jeg skal bli alenemor

[Anonym bruker]

og synes det er så forferdelig grusomt at mannen jeg er så glad i ikke vil være sammen med meg lengre.

jeg er helt knust, bare gråter hele tida. kommer jeg noen gang til å bli glad igjen?

og hva med alt det praktiske som må ordnes. jeg vet ingenting om samværsordninger, barnebidrag og lignende.

 

hodet mitt er helt kokt i dag. hva gjør jeg nå? er det vanlig å skille seg med en gang, eller flytte fra hverandre for så å se det an litt eller? tror forsåvidt ikke jeg årker tanken på å fortsette et samliv etter noe som oppleves som et skikkelig svik.

 

hvordan klare seg økonomisk? vet ikke om jeg kan fortsette å jobbe i full jobb, med to små unger alene.

 

måtte bare lufte noen tanker.

[Anonym bruker]

Om dere er gift blir dere først separert, også søker dere skilsmisse etterhvert, vanligvis etter 1 år som separert.

 

Bestill time på familievernkontoret med en gang, der må dere møte enten dere ønsker eller ikke for å sette opp samværsordningen. Da får dere også en meklingsattest og den trenger du for å søke om ekstra barnetrygd, støtte til barnepass og evt overgansstønad om du ikke tjener veldig godt (du kan få litt overgangsstønad i tillegg til lønnen din, og du får dekket størsteparten av barnepassregningen).

 

Så må dere bli enige om bidrag, bruk gjerne bidragskalkulatoren på nav sine sider og bli enige om hva han skal betale deg i måneden. Så må han gå i banken og få et fast trekk fra sin konto til din på lønningsdagen sin. Blir dere ikke enige om bidrag må dere få nav på banen så de kan regne det ut og kreve det fra han.

 

Det går nok bra skal du se, er en prosess, tøft er det absolutt. Du må tillate deg selv å sørge over det som ikke ble, men ikke dyrk sorgen, livet går videre om barna dine fortjener en mamma som ser lyst på livet.

 

Lykke til!

[Gjest yrild]

Søk råd her inne når det gjelder søknader etc. Er mange her som vet hva de snakker om :-)

 

Du kommer til å klare det fint, selv om det føles helt umulig nå. Ta en dag av gangen. Sjekk muligens først om du har mulighet til å ta over lånet på huset/leiligheten dere bor i så du vet at du kan bli boende (er jo det beste for barna) ellers så må du jo finne en leilighet.

 

Det er klart du kan klare å jobbe fullt selv om du blir alene med to barn og økonomisk kommer du til å klare det ved å planlegge godt i hverdagen (og få sen støtten du har krav på).

 

ønsker deg alt god!

[nr.4 på vei]

Uff... men det økonomiske går bra. Du får overgangsstønad, dobbel barnetrygd og barnebidrag. Så du skal klare deg. Men nå føles det vel som om alt er helt bånn. Håper du ser lyset i tunnelen etterhvert og tenker at du fortjener noe bedre. Har ei venninne som har opplevd det samme som deg. Men han hadde funnet ei annen ei da. Men nå er hun forelsket igjen og klarer seg helt fint

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Jeg var alenemor i nesten 4 år før vi ble sammen igjen. Det var ikke noe problem å være alene med barna. Jeg fikk overgangsstønad pga at mine var så små og da studerte jeg i tillegg. Smerten er uutholdelig i starten, men jeg pleide å tenke at så lenge jeg hadde barna så skulle jeg fa** meg klare ALT! Av og til må man bite tennene sammen og vekke fanden i seg, rett og slett for å klare å holde hodet over vann. Men jeg lover deg, du vil ikke ha så vondt som du har det nå resten av livet. For hver dag vil det bli litt bedre og etter en stund vil du se verdien av å være alene med ungene dine. Man får et helt unikt forhold til barna sine og jeg skulle ønske at samfunnet ikke framstilte alenemor-rollen så tragisk, for det er faktisk fantastisk. Det er fordeler og ulemper med begge deler, men jeg skulle ønske jeg nøt alenemammatiden mer, fordi den er magisk!

[Anonym bruker]

Søk råd her inne når det gjelder søknader etc. Er mange her som vet hva de snakker om :-) Du kommer til å klare det fint, selv om det føles helt umulig nå. Ta en dag av gangen. Sjekk muligens først om du har mulighet til å ta over lånet på huset/leiligheten dere bor i så du vet at du kan bli boende (er jo det beste for barna) ellers så må du jo finne en leilighet. Det er klart du kan klare å jobbe fullt selv om du blir alene med to barn og økonomisk kommer du til å klare det ved å planlegge godt i hverdagen (og få sen støtten du har krav på). ønsker deg alt god!

 

jeg er usikker på om jeg kan jobbe fullt pga at jeg har litt reisevei til jobben, så tror ikke jeg kan klare å kjøre til og fra jobb innenfor barnehagens åpningstider og være en full dag på jobb imellom der. hvis du skjønner hva jeg mener.

[Anonym bruker]

Jeg var alenemor i nesten 4 år fØr vi ble sammen igjen. Det var ikke noe problem å være alene med barna. Jeg fikk overgangsstØnad pga at mine var så små og da studerte jeg i tillegg. Smerten er uutholdelig i starten, men jeg pleide å tenke at så lenge jeg hadde barna så skulle jeg fa** meg klare ALT! Av og til må man bite tennene sammen og vekke fanden i seg, rett og slett for å klare å holde hodet over vann. Men jeg lover deg, du vil ikke ha så vondt som du har det nå resten av livet. For hver dag vil det bli litt bedre og etter en stund vil du se verdien av å være alene med ungene dine. Man får et helt unikt forhold til barna sine og jeg skulle Ønske at samfunnet ikke framstilte alenemor-rollen så tragisk, for det er faktisk fantastisk. Det er fordeler og ulemper med begge deler, men jeg skulle Ønske jeg nØt alenemammatiden mer, fordi den er magisk!

 

ble du sammen med pappan til barna igjen etter fire år? hvordan klarte du det? jeg kjenner meg så svikta, kommer aldri til å kunne tilgi han.

 

hi

[Tauriel]

Søk råd her inne når det gjelder søknader etc. Er mange her som vet hva de snakker om :-) Du kommer til å klare det fint, selv om det føles helt umulig nå. Ta en dag av gangen. Sjekk muligens først om du har mulighet til å ta over lånet på huset/leiligheten dere bor i så du vet at du kan bli boende (er jo det beste for barna) ellers så må du jo finne en leilighet. Det er klart du kan klare å jobbe fullt selv om du blir alene med to barn og økonomisk kommer du til å klare det ved å planlegge godt i hverdagen (og få sen støtten du har krav på). ønsker deg alt god!

jeg er usikker på om jeg kan jobbe fullt pga at jeg har litt reisevei til jobben, så tror ikke jeg kan klare å kjøre til og fra jobb innenfor barnehagens åpningstider og være en full dag på jobb imellom der. hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg er alene med et barn, og jeg har samme problem som deg. Jeg skal løse det med å rett og slett flytte nært jobben (har ikke bil så må flytte). Skal jobbe hardt med å få plass i en barnehage i gangavstand i tillegg. Kanskje du og kan gjøre noe ala det samme?

[Anonym bruker]

Uff... men det økonomiske går bra. Du får overgangsstønad, dobbel barnetrygd og barnebidrag. Så du skal klare deg. Men nå føles det vel som om alt er helt bånn. Håper du ser lyset i tunnelen etterhvert og tenker at du fortjener noe bedre. Har ei venninne som har opplevd det samme som deg. Men han hadde funnet ei annen ei da. Men nå er hun forelsket igjen og klarer seg helt fint

Nei. Man får en barnetrygd ekstra. Ikke dobbelt.

[Anonym bruker]

Søk råd her inne når det gjelder søknader etc. Er mange her som vet hva de snakker om :-) Du kommer til å klare det fint, selv om det føles helt umulig nå. Ta en dag av gangen. Sjekk muligens først om du har mulighet til å ta over lånet på huset/leiligheten dere bor i så du vet at du kan bli boende (er jo det beste for barna) ellers så må du jo finne en leilighet. Det er klart du kan klare å jobbe fullt selv om du blir alene med to barn og økonomisk kommer du til å klare det ved å planlegge godt i hverdagen (og få sen støtten du har krav på). ønsker deg alt god!

jeg er usikker på om jeg kan jobbe fullt pga at jeg har litt reisevei til jobben, så tror ikke jeg kan klare å kjøre til og fra jobb innenfor barnehagens åpningstider og være en full dag på jobb imellom der. hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg er alene med et barn, og jeg har samme problem som deg. Jeg skal løse det med å rett og slett flytte nært jobben (har ikke bil så må flytte). Skal jobbe hardt med å få plass i en barnehage i gangavstand i tillegg. Kanskje du og kan gjøre noe ala det samme?

jeg er veldig glad i bhg til barna mine, og vil nødig ta de ut av de trygge omgivelsene med gode voksenpersone de kjenner godt og er trygge på. er helt uaktuelt når jeg tenker etter å flytte. vi bor forholdsvis nærme bhg, så jeg må vel heller prøve å finne mg en jobb nærmere hjemmet mitt på lengre sikt.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg. For 10 mnd siden var jeg i akkuratt samme situasjon. Han ville gå og hele min verden raste sammen.

 

Finn ut av det økonomiske og få deg en plass å bo. Har du behov for det så råder jeg deg å gå til legen å få en liten sykemelding i en overgangsperiode. Jeg slet med søvn og var sykemeldt 20% i ca 2 mnd. Det hjalp veldig mye. I tillegg var jeg åpen om det på jobb slik at de viste hva som var galt og ga meg mye frihiet.

 

Ellers hjalp det meg å finne en ny normal og ta en dag av gangen. Jeg var et følelsmessig vrak i flere mnd og levde i en liten berg og dalbane, men jeg lover deg at det går bedre med tiden!

 

Lykke til og en stor klem til deg! Dette klarer du!

[Anonym bruker]

takk takk. dere er veldig snille og hjelpsomme!

 

hi

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Jeg var alenemor i nesten 4 år fØr vi ble sammen igjen. Det var ikke noe problem å være alene med barna. Jeg fikk overgangsstØnad pga at mine var så små og da studerte jeg i tillegg. Smerten er uutholdelig i starten, men jeg pleide å tenke at så lenge jeg hadde barna så skulle jeg fa** meg klare ALT! Av og til må man bite tennene sammen og vekke fanden i seg, rett og slett for å klare å holde hodet over vann. Men jeg lover deg, du vil ikke ha så vondt som du har det nå resten av livet. For hver dag vil det bli litt bedre og etter en stund vil du se verdien av å være alene med ungene dine. Man får et helt unikt forhold til barna sine og jeg skulle Ønske at samfunnet ikke framstilte alenemor-rollen så tragisk, for det er faktisk fantastisk. Det er fordeler og ulemper med begge deler, men jeg skulle Ønske jeg nØt alenemammatiden mer, fordi den er magisk!

 

ble du sammen med pappan til barna igjen etter fire år? hvordan klarte du det? jeg kjenner meg så svikta, kommer aldri til å kunne tilgi han.

 

hi

 

Vi gikk fra hverandre fordi det var for det beste for alle parter da vi kranglet hele tiden. Er glad vi ga oss mens leken var god, hadde vi ikke gjort det så hadde det ikke vært oss den dag idag. Men det betyr ikke at det ikke var vondt. Det er vel noe av det verste jeg har opplevd og det ble mange mørke netter for å si det sånn. Men man kommer seg opp av hullet til slutt. Det viktigste er vel egentlig å prøve å være mest mulig objektiv med tanke på barna. Ønsker deg lykke til og sender deg en skikkelig godklem.