Klarer ikke å komme over det..

[Anonym bruker]

Dette er litt langt damer, jeg beklager på forhånd!

 

Ok, her er saken. Jeg har en svigerinne som jeg går på samme skole med. Jeg har vært samboer med broren hennes i 5 år, men ble aldri ordentlig kjent med henne før for to år siden, da vi begynte på samme skole. Vi gikk veldig godt sammen, og fant ut av at vi var ganske like egentlig. Gikk alltid sammen når vi var på skolen, og gjorde også diverse sammen utenfor skolen - både alene og med kjærestene våre. Hun sliter med en del psykiske problemer, og sliter med å slippe folk inn på seg. Det at vi gikk så greit sammen er noe vi begge hadde veldig godt av egentlig, jeg hadde i grunnen ingen venner på den tiden og det var godt for meg å ha noen å prate med. Hun er ikke noe familie menneske, så hun og min samboer hadde ikke noe forhold, men etter at vi ble venner begynte vi som sagt å gå på "double-dates" om man kan kalle det det, og vi hadde det veldig fint alle sammen.

Jeg delte alt med henne, og hun med meg. Var egentlig veldig gode venninner. I februar i fjor fant jeg og samboeren ut av at vi skulle prøve å få et barn til ( vi har en datter som nå er 3,5 år), og dette fortalte jeg selvfølgelig venninna mi. Jeg holdt henne oppdatert hele veien, og hun var den første jeg fortalte at jeg var gravid (sett bort fra min samboer selvfølgelig) og jeg delte alt med henne under svangerskapet. Jeg gikk ut i permisjon rett før jul i fjor, og vi hadde da tenkt å møtes opp noen ganger i den tiden jeg hadde permisjon, men det skjedde ikke.

Da sønnen vår ble født ga vi beskjed til våre foreldre, som så ga beskjeden videre til andre i familien. Jeg hørte INGENTING fra henne. Fikk aldri noe gratulasjonsmelding, hverken på mobilen eller facebook, ikke noe telefon, ikke noe besøk, ingenting.. Dette syntes jeg var veldig rart, men gjorde ingenting for å ta kontakt selv. Så begynte jeg på skolen igjen 6 uker etter fødsel og møtte da selvfølgelig på henne. Hun nevnte ingenting, bare fortsatte som vanlig. Jeg var egentlig utrolig lei meg over å ikke ha hørt noe fra henne, men nevnte ingenting, bare snakket med henne tilbake - akkurat som om ingenting hadde skjedd. Jeg begynte å gå med andre på skolen, fordi jeg ikke klarte å være rundt henne siden alt føltes så falskt. Vi har i dag ingenting kontakt. Hun har møtt tantebarnet sitt TRE ganger, og den første gangen var da hun tilfeldig møtte på samboeren min utenfor en butikk en gang. De andre gangene har vært hjemme hos min svigermor.

 

Hvordan hadde dere reagert på dette her? Jeg kjenner at jeg ikke klarer å glemme det, er egentlig litt bitter, om jeg kan si det. Hun har sosial angst, men synes det er en dårlig unnskyldning, det er ikke så vanskelig å sende en melding til sin venninne.. Skal også sies at de gangene vi fant på noe sammen var det ALLTID jeg som tok initiativ og planla.

 

Synes nå det er forferdelig ubehagelig å møte på henne, som er litt kjedelig med tanke på at hun er søsteren til min samboer!

[Anonym bruker]

Du skulle ringt henne eller send henne sms etter fødsel. Du skulle tatt kontakt og ordnet møre. Du skulle snakket om tin gsiden du ikke gjorde noen av delene.

At hun har sosial angst har veldig mye og si.

 

Jeg tenker at her er det du som har feilet og hun er bitter på deg.

[Anonym bruker]

Å sende en melding kan være utrolig vanskelig om man har sosial angst. Jeg har det selv, og har mistet mange venner (alle jeg hadde) fordi jeg ikke har klart Å ta initiativ til Å treffes, sende meldinger osv. Men jeg har brukt utallige timer pÅ Å prøve og pÅ Å angre pÅ at jeg ikke gjorde det før det var for sent. Eller i allefall føltes som det var for sent fordi det hadde gÅtt for lang tid.

 

Flere av vennene mine fikk barn før meg, og da har jeg syntes det har vært ekstra vanskelig Å forholde meg til dem. Fordi det var en helt ukjent verden for meg, jeg ikke visste hvordan man skulle oppføre seg i forhold til det, hva som er riktig Å si og spørre om, hvordan man omgÅs babyer, var redd for Å gjøre noe feil og dumme meg ut osv. SÅ da ble det til at det virket som jeg ikke brydde meg i stedet... Teit, jeg vet, men angst er nÅ en gang ikke spesielt rasjonelt.

 

Vet det er min egen feil at de ikke gadd mer til slutt, og jeg har full forstÅelse for det. Er takknemlig for at noen av dem holdt ut med meg ganske lenge. Men ville bare si at det er ikke sikkert hun tar sÅ lett pÅ dette som du kanskje tror.

[Anonym bruker]

Har dere ikke hatt noen dåp eller navnefest?

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle hun være bitter på meg? Jeg synes ikke jeg har gjort noe galt. Jeg var høygravid, med en 3 åring hjemme med mannen på jobb hele tiden, jeg hadde nok å gjøre med å ordne til jul osv. Og når den lille var født hadde jeg han og storesøster alene samtidig som jeg måtte holde meg oppdatert på skolefronten.

 

Greit nok at jeg ikke forstår hvordan det er å ha sosial angst, men jeg var hennes eneste ordentlige venninne og jeg klarer ikke å se hvor vanskelig det kan være å kommentere "gratulerer så mye med den lille" på det første bildet som ble lagt ut av ham på Facebook, sammen med så mange andre. Jeg var ikke en fremmed, ville ikke tro at det var så vanskelig å vise at man bryr seg.

 

Nei vi er ikke kristne så vi har ikke døpt barna våre, og ingen av oss har noe særlig familie her så alle (bortsett fra henne) hadde vært på besøk og sett babyen, så vi orket ikke stresse med å lage en navnefest.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Men, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke sendte henne en mld når babyen ble født og hvorfor du ikke sa noe når du traff henne på skolen?

Hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt noe ala : Ja, nå har vi fått en nydelig baby, dratt opp mobilen og vist henne bilde og spurt om hun ville komme å hilse på det nye vidunderet en dag..

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle hun være bitter på meg? Jeg synes ikke jeg har gjort noe galt. Jeg var høygravid, med en 3 åring hjemme med mannen på jobb hele tiden, jeg hadde nok å gjøre med å ordne til jul osv. Og når den lille var født hadde jeg han og storesøster alene samtidig som jeg måtte holde meg oppdatert på skolefronten. Greit nok at jeg ikke forstår hvordan det er å ha sosial angst, men jeg var hennes eneste ordentlige venninne og jeg klarer ikke å se hvor vanskelig det kan være å kommentere "gratulerer så mye med den lille" på det første bildet som ble lagt ut av ham på Facebook, sammen med så mange andre. Jeg var ikke en fremmed, ville ikke tro at det var så vanskelig å vise at man bryr seg. Nei vi er ikke kristne så vi har ikke døpt barna våre, og ingen av oss har noe særlig familie her så alle (bortsett fra henne) hadde vært på besøk og sett babyen, så vi orket ikke stresse med å lage en navnefest.

 

Som sagt, angst er ikke rasjonelt. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er angsten som har hindret henne, men det er en mulighet, selv om du ikke forstår at slike ting kan være vanskelig. Selv skjønner jeg ikke at det kan være noe problem å ha en edderkopp i stua, eller å fjerne den hvis den plager noen, men det er nok av dem som er livredde for det likevel.

 

#3