Har dere venner sammen med mennene deres?

[Anonym bruker]

Savner sånn å ha vennepar/vennefamilier, men mannen min er ikke så veldig sosial. Når jeg sier at jeg savner å ha venner og å ha noen på besøk eller noen å gå på besøk til, sier han bare at det er fritt fram for meg til å kontakte gamle venner eller å prøve å få nye. Selv savner han ikke å ha venner i det hele tatt, så han er ikke interessert i noe sånt.

 

Men det jeg savner er egentlig ikke å ha venninner for meg selv. Jeg savner å ha venner sammen med ham, noen vi kan være sammen med bege to, og særlig noen som også har barn som guten vår kan leke med (han er enebarn). Jeg savner også å ha noen vi kan spørre om barnevakttjenester, slik at vi kan gå ut en tur sammen (vi har ikke vært på kino på over sju år.)

 

Jeg har prøvd å foreslå at vi skal invitere foreldrene til venner fra skole og barnehage. Jeg har prøvd å foreslå at vi skal invitere kolleger fra min eller hans jobb, med partner og barn. Men han er altid helt uinteressert, og har alltid en eller annen negativ bemerkning om dem. I ferien har jeg lyst til at vi skal stikke innom en familie vi ble kjent med i syden, siden vi kjører forbi der de bor. De har barn på samme alder som oss, og det kunne vært et ok avbrudd fra biltur alene med foreldrene for sønnen vår også. Jeg har foreslått at vi skal ringe dem og spørre om det er ok om vi stopper for å hilse på, men han bare drar på det, og det er tydelig at han ikke synes det er noen ok idé.

 

Har dere venner sammen med mennene deres, eller har dere venner hver for dere?

[Anonym bruker]

Har litt samme problemet. Har venner nok selv, men hadde vært fint å ha noen felles venner også.. men det er han ikke interessert i.Jeg kan jo ikke tvinge han til å finne på noe med noe heller akkurat, men synes det er utrolig sært. Jeg har foreslått at vi kan finne på noe med noen av hans venner, fordi de gjerne øsnker at vi som famile kommer på besøk, men han vil heller være hjemme å se tv etc..

 

Det blir jo ikke det samme for barna å være med deg og en venn heller akkurat + at jeg tror barnet lærer en del om det å være sosial ved å se foreldrene sine.

[Gjest Mentha]

Der er man forskjellige, og dere blir vel nødt til å finne en middelvei. Kanskje dere kan avtale et par ting som dere gjør sammen med noen andre, og så kan du heller prioritere venner på egenhånd ellers?

 

Men når det kommer til lekekamerater for barna synes jeg han bør strekke seg litt ekstra. Det er viktig for barnet deres å få være med andre, leke med andre, spesielt når han er enebarn. Så jeg ville insistert på å stoppe innom de dere kjenner med barn når dere skal på ferie. Legg vekt på at det er for guttens del, og at dere f.eks kan invitere de ut på noe i nærheten, om det er café, en park, stranda, eller noe lignende, hvor barna kan leke og herje litt, mens dere kan prate, grille eller lignende.

Det kan også være et argument å leke med barn i barnehagen utenfor barnehagetid, men du må kanskje belage deg på å reise endel alene med barnet.

Det kan jo hende at hvis du får til den første kontakten og forteller hjemme hvor koselige de er og hvor moro dere har det sammen, så kommer han diltende med etterhvert?

[spiaggia]

Jeg er helt enig med hun over her - man bør strekke seg litt ekstra for barnet deres.

Selv har vi venner hver for oss, i tillegg til noen gode vennepar som vi ofte reiser med og er med.

[Mamma til to søte sjarmtroll]

Jeg har flyttet til hjemstedet til min mann. Han har en stor vennekrets som vi har veldig god kontakt med. De har barn som er på alder med våre barn og vi reiser ofte på ferieturer sammen med flere av venneparene. Jeg synes det er helt supert å ha felles venner, da vi elsker å finne på ting sammen som en familie. Min far var akkurat slik som din mann, bare værre egentlig, for han ville ikke at min mor skulle reke rundt heller. Hun har alltid savnet det som du nevner, men min far var meget hjemmekjær og lite sosial av seg. Så jeg har alltid vært meget obs på å finne en mann som ikke er som han. Synd å si, men både jeg og min mor er meget sosiale individer og trives med mange folk rundt oss. I dag har hun en mann som er helt forskjellig fra min far, og de har en stor vennekrets rundt seg. Damen blomstrer igjen:)

Forstå meg korrekt, konklusjonen er ikke det som skjedde med mine foreldre ( låg flere ting bak), men at din mann kanskje kan innse hvor viktig det er for deg, og kanskje kan prøve å være med på noen av dine forslag en gang i blant. Det er noe som heter å gi og "ta" i et forhold.

[jente___]

Her er jeg venner med kameraten til mannen min, fra før vi blei sammen så var vi bestevenner:) så jeg kan fint reise på besøk til de uten gubben:) nå har de fått dame og barn så det passer oss kjempe bra:)

[Gjest yrild]

Vi har litt begge deler, men de venneparene vi har felles harenten alle barn og vennskapet er helt klart ( i utgangspunktet) basert på felles interesser som har med barna å gjøre eller de er jobbvenner (min mann og jeg er i nesten samme bransje).

 

Hvis din mann ikke "passer på barna" mye, men dette er "din" oppgave så forstår jeg at han ikke føler behovet. Hadde jeg ikke hatt barn ville jeg nok også heller bare vært sammen med mine venner, men det å få barn gjør at jeg er mye mer åpen for nye mennesker som er veldig forskjellig rfa meg selv fordi hovedfokuset er på barna, at de skal ha noen å leke med etc (Har ikke barna mine det noe gøy eller interessant blir det veldig lite gøy og interessant for meg også iom at de blir misfornøyde eller mer krevende). Etterhvert blir man jo bedre og bedre kjent og vennskap oppstår også utenom barnefelleskapet :-)

 

Iom at min mann og jeg deler alt med hus og barn relativt likt har han også behov for å treffe mennesker med barn.

[magpie]

Mannen min er egentlig meget sosial av seg (mer enn meg faktisk), men det blir ofte til at jeg må mase litt for å få til avtale med felles vennepar. Det handler ikje om at han ikje har lyst, men at han ofte har så mange andre ting han skal. I allefall, så synes vi begge to at det er koseli å treffe andre familier.

 

Er enig med ho over som foreslår at du bare avtaler med de folkene du har lyst å treffe og så får mannen komme etter

[Anonym bruker]

Hvis din mann ikke "passer på barna" mye, men dette er "din" oppgave så forstår jeg at han ikke føler behovet.

 

Hun skriver da ikke noe som helst som tyder på at mannen ikke passer på barnet?

[lykkeligmams<3]

jeg og samboer har vennene vårs som felles venner vi er jente gjeng på seks stykker og er veldig sammen sveiset, men samboer er veldig engasjert i dem og de er glad i han. Så har det ofte koselig og han blir gjerne på en grill party med dem, og kanskje de sover hos meg. de bor langt unna ellers har vi også kompisene hans som finner på mye ilag med oss. Men selvfølgelig har vi venner hver for oss som vi er vokst opp med på hver vår kant. Men de er ikke på det stadiet med barn og hus så blir ikke så mye å se til dem.

[Anonym bruker]

Først hadde vi bare et par vennepar som var hans i utgangspunktet. Så flyttet vi til et nabolag med flere unge familier som oss selv. Jeg var mye ute for å bli kjent med de, mens han syntes han hadde nok med de vennene han allerede hadde. Heldigvis fikk jeg ham med meg ut slik at han fikk bli kjent med de han også. Da fant han ut at de hadde flere felles interesser, og nå er han glad for å ha fått nye venner. VI har alltid noen som kan passe jenta vår, eller vi kan gå på besøk til hverandre når som helst.

Hadde jeg vært deg ville jeg invitert noen som jeg trodde han kom godt overens med og så "lurt" ham til å bli kjent med de