pause?

Mange gode forslag over her, parterapi o.l, det kan jo være en ide å prøve en aller siiiiiste gang, bare så du vet med deg selv du har gjort alt som stod i din makt for å få det til å fungere?

[Anonym bruker]

Hva med medisinering....?

 

Har selv mann med ADHD, og kjenner ikke igjen mye av det dere skriver. Han går ikke på medisiner fast (som han egentlig burde, sikkert), men tar ved behov på dager hvor han trenger ekstra konsentrasjon, ro i kroppen o.s.v. Men har ellers ikke problemer med å få gjort ting, selv om han kanskje surrer litt vel mye til tider, glemmer fort ting jeg har sagt, og kan trenge et spark i rumpa. Men gjemmer seg ikke bak ADHD'en lengre.

 

....men enig i at det høres ut som om ADHD'en brukes som unskyldning for å ikke ta tak i ting. Og HVIS det faktisk er ADHD som gjør alt så vanskelig, så burde de virkelig prøvd å gjøre tiltak for å bedre situasjonen sin!

[Tabitha]

Samboeren din jobber iallfall, og det hele kan bedre seg hvis bare du blir frisk igjen og kan bringe datteren til skolen selv.

 

Forstår at du blir litt irritert, men kanskje du vil tenke annerledes etter noen måneders opphold i Norge.