Jeg er knust!!!

[Anonym bruker]

Jeg er knust, og har nesten ikke ord!

"kort" fortalt: Idag var jeg ute og trillet tur med mini, og da møtte eg en fremmed mann. Han stoppet opp og vi begynte å prate og etter en stund sa han "jeg har gjort mange dumme valg som jeg må leve med resten av livet. En av mine største tabber som jeg ikke klarer å tilgi meg selv for, var å adoptere bort DEG"

Jeg ble sint, og sa at man rett og slett ikke kødder med slike ting- før jeg marsjerte videre i sinna. Gikk lenge å tenkte på at denne mannen kunne blitt glemst, trodde at jeg var en annen osv, men jeg klarte ikke å legge dette helt i fra meg.

 

Da jeg kom hjem ringte jeg til min mor, bare for å fortelle hvor mye rare mennesker det er der ute. Hun ble helt stille, også hørte jeg hun begynte å gråte. Da måtte jeg spørre hva det var for noe, og da kom det "han du møtte er din biologiske far. Jeg har gjort noen valg jeg ikke er stolt av, og håper du kan tilgi det jeg har gjort". FYFAEN!!!

Hun sa at jeg kunne komme til henne en tur, så vi kunne snakke, men jeg ble så sint at jeg la på. Hun har prøvd å ringe, sende meldinger osv, men jeg nekter rett og slett å svare.

 

Dette vil altså si: Mamma har latt noen andre adoptere meg, fordi hun ikke ønsket? at jeg skulle ha kontakt med den biologiske faren min! Han bor til og med i samme by, og har vistnok alltid gjort det.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre Har nesten lyst til å bli kjent med denne mannen, men da må jeg bli kjent med en helt ny familie.

Jeg er sint, skuffa, og føler meg svikta av familien for at de har holdt dette skjult for meg!

 

Nå har jeg så uendelig mange spørsmål, men vet ikke om jeg klarer å tilgi min mor med det første. Vet jo heller ikke hvem denne mannen er, men kjenner jeg ble skremt da jeg tilfeldigvis møtte han og faktisk visste hvem jeg var.

 

OÆÆÆÆÆ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

JEG ER Så SINt og skuffa! Jeg har nettop fått ett barn, og jeg kunne aldri i havet nektet henne å ha kontakt med den ordentlige faren! Alle fortjener jo å ha kontakt med de biologiske foreldrene, og vite hvem de er. Fatter ikke at noen i det hele og store kan gjøre noe slikt!

For meg har familien alltid vÆrt viktig, og jeg har reist land og strand hvert år for å besøke alle og ha kontakt med dem.

Men HELE familien har sviktet meg. Noen må jo ha vist at pappa ikke er den biologiske faren min?? Eller?

 

Jeg er bare tom for ord og veldig sint. Klarer ikke sove

Noen som har gode råd, støttende ord eller noe godt å komme med?

Hadde satt pris på det nå!

 

NEI, dette er IKKE et trolleinnlegg!!!

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du er sint på din mor? Din far måtte den gang skrive under på at han ville adoptere deg bort!

 

 

Min faar dreit lang marsj i meg da han smalt min mor på 15 år på tjukka! Min mor fant seg en orgentlig mann, og han ville adoptere meg siden min biologiske far IKKE ville ha noe meg med å gjøre. Merkelig nok sa min biologiske far nei til det, så jeg ble aldri adoptert. Men so fucking what, din biologiske far er den som må ta all skyld her! Det er millioner av mødre som står alene med nyfødte babyen fordi faren gir faen, så skjerp deg og ring og svar din stakkars mor!

[Studine mevik]

Hvis jeg var deg ville jeg tatt meg en lang og god prat med mamma din. Det er helt sikkert grunner for at de valgene som har blitt gjort, og da er det viktig at du får vite om dem. Jeg synes det er rart at denne mannen buser de ut på denne måten, men kanskje han har ønsket kontakt med deg lenge og så nå muligheten til å bli kjent med deg.

 

Snakk med moren din og vurder inntrykkene etterhvert. Det er klart at dette kommer som et sjokk, men prøv heller å forholde deg rolig, selv om det er vanskelig.

 

Uansett lykke til videre.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du er sint på din mor? Din far måtte den gang skrive under på at han ville adoptere deg bort! Min faar dreit lang marsj i meg da han smalt min mor på 15 år på tjukka! Min mor fant seg en orgentlig mann, og han ville adoptere meg siden min biologiske far IKKE ville ha noe meg med å gjøre. Merkelig nok sa min biologiske far nei til det, så jeg ble aldri adoptert. Men so fucking what, din biologiske far er den som må ta all skyld her! Det er millioner av mødre som står alene med nyfødte babyen fordi faren gir faen, så skjerp deg og ring og svar din stakkars mor!

Jeg synes ikke synd i min mor!

Det jeg forsto i meldingene hun har sendt, kom det frem at hun tvang han til å adoptere meg bort da hun fant en ny og bedre mann og giftet seg! Jeg fortjente nemlig foreldre som bodde sammen, og jeg hadde ikke noe godt av å reise frem og tilbake.

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du er sint på din mor? Din far måtte den gang skrive under på at han ville adoptere deg bort! Min faar dreit lang marsj i meg da han smalt min mor på 15 år på tjukka! Min mor fant seg en orgentlig mann, og han ville adoptere meg siden min biologiske far IKKE ville ha noe meg med å gjøre. Merkelig nok sa min biologiske far nei til det, så jeg ble aldri adoptert. Men so fucking what, din biologiske far er den som må ta all skyld her! Det er millioner av mødre som står alene med nyfødte babyen fordi faren gir faen, så skjerp deg og ring og svar din stakkars mor!

Jeg synes ikke synd i min mor! Det jeg forsto i meldingene hun har sendt, kom det frem at hun tvang han til å adoptere meg bort da hun fant en ny og bedre mann og giftet seg! Jeg fortjente nemlig foreldre som bodde sammen, og jeg hadde ikke noe godt av å reise frem og tilbake. HI

 

 

Det går ikke ann å tvilnge noen til å adoptere bort noen. Hallo, satt hun en torpedo på han eller no slikt? Nei, din far, om han elsket deg hadde han kjempet for deg! Finito!

 

Du er barnstslig så det holder. Jeg synes synd i din mor, du gidder ikke gi henne anledning til å forklare seg selv en gang. Tror du ikke alt hun har gjort opp igennom er fordi hun elsker deg? Slutt å oppfør deg så barntslig! Blir helt overgitt her!

[khm]

Jeg synes nå du skulle hørt ut begge parter om hva som er skjedd her. Mulig begge har sine feil og mangler her. Er en uvirkelig situasjon som jeg ikke kan håpe å forstå. Men ønsker deg lykke til, rådene min strekker seg ikke lengre.

[CaptainHindsight]

Skjønner ikke hvorfor du er sint på din mor? Din far måtte den gang skrive under på at han ville adoptere deg bort! Min faar dreit lang marsj i meg da han smalt min mor på 15 år på tjukka! Min mor fant seg en orgentlig mann, og han ville adoptere meg siden min biologiske far IKKE ville ha noe meg med å gjøre. Merkelig nok sa min biologiske far nei til det, så jeg ble aldri adoptert. Men so fucking what, din biologiske far er den som må ta all skyld her! Det er millioner av mødre som står alene med nyfødte babyen fordi faren gir faen, så skjerp deg og ring og svar din stakkars mor!

Jeg synes ikke synd i min mor! Det jeg forsto i meldingene hun har sendt, kom det frem at hun tvang han til å adoptere meg bort da hun fant en ny og bedre mann og giftet seg! Jeg fortjente nemlig foreldre som bodde sammen, og jeg hadde ikke noe godt av å reise frem og tilbake. HI

Det går ikke ann å tvilnge noen til å adoptere bort noen. Hallo, satt hun en torpedo på han eller no slikt? Nei, din far, om han elsket deg hadde han kjempet for deg! Finito! Du er barnstslig så det holder. Jeg synes synd i din mor, du gidder ikke gi henne anledning til å forklare seg selv en gang. Tror du ikke alt hun har gjort opp igennom er fordi hun elsker deg? Slutt å oppfør deg så barntslig! Blir helt overgitt her!

 

Nå får du gi deg. La nå HI få puste ut og tenke over sakene før hun snakker med moren sin. Det er lov å være litt "barnslig" når hele verden plutselig blir snudd opp ned. La nå HI lufte tankene sine. Bedre hun pøser litt sinne ut på denne måten, syns jeg.

 

Kjære HI, jeg kan ikke forestille meg hvordan dette er for deg, men jeg råder deg til å snakke ordentlig ut med din mor. Utrolig vanskelig og sår situasjon er det så visst. Lykke til.

[Anonym bruker]

Kjære deg, forstår godt at du er sint og frustrert nå. Moren din kan ha hatt sine grunner, gode eller mindre gode for det hun har gjort.

Det verste er vel at hun ikke har fortalt deg dette tidligere. Klart du har fått et sjokk nå.

Når du har roet deg ned, kan dere snakke sammen om situasjonen. Husk at ingen er perfekte og hun har nok gjort dette fordi det var det hun så på som det beste for deg. Det vil ikke si at det var det riktige, neivel.

Din biologiske far har sikkert slitt med dette lenge, og fulgt med deg på avstand. Han anklager nok seg selv for ikke å ha kjempet hardere for deg. Husk at dette skjedde for noen år siden, det var en annen tid.

Forstår veldig godt at du føler deg sviktet nå. Men kanskje dette på sikt kan bety en berikelse i ditt liv. Flere å være glad i?

[Anonym bruker]

Det er mange omstendigheter so du sikkert ikke kjenner til. Mannen min er i samme sitvasjon som deg. Den biologiske pappaen han adopterte han bort dan han var liten. Det var aldri noe forhold mellom hans mor og biofar. Svigemor traff pappan til mannen min da han var baby og han ble pappa. De giftet seg og for at alle skulle få samme etternavn, slippe og ha noe med biofar å gjøre.

 

Biofar en en beryktet alkohol figur som er meget godt kjent i bygda der han er fra. Var ikke snill med andre og slo svigemor.

Han har vistnok skjerpet seg på sine eldre dager.

 

Mannen min viste ikke dette før i voksen alder. Han synes det er litt sårt å tenke på at han en del av familien som han ikke kjenner. Han har også en bror og søster som han ikke kjenner dette er vel det han synes er det værste.

 

Vi har litt kontakt med biofar i dag men ønsker ikke å innvolvere han for mye i livene våre pga hans forhold til alkohol. selv om han er blitt mildere med årene har han fremdeles store problemer.

[Lettie]

Oi, for et sjokk! Skjønner godt reaksjonen din, HI! har aldri opplevd noe lignende, så har ingen gode råd, men om jeg var deg ville jeg nok snakket ordentlig og lenge ut med mamma, og så fulgt magefølelsen på om jeg ville tatt opp kontakten med den biologiske pappaen.

 

Nå har du i alle fall møtt han, om enn i en noe uventet setting, så å gjenoppta kontakten er kanskje litt lettere enn om det var en du nå ikke ante hvem var. Antagelig angrer han seg fælt på at han sa det på den måten, men kanskje han bare måtte lette på trykket?

 

Uff, vondt for alle parter det der, og jeg skjønner godt at du fikk sjokk!

[SmellyCat]

Du må snakke med din mor først, så din far. Så får du evt. være sint på en av dem, eller begge etterpå, men du må nesten høre hva som egentlig har skjedd først. Det har nok ikke vært en lett avgjørelse for noen av dem, og er du heldig så har du en herlig familie på farsiden som du kan bli kjent med også (hvis du vil selvsagt).

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Uff så lei situasjon! Her er det tre parter som antakeligvis har prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen, men egentlig feilet. Din mor, din adoptivfar, og din biologiske far.

[Anonym bruker]

Det som er hovedfeilen her er at de ikke har fortalt sannheten tidligere!!

[lykkeligmams<3]

jeg kjente for mer og mer jeg leste av innlegget ditt at jeg fikk gåsehud og tårer jeg kan ikke tenke meg hvordan du kan ha det nå... Og at dette er masse og ta innover seg, det kommer nok til å ta lang tid for deg tenker jeg...

Men hjelper jo ikke mye på noen av kommentarene, jeg syns noen folk her inne sitter foran den pcn med veldig sterke meninger om et innlegg av et menneske de absolutt ikke kjenner!! For jeg mener at hvis man velger på og holde på en slik hemmelighet og aldri egentlig hadde tenkt og fortelle deg noe, er en slem måte og da nesten må forvente seg de fleste reaksjoner. For din mor kunne fortalt deg dette når hun følte du var klar for, ikke skjule det. og samtidig kunne det biologiske faren din ta det opp med deg på en helt annen måte. å gjøre det så impulsivt syns jeg var feigt

[Anonym bruker]

Jeg er stebarnsadoptert og jeg skjønner at du føler deg sveket av din mor. Faktum er at hun har løyet eller unnlatt å fortelle sannheten og det er en stygg ting å gjøre! Jeg har alltid visst at jeg var adoptert og har forsont meg med at min biofar ikke ville ha meg. En kan ikke tvinge noen til å adoptere bort et barn så du må ikke skylde alt på din mor.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du er sint på din mor? Din far måtte den gang skrive under på at han ville adoptere deg bort! Min faar dreit lang marsj i meg da han smalt min mor på 15 år på tjukka! Min mor fant seg en orgentlig mann, og han ville adoptere meg siden min biologiske far IKKE ville ha noe meg med å gjøre. Merkelig nok sa min biologiske far nei til det, så jeg ble aldri adoptert. Men so fucking what, din biologiske far er den som må ta all skyld her! Det er millioner av mødre som står alene med nyfødte babyen fordi faren gir faen, så skjerp deg og ring og svar din stakkars mor!

Jeg synes ikke synd i min mor! Det jeg forsto i meldingene hun har sendt, kom det frem at hun tvang han til å adoptere meg bort da hun fant en ny og bedre mann og giftet seg! Jeg fortjente nemlig foreldre som bodde sammen, og jeg hadde ikke noe godt av å reise frem og tilbake. HI

Det går ikke ann å tvilnge noen til å adoptere bort noen. Hallo, satt hun en torpedo på han eller no slikt? Nei, din far, om han elsket deg hadde han kjempet for deg! Finito! Du er barnstslig så det holder. Jeg synes synd i din mor, du gidder ikke gi henne anledning til å forklare seg selv en gang. Tror du ikke alt hun har gjort opp igennom er fordi hun elsker deg? Slutt å oppfør deg så barntslig! Blir helt overgitt her!

 

Her virker det som du er litt farget av din egen situasjon #2/5. Det finnes faktisk en del mennesker der ute som ser seg nødt til å adoptere bort sine barn, uavhengig av hva de føler for barnet. Den biologiske faren kan, for alt noen av oss vet, følt seg presset. Det er ikke alle som orker eller har ressurser til å ta opp lampen som kreves. Han kan ha vært umoden og tenkt på det som en enkel utvei, men angret i etterkant. Det betyr ikke at han er et dårlig menneske. Det lønner seg i alle fall å høre begge parters forklaring før man gjør seg opp en mening.

 

Når det kommer til mor, behøver hun slett ikke ha handlet på vegne av sin datter. Som hun selv insinuerer, orker ikke mor tanken på at barnet ikke skulle vokse opp med sin far. Det kan godt være at hun tok det riktige valget, men hun burde kanskje vært åpen om at HI var adoptert. Det finnes vel neppe noen gode grunner å skjule noe slikt?

 

Jeg skjønner godt at HI nå er såret og sint. Selvfølgelig bør hun få snakket ut med sin mor, men det tar til å avreagere.

 

Håper du finner ut av hva som er riktig for deg, HI, men som flere nevner lønner det seg å høre på hva din mor/far og biologiske far har å si. Det kan hjelpe deg til å sortere tanker og følelser.

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen! Var godt å lese dette når jeg sto opp.

Jeg fikk bare sjokk, og visste nok ikke helt hvordan jeg skulle takle denne situasjonen. Skal reise bortover til min mor nå, så skal jeg få vite hva som har skjedd.

 

HI

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Skjønner ikke hvorfor du er sint på din mor? Din far måtte den gang skrive under på at han ville adoptere deg bort! Min faar dreit lang marsj i meg da han smalt min mor på 15 år på tjukka! Min mor fant seg en orgentlig mann, og han ville adoptere meg siden min biologiske far IKKE ville ha noe meg med å gjøre. Merkelig nok sa min biologiske far nei til det, så jeg ble aldri adoptert. Men so fucking what, din biologiske far er den som må ta all skyld her! Det er millioner av mødre som står alene med nyfødte babyen fordi faren gir faen, så skjerp deg og ring og svar din stakkars mor!

Jeg synes ikke synd i min mor! Det jeg forsto i meldingene hun har sendt, kom det frem at hun tvang han til å adoptere meg bort da hun fant en ny og bedre mann og giftet seg! Jeg fortjente nemlig foreldre som bodde sammen, og jeg hadde ikke noe godt av å reise frem og tilbake. HI

Det går ikke ann å tvilnge noen til å adoptere bort noen. Hallo, satt hun en torpedo på han eller no slikt? Nei, din far, om han elsket deg hadde han kjempet for deg! Finito! Du er barnstslig så det holder. Jeg synes synd i din mor, du gidder ikke gi henne anledning til å forklare seg selv en gang. Tror du ikke alt hun har gjort opp igennom er fordi hun elsker deg? Slutt å oppfør deg så barntslig! Blir helt overgitt her!

 

Denne er jeg DYPT uenig i.. Verden er ikke svart-hvit, den finnes mange nyanser imellom. Selv om du er farget av din egen erfaring så er det ikke dermed sagt at dette er tilfellet her. Du skal ikke ta bitterheten din utover hi, du vet IKKE hva du snakker om her, du kjenner ikke faren hennes!

 

Joda, faren KUNNE kjempet med nebb og klør, men vi vet ingenting om hvorfor han ikke gjorde det. Dagens samfunn er helt annerledes enn det var da vi vokste opp.

 

Og jo, så klart hun har all verden av rett til å være forbanna på sin mor. Hun har løyet om dette i hele hi's liv. Om man ikke selv er adoptert så kan man faktisk ikke uttale seg om hvordan dette oppleves!

 

Som noen skriver, det tar tid og bearbeide dette, og så klart man reagerer med vantro sjokk og sinne. Man finner ut at livet er bygd på en løgn, og da må hun selvfølgelig få tid til å prosessere (heter det det?) sannheten.

Endret 9. juli 2012 av Sommerfuggel i vinterland

[Anonym bruker]

Hva om begge foreldrene der og da gjorde det de mente var riktig? Hadde vi alle ALLTID kunne handle i etterpåklokskapens navn, hadde verden vært super for de fleste av oss. Men det somv ar riktig DA, trenger ikke være riktig Nå...Hverken for din biologiske far, eller mor. En av de måtte "bryte avtalen" og fortelle deg sannheten, med de følger det kunne få for alle sammen. Det ble din far, hadde ikke ahn kontaktet deg, hadde kansekj din mor "brutt sammen" først? ELler det hadde aldri blitt kjent? Evt din "stefar" hadde fortalt deg historien..

 

Hadde du en fin barndom? Følte du deg elsket og satt pris på av både din mor, og din far? Følte du noen gang at noe var galt, at dine søsken ble mer verdsatt av faren din? Hvis du ikke har noe negative oppleveleser fra barndom/oppvekst som kan relateres til det fakutm at du vokste opp med en far som ikke var din biologiske far, så mener jeg dette er en hendlese du ikek bør være frustrert og sint over. Ikke bær nag til dine foreldre, de gjorde det de TRODDE var best, og du fikk det bra..

 

Om du derimot har følt at "Noe burde vært annerledes", og du nå i ettertid innser at denne hendelsen er hva som ahr forårsaket det, da er det selvsagt viktig og få bearbeidet dette,- og finne ut HVORFOR ting ble som de ble..For din egen sjelefreds skyld. Men også i dette tilfellet så må du huske at de nok gjorde det de trodde ville bli best for DEG......