Hvordan skal jeg bli mindre følsom?

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hva som feiler meg. Kan begynne å grine av den minste ting. Jeg vet jeg ikke har depresjon, jeg er bare vanvittig følsom.

 

Kjører jeg forbi en ulykke kan jeg begynne å grine, ser jeg et hus som brenner får jeg klump i halsen.

Kommer en kunde på jobben og forteller hun er gravid begynner jeg nesten å grine

 

HVA skal jeg gjøre? Har prøvd så godt jeg kan å slutte å være følsom, men det går jo ikke

[Anonym bruker]

Jeg er også svært følsom og har gremmet meg mye over det i løpet av årene. Syntes det var flaut og nedverdigende å stå der med tårer i øynene og skjelvende stemme uansett hva. Men så sa en kollega av meg en gang om seg selv: "Jeg er sensitiv, det er en del av min personlighet. Godta meg som jeg er." Og da tenkte jeg "Det er jo meg! Det er jo sant! Hvorfor være så flau over en del av meg?" Funker for meg i alle fall :-)

[Anonym bruker]

Joda, men herregud. Jeg kan begynne å grine skikkelig om jeg ikke holder det inne

[LillaGorilla♥♥]

Er du mamma?

For sånn har jeg også blitt etter jeg fikk barn!

[Anonym bruker]

Alltid vært sånn og blitt verken bedre eller verre etter jeg fikk barn

[Gjest Heartbroken]

Nå er det vel ganske normalt å få klump i halsen og bli opprørt av et hus som brenner og andre menneskers ulykke. Empati er en god ting å ha med seg.

 

Å bli rørt av hyggelige ting er heller ikke unormalt, men jeg skjønner at det kan være slitsomt.

 

Jeg har vært, og er fremdeles i stor sorg og den kan komme som kastet på meg i de merkeligste situasjoner. Det er ikke alltid det passer å snufse og tørke tårer, så jeg har lært meg en slags pusteteknikk som gjør at jeg (som regel) klarer å beherske meg.

 

Men husk at å være følsom og empatisk er tusen ganger bedre enn det motsatte

Endret 5. juli 2012 av Heartbroken

[Anonym bruker]

Nå er det vel ganske normalt å få klump i halsen og bli opprørt av et hus som brenner og andre menneskers ulykke. Empati er en god ting å ha med seg. å bli rørt av hyggelige ting er heller ikke unormalt, men jeg skjønner at det kan være slitsomt. Jeg har vært, og er fremdeles i stor sorg og den kan komme som kastet på meg i de merkeligste situasjoner. Det er ikke alltid det passer å snufse og tørke tårer, så jeg har lært meg en slags pusteteknikk som gjør at jeg (som regel) klarer å beherske meg. Men husk at å være følsom og empatisk er tusen ganger bedre enn det motsatte

 

Har du mistet mannen din?

[Gjest Heartbroken]

Nå er det vel ganske normalt å få klump i halsen og bli opprørt av et hus som brenner og andre menneskers ulykke. Empati er en god ting å ha med seg. å bli rørt av hyggelige ting er heller ikke unormalt, men jeg skjønner at det kan være slitsomt. Jeg har vært, og er fremdeles i stor sorg og den kan komme som kastet på meg i de merkeligste situasjoner. Det er ikke alltid det passer å snufse og tørke tårer, så jeg har lært meg en slags pusteteknikk som gjør at jeg (som regel) klarer å beherske meg. Men husk at å være følsom og empatisk er tusen ganger bedre enn det motsatte

 

Har du mistet mannen din?

 

Nei, babyen vår døde for ca et år siden.

[Hønemor30]

Heartbroken, vi har vært gjennom det samme. Og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver med å lære seg teknikker for å beherske seg! samtidig har jeg lært meg til at det ofte ikke gjør noe om tårene renner litt, om man blir litt trist og lei seg. Men selvfølgelig det er ikke i alle settinger det passer like greit å "slippe det fri"

 

Jeg er veldig følsom og lettrørt selv, og velger å se på det som noe positivt ved meg